Hvorfor stopper noen å spise mens andre ikke greier?

[AnonymBruker]

Ble vanskelig med tittel. Men skal prøve å forklare det jeg lurer på. Det er jo sånn at noen her i verden er overvektige og noen er slanke osv. For min del har jeg vært overvektig store deler av mitt liv, men har greid å holde meg normalvektig i noen år nå. Jeg har alltid slitt med at når jeg spiser, vil jeg ha mer selv om jeg er mett. Tar jeg én kjeks, vil jeg helst spise hele pakken. Jeg må ha viljestyrke for å ikke jafse i meg alt.

Jeg hører ofte at overvektige bare mangler viljestyrke. Og det kan vel hende i noen tilfeller. Men hva er det som gjør at noen mennesker spiser én kjeks og ikke flere? Jeg tror ikke alle slanke mennesker innerst inne vil spise hele kjekspakken, mange vil helt enkelt ikke ha mer?

Jeg lurer altså på hvorfor noen er sånn at de helst vil spise en hel kake, mens andre nøyer seg med et lite stykke? Og synes det er uproblematisk å stoppe med det ene stykket?

Hjernen min er sånn at jeg helst vil ha hele kaken. Og sånn har den vært siden jeg var liten jente, og har alltid slitt med vekta. Sitter bare og funderer for meg selv her, og kunne tenkt meg andres tanker rundt det.

Anonymkode: 71fca...379

[AnonymBruker]

Ja, det har med viljestyrke å gjøre, men ikke på den måten mange tenker på viljestyrke, som slit og forsakelse, men som en følelse av at man har et reelt, fritt valg. Og følelsen av valgfrihet har med personlighet og tidligere erfaringer å gjøre. Jeg tror overvektige og tidligere overvektige har vanskelig for å helt tro på at det kan bli mer senere. Så det er best å gripe sjansen, nå mens man har den. Jeg jobber mye med dette selv. For det meste går det greit, men innimellom er det tøft.

Anonymkode: 41025...7e5

[AnonymBruker]

Jeg er lik som deg, men på ett eller annet vis har jeg foreløpig ikke blitt overvektig av det. Jeg skammer meg over mengdene jeg klarer å spise, særlig av godis og usunn mat.. Jeg spiser svært mye i skjul. Har jobbet mye med reprogrammering av tankene og jeg ser resultater, det er litt enklere nå enn tidligere.

Anonymkode: 358cb...cd1

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det har med viljestyrke å gjøre, men ikke på den måten mange tenker på viljestyrke, som slit og forsakelse, men som en følelse av at man har et reelt, fritt valg. Og følelsen av valgfrihet har med personlighet og tidligere erfaringer å gjøre. Jeg tror overvektige og tidligere overvektige har vanskelig for å helt tro på at det kan bli mer senere. Så det er best å gripe sjansen, nå mens man har den. Jeg jobber mye med dette selv. For det meste går det greit, men innimellom er det tøft.

Anonymkode: 41025...7e5

Ja, det kan godt hende det ligger noe i det. Skjønner ikke helt hvor det kommer fra da? Er ikke sånn at jeg noensinne har sultet og faktisk trodd at jeg ikke skulle få mat igjen. Takk for innspill 😊

-TS

Anonymkode: 71fca...379

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er lik som deg, men på ett eller annet vis har jeg foreløpig ikke blitt overvektig av det. Jeg skammer meg over mengdene jeg klarer å spise, særlig av godis og usunn mat.. Jeg spiser svært mye i skjul. Har jobbet mye med reprogrammering av tankene og jeg ser resultater, det er litt enklere nå enn tidligere.

Anonymkode: 358cb...cd1

Samme her, jeg spiser mye i skjul. Liker generelt ikke å spise foran andre, føler at de kommer til å tenke at jeg er en gris. Jeg jobber også mye med tankene. Synes det er rart at folk er så forskjellige. 

-TS

Anonymkode: 71fca...379

[AnonymBruker]

Kan det være noe evolusjonsmessig? At de som ikke føler for å spise alt de kommer over, har kommet et lite steg videre? At noen føler de innerst inne må spise så mye som mulig fordi det er usikkert når neste måltid kommer, høres jo ut som noe fra steinalderen.

Ikke at vi er neandertalere, da 😜

-TS

Anonymkode: 71fca...379

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er lik som deg, men på ett eller annet vis har jeg foreløpig ikke blitt overvektig av det. Jeg skammer meg over mengdene jeg klarer å spise, særlig av godis og usunn mat.. Jeg spiser svært mye i skjul. Har jobbet mye med reprogrammering av tankene og jeg ser resultater, det er litt enklere nå enn tidligere.

Anonymkode: 358cb...cd1

Jeg og. Kan spise enorme mengder, men rører mye på meg i hverdagen og tar meg sammen i perioder så jeg går ned de kg jeg har gått opp. Lar meg aldri gå opp mer en 4-5 kg før jeg skjerper meg. 

