Enslige/skilte foreldre automatisk mer ressurssvak enn par?

[Raven.Writingdesk]

Det er en del tråder som går igjen her inne, hvor en skilt eller eneforsørgere foreldre påpeker behovet for egentid og manglende avlastning. Det blir ofte understrekt at vedkommende er enslig med barnet og/eller har delt omsorg for barnet, men så har kanskje ny partner også barn, og da må man jo forholde seg til de barna når egne barn er borte. Eller man har flere barn med flere partnere også er barn x hjemme når barn y er borte. Dette skaper såklart frustrasjon. Jeg ser det går igjen med å vektlegges dette med at man altså ikke er sammen med biologisk foreldre om barnet, som en begrunnelse på hvorfor det er tøffere eller verre for dem, enn andre.

Men er det virkelig sånn? 

Er det virkelig sånn at for de som er sammen om biologiske barn så har de mer avlastning, mindre «ansvar» overfor sitt eget barn? Eller kanskje er det noe mange single/skilte tenker og tror, uten at det nødvendigvis stemmer med virkeligheten? («Gresset er grønnere» osv) 

[AnonymBruker]

Nei. Har et barn på fulltid, da far ikke er med i bildet, av flere årsaker. Sånn har det vært hele veien. Jobber 100% og har grei økonomi. Ikke der at det blir luksusferie hver sommer, men ca annenhver sommer ferie i utland, annenhver i Norge. Har ellers et stort nettverk som kan stille opp ved behov. Egentid er tid på jobb og etter leggetid. Det funker veldig bra! Anser også jobbreiser innimellom som egentid. Har ingen grunn til å klage!  

Anonymkode: adfae...a61

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Det er en del tråder som går igjen her inne, hvor en skilt eller eneforsørgere foreldre påpeker behovet for egentid og manglende avlastning. Det blir ofte understrekt at vedkommende er enslig med barnet og/eller har delt omsorg for barnet, men så har kanskje ny partner også barn, og da må man jo forholde seg til de barna når egne barn er borte. Eller man har flere barn med flere partnere også er barn x hjemme når barn y er borte. Dette skaper såklart frustrasjon. Jeg ser det går igjen med å vektlegges dette med at man altså ikke er sammen med biologisk foreldre om barnet, som en begrunnelse på hvorfor det er tøffere eller verre for dem, enn andre.

Men er det virkelig sånn? 

Er det virkelig sånn at for de som er sammen om biologiske barn så har de mer avlastning, mindre «ansvar» overfor sitt eget barn? Eller kanskje er det noe mange single/skilte tenker og tror, uten at det nødvendigvis stemmer med virkeligheten? («Gresset er grønnere» osv) 

Tja. De som bor sammen... De går ut på mødretreff med vin på en ukedag, kino med venninner, ut og spise med en venn en uke dag, dra på konsert osv. Jeg har ikke den muligheten. Jeg drar ikke med deg en 7-åring for å sitte og drikke vin med venninnene, for å se en kino med 15-års aldersgrense eller på Rockefeller i Oslo.  Sånt gjør man bare ikke. Jeg har avskrevet den muligheten for lengst for min egen del. Jeg er ikke så veldig sosial av meg, men har sympati med andre som sier at de savner det og jeg har forståelse for at de ønsker å være sosial en gang i blant.  

Anonymkode: d0bdf...b14

[AnonymBruker]

Jeg er alene med to barn i barnehagealder der far ikke har omsorg, men kun ser barna omtrent en time i uka. Selvfølgelig er det tyngre enn om man er to om barna. Når man er to så kan en gå på butikken, mens den andre ser barna. Man kan bytte på å trene, ha tid med venner osv. Jeg må planlegge handleturen på butikken noen dager i forveien for å kunne få muligheten uten å ha med ungene. Jeg er desperat etter egentid. Har hatt en ettermiddag alene siden starten av mars. Så ja, noen ganger er det lettere å være to.

Anonymkode: 9eb33...ef8

[AnonymBruker]

Hva mener du med ressurssvak? Den enkelte er vel ikke mer eller mindre ressursvak fordi man er singel, men familien/foreldrene i hverdagen har jo bare halvparten av ressursene (hvis du tenker tid, kapasitet). Det sier seg jo selv? To foreldre, dobbelt med "ressurser" til å ta seg av barna. 

