Mobbing og det å stole på andre mennesker i ettertid..

[AnonymBruker]

Jeg ble mye mobbet i barne- og ungdomsårene, og merker det har satt spor i meg i form at jeg tror at andre mennesker vil meg vondt (både kjente og ukjente). Forferdelg slitsom og vond følelse å gå rundt med, og det gjør at jeg isolerer meg mye i frykt for å bli avvist.

Jeg tror ikke jeg har noe spesielt dårlig selvfølelse. Jeg tenker ikke at noe er galt med meg, men jeg er overbevist om at andre tenker det, om det gir mening..

Er det noen andre som kjenner seg igjen som kan dele erfaringer? Er dette noe jeg må leve med, at jeg aldri kommer til å skape meg noen nære relasjoner? Eller finnes det noen råd som kan bedre situasjonen?

Anonymkode: 0e7f6...01a

[AnonymBruker]

Jeg ble også mobbet fra 1 klasse til 3vgs. Deretter hadde jeg 5 år langt forhold med en narsissist = ble utsatt for omfattende emosjonelle overgrep. Dette gjorde at jeg slet lenge med å stole på andre, osv.

Jeg har jobbet meg ut av det og andre konsekvenser, og har det veldig godt både med meg selv og i forhold til andre. Jeg liker å utfordre meg selv utenfor komfortsonen.

Jeg kjenner ikke til dine eksakte årsaker til at du sliter med å skape nære relasjoner. Det er individuelt, og bør nok behandles slik. Jeg ønsket meg lenge en bestevenninne, men gjennom kognitiv adferdsterapi og stoisisme kom jeg til slutt til et punkt der jeg mettet det behovet selv. Videre ønsker jeg ikke å ha forventninger i sosiale sammenhenger. Jeg er komfortabel med meg selv, og mitt forhold til andre. Jeg nyter vennskap gjennom felles interesser. Jeg har ikke lengre et mål om å utvikle nære relasjoner. Jeg ønsker heller å la det falle på plass naturlig og ta det som det kommer. Jeg tror at ting kan falle på plass lettere også for nære vennskap når kroppsspråket viser at man er komfortabel med seg selv og andre.

Anonymkode: 4377d...e81

[AnonymBruker]

Takk for svar. Så bra det ordnet seg for deg! Jeg trives nok alene men har innsett at det hadde vært greit å hatt noen der av og til. Som du kan fortelle om dagen din til, diskutere forskjellige tema med osv. 

Mye av mitt problem er ute i det offentlige rom. Jeg føler at folk skuler og ser stygt på meg, og at de tenker at jeg ikke er verdt en dritt. Det får meg til å grue meg hver eneste gang jeg skal butikken, og hindrer meg i feks å gå så mye turer som jeg vil. Dessuten får jeg en væremåte som jeg ikke liker eller kjenner meg igjen i. Jeg blir reservert, klumsete og nærmest apatisk . Noe som igjen kan forsterke folks negative tanker om meg 

Anonymkode: 0e7f6...01a

[AnonymBruker]

Prøv med musikk eller lydbok på øret når du skal i butikken. Da blir du mer opptatt av å lytte enn av å observere etter hva andre måtte tro om deg. Vit også at folk er aller mest opptatt av seg selv, de bruker ikke tid på å vurdere folk på butikken altså.

Anonymkode: d648a...ed8

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble også mobbet fra 1 klasse til 3vgs. Deretter hadde jeg 5 år langt forhold med en narsissist = ble utsatt for omfattende emosjonelle overgrep. Dette gjorde at jeg slet lenge med å stole på andre, osv.

Jeg har jobbet meg ut av det og andre konsekvenser, og har det veldig godt både med meg selv og i forhold til andre. Jeg liker å utfordre meg selv utenfor komfortsonen.

Jeg kjenner ikke til dine eksakte årsaker til at du sliter med å skape nære relasjoner. Det er individuelt, og bør nok behandles slik. Jeg ønsket meg lenge en bestevenninne, men gjennom kognitiv adferdsterapi og stoisisme kom jeg til slutt til et punkt der jeg mettet det behovet selv. Videre ønsker jeg ikke å ha forventninger i sosiale sammenhenger. Jeg er komfortabel med meg selv, og mitt forhold til andre. Jeg nyter vennskap gjennom felles interesser. Jeg har ikke lengre et mål om å utvikle nære relasjoner. Jeg ønsker heller å la det falle på plass naturlig og ta det som det kommer. Jeg tror at ting kan falle på plass lettere også for nære vennskap når kroppsspråket viser at man er komfortabel med seg selv og andre.

Anonymkode: 4377d...e81

Bra svar! 🙂 

Ble selv mobbet mye på grunnskolen, når jeg startet å jobbe tidlig om 18-åring var jeg dessverre veldig uheldig så ble plaget mye på jobb. Mobbet der også, så for meg er det umulig å ha noen nære relasjoner da jeg ikke stoler på noen. Nesten 20år i jobb som ødela meg helt. Nå er jeg passert 40år, så er blitt vandt med det. Klarer meg greit på egenhånd, er ikke en person som isolerer meg. Kan fint ta meg en tur på kafe alene, spise ute alene. Dette er viktige ting for meg, trives godt med å reise på turer ut av norge. Da er jeg vekk fra "onde" norge å føler meg mye bedre.