Anonymkode: e4d2b...35c

[AnonymBruker]

Mener jeg leste noe om at dette også handler om hormoner og/eller signaler i hjernen.. hvis man f.eks går på atidepressiva er det mange som legger på seg fordi metthetsfølelsen dempes.. Har ikke noe kilde på dette, men husker jeg syntes det var interessant da jeg hørte det.

Anonymkode: 57faa...a37

[Rant]

Om man er overvektig har man naturligvis utvidet magesekk, som gjør at man får plass til mer før man kjenner det er nok. Jo mer man spiser, jo mer klarer man å spise. Som slank føles det kanskje akkurat passe med én kjeks. 

[AnonymBruker]

Interessant vinkling. Har ingen svar, for jeg er en overspiser. Men det er helt klart at alle som spiser lite/passe mye ikke kjemper voldsomme kamper hver dag for å klare det....for noen er det nok enklere. Hvorfor?

Anonymkode: 79695...910

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det kan godt hende det ligger noe i det. Skjønner ikke helt hvor det kommer fra da? Er ikke sånn at jeg noensinne har sultet og faktisk trodd at jeg ikke skulle få mat igjen. Takk for innspill 😊

-TS

Anonymkode: 71fca...379

Gjennom hele evolusjonen har det å få nok mat vært en kamp. Men ingen nordmenn som lever i dag, har vel opplevd reell sult. Men, mange har sultet seg med vilje ("slanket seg"), og/eller blitt nødet til å spise, fått eller overhørt slengbemerkninger om vekt, eller om at man har forsynt seg for mye, eller lest artikler som forteller en at det en liker, er feil, usunt eller syndig, og sånne ting setter seg fast, litt avhengig av hvor mottakelig man er. 

Anonymkode: 41025...7e5

[AnonymBruker]

Er og sånn, spiser til tider store mengder grønnsaker for "vomfyll". Liker å være litt for mett når jeg er ferdig å spise. 

Anonymkode: 9f13a...ecc

[pia mater]

Kanskje noen har magesekk som klarer å utvide seg mer? Eller responderer mer på hormoner som følger sult? 

Jeg skulle gjerne ha klart å spist mer. Blir mett veldig fort og klarer ikke å spise mer da. Er ikke så gøy når jeg er på restaurant med store porsjoner, og det ser ut som jeg pirker i maten når jeg egentlig er stappmett. 😶

[AnonymBruker]

Metthetsfølelse og hvor mye magen har plass til har selvsagt noe å si. Men det mange sliter med, er jo at vi fortsetter å spise etter at vi slutter å være sultne. Det er jo fest i hjernen når vi spiser, helt uavhengig av magen.

Anonymkode: 79695...910

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Rant skrev:

Om man er overvektig har man naturligvis utvidet magesekk, som gjør at man får plass til mer før man kjenner det er nok. Jo mer man spiser, jo mer klarer man å spise. Som slank føles det kanskje akkurat passe med én kjeks. 

Jeg er ikke lenger overvektig og blir raskt mett, men jeg vil likevel ha mer. Det føles nesten ut som en mani.

Jeg kan ligge våken og ikke få sove før jeg har spist den posen med potetskruer i skapet. Høres jo helt sykt ut.

-TS

Anonymkode: 71fca...379

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mener jeg leste noe om at dette også handler om hormoner og/eller signaler i hjernen.. hvis man f.eks går på atidepressiva er det mange som legger på seg fordi metthetsfølelsen dempes.. Har ikke noe kilde på dette, men husker jeg syntes det var interessant da jeg hørte det.

Anonymkode: 57faa...a37

Det kan absolutt hende, det må jo være noe i kroppen som påvirker det. Synes noen skulle ha forsket mer på det 😄

-TS

Anonymkode: 71fca...379

[AnonymBruker]

Noen er jo rett og slett ikke så glad i kaker da, og derfor spiser de ikke så mye.

Jeg er selv slank og har vært slank hele livet, og det er noen ting jeg bare elsker, sånn som f.eks suksessterte, men jeg vet det inneholder mye kalorier og ikke er så bra for meg så derfor spiser jeg 1-2 stykker før jeg er fornøyd, og det er gjerne det eneste jeg tillater meg selv å spise av søtsaker hele uken og maks et par glass vin eller øl på en lørdag. Jeg synes at søtsaker og sånt er godt i akkurat det øyeblikket jeg spiser, men så går det over så fort, så egentlig er det litt nedtur, og i tillegg er det mye viktigere for meg å være slank og ha god helse enn å spise masse godteri. For meg er det å ville ha godteri ofte bare et tegn på at jeg er sulten, så da spiser jeg like gjerne en brødskive. 