Anonymkode: f0ce6...2e4

[AnonymBruker]

Nja.. Da jeg hadde samboer stilte han lite opp så jeg ble alene med alle våre tilsammen 4. Ble ofte alene og kunne ikke ut og møte venninner noe særlig eller andre ting.. Nå er det nylig brudd, men jeg er heldigvis alene med "bare" 3, ikke samvær på et av barna så har vel null alenetid. Men det har jeg heller ikke hatt i noen år, men nå kan jeg gjøre alt det jeg selv har lyst til.. Har bare ikke kommet meg helt dit enda. 

Anonymkode: 3879a...931

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Det er en del tråder som går igjen her inne, hvor en skilt eller eneforsørgere foreldre påpeker behovet for egentid og manglende avlastning. Det blir ofte understrekt at vedkommende er enslig med barnet og/eller har delt omsorg for barnet, men så har kanskje ny partner også barn, og da må man jo forholde seg til de barna når egne barn er borte. Eller man har flere barn med flere partnere også er barn x hjemme når barn y er borte. Dette skaper såklart frustrasjon. Jeg ser det går igjen med å vektlegges dette med at man altså ikke er sammen med biologisk foreldre om barnet, som en begrunnelse på hvorfor det er tøffere eller verre for dem, enn andre.

Men er det virkelig sånn? 

Er det virkelig sånn at for de som er sammen om biologiske barn så har de mer avlastning, mindre «ansvar» overfor sitt eget barn? Eller kanskje er det noe mange single/skilte tenker og tror, uten at det nødvendigvis stemmer med virkeligheten? («Gresset er grønnere» osv) 

Som oftest, ja. «Ressurser» er alt du har her i livet. Penger er en ressurs. Intelligens en annen. Familie og venner som stiller opp er en tredje, god helse en fjerde, sunt bondevett en femte - og sånn fortsetter det. De fleste av oss scorer bra på noe, dårlig på mye og elendig på endel. Du kan greit nok i stor grad veie opp for en mangel ved å ha mer av noe annet (penger, feks, kjøper ikke helse, men det kjøper det ypperste av helsehjelp og tjenester som kan så godt som nulle ut «dårlig helse» men er du sunn så kan du jobbe beinhardt, og det kan nulle ut «ingen penger» ved at du lager møbler, syr klær og dyrker egen mat og lever semi-gratis). «God partner» er helt åpenbart også en ressurs. 

Har du to foreldre som kan ha god helse, sunt bondevett, god økonomi, mange gode venner, en støttende familie etc så har du dobbelt så stor sjanse for at en av de scorer på i det minste noen av punktene. Selvsagt er dette noe enkelt - folk uten sunt bondevett tenderer til å velge hverandre, siden folk generelt velger partner i samme «sosiale lag». Men du skal ha valgt en ekstremt håpløs med-forelder for at denne ikke bringer NOEN ressurser inn i foreldrerollen. Og det er ståa for enslige foreldre: Der finnes ingen partner, så der finnes null ressurser på den ene av foreldrene. Rett nok gjelder dette enslige foreldre. Ikke sam-oppdragende særboende foreldre. De er ikke «aleneforeldre».

Anonymkode: 02450...212

[AnonymBruker]

Interessant problemstilling TS tar opp, men dog så enkel forklaring. 

Utgangspunktet er enkelt, aleneforeldre er også sosiale dyr, og har behov for å dekke dette behovet. Det er et behov par som bor sammen får dekket 12 + timer i døgnet. 

Når et person finner sin potensielle make så er det helt naturlig å ha behov for å tilbringe mest tid med denne maken for å se om vedkommende er noe å satse videre på. Og med barn hengende rundt beina 24/7 så er det ikke så lett å bli kjent med alle av makes sider.

Noen spørsmål stiller jeg også om denne problemstillingen, når du har to eller fire barn under 10 år med to foreldre, hvorfor er det ingen sperrer som slår inn? Hvorfor har man fortsatt det behovet for å finne ny make, og muligens stifte enda en familie. 

