Føler meg utenfor når vi er flere

[AnonymBruker]

Jeg er en ganske introvert person, som ikke snakker høyest eller mest når man er mange sammen. Derfor har jeg alltid foretrukket å møtes mest mulig en og en. Blir langt mindre sliten, føler jeg får pratet mer, og sitter igjen etterpå med en fin følelse. 

Men blant mine venner i en gjeng skiller jeg meg klart ut. De andre inviterer aldri en og en, alltid gjengen. Jeg kan invitere en og en, men så blir det likevel til at man ender opp flere (med mindre jeg helt konkret sier jeg kun vil møtes oss to, men merker det ikke alltid er så populært).

For meg har egentlig dette bare blitt verre med årene. Dette er mennesker jeg kjenner veldig godt over mange år. Men jeg føler jeg ikke klarer å slappe like godt av når vi er flere, og jeg sitter nesten alltid igjen med en følelse av å være utenfor.

Det har gått så langt at jeg nå vurderer om jeg skal trekke meg vekk, og heller beholde de vennene jeg faktisk ser enkeltvis. Jeg er lei av å føle jeg blir med bare for å ikke gå glipp av noe, men likevel ender opp med å føle meg utenfor. 

Men så er jeg redd dette ikke er en løsning da. For jeg mister jo venner ved å gjøre dette. Samtidig har jeg lurt på om jeg egentlig mister så mye, når vi likevel nesten aldri ses på mine premisser. Jeg ser kanskje noen av dem alene 1-2 ganger i året, resten er da i gjengform.

Har tatt dette opp med en av dem, men det ble tydelig at hun følte helt motsatt av meg, og da lot jeg det ligge. 

Noen som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 3af97...fd3

[AnonymBruker]

Ja, det gjør jeg. Og jeg vil råde deg til å ikke trekke deg vekk. Det gjorde jeg, og sitter i dag nesten helt venneløs. Prøv å finn kjernen til hvorfor du synes det er ubehagelig. 

Anonymkode: 944ce...834

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, det gjør jeg. Og jeg vil råde deg til å ikke trekke deg vekk. Det gjorde jeg, og sitter i dag nesten helt venneløs. Prøv å finn kjernen til hvorfor du synes det er ubehagelig. 

Anonymkode: 944ce...834

Har noen andre gode venner jeg kun møter enkeltvis. Men tenker på det du sier, at jeg skal angre på det. 

Jeg tror det bunner ned i at jeg aldri har klart å hevde meg i en gjeng. Jeg faller alltid litt bak, og klarer ikke ta plass. Så jeg får veldig lite ut av å møtes i en gruppe. Dette er noe jeg har øvd meg mye på, og jeg har vært med på mange ting jeg egentlig har vært usikker på om jeg ville, men prøvd å gjøre det med et åpent sinn. 

Vil også legge til at jeg fint kan dra i en bursdag eller på fest med mange mennesker. Ds forventer jeg ikke dype samtaler, og kan fint kose meg. Men i en vennegjeng hvor jeg håper på litt mer substans, så får jeg som oftest ikke den opplevelsen.

Anonymkode: 3af97...fd3