Jeg har vært tarmsyk siden jeg var barn og har derfor en sult og metthetsfølelse som er helt på viddene, så noen ganger kan jeg ha nært null matlyst og noen ganger kan jeg være skrubbis selv etter å ha spist middag, så jeg spiser ikke alltid etter magen og tenker over hva jeg inntar. Det betyr at jeg presser meg selv til å spise mer når jeg ikke er sulten, og presser meg selv til å ikke spise mer når jeg fortsatt er sulten etter å ha spist nok. Jeg tar da heller en kopp te og tåler å være litt sulten. Noen virker til å være livredd for sult. Jeg tenker at å være sulten er et tegn på at man er frisk, og så lenge kroppen min får det den trenger så tåler jeg å være litt sulten av og til. 

Anonymkode: 95185...9e2

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ble vanskelig med tittel. Men skal prøve å forklare det jeg lurer på. Det er jo sånn at noen her i verden er overvektige og noen er slanke osv. For min del har jeg vært overvektig store deler av mitt liv, men har greid å holde meg normalvektig i noen år nå. Jeg har alltid slitt med at når jeg spiser, vil jeg ha mer selv om jeg er mett. Tar jeg én kjeks, vil jeg helst spise hele pakken. Jeg må ha viljestyrke for å ikke jafse i meg alt.

Jeg hører ofte at overvektige bare mangler viljestyrke. Og det kan vel hende i noen tilfeller. Men hva er det som gjør at noen mennesker spiser én kjeks og ikke flere? Jeg tror ikke alle slanke mennesker innerst inne vil spise hele kjekspakken, mange vil helt enkelt ikke ha mer?

Jeg lurer altså på hvorfor noen er sånn at de helst vil spise en hel kake, mens andre nøyer seg med et lite stykke? Og synes det er uproblematisk å stoppe med det ene stykket?

Hjernen min er sånn at jeg helst vil ha hele kaken. Og sånn har den vært siden jeg var liten jente, og har alltid slitt med vekta. Sitter bare og funderer for meg selv her, og kunne tenkt meg andres tanker rundt det.

Anonymkode: 71fca...379

For meg så har jeg alltid slitt med matlyst, syns sjeldent ting smaker noe særlig og blir fort lei. Dette gjør at jeg lett kan spise lite og sjeldent. Så da jeg fikk et forvrengt selvbilde fælt det mer naturlig for meg å slutte å spise, enn å spise mer. 

Jeg er også slik at om jeg tenker noe smaker rart, så stopper det helt opp. I flere år av livet så klarte jeg ikke å spise brød. Bare en bit fikk jeg til å brekke meg, selv om det egentlig ikke smakte vondt. 

Jeg har veldig lett for å ligge lavt på vekta fordi jeg sliter med å jevnlig få i meg nok mat. Jeg testet dette ut en periode og hvis jeg skal spise det jeg har lyst til, når jeg vil. Så kan jeg fint ligge på 800 kcal per dag! Da bare lever jeg som det faller meg naturlig. Jeg må hele tiden presse meg selv til å spise mer eller ta mer på porsjonen. Begynner jeg på en middag så kan jeg ikke stoppe opp for å drikke, for da orker jeg ikke mer mat. Jeg må spise mest mulig på kort tid for å få ned nok. 

Det med å presse i meg mat må jeg gjøre mens jeg bare ikke tenker på det. Jeg må alltid tenke at nå passer det med snacks, for jeg har alltid lettere for å droppe måltider. Desverre blir det dårlig med rutine på ting for min del, fordi jeg blir lei alt veldig fort. En kjeks pakke kan jeg fint åpne, ta to kjeks av og la resten ligge. Det skal mye til for at jeg spiser opp. 

Folk er laget forskjellig, jeg har alltid hatt lyst til å være en person som lett får i meg mat. Jeg gleda meg til jeg ble gravid for målet var å oppleve følelsen av matlyst. Hvert fall andre graviditeten så har jeg følt det. 

Anonymkode: 5a4e5...6b6

[Rant]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke lenger overvektig og blir raskt mett, men jeg vil likevel ha mer. Det føles nesten ut som en mani.

Jeg kan ligge våken og ikke få sove før jeg har spist den posen med potetskruer i skapet. Høres jo helt sykt ut.

-TS

Anonymkode: 71fca...379

Da kan det virke som du har en spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelser handler ikke kun om anoreksi eller bulimi. Overspising er nokså vanlig, og en form for selvskading. Tenker du over hvorfor du overspiser? Kjeder du deg? Craver du smaken? Er det en tvangstanke? Er det snakk om trøstespising? Om du ønsker deg mer selvdisiplin må du komme til bunns i hvorfor du føler du må overspise. 

[youcancallmejune]

Jeg vil alltid ha hele pakken, og hvis det ikke var for at jeg ikke vil bli tjukk hadde jeg gjerne spist et par pizzastykker ekstra etter at jeg egentlig var mett, og kanskje hentet meg et til en time etterpå bare fordi. Jeg er slank men har alltid hatt et sug etter mer mat. Jeg er litt misunnelig på de som stopper fordi de faktisk ikke har lyst på mer. Selv stopper jeg bare fordi jeg vet at jeg må begrense meg.