Er det virkelig slik at man får sååå mye bedre med seg selv med så mye egentid og pleie av kropp. Eller er det en skapt illusjon fra de store selskapene som selger slikt.

Jeg har stor tro på sosiale lag med andre mennesker, fremfor 2 timer hos frisøren, 1 time massasje, manikyr og pedikyr. 

 

Får et inntrykk av at TS glemmer at hun ignorer behovet til mennesker å være sosiale vesen. Noe de aller fleste av oss er. 

Anonymkode: 85b9a...7b0

[Raven.Writingdesk]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Interessant problemstilling TS tar opp, men dog så enkel forklaring. 

Utgangspunktet er enkelt, aleneforeldre er også sosiale dyr, og har behov for å dekke dette behovet. Det er et behov par som bor sammen får dekket 12 + timer i døgnet. 

Når et person finner sin potensielle make så er det helt naturlig å ha behov for å tilbringe mest tid med denne maken for å se om vedkommende er noe å satse videre på. Og med barn hengende rundt beina 24/7 så er det ikke så lett å bli kjent med alle av makes sider.

Noen spørsmål stiller jeg også om denne problemstillingen, når du har to eller fire barn under 10 år med to foreldre, hvorfor er det ingen sperrer som slår inn? Hvorfor har man fortsatt det behovet for å finne ny make, og muligens stifte enda en familie. 

Er det virkelig slik at man får sååå mye bedre med seg selv med så mye egentid og pleie av kropp. Eller er det en skapt illusjon fra de store selskapene som selger slikt.

Jeg har stor tro på sosiale lag med andre mennesker, fremfor 2 timer hos frisøren, 1 time massasje, manikyr og pedikyr. 

 

Får et inntrykk av at TS glemmer at hun ignorer behovet til mennesker å være sosiale vesen. Noe de aller fleste av oss er. 

Anonymkode: 85b9a...7b0

Neida, jeg har ikke glemt at mennesker er sosiale vesen. Jeg mener dog man ikke trenger å slutte å være sosial selv om man har barn. Jeg tar opp tema fordi en del av det som går igjen i disse trådene er nettopp det at "jeg savner barnefri siden jeg ikke bor sammen med barnets biologiske foreldre". Det ligger liksom en premiss der om at de som bor sammen med barna automatisk ikke har dette savnet, og/eller ikke er i lik livssituasjon. Derfor jeg tar opp tematikken. 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er alene med to barn i barnehagealder der far ikke har omsorg, men kun ser barna omtrent en time i uka. Selvfølgelig er det tyngre enn om man er to om barna. Når man er to så kan en gå på butikken, mens den andre ser barna. Man kan bytte på å trene, ha tid med venner osv. Jeg må planlegge handleturen på butikken noen dager i forveien for å kunne få muligheten uten å ha med ungene. Jeg er desperat etter egentid. Har hatt en ettermiddag alene siden starten av mars. Så ja, noen ganger er det lettere å være to.

Anonymkode: 9eb33...ef8

Jeg ser den. Samtidig må jeg innrømme at om jeg for eksempel skal ha en kveld med ei venninne er det like vanlig for meg, kanskje som for deg, at jeg tar med meg barna på overnatting. Det er ikke sånn at jeg kan bare dra når det passer meg også sitter far med all mulighet til å bare plukke opp min del av ansvaret i hjemmet, uten andre forpliktelser. Derfor kjenner jeg meg ikke helt igjen i de beskrivelsene som mange gir, hvor det settes opp en premiss om at de som bor sammen med barna automatisk har så mye mer avlastning. Spesielt der hvor man deler barna 50/50, så har man jo samvær med sitt eget barn halvparten av tida. Det bli jo noe helt annet enn de som sitter med hovedansvar alene. Jeg ser jo også de som har delt ansvar, og fortsatt synes det er slitsomt "fordi de er alene", (les; Ikke bor med biologisk foreldre, men deler omsorgen 50/50) 

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med ressurssvak? Den enkelte er vel ikke mer eller mindre ressursvak fordi man er singel, men familien/foreldrene i hverdagen har jo bare halvparten av ressursene (hvis du tenker tid, kapasitet). Det sier seg jo selv? To foreldre, dobbelt med "ressurser" til å ta seg av barna. 

