Konflikt med foreldrene til fadderbarn

[Suffragette]

Når man sier ja til å bli fadder til et barn tenker man åpenbart ikke at man skal havne i konflikt med mor og far kort tid senere. Men likevel skjedde det.

Jeg har hatt et nært og godt forhold til foreldrene til dette barnet i lang tid (vi er familie). Når de fikk et barn var jeg så lykkelig for å bli spurt om å bli fadder. Jeg ville ha dem i livet mitt for alltid.

Men nå har dette endret seg. Foreldrene til verdens søteste barn har begynt å lage mye trøbbel i familien. De ber deg om en stor tjeneste i det ene øyeblikket (som koster penger, som tar tid, som gjør at du må gjøre offer) og i det neste øyeblikket holder de viktige familiebegivenheter uten å invitere deg, gidder ikke å komme på besøk tilbake eller hjelpe. Kort sagt: Trenger de deg, er forholdet nært. Hvis du trenger noe har de ikke tid.

Dette gjelder ikke bare meg men egentlig med alle rundt dem. Jeg kjenner dem ikke igjen.

Forholdet med disse menneskene er nå blitt veldig vanskelig. Både på grunn av hver enkelt situasjon men også fordi de aldri tar ansvar eller unnskylder seg. 

Også er det et uskyldig barn involvert. Barnet har selvfølgelig ikke gjort noe galt og fortjener ikke å bli sviktet av meg. Hvert fall med de foreldrene. Men samtidig klarer jeg ikke å ikke føle meg falsk når jeg kommer på bursdager og stiller opp samtidig som jeg har disse problemene med foreldrene. Jeg hater å være i falske forhold. Hadde jeg hatt dette forholdet til foreldrene nå hadde jeg derfor nok ikke sagt ja til å være fadder til barnet deres. Det føles absurd, urettferdig mot barnet men samtidig falskt og håpløst. Hvor lenge skal man bli i en relasjon med folk som bare tar og ikke gir?

Hva i alle dager skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet?

Jeg har ikke kontakt med mine faddere og kjenner ingen andre som heller har noe særlig kontakt med faddere eller fadderbarn. Men såklart om du har hatt tett kontakt med et barn i 4 år er det jo sårt både for deg og barnet å forsvinne ut av livet dens. Men dess tidligere det er dess lettere er det nok for barnet De er jo gjerne knyttet til bhg-ansatte osv som de mister når de starter på skolen så det er jo ikke sånn at det aldri skjer at voksne forsvinner fra barns liv. Om du ser at forholdet mellom deg og foreldrene ikke vil fungere overhode som vennskap på sikt er det kanskje bedre å fase dette ut heller nå enn senere....

Anonymkode: 6cc1f...4bc

[Gjest ti10]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammelt er barnet?

Jeg har ikke kontakt med mine faddere og kjenner ingen andre som heller har noe særlig kontakt med faddere eller fadderbarn. Men såklart om du har hatt tett kontakt med et barn i 4 år er det jo sårt både for deg og barnet å forsvinne ut av livet dens. Men dess tidligere det er dess lettere er det nok for barnet De er jo gjerne knyttet til bhg-ansatte osv som de mister når de starter på skolen så det er jo ikke sånn at det aldri skjer at voksne forsvinner fra barns liv. Om du ser at forholdet mellom deg og foreldrene ikke vil fungere overhode som vennskap på sikt er det kanskje bedre å fase dette ut heller nå enn senere....

Anonymkode: 6cc1f...4bc

Dette er jo snakk om folk i familien, det blir vel en litt annen situasjon.

[Gjest ti10]

Kan du ikke prøve å begrense hjelpen? Dvs. du prøver å stille opp for barnet (innen rimelighetens grenser), men sier at det ikke passer når foreldrene kommer med uakseptable krav.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, ti10 said:

Dette er jo snakk om folk i familien, det blir vel en litt annen situasjon.

Jeg er fadder for et par i familien, ikke barn lengre vel og merke. Vi har gode forhold og jeg er veldig glad i de, men jeg må innrømme at jeg nok ikke er no mer tilstede enn de andre som er nærme, men ikke fadder. 

