Noen som sliter psykisk som har fått barn?

[AnonymBruker]

Har barn. Tøft i perioder, som for alle foreldre UTEN påviste psykiske lidelser! Med mine barn går det bra med, men det kan endre seg fremdeles det, men ikke på grunn av MEG og min psykisk helse alene hvertfall. Jeg er en god og trygg mor uavhenging av diagnose. 

Anonymkode: 8967e...ab2

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slet veldig psykisk før jeg fikk barn. Når jeg ble gravid måtte jeg ta et valg, og jeg måtte begynne å utfordre meg selv, og ta gode valg for meg selv. Det var ikke selve graviditeten og barnet som gjorde meg frisk, men veiskille jeg stod ved motiverte meg veldig til å bli frisk. 
 

Anonymkode: b0e33...b3d

Veldig likt min opplevelse. Jeg innså ikke hvor mye jeg slet før jeg ble mor, og da måtte jeg gjøre alt for å jobbe med det. Men det første året var tøft.

Anonymkode: 74c52...67d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke helt det du spør om, men velger å svare allikevel 

jeg hadde ingen psykiske problemer før jeg fikk barn, men dag 3 på fødestua raste jeg fullstendig sammen psykisk, var så full av angst og depresjon at jeg bare satt i sengen og ristet så voldsomt at jeg ikke klarte å holde babyen min og måtte få sobril i to uker så jeg klarte å fungere sånn nogenlunde. Den aller verste perioden varte ca.8-10 mnd, men hadde det ganske grusomt i 2 år før jeg endelig turte å begynne på antidepressiver. Nå flere år senere har jeg det helt fint og er meg selv igjen😊 

men poenget mitt med dette er at jeg tror det kan være en fordel å «slite» før barnet kommer. Man er mer kjent med egen psyke, vet hva som hjelper og hva man trenger hvis ting blir for mye. 
Å sitte med en liten baby i full panikk og så langt nede som jeg aldri har vært uten å engang vite at det var psykisk (fordi jeg aldri hadde opplevd noe lignende) var veldig tøft. Jeg hadde ingen teknikker eller visste hva jeg trengte av egentid osv. Men det gikk det også, så jeg er sikkert på at du klarer det hvis du vil❤️
 

lykke til, uansett hva dere bestemmer dere for❤️

Anonymkode: e879e...a58

Ærlig talt, det er da ingen fordel å alite før et barn blir født. De aller, aller, aller fleste blir ikke psykisk syke etter en fødsel (selv om noen riktignok får fødselsdepresjon men kommer seg ut av det).

En graviditet og fødsel kan også endre eller trigge sykdomsbildet hos den som allerede er psykisk syk.

Anonymkode: 21392...fd4

[AnonymBruker]

Slitt med depresjon i sosial fobi i over 10 år før jeg fikk barn. De to første årene var beintøffe. 

Ville vurdert følgende: Er partneren din flink/tilstede, og kan hjelpe mye til, både med barn og hus osv? 

Har du familie og venner som kan avlaste innimellom? 

Hvordan tror du dere takler det om barnet blir sykt? (Egen erfaring, ikke noe livstruende, men flere sykehusopphold holdt på å knekke meg)

Hvor stor vil sorgen være om du ikke velger å få barn?

Som noen skriver; du har faktisk et "godt" utgangspunkt, som har erfaring med følelsesspekteret ditt. Du vet kanskje hvor du kan få hjelp, og hva som fungerer for deg?

Etter 2-3 år blir alt så mye bedre (for de fleste), og jeg ville aldri vært foruten barnet mitt i dag.

 

Anonymkode: a79ac...44f

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kjempet mot depresjon i 8 år. De siste årene har jeg hatt det mye bedre, men trenger fremdeles litt alenetid og en del pusterom fra verden utenfor huset mitt. 

Har veldig lyst på barn med samboer. Vi har vært sammen i 10 år og har det veldig fint. Men redd for psyken min. redd for å føle meg fanget når baby kommer og at jeg aldri igjen vil få det pusterommet jeg trenger? 

Noen med erfaringen? Jeg ønsker meg barn mer en noe annet og kan ikke se for meg å gi det opp. 

Anonymkode: 9c8c6...602

Som psykisk frisk med barn føler jeg at jeg har mistet omtrent alt av pusterom.

