Kvinner, dere som får spørsmål om når dere skal ha barn. Hvor slitsomt er det?

[AnonymBruker]

Som mann tenker jeg dette må være ekstremt slitsomt, å få dette spørsmålet heletiden fra folk rundt seg. 

Vil gjerne høre fra kvinner som vil ha barn, og de som ikke vil.

- Mann uten barn i 40årene.

Anonymkode: 95223...174

[AnonymBruker]

Det er ikke slitsomt, men utrolig sårt og vondt. 

Jeg er usikker på om jeg vil ha, men dagdrømmer om å bli gravid ved et uhell - da slipper jeg grubling og tvil, og må bare ta "utfordringen". 

Mannen vil ha. Og det er betryggende. Men jeg får meg ikke til å si ja enda. Tar morsrollen svært seriøst. 

Så når folk spør, så trigger de bare disse indre tankene som gjør meg lei meg, fordi jeg lister opp alle grunner til hvorfor jeg ikke burde bli mor. 

Og hver gang jeg forteller at jeg er forlovet med en flott mann, så er det rett til å snakke om barn. Jeg vil bare nyte tiden som forlovet, for meg er det også stort. 

Anonymkode: 14bb8...b31

[AnonymBruker]

Helt jævlig slitsomt. 

Siden jeg sannsynligvis ikke kan bli gravid, og helst skulle hatt barn i går.

Anonymkode: a2ca2...c2c

[AnonymBruker]

Jeg syns det er utrolig irriterende og føler det er invadering av privatlivet mitt. Det er ikke en selvfølge at man skal VIL eller KAN få barn. Må være ekstra sårt hvis man ønsker barn, men ikke får det til, eller om man har opplevd spontanabort. Så til dere som lurer: bare hold kjeft!

Anonymkode: 65cb7...f47

[AnonymBruker]

Utrolig irriterende, og jeg får dette spørsmålet hele tiden til tross for at jeg er i begynnelsen av 20-årene. Det ser ut til at å få barn er det viktigste tingen jeg kommer til å gjøre i livet mitt. Jeg vil utdanne meg, reise, kjøpe et fint hus, eventuelt pusse opp også vil jeg kjøpe alt jeg vil ha, ligge i et boblebad med vin og sjokolade og jeg vil komme og gå som jeg vil. Jeg ser ingenting positivt med barn, og jeg er svært usikker på om det er noe for meg. Og derfor syns jeg det er utrolig irriterende å bli spurt dette gang på gang på gang.

Anonymkode: 53bdd...6d1

[AnonymBruker]

Tror det er bare en frase folk sier, og som egentlig ikke legger så mye i det som dere tror.. 

vi har 2 barn, - gutter. Har fått utallige spm om «når kommer jenta?» svarer: haha, En er vel ikke garantert skjønn om man pøser på.. da ender vi vel opp med 4 gutter. Dessuten kreves det å ha 2 barn, de skal opp og fram osv. 
da blir det stille.. folk bare sier det uten å legge så mye i det. 

Anonymkode: 9a16e...15c

[AnonymBruker]

Jeg (vi) vil ikke ha barn, og har vært klare på det i veldig mange år. Jeg syns ikke nødvendigvis det er så slitsomt å få det første spørsmålet, for jeg har ingen problemer med å svare at vi ikke skal ha barn. Det jeg syns er slitsomt er de som ikke godtar svaret de får, og begynner å male videre. Alt fra at de «ler bort» svaret, responderer med at vi vil komme på bedre tanker når vi blir eldre (vi er 35 og 45 år gamle...🙄), at vi ikke vil vite hva kjærlighet virkelig er før vi får barn, at vi er egoistiske, at vi kommer til å angre osv. osv. DET syns jeg er slitsomt. Hvis du ikke tåler svaret, så får du la være å stille spørsmålet. Og ihvertfall ikke komme med frekke svar tilbake. Tenk om jeg hadde sagt til en gravid kvinne at hun kom til å angre? Det er nøyaktig det samme som å si til meg, som har bestemt meg for å ikke få barn, at jeg vil angre. Men det ville jeg jo aldri sagt, for det er bare så vanvittig frekt og upassende at jeg har ikke ord. Å si at noen vil angre på et livsavgjørende valg hører ingen steds hjemme. Men her opplever jeg at vi som ikke ønsker barn er fritt vilt.