Anonymkode: f0ce6...2e4

Jeg har brukt ordet "ressurssvak" helt bevisst fordi mangel på avlastning eller hjelp er hva som er tema, altså at man ikke har så mye ressurser. Jeg mener også det er en feilslutning. Det er klart en alenemor uten familie som har 100 % ansvar for to, tre barn, vil høyst sannsynlig være mer ressurssvak enn et familiepar med to, tre barn. Likevel så er det ingen selvfølge at det er sånn; paret med barn kan ha andre utfordringer, og den enslige moren kan for eksempel ha en ekstremt god jobb, inntekt og sosialt nettverk som er villig til å avlaste henne ved behov, og kanskje har hun økonomi til å betale bekjente for barnevakt. 

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Neida, jeg har ikke glemt at mennesker er sosiale vesen. Jeg mener dog man ikke trenger å slutte å være sosial selv om man har barn. Jeg tar opp tema fordi en del av det som går igjen i disse trådene er nettopp det at "jeg savner barnefri siden jeg ikke bor sammen med barnets biologiske foreldre". Det ligger liksom en premiss der om at de som bor sammen med barna automatisk ikke har dette savnet, og/eller ikke er i lik livssituasjon. Derfor jeg tar opp tematikken. 

De som er par og bor sammen begge foreldre og barn har mer avlastning enn de som er alene med barn. Som nevnt tidligere alle de tingene man ikke kan gjøre med barn kan man lettere gjøre når man er to og den ene er hjemme med barnet. Man har gjerne ikke så mye kjærestetid uten barn, men man har mer mulighet for  alenetid, uten partner og barn.

Anonymkode: c1446...b1e

[Raven.Writingdesk]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De som er par og bor sammen begge foreldre og barn har mer avlastning enn de som er alene med barn. Som nevnt tidligere alle de tingene man ikke kan gjøre med barn kan man lettere gjøre når man er to og den ene er hjemme med barnet. Man har gjerne ikke så mye kjærestetid uten barn, men man har mer mulighet for  alenetid, uten partner og barn.

Anonymkode: c1446...b1e

Du sier dette så bastant, det er hva jeg synes er interessant her. Så dette gjelder også for de som bare har delt ansvar for barnet sitt? De har også mindre avlastning, selv om de kun ser barnet 50 % av tiden..? 

[AnonymBruker]

Livet til en aleneforeldre er annerledes enn for de som deler på ansvaret.
Man står opp om morgenen, vekker barnet, steller barnet, fikser frokost, kler på, lager klar lunsj, sender barnet i barnehagen og går så på jobb. Så jobber man noen timer, før man drar i barnehagen og henter barnet, hjem for å lage middag og spise middag. Leker og aktiviserer barnet, lager kvelds, kveldsstell på barnet, legger barnet. Så har man da egentid som man bruker på husarbeid. Så har kvelden gått og man legger seg og så repeterer man slik 5 dager i uken.
Er man to så kan man jo fordele ansvaret litt, alt faller ikke på en hele tiden.

Slik er mine dager. I ukedagene er det sjeldent jeg kan treffe venner eller trene eller bare gå en tur alene.
I helgene så finner jeg stort sett på noe med barnet mitt, men har foreldre som stiller opp avogtil og da drar jeg gjerne på shopping, for å kjøpe klær og utstyr til barnet 😛 Eller steller hagen eller vasker ned eller andre ting jeg ikke har overskudd til i løpet av uken.
Men for all del, jeg koser meg. Jeg er ikke så opptatt av å gå ut lengre, forhold har jeg lagt på is fram til barnet uansett er større, venninner er gjerne med i helgene med meg og barnet og alt i alt så syns jeg meg og lille har det ganske så greit
Men at det er tyngre med kun en omsorgsperson, det vil jeg påstå at det er.