Men mtp. det å være falsk - kan du ikke dra i bursdagene til barnet, følge opp barnet, men ikke være falsk og sukkersøt ovenfor foreldrene? Det går vel an å oppføre seg anstendig uten å bli falsk, og dermed heller ikke noe barnet lider nevneverdig av? Hadde jeg følt behovet tror jeg at jeg ville gjort noe sånt - vært der for barnet, men ikke foreldrene.

Anonymkode: 3a6d6...c8d

[Ulrikke]

Vanskelig, det der... Men jeg tror jeg ville lagt meg på en linje som betyr at man er der for barnet, men ikke for foreldrene. Trenger barnet hjelp ville jeg bidratt, vil foreldrene at du skal hjelpe med å male huset/flytte/grave opp til ny terrasse ville jeg vært opptatt og sagt nei... Det samme økonomisk. Kunne strukket meg et stykke for barnet, men ikke for foreldrene... (da kunne jeg plutselig hatt en reparasjon på bilen til et femsifret beløp på gang, og dermed ikke hatt økonomi til å bidra....)

Ville vært høflig og hyggelig uansett, men som sagt bare "ofret" meg for barnet.

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon. Her går det dessverre utover barnet. Jeg møter opp i bursdag, men det er det eneste. Vi treffes ikke så ofte i familiære tilstelninger lengre. Heldigvis, om man kan si det. 

Har veldig dårlig samvittighet overfor barnet, men sånn har det blitt. Ikke bare meg det gjelder, men andre faddere til de andre barna også. 

Anonymkode: 82007...bdf

[Suffragette]

Hei, alle sammen,

Tusen takk for hjelpen! Jeg skal ta til meg alle rådene og finne denne "gylne middelveien" som dere sier, ved å være der for barnet og være høflig og kontrollert med foreldrene.

Dette blir sikkert også litt enklere i framtiden da barnet bare er to år gammelt. 

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i samme situasjon. Her går det dessverre utover barnet. Jeg møter opp i bursdag, men det er det eneste. Vi treffes ikke så ofte i familiære tilstelninger lengre. Heldigvis, om man kan si det. 

Har veldig dårlig samvittighet overfor barnet, men sånn har det blitt. Ikke bare meg det gjelder, men andre faddere til de andre barna også. 

Anonymkode: 82007...bdf

Dette er helt normalt. Sånn avslappet forhold har de fleste til det å være fadder  Jeg er glad fadderne til barna våre ikke er "pågående" og ikke tok dette mer seriøst enn det vi hadde tenkt. Barna får av og til en bursdagsgave/julegave, og det er helt greit  

Anonymkode: 9a59f...9b9

[AnonymBruker]

Prøv å vær der for barnet, samtidig som du holder foreldrene på en armlengdes avstand? 

Ellers er det ikke såå stort å være fadder, spør du meg. Mine faddere (min tante og onkel) kuttet all kontakt med oss da jeg var rundt året, og ingen har snakket med dem siden. Aldri vært noe savn fra min side 😛 Har jo andre onkler og tanter som har vært «skikkelige» onkler/tanter, så har aldri følt noe på at de såkalte fadderne forvant.

Anonymkode: 14f61...a03

[AnonymBruker]

Faddere er vel omtrent noe en kun er på papiret. Har aldri forventet noe av våre barns faddere, og heller ikke omvendt. Har ikke noe annet forhold til barn jeg er fadder til enn jeg har for de andre barna til mine søsken eller venner, samme med våre barns faddere. Tenker aldri på at jeg er fadder til a og b osv. Vi har jo kun faddere til våre fordi det må en ha når en skal døpe i kirken, det betyr ikke akkurat så mye

Anonymkode: ab759...ae1

[Sinte-my]

Er selv fadder til et familiemedlem der jeg ikke har kontakt med foreldre. Kjempetrist! 
 

Spesielt for noen som enda har kontakt med egne faddere, selv etter å ha rundet 30.