Jeg synes du skal tenke seg nøye om. Å få barn er kjempekrevende også for friske, og det er tøft for parforholdet. Hvordan blir formen når du får lite søvn? Når du ikke får det pusterommet du trenger?

Men så er du jo heller ikke alene, men i et forhold. Du skriver ikke noe om samboeren din, som jeg antar er en mann. Hvordan er han? Er han fysisk og psykisk frisk? Hva tenker han om situasjonen? Har han et like sterkt ønske om barn? Hva tenker han om at han må ta (mye) mer ansvar enn deg til tider?

Jeg kjenner et par der hun er syk og han er frisk (med enorm arbeidskapasitet). De valgte å få barn. Graviditeten var svært tøff og hun ble forferdelig dårlig. I året etter fødsel var hun også dårlig, og mannen tok nesten alt ansvaret. Barnet var i tillegg krevende som baby. Han gikk flere timer på trilletur hver dag uavhengig av været, han møtte i bæregrupper og lærte å bruke bæresele, han har i dårlige perioder hentet og levert i barnehage/skole, og må alltid være forberedt på å hente/levere og stille opp på møter/fritidsaktiviteter/dugnad dersom hun blir dårlig. I mange helger er det han som må ta fullt ansvar for barnet siden hun blir dårlig. De har heldigvis også besteforeldre som har stilt mye opp. Kort oppsummert gjør han klart mest av "jobben"

Hun er på mange måter en fantastisk mamma, men det er ingen tvil om at det ikke hadde gått dersom ikke barnets far var frisk, svært energisk og hadde så stor arbeidskapasitet. 

Anonymkode: 21392...fd4

[AnonymBruker]

Jeg har barn og sliter veldig psykisk, i stillhet. Hadde også fødselsdepresjon. 
Jeg er gravid igjen, og er virkelig langt nede nå. Ønsker ikke barnet i magen. 
 

Men mitt barn er alt for meg Og være mamma er slitsomt uansett. Men jeg ville aldri aldri aldri valgt det bort. 
 

jeg går til psykolog fordi jeg elsker barnet mitt og vil det barnet det aller beste. Selv baby i magen. 
snakk med en psykolog om det før du tar det valget ❤️ 
 

Anonymkode: c40b3...ce3

[AnonymBruker]

Har PTSD, sosial angst og depresjoner, fikk datteren min i 2018. Jeg har de siste årene hatt det bra, men mine problemer gjør at jeg også har behov for et pusterom innimellom og bare være meg. Da ordner jeg meg med barnevakt ei helg, også tar jeg meg den pause. Det fungerer veldig bra  jeg slet litt etter fødsel, fikk en mild fødselsdepresjon og ble overveldet av både fødsel og babyen. Men det gikk over, så innen hun var fire/fem måneder, var jeg meg selv igjen. 

Anonymkode: 6aab2...c05

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har PTSD, sosial angst og depresjoner, fikk datteren min i 2018. Jeg har de siste årene hatt det bra, men mine problemer gjør at jeg også har behov for et pusterom innimellom og bare være meg. Da ordner jeg meg med barnevakt ei helg, også tar jeg meg den pause. Det fungerer veldig bra  jeg slet litt etter fødsel, fikk en mild fødselsdepresjon og ble overveldet av både fødsel og babyen. Men det gikk over, så innen hun var fire/fem måneder, var jeg meg selv igjen. 

Anonymkode: 6aab2...c05

Har en samboer som er frisk, og da datteren vår var nytødt, tok han henne de nettene som var vanskelige fordi jeg takler dårlig lite søvn. Slik gjør vi det fortsatt, selv om de nettene nå er svært få. Jeg takler fint å stå opp tidlig om morgenen, dog, så der bytter vi på  

Anonymkode: 6aab2...c05

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kjempet mot depresjon i 8 år. De siste årene har jeg hatt det mye bedre, men trenger fremdeles litt alenetid og en del pusterom fra verden utenfor huset mitt. 

Har veldig lyst på barn med samboer. Vi har vært sammen i 10 år og har det veldig fint. Men redd for psyken min. redd for å føle meg fanget når baby kommer og at jeg aldri igjen vil få det pusterommet jeg trenger? 