Anonymkode: bfe24...c07

[Raven.Writingdesk]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Livet til en aleneforeldre er annerledes enn for de som deler på ansvaret.
Man står opp om morgenen, vekker barnet, steller barnet, fikser frokost, kler på, lager klar lunsj, sender barnet i barnehagen og går så på jobb. Så jobber man noen timer, før man drar i barnehagen og henter barnet, hjem for å lage middag og spise middag. Leker og aktiviserer barnet, lager kvelds, kveldsstell på barnet, legger barnet. Så har man da egentid som man bruker på husarbeid. Så har kvelden gått og man legger seg og så repeterer man slik 5 dager i uken.
Er man to så kan man jo fordele ansvaret litt, alt faller ikke på en hele tiden.

Slik er mine dager. I ukedagene er det sjeldent jeg kan treffe venner eller trene eller bare gå en tur alene.
I helgene så finner jeg stort sett på noe med barnet mitt, men har foreldre som stiller opp avogtil og da drar jeg gjerne på shopping, for å kjøpe klær og utstyr til barnet 😛 Eller steller hagen eller vasker ned eller andre ting jeg ikke har overskudd til i løpet av uken.
Men for all del, jeg koser meg. Jeg er ikke så opptatt av å gå ut lengre, forhold har jeg lagt på is fram til barnet uansett er større, venninner er gjerne med i helgene med meg og barnet og alt i alt så syns jeg meg og lille har det ganske så greit
Men at det er tyngre med kun en omsorgsperson, det vil jeg påstå at det er.

Anonymkode: bfe24...c07

Mitt liv er identisk med dette. Jeg er sammen med barnas far. Vi har flere barn. Og han gjør også sin del av husarbeid. Så jeg kjenner meg ikke igjen i at dette er noe annerledes for oss som bor sammen med barna. Jeg vil nesten gå så langt som å påstå at det er en myte at vi har noe annet liv enn det du beskriver her. Som sagt; Du beskriver mitt liv også.  

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Mitt liv er identisk med dette. Jeg er sammen med barnas far. Vi har flere barn. Og han gjør også sin del av husarbeid. Så jeg kjenner meg ikke igjen i at dette er noe annerledes for oss som bor sammen med barna. Jeg vil nesten gå så langt som å påstå at det er en myte at vi har noe annet liv enn det du beskriver her. Som sagt; Du beskriver mitt liv også.  

Så du gjør alltid alt med barna mens far "tar sin del av husarbeidet"? Er ikke det litt dårlig fordelt?
Aleneforeldre tar alt, hver dag, alene. Ingen som deler på noe, ingen som tar noe husarbeid, ingen som lager noe middag, annet enn en selv. Jeg har kun 1 barn, men med de aleneforeldre som har flere, så må de gjøre dette for alle barna sine, alene, hver dag. 

Etter at mitt barn ble født for litt over 2 år siden, så har jeg vært på vinkveld 3 ganger, på kino en gang og shopping en gang, uten barn. Trening sluttet jeg med da jeg var gravid. Hobbyer er lagt på is da jeg ikke har tid eller overskudd. 
I sommer skal mine foreldre ha barnet mitt en langhelg, den legger vi til en helg med finvær, slik at jeg kan få malt utenfor. Siden jeg eier egen bolig så må jeg også ta alt forefallende småting selv, slikt gjøres når barnet er på overnatting  
Det er vel slikt dere fordeler mellom dere, eller er det slikt du må gjøre alene også?

Anonymkode: bfe24...c07

[Raven.Writingdesk]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så du gjør alltid alt med barna mens far "tar sin del av husarbeidet"? Er ikke det litt dårlig fordelt?
Aleneforeldre tar alt, hver dag, alene. Ingen som deler på noe, ingen som tar noe husarbeid, ingen som lager noe middag, annet enn en selv. Jeg har kun 1 barn, men med de aleneforeldre som har flere, så må de gjøre dette for alle barna sine, alene, hver dag. 

