Er det frekt å kutte all kontakt med foreldrene sine om de tråkker deg ned oftere enn de løfter deg opp?

[Banankaka04]

Er det frekt å kutte kontakt med foreldre som en ikke har et nært forhold til i det hele tatt? Jeg har ikke noe mer jeg skulle ha sagt til mine foreldre... Jeg er ferdig med dem for lengst... Både jeg og foreldrene mine blir deprimerte av å tilbringe tid sammen, så jeg ser ikke helt hensikten ved å fortsette å holde kontakten oppe... Jeg ønsker ikke å besøke dem, men jeg føler meg uhøflig om jeg ikke besøker dem... Er det ok å kutte all kontakt, eller blir det bare for dumt?

Endret 4. juni 2020 av Banankaka04

[Sykkelkongen]

Nei, gjorde det samme

[AnonymBruker]

Gjort det samme. Det er vanskelig og sårt, men hadde gjort det samme 1000 ganger igjen.

Anonymkode: de3c4...196

[AnonymBruker]

Nei

Anonymkode: 5b9e5...1d0

[AnonymBruker]

Tok den beslutningen for 7 år siden, aldri angret en dag.

Anonymkode: 1829f...e41

[AnonymBruker]

Jeg kuttet kontakt med faren min etter min jeg 25 års dag, en episode gjorde at jeg for alvor innså at alkoholen alltid ville påvirke hans væremåte og prioriteringer. Hadde noe kontakt ca 10 år etter, jeg hadde fått barn og han hadde hatt slag. Ny episode der alkoholen kom først og ingen kontakt på 8 år igjen. Jeg er 43 år nå.

Moren min har jeg også kuttet ut, jeg fikk bare kritikk og dårlige tilbakemeldinger - så lite oppbyggelig. Vanskelig barndom som selvfølgelig gjorde sitt, jeg orker bare ikke mer. Har prøvd noe kontakt pga mine barn, kanskje de kan ha et eller annet forhold til henne - men hun virker mest bitter for at jeg ikke ønsker kontakt jeg og tar lite initiativ selv til kontakt med barna. Så på det siste året har de vel truffet henne en gang eller to. Barna går på skolen, er opptatt av venner, fritidsaktiviteter etc og hun vil helst de kommer til henne.. det blir veldig kjedelig, mye innetid og altfor mye gaming og barn som ringer og vil hjem 😥

Når en relasjon tapper mer enn den gir er det best å redusere/kutte kontakten når en føler en har prøvd alt..

Anonymkode: b6497...c91

[Gjest sunniva.7899]

Gjør som du vil. Kanskje det ville være lurt å spørre om dere kan ta en liten pause uten å ha kontakt, så kanskje dere vil ha kontakt etter en stund?

[AnonymBruker]

Nei. Blodsbånd er overvurdert. Bare å kutte kontakt med folk som ikke bidrar positivt i livet ditt.

Anonymkode: 03217...03f

[AnonymBruker]

Nei, man må ikke ha kontakt med familien for enhver pris. Av og til er det lurt å kutte dem ut.

Anonymkode: 6fe1c...f9d

[AnonymBruker]

Så slemme dere er. 

Anonymkode: d1a8f...275

[AnonymBruker]

På 4.6.2020 den 20.44, Banankaka04 skrev:

Er det frekt å kutte kontakt med foreldre som en ikke har et nært forhold til i det hele tatt? Jeg har ikke noe mer jeg skulle ha sagt til mine foreldre... Jeg er ferdig med dem for lengst... Både jeg og foreldrene mine blir deprimerte av å tilbringe tid sammen, så jeg ser ikke helt hensikten ved å fortsette å holde kontakten oppe... Jeg ønsker ikke å besøke dem, men jeg føler meg uhøflig om jeg ikke besøker dem... Er det ok å kutte all kontakt, eller blir det bare for dumt?

Har dere noen gang snakket om forholdet deres, hvordan dere har det sammen? Jeg kuttet for 10 år siden. Det var etter mange år med jobbing og hjelp til å kommunisere med hverandre. Som en skriver er det utrolig trist og tøft, men jeg har det bedre nå. Jeg hadde aldri vært der jeg er nå hvis jeg ikke hadde gjort det. Men jeg er også glad vi prøvde alt for å kunne ha kontakt videre, dessverre hadde det gått for langt, var alt for mye og ingen imøtekommelse fra de. 
Mitt råd er å prate med de først, evt  med tredjeperson hvis dere ikke har gjort det. Lykke til! 

Anonymkode: 92bb9...59a

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så slemme dere er. 

Anonymkode: d1a8f...275

Vel, jeg hadde svært slemme foreldre.

Anonymkode: 04572...ff5

[AnonymBruker]

Nei. Det kan være nødvendig noen ganger.

Anonymkode: 745a2...c0d

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så slemme dere er. 

Anonymkode: d1a8f...275

Det er ikke - fra min side - snakk om å kutte ut foreldre som har vært helt normale, omsorgsfulle foreldre. Mannen min f eks, opplevde grov omsorgssvikt som han i dag sliter med. Dessverre har han fortsatt kontakt med foreldrene sine, selv om det er smertefullt for ham. Han skulle ha kuttet dem ut for lenge siden. 

Anonymkode: 6fe1c...f9d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vel, jeg hadde svært slemme foreldre.

Anonymkode: 04572...ff5

Jeg også. Mamma fikk meg til å dette ned trappa da jeg var 3, sa masse stygt til meg, kalte meg dum ved flere anledninger, lugget, sparket, kløp og slo. Spesielt i ansiktet. Slo helt til jeg var 16.

Anonymkode: 745a2...c0d

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så slemme dere er. 