Noen med erfaringen? Jeg ønsker meg barn mer en noe annet og kan ikke se for meg å gi det opp. 

Anonymkode: 9c8c6...602

Selv har jeg hatt MYE angst(hver dag) og depresjoner(periodevis) De siste 6-7 årene. Jeg har alltid hatt lyst på barn, og alltid satt familie først. Jeg ble gravid, på høsten. Vinteren er min verste tid, og jeg vet ikke hvor mange timer jeg gråt fordi jeg bare grua meg til vinteren som kom når jeg vet hvor tungt det kan være. 
På det tidspunktet jeg ble gravid gikk jeg ikke på medisiner, og skulle nettopp begynne på intensivbehandling for angsten min. De på den behandlingstjenesten, og jordmor og fastlege, var veldig på at de ville at jeg skulle ha mer oppfølgning mtp at jeg var blitt gravid(og at det kan gi deg et lite slag i ansiktet) - men jeg var skråsikker på at dette her skulle jeg klare selv! Komme meg igjennom vinteren først og fremst, og se hvordan det artet seg.

Jeg har også følt litt på i ettertid, og lurt litt på, om jeg er klar til å ta vare på noen andre og «aldri være mer alene».. men jeg har bestemt meg for at slik ble det, og slik blir det. Nå har jeg ikke født enda, men det er ikke lenge igjen. Og andre har vært veldig nervøse for at jeg skal bli «sykere» og sånn, men jeg føler virkelig at graviditeten har endret meg til det bedre. Og at jeg har vokst veldig veldig mye, både fysisk og psykisk;)

ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre, men uten å ha fått barnet i armene mine enda, så vil jeg tippe og tro at du blir klar for rollen og at det kommer instinktivt når du sier du har så lyst på barn:)

Anonymkode: c2f97...d17

[AnonymBruker]

Jeg får dårlig samvittighet over at barnet mitt ser meg syk. Prøver å skjule det, men klarer ikke alltid. Redd jeg skal ødelegge ungen min på noen måte og ungen skal bli deprimert og slite når han blir eldre slik som meg. 

Anonymkode: d968c...7cd

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slitt med depresjon i sosial fobi i over 10 år før jeg fikk barn. De to første årene var beintøffe. 

Ville vurdert følgende: Er partneren din flink/tilstede, og kan hjelpe mye til, både med barn og hus osv? 

Har du familie og venner som kan avlaste innimellom? 

Hvordan tror du dere takler det om barnet blir sykt? (Egen erfaring, ikke noe livstruende, men flere sykehusopphold holdt på å knekke meg)

Hvor stor vil sorgen være om du ikke velger å få barn?

Som noen skriver; du har faktisk et "godt" utgangspunkt, som har erfaring med følelsesspekteret ditt. Du vet kanskje hvor du kan få hjelp, og hva som fungerer for deg?

Etter 2-3 år blir alt så mye bedre (for de fleste), og jeg ville aldri vært foruten barnet mitt i dag.

 

Anonymkode: a79ac...44f

partneren min er helt fantastisk. Vi har vært sammen i 12 år og han har støttet meg gjennom alle sykdomsårene. Han vet hvilke situasjoner jeg takler og ikke. Han har sagt at han ønsker seg barn mer enn noe annet, samme som meg. Og han er forberedt på at vi må dele på ansvaret for min psyke sin del  

Anonymkode: 9c8c6...602

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

partneren min er helt fantastisk. Vi har vært sammen i 12 år og han har støttet meg gjennom alle sykdomsårene. Han vet hvilke situasjoner jeg takler og ikke. Han har sagt at han ønsker seg barn mer enn noe annet, samme som meg. Og han er forberedt på at vi må dele på ansvaret for min psyke sin del  

Anonymkode: 9c8c6...602

Det er godt å høre at han er støttende og fantastisk  

Men hvordan er hans helse og jobb? Er han syk eller frisk? Jobber han fulltid eller deltid, og i hvilken grad har han mulighet til å tilpasse sin arbeidssituasjon til det å få et barn? Å dele på ansvaret er jo naturlig uansett, men det vil i deres tilfelle være snakk om at han gjør en betydelig del av jobben med å ha barn. Det er viktig for barnet at det har en forelder som klarer å kompensere for og ta ansvar når du er syk.

Anonymkode: 21392...fd4