Etter at mitt barn ble født for litt over 2 år siden, så har jeg vært på vinkveld 3 ganger, på kino en gang og shopping en gang, uten barn. Trening sluttet jeg med da jeg var gravid. Hobbyer er lagt på is da jeg ikke har tid eller overskudd. 
I sommer skal mine foreldre ha barnet mitt en langhelg, den legger vi til en helg med finvær, slik at jeg kan få malt utenfor. Siden jeg eier egen bolig så må jeg også ta alt forefallende småting selv, slikt gjøres når barnet er på overnatting  
Det er vel slikt dere fordeler mellom dere, eller er det slikt du må gjøre alene også?

Anonymkode: bfe24...c07

Det er klart vi fordeler oppgaver mellom oss. Og som sagt så er det forskjell på de som har barnet 100 % alene, og de som deler omsorg for barnet, med en annen foreldre. Vi har flere barn, med ulik alder, som har ulike behov. Dermed er det også mer ansvar. Vi er flere personer i boligen, så det er flere sekker med skittentøy som skal vaskes. Vi er flere som spiser, så det er større innkjøp som skal gjøres. Flere senger å re, flere rom å rydde. Du skjønner sikkert tegninga. Så fordelingen er ganske lik mellom oss, men det er virkelig ikke sånn at jeg kan bare slippe alt, stikke på spa, ha vennekveld og drikke prosecco på byen, flere ganger i måneden. 

Har ikke barnefar noe som helst samvær? 

Endret 4. juni 2020 av Raven.Writingdesk

[AnonymBruker]

Min skilte venninne sier hun har det beste av to verdener. Fullt fokus på barna den ene uka, og fullt fokus på jobb, hobbyer og alenetid den andre uka. Hun er høyt utdannet, har en høy stilling i det offentlige og eier en romslig leilighet. Det ville ikke ramle meg inn å omtale henne som ressurssvak.

Jeg er gift, vi har ett barn mer enn henne, og det er stort sett jeg som sliter med å finne tid og ork til å finne på ting. Jeg har mer hjelp i hverdagen, det kan hun nok misunne meg en iskald mandag morgen når bilen står fast i snøen. Jeg har aldri, og da mener jeg bokstavelig talt aldri, huset for meg selv. Det kan jeg misunne henne, når mitt forsøk på å ha sovedag i helgen blir avbrutt av barn som vil hoppe på magen til mamma selv om pappa har stått opp. Men i bunn og grunn hjelper det ingen av oss å misunne den andre, så vi prøver å la være.

Anonymkode: 10e56...c6b

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Det er klart vi fordeler oppgaver mellom oss. Og som sagt så er det forskjell på de som har barnet 100 % alene, og de som deler omsorg for barnet, med en annen foreldre. Vi har flere barn, med ulik alder, som har ulike behov. Dermed er det også mer ansvar. Vi er flere personer i boligen, så det er flere sekker med skittentøy som skal vaskes. Vi er flere som spiser, så det er større innkjøp som skal gjøres. Flere senger å re, flere rom å rydde. Du skjønner sikkert tegninga. Så fordelingen er ganske lik mellom oss, men det er virkelig ikke sånn at jeg kan bare slippe alt, stikke på spa, ha vennekveld og drikke prosecco på byen, flere ganger i måneden. 

Har ikke barnefar noe som helst samvær? 

Mange alenemødre har jo også flere barn og dersom far har samvær er man jo ikke alenemor.

Anonymkode: 3ffdc...ee0

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tja. De som bor sammen... De går ut på mødretreff med vin på en ukedag, kino med venninner, ut og spise med en venn en uke dag, dra på konsert osv. Jeg har ikke den muligheten. Jeg drar ikke med deg en 7-åring for å sitte og drikke vin med venninnene, for å se en kino med 15-års aldersgrense eller på Rockefeller i Oslo.  Sånt gjør man bare ikke. Jeg har avskrevet den muligheten for lengst for min egen del. Jeg er ikke så veldig sosial av meg, men har sympati med andre som sier at de savner det og jeg har forståelse for at de ønsker å være sosial en gang i blant.  

Anonymkode: d0bdf...b14

Men det meste av dette kan en singel også. Inviter til vinkveld eller jentekveld hjemme hos deg selv etter leggetid. Se en film hjemme sammen med en venninne. Lag en god middag, eller om du er for sliten, bestill take away sammen med en venninne. Hjemme hos deg, med barna i huset. 