Anonymkode: d1a8f...275

Slemme??? Når man er oppvokst med vold, rus og omsorgssvikt? 

Nei, man er ikke programforpliktet til å ha kontakt selv om man er i slekt. Jeg mener man bør ta hensyn til seg selv og hva som føles riktig for en, man skal ikke ha kontakt med noen som bryter deg ned. Sier jeg, som blir trigget hver gang jeg har kontakt med moren min... Har ikke helt klart å ta det skrittet enda.

Anonymkode: 9002b...ab5

[AnonymBruker]

Så lenge dem ikke er der for deg er det bedre å ta steget ut. 

Anonymkode: 18519...d14

[AnonymBruker]

Det er forferdelig vanskelig å kutte båndet til foreldrene, det er min erfaring. Jeg har prøvd mange ganger. Det er som om jeg er forprogrammert til å unnskylde dem, jeg leter alltid etter en annen grunn til den dårlige oppførselen. Kan jeg skylde på en diagnose de har, eller kanskje noe de selv opplevde som barn? Og så bagatelliserer jeg det de gjør mot meg. Jeg tar meg i å si til meg selv at jeg overdriver, at det ikke er så ille, at jeg er hårsår iblant. Det skal så utrolig mye til for å akseptere at de rett og slett er dårlige mennesker.

I perioder på opptil flere år av gangen, har jeg kuttet all kontakt med dem. Det har som oftest vært etter graverende hendelser, hvor de har strukket seg ekstremt langt for å lage problemer for meg. De har konstruert situasjoner hvor jeg blir satt i et veldig dårlig lys, og de bruker gjerne overraskelsesmomentet når de setter agendaen sin ut i live. De har diktet opp løgner som de har satt ut til andre familiemedlemmer og evt andre i byen hvor de bor, hvor de selv fremstår som rene helgener - og jeg fremstår som en utakknemlig, bortskjemt, umoden og tidvis sinnsforvirret person. Ved en anledning gikk de så langt at de leverte inn en falsk anmeldelse til politiet på meg.

Det er noe sykelig over folk som går etter egne avkom. Som er ute etter å ødelegge for, og sverte, sine egne barn. Jeg vet ikke hvilken diagnose dette er. Jeg veksler mellom mye, i mitt stadige forsøk på å unnskylde dem ovenfor meg selv, og fortelle meg selv at de egentlig innerst inne er glad i meg.

Denne runden har vart i bortimot førti år nå. Runden går slik at de gjør noe mot meg. Jeg får det vondt, og bestemmer meg for at det beste er å avstå fra all kontakt, slik at de ikke får såret eller skadet meg på noen måte. Så går det noen år hvor vi ikke har kontakt, hvor jeg bruker mye energi på å prøve å forstå, hvorfor og hvordan, hva ligger bak, hvordan kan jeg unnskylde dem. I denne fasen er det sårt og vondt å ikke ha foreldre, det er sårt hver gang andre har et hjem å reise hjem til til jul, det er sårt hver gang det blir snakket om familie og foreldre på arbeidsplassen og andre steder. Så gir jeg etter for litt kontakt, hvor de unnskylder og bedyrer at de egentlig er glade i meg. Så begynner de å skrive om historien, "oversette virkeligheten" som jeg syns det er passende å kalle det, for det er det de driver med. Og snart har de viklet meg inn i nettet sitt igjen. Og så begynner de psykiske overgrepene på nytt. Så topper det seg med en hendelse som jeg tar skade av på en eller annen måte. Og slik går det. Sånn går runden. I førti år.

Jeg vet at det beste er å avstå fra all kontakt. Jeg har forsøkt lite kontakt. Jeg har forsøkt kun telefonkontakt. Det nytter ikke. Og det er mitt ansvar, det er kun jeg som kan si at nå er det nok, nå får dere ikke behandle meg sånn lenger. Finn dere noen andre å herje med. Det er bare jeg som kan gjøre det, det er jeg som må sette den grensen for meg selv.

Det er nok så vanskelig fordi, da må jeg innrømme ovenfor meg selv, at jeg er foreldreløs. Og at jeg faktisk alltid har vært det. Da må jeg akseptere at de er overgripere - de har aldri vært noe annet. De evner ikke å være glad i meg. Det sitter langt inne. De gjør vondt. Det er rart hvor mye man kan tilgi, og hvor langt man kan gå for å fortrenge og glemme, bare for å slippe å føle at ikke foreldrene elsker en.

Jeg kan ikke komme med noe råd til noen andre om dette. Jeg kan bare si at jeg føler med alle dere andre som opplever sånt som dette, og lever med slike foreldre. Og at det til syvende og sist kun er du selv som kan stenge døren for mishandlerne. Bare du. Bare jeg.

Anonymkode: ef214...353

[AnonymBruker]

Til deg over:

Merk at problemet er ikke at du ikke elskbar eller verdt å elske. Det er de som har et problem med knute på følelsene sine. Sett skapet på rett plass.

Anonymkode: 5917c...1dd

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til deg over:

Merk at problemet er ikke at du ikke elskbar eller verdt å elske. Det er de som har et problem med knute på følelsene sine. Sett skapet på rett plass.

Anonymkode: 5917c...1dd

Takk for det. Jeg vet det. Jeg har en livspartner, eller livsvitne, som elsker meg og som jeg har vært så heldig å få dele hverdagen med i mange år. Så det er ikke sånn at ingen elsker meg. Men da jeg var yngre følte jeg veldig mye på det du sier, så det er viktig å huske på, og et godt råd. Det er fort gjort å ta ansvar for andres følelser, eller rettere sagt mangel på følelser.

Anonymkode: ef214...353