Ja, det var min lille «rant» om dette temaet. Et tema jeg i utgangspunktet ikke har noen problemer med å snakke om, så lenge den jeg snakker med viser normal høflighet og respekt for mine livsvalg.

Anonymkode: ed8c3...8b1

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg (vi) vil ikke ha barn, og har vært klare på det i veldig mange år. Jeg syns ikke nødvendigvis det er så slitsomt å få det første spørsmålet, for jeg har ingen problemer med å svare at vi ikke skal ha barn. Det jeg syns er slitsomt er de som ikke godtar svaret de får, og begynner å male videre. Alt fra at de «ler bort» svaret, responderer med at vi vil komme på bedre tanker når vi blir eldre (vi er 35 og 45 år gamle...🙄), at vi ikke vil vite hva kjærlighet virkelig er før vi får barn, at vi er egoistiske, at vi kommer til å angre osv. osv. DET syns jeg er slitsomt. Hvis du ikke tåler svaret, så får du la være å stille spørsmålet. Og ihvertfall ikke komme med frekke svar tilbake. Tenk om jeg hadde sagt til en gravid kvinne at hun kom til å angre? Det er nøyaktig det samme som å si til meg, som har bestemt meg for å ikke få barn, at jeg vil angre. Men det ville jeg jo aldri sagt, for det er bare så vanvittig frekt og upassende at jeg har ikke ord. Å si at noen vil angre på et livsavgjørende valg hører ingen steds hjemme. Men her opplever jeg at vi som ikke ønsker barn er fritt vilt.

Ja, det var min lille «rant» om dette temaet. Et tema jeg i utgangspunktet ikke har noen problemer med å snakke om, så lenge den jeg snakker med viser normal høflighet og respekt for mine livsvalg.

Anonymkode: ed8c3...8b1

Ja, det fleste er nok utrolig frekke. Egoistisk er det jo ikke, å føde barn; ta et valg at noen skal leve er jo superego.

Jeg ønsker ikke barn selv, mine søsken har fått nok barn. Har nok selskap i de selv.

Anonymkode: 95223...174

[AnonymBruker]

Jeg sier at jeg ikke skal ha, så ser de bare sjokkerende på meg. Etterhvert så slutter folk å spørre, ihvertfall de som kjenner meg.

Anonymkode: ffc5c...a35

[AnonymBruker]

Jeg synes det er så utrolig vondt når andre spør meg det spørsmålet. Spesielt når det kommer fra kvinner. Det er som om de ikke forstår noenting som helst! Som om det å skulle få barn er det enkleste i hele verden.

Jeg er 33 år gammel og ønsker meg så sårt barn. Min mann er veeeeldig usikker. Kanskje sier han nei. Da vet jeg at det blir kroken på døra. Han er en bra mann, men jeg tror ikke vi hadde fått det fint sammen dersom jeg måtte bære på den sorgen alene og samtidig være bitter på han. Det hadde blitt for tungt. Derfor er dette et tema jeg stadig grubler på, stadig prøver å fortrenge og som alltid gjør vondt.

Jeg ser stadig vekk venner og bekjente få barn. De smiler, koser seg. Tar med barna på tur, deler minner. Og her sitter jeg. Det virker som om jeg alltid ender opp med menn som enten ombestemmer seg, ikke vil ha barn, eller var uærlig om deres syn på barn. Uansett hvordan jeg går frem....

