Besteforeldre som forskjellsbehandler/ikke er interessert

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren har en datter på 2 år. Mine foreldre lever ikke lenger, men samboeren har et sprekt foreldrepar. Han har også søsken med små barn og vi alle bor i nærheten av hverandre, maks 1 km avstand.

Dessverre blir vår lille familie utsatt for omfattende forskjellsbehandling fra hans foreldre etter mitt synspunkt. Han er nok mer usikker på hva som foregår og prøver å bortforklare alle tilfeller, kjenner nok på en lojalitetkonflikt.

De er på ingen måte interessert i å bli kjent med vårt barn, jeg merket det allerede idet øyeblikk vi annonserte graviditeten, men tenkte det kom til å bli bedre når hun ble født, men det har bare blitt mye verre. De takket stort sett nei til å holde hun (kanskje holdt hun maks 5 ganger sammenlagt), de proklamerer til hun hver gang de ser hun at de ikke kjenner hun, men prøver heller ikke å bli kjent med hun. Hadde de møttes på butikken ville nok ikke datter ha vist tegn på gjenkjennelse. De ignorerer hun stort sett de få gangene vi er sammen og forteller anekdoter om de andre barnebarna. De kan spør om slike ting som når hun er født (!).

Vår datter er heller ikke krevende, heller litt sjenert og forsiktig og det kreves litt dedikasjon for å komme tett på hun. Når de er så lite interessert og datter tydelig ikke er trygg på de, frister det ikke å spørre om barnepass, selv om det kan godt være at de hadde sagt ja.

Vi møter de ved bursdager og høytid, og noen få ganger utenom. De er sammen med sine andre barn/barnebarn daglig, de spiser sammen flere ganger i uken og reiser på små og store utflukter sammen. De passer barn daglig, henter og bringer i bhg og tar de med på turer. De andre barna er både litt eldre og litt yngre enn vår, så det er ikke alderen som er problemet.
Det er også tydelig forskjell i gaver til barnebarna ift verdi, men det er heldigvis de for små til å se enda.

Selv om jeg tidvis er misunnelig på den daglige hjelpen de andre får med barnepass og middager så klarer vi oss godt uten, og vi har basert oss på å måtte være hjemme på kveldstid en del år fremover. Men kjenner også på at det er ekkelt at vi ikke har noen vi kan spørre om hjelp i krisetilfelle.

Det som er mest sårt med dette er den ekskluderingen vi kjenner på, og hvordan det vil bli når vår datter er stor nok til å forstå dette. Vi blir liksom så sårbart få i vårt nærmeste nettverk, skulle så gjerne hatt litt flere rundt oss.

Er mest redd datteren vår vil tro det er hennes feil at de ikke liker oss. Kjenner at det stikker i hjertet når jeg ser det tette forholdet mange barn inkl. mine tantebarn har til sine besteforeldre.
Vet med stor sannsynlighet at det er meg de ikke liker, men er ikke så lett å vite hvordan jeg kan gjøre det bedre. Det blir også en ond sirkel, merker det er vanskelig å være hjertelig tilbake når de er som de er.

Hva kan en gjøre? Tenker at en konfrontasjon blir veldig ubehagelig for alle parter. Vil heller ikke påtvinge dem en relasjon de tydeligvis ikke ønsker.
Ta avstand fra dem, eller motsatt, øke kontakten fra vår side? Avertere etter "nye" besteforeldre (har tenkt tanken)?

Anonymkode: 26823...cbe

[AnonymBruker]

Huff, det er jo ikke rett på en flekk! Du beskriver situasjonen veldig godt. Så sårt! Jeg tenker mannen din må ta en prat med foreldrene sine og spørre om de ikke har lyst til å bli mer kjent med barnebarnet sitt? Her er det jo ikke avstanden det kommer an på en gang. Barna kommer til å se forskjellen når de blir større. Huff og huff.

Anonymkode: 5836e...9a2

[AnonymBruker]

Hadde vel venta med konfrontasjon til passende anledning hvor det var helt påfallende.

Anonymkode: 57edf...51c

[Mr&Ro]

Hei, dette er vondt, men vanligere en du tror.

Jeg lurer på om din mann ble forskjellsbehandlet av foreldrene da han var liten? For forskjellsbehandling går i arv har jeg sett. Jeg er blitt reservetante til dattera til en venninne da besteforeldrene overhodet ikke bryr seg om barnebarnet. De viser ikke noen ond vilje med dette, de bryr seg bare ikke om sin egen datter eller barnet hennes. Barnet til hennes søster derimot er et himmelsk vidunder som de tapetserer FB med.

Konfrontasjon hjelper ikke dessverre, dette gjør bare ting verre.

[Lykkeligliten]

Jeg ville kanskje prøvd økt kontakt først, inviter de på middager og med på ting. Reis på besøk, gjerne uten de andre barnebarna tilstede.

Om det ikke virker, ville jeg konfrontert, sett hvordan de responderte på det.

Om de ikke innser det selv etter en konfrontasjon, hadde jeg kutta kontakten. For dette kan skade barnet mer enn å ikke ha besteforeldre i livet 

[AnonymBruker]

HI her. 

Takk for gode svar! Både godt og vondt å se at flere mener at dette ikke er greit. 

Hadde vært best om de ser dette selv og vil ta grep, men tror nok at enten så ser de det ikke i det hele tatt, eller så bryr de seg bare ikke. 

Anonymkode: 26823...cbe

[AnonymBruker]

Samboeren din må sette seg ned og snakke med foreldrene sine. En skikkelig alvorsprat. Dette er virkelig ikke greit. Om det ikke hjelper og det ikke blir noen forandring, kanskje han kunne prøvd å snakke med sine søsken om det samme. Hvis ingenting av det hjelper ville jeg vurdert å flytte et annet sted og skape deres eget nettverk (og finne nye besteforeldre, god ide!), for slik det er nå vil være potensielt skadelig for datteren deres. 

Anonymkode: b7fba...f55