Er da ingen grunn til at man kun skal sitte hjemme alene med barna selv om man er alene med dem, man kan jo være sosial med dem i huset.

Ja, enkelte sånne kvelder ble mislykket fordi ungen våknet og skrek. Andre funket fint.

Jeg har også yogamatte og vekter hjemme, og trener etter at barnet har sovnet. Jeg ser aldri på TV, så slipper å kaste vekk den tiden.

Jeg vet ikke med min omgangskrets, men jeg har en del venninner med ubrukelige mannfolk som ikke takler å være alene med barna, så ikke sjangs til noe kinotur eller trene utenfor hjemmet eller konserter - de fleste anser småbarnsperioden som unntakstilstand sånn sett.

Etterhvert som barna blir større blir det jo overnatting med venner innimellom og sånn også, da bør man jo nyte den egentiden. Lurt å invitere andre barn hjem, for da er det lettere å spørre en annen gang man selv kunne tenkt seg litt egentid. Jeg har nok hatt med barn hjem eller hatt barn på overnatting dobbelt så mange ganget som min har vært borte, men det har det vært verdt.

Jeg er forøvrig ikke alenemor, men to ganger på de 7 årene siden vi fikk barn har mannen jobbet i utlandet 12-14 måneder i strekk, så jeg tror vel jeg kan sette meg inn i hvordan det er. Har heller ikke hatt noe familie her eller venner som har mulighet til å være barnevakt, men vi har da klart oss fint. Har tatt med ungen på foreldremøte også jeg, det går da fint an når det er nød.

Anonymkode: df77f...fec

[AnonymBruker]

Kan bare svare for meg selv. Jeg syns det er tyngre å være alene med barna, enn når jeg bodde med faren, selv om vi deler omsorgen.

Var for all del strevsomt før også, men vi var to som delte på det. Alt sto ikke og falt på meg. 

Jeg bruker barne"fri" på å ta igjen det tapte på jobb, gjøre alt husarbeid jeg ikke rekker over og sove rett og slett. Jeg orker ikke noe sosialt i det hele tatt.  

Anonymkode: 2edc9...971

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Raven.Writingdesk skrev:

Det er klart vi fordeler oppgaver mellom oss. Og som sagt så er det forskjell på de som har barnet 100 % alene, og de som deler omsorg for barnet, med en annen foreldre. Vi har flere barn, med ulik alder, som har ulike behov. Dermed er det også mer ansvar. Vi er flere personer i boligen, så det er flere sekker med skittentøy som skal vaskes. Vi er flere som spiser, så det er større innkjøp som skal gjøres. Flere senger å re, flere rom å rydde. Du skjønner sikkert tegninga. Så fordelingen er ganske lik mellom oss, men det er virkelig ikke sånn at jeg kan bare slippe alt, stikke på spa, ha vennekveld og drikke prosecco på byen, flere ganger i måneden. 

Har ikke barnefar noe som helst samvær? 

Barnefar lever ikke lenger. Så nei, ingen samvær. 
Vi er flere som har barn 100% alene av flere forskjellige grunner og det er forskjell på avlastning man har.
Det er flere som har barn i forskjellige aldre med forskjellige behov, med flere sekker med skittentøy, som de må klare helt alene.
Har forståelse for at man med barn ikke kan ha flere vennekvelder i måneden, men man har muligheten til det, eller muligheten til gå på trening eller ha en hobby. Aleneforeldre har ofte ikke den muligheten da de ofte har lite eller ingen avlastning.

Min egentid blir stort sett alltid brukt på husarbeid eller forefallende arbeid med boligen vår. Ting som par kan fordele, men som jeg gjør alene. Man er forbausende handy om man bare prøver.

Men for all del, jeg klager ikke. Meg og barnet mitt har det veldig fint sammen, vi koser oss masse og helgene er herlige for da finner vi på mye moro sammen. 

Men jeg finner det merkelig å sammenligne det å være to omsorgspersoner og det å være en og påstå at det er helt like liv og belastninger, for det er det ikke.

Anonymkode: bfe24...c07