Det verste jeg vet er frivillige, barnløse kvinner. Fra dem møter jeg minst forståelse. De har en tendens til å rope høyt, skryte av sine valg og argumentere hemningsløst og krasst. De snakker gjerne ned om kvinner med barn og deres situasjon. Det får meg til å føle meg så liten...

Anonymkode: 69252...6ad

[AnonymBruker]

Er gravid med nr 1, og har blitt mast på i mange år allerede. Vedder på at så fort nr 1 er ute så blir det masing om nr 2. 

Vi vet ikke om vi ønsker noen nr 2. Og har fortalt det videre. Blir da sett på som jeg har sagt noe riv ruskende galt, og får tilbake at "jeg kan vel ikke være så stygg og la ungen bli enebarn???" 🙄 

Så ja, slitsomt er det. 

Anonymkode: 2a62e...f51

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som mann tenker jeg dette må være ekstremt slitsomt, å få dette spørsmålet heletiden fra folk rundt seg. 

Vil gjerne høre fra kvinner som vil ha barn, og de som ikke vil.

- Mann uten barn i 40årene.

Anonymkode: 95223...174

Det er slitsomt å få sånne spørsmål ja. Og spesielt fra en man likte og datet, som ville at jeg skulle skaffe meg barn, bare at han ikke kunne gi meg det😅 jeg ønsker meg en familie selv, er ensom og har alltid vært det. Men i et parforhold har alle behovene blitt dekt og er det eneste som har gjort meg tilfreds og lykkelig her i livet. Må bare finne en som synes jeg er verdt å satse på og har tenkt til å bli og har masse kjærlighet å gi oss.

Anonymkode: c5305...9e1

[AnonymBruker]

Det slitsomme var å ikke bli tatt seriøst når man sier man ikke vil ha. Heldigvis sluttet alle da jeg rundet 40 😄

Anonymkode: 2d725...cf0

[Kajo]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Det er ikke slitsomt, men utrolig sårt og vondt. 

Jeg er usikker på om jeg vil ha, men dagdrømmer om å bli gravid ved et uhell - da slipper jeg grubling og tvil, og må bare ta "utfordringen". 

Mannen vil ha. Og det er betryggende. Men jeg får meg ikke til å si ja enda. Tar morsrollen svært seriøst. 

Så når folk spør, så trigger de bare disse indre tankene 

Anonymkode: 14bb8...b31

Dette var akkurat det jeg skulle skrive også! 

Ts. Kommer an på hvem som spør. Mine venner vet at jeg ikke ønsker barn, så fra dem hender det jeg bare får et spørsmål om det står sånn til fortsatt og det er greit. Familiene våre vet ikke at jeg ikke vil, men skjønner at det ikke er aktuelt enda da jeg fortsatt studerer, og de regner vel med at de kommer etterhvert. Men maser heldigvis ikke. 

Kjipeste er folk som spør samboeren min og meg sammen i sosiale lag. Jeg kan godt snakke om at jeg ikke vil til folk om det er naturlig, men å snakke om at han vil ha og at jeg tror jeg ikke vil ha er sårt og noe jeg unngår med andre enn nærmest venninner. Det er en vanskelig greie i vårt forhold som vi jobber med, og føles for intimt å dele det med alle og enhver. Så derfor blir det gjerne litt kleint.

Det som irriterer vettet av meg er at folk antar at jeg er verpesjuk, at jeg vil holde babyer mer enn samboeren, at jeg er mer interessert i å snakke om babyer osv. Ingen som random plasserer babyer i fanget til samboeren min eller lurer på om babyen får testiklene hans i bevegelse. Mine eggstokker er forventet å rangle hele tiden. Jeg kan nok anatomi til å fortelle at det er optimistisk å tro at det skal skje. 

[AnonymBruker]

Jeg har et voksent barn. Ikke sammen med barnefar.  Da jeg møtte ny mann  som ikke har barn og  jeg ikke ville ha flere barn følte jeg at jeg måtte forklare  andre hvorfor..   Det trenger jeg selvsagt ikke, sluttet med det nå.  Så får heller folk bare se dumt på meg. 

Anonymkode: 1f6aa...29c

[Gåsemor]

Det er ikke direkte slitsomt, men veldig sårt og vondt når man har prøvd i nesten 2 år. 

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne i slutten av 30 årene, frivillig barnløs. Hverken samboer eller jeg vil ha barn. Når folk spør om vi ikke snart skal ha barn svarer jeg enkelt at, "det har vi heldigvis klart å unngå". 

Anonymkode: f28ef...fa9

[Kajo]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Det verste jeg vet er frivillige, barnløse kvinner. Fra dem møter jeg minst forståelse. De har en tendens til å rope høyt, skryte av sine valg og argumentere hemningsløst og krasst. De snakker gjerne ned om kvinner med barn og deres situasjon. Det får meg til å føle meg så liten...

Anonymkode: 69252...6ad

Som frivillig barnløs kvinne blir jeg lei meg for at du opplever dette. Burde ikke være slik at vi snakker hverandre ned, vi burde heller støtte hverandre i valg og i utfordringen vi møter i de valgene. 

Ikke at det er noen unnskyldning, men tror mange at oss opplever å måtte forsvare valget vårt veldig ofte om vi blir spurt og tar med oss det inn i situasjoner hvor vi ikke egentlig blir presset på det. Det er vanskelig å forklare valget uten å snakke om det vi anser som negativt med familielivet og mammarollen. Som regel har vi jo flere, dypere grunner i tillegg, men de er gjerne såpass personlige at man ikke forteller i disse situasjonene. 

Jeg var bevisst på å forklare og fortelle nøye venninnene mine hvorfor jeg følte som jeg gjør lenge før vi var i alder for å begynne å prøve slik at jeg slapp å ta det når de selv står i situasjonene jeg ikke ønsker meg, eller ikke får til å bli gravide. Nå som de er i gang så snakker jeg ikke om det uten å bli spurt og er veldig positiv til deres barn. Og prøver å støtte så godt jeg kan når de sliter med å få dem. Men jeg ser at det kan være tøft å få høre grunnene mine, og synes det er leit at vi ikke klarer å ta bedre hensyn begge veier rundt dette veldig vanskelige temaet.

[AmandaVI]

Kvinne, 31, har ikke og ønsker hverken ekteskap, forhold eller barn. Det er ikke ofte folk spør. Kanskje det omsider begynner å gå opp for folk at det ikke lenger er høflig å spørre om og aldri egentlig vært det. Men når det en sjelden gang skjer, er jeg ærlig om valget mitt. Jeg fjernet livmoren for noen år siden, og ja, jeg har opplevd at folk har foreslått både adopsjon og surrogati. Veldig sannsynlig når man er enslig og linedanser på fattigdomsgrensa. Det kan være det samme, fordi jeg valgte bort barn lenge før jeg visste hvordan de ble til. Føler ikke at det er et valg som må forsvares. 

[AnonymBruker]

Det er sårt. 

Sannheta er et jeg har villet ha barn. Men ekser har vært usikre eller sagt ja til barn og så ombestemt seg. Han ene dumpa meg før han kom på å avbestille timen vår på fertilitetsklinikken. Jeg forstår fortsatt ikke logikken i at han planla brudd og baby samtidig. 

Nå har jeg brukt noen år på videreutdanning så jeg skal kunne få fast jobb i min bransje. Som jeg igjen trenger til å få barn. Er i et nytt forhold med en mann som vet om at jeg ønsker barn. Teller hele tida på knappene om jeg skal satse videre på ham og mulig familieliv, eller bli fri og skaffe barn aleine. Det beste er jo en mann å få barn med. Må snakke med ham, men igjen- sårt tema.

Anonymkode: 5b62b...cd0