Så svaret ditt er mye av det jeg tenker selv, ikke stress med å få en nær venn. Bekjentskap via aktiviteter osv er nok det. Vennskap må skje naturlig.

Ikke sammenlign deg med hva andre har i livet, malen med mann og barn er IKKE idyll for de fleste.

TS: bli glad i deg selv, du skal være din egen bestevenn. Er du som skal leve livet ditt, søk inn i deg selv. Få det bra med deg selv, gå ut hver dag. Ikke isoler deg, turer i naturen kan løfte psyken utrolig mye. Har du mulighet og lyst så kanskje få deg en hund 🙂 

Anonymkode: d8854...abb

[Lacy]

Min psykolog sa til meg, i absolutt beste mening:- men alt handler jo ikke om deg?!

Og det gjør det ikke... Det er faktisk fint lite i denne verden som handler om meg! Det åpnet virkelig øynene mine, og det er så deilig! Sure mennesker, mennesker som er lei seg, innesluttede, glade... Det handler ikke om meg, de ser meg ikke noe mer enn de ser andre mennesker, for alt handler ikke om meg! 

Jeg har blitt mye mobbet selv og sliter veldig med apati, klumsethet og annet knyttet til det sosiale 😝 prestasjonsangst og så videre 😝

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble mye mobbet i barne- og ungdomsårene, og merker det har satt spor i meg i form at jeg tror at andre mennesker vil meg vondt (både kjente og ukjente). Forferdelg slitsom og vond følelse å gå rundt med, og det gjør at jeg isolerer meg mye i frykt for å bli avvist.

Jeg tror ikke jeg har noe spesielt dårlig selvfølelse. Jeg tenker ikke at noe er galt med meg, men jeg er overbevist om at andre tenker det, om det gir mening..

Er det noen andre som kjenner seg igjen som kan dele erfaringer? Er dette noe jeg må leve med, at jeg aldri kommer til å skape meg noen nære relasjoner? Eller finnes det noen råd som kan bedre situasjonen?

Anonymkode: 0e7f6...01a

Dette gir absolutt mening. Jeg har i liten grad opplevd mobbing men kommer fra en dysfunksjonell familie der det var alle for seg selv og du ikke kunne regne med støtte hvis du hadde problemer.

Det er selvfølgelig ikke sånn at alle tenker at det er noe galt med deg, samtidig tror jeg du gjør det lurt i å være litt forsiktig i starten. Min erfaring er dessverre at de som har anlegg for å utnytte eller plage andre er flinke til å identifisere mennesker som er sårbare på grunn av historien sin.

Anonymkode: a0a76...a77

[AnonymBruker]

Takk for mange utfyllende svar!

Jeg er fullstendig klar over at folk egentlig ikke bryr seg. Og det gjør det bare enda mer frustrerende. Det at jeg klarer å tenke rasjonelt i situasjonen, men følelsene ikke vil følge etter. 

Jeg kan nok jobbe litt mer med å bli min egen bestevenn - det gir mening at jeg blir tryggere i relasjon med andre dersom jeg er trygg på meg selv. Det høres aldeles nydelig ut å sitte på kafe alene! Desverre er nok dette noe jeg aldri hadde funnet på ettersom jeg føler på andre sine  dømmende blikk grave seg inn i meg og latterliggjøre meg for at jeg er så patetisk og ikke har venner som vil være med meg på kafe. 

Og etterhvert har jeg nok også innsett at det er meg selv som er min verste kritiker - ikke andre..

 

- TS

Anonymkode: 0e7f6...01a

[AnonymBruker]

Hei jeg ble mobbet fra barnehaggen og til slutten av videregående. Har også blitt småmobbet i voksen alder. Er ikke sensitiv da jeg har blitt vant til det. Men åpner meg sjelden for noen og har ennå ikke lært meg å stole på noen. Synes ikke det lønner seg.

Anonymkode: ac764...3ea

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Så bra det ordnet seg for deg! Jeg trives nok alene men har innsett at det hadde vært greit å hatt noen der av og til. Som du kan fortelle om dagen din til, diskutere forskjellige tema med osv. 

Mye av mitt problem er ute i det offentlige rom. Jeg føler at folk skuler og ser stygt på meg, og at de tenker at jeg ikke er verdt en dritt. Det får meg til å grue meg hver eneste gang jeg skal butikken, og hindrer meg i feks å gå så mye turer som jeg vil. Dessuten får jeg en væremåte som jeg ikke liker eller kjenner meg igjen i. Jeg blir reservert, klumsete og nærmest apatisk . Noe som igjen kan forsterke folks negative tanker om meg 

Anonymkode: 0e7f6...01a

Ja, jeg kjenner meg delvis igjen med slik jeg hadde det tidligere. Jeg følte at enkeltes blikk betydde at de ikke ønsket å snakke med meg, og bekymret meg for å ikke være nok på flere punkter. Til slutt innså jeg at mange andre også stiller seg selv lignende spørsmål. Det kan bidra til at blikkene deres som jeg misforstod.

 

Jeg vet ikke hvor mye innsats du er villig til å gjøre. Hvis du er ute etter en quick fix har jeg dessverre ikke så mye råd å bidra med. Mitt eget mentale arbeid krevde flere år, fordi jeg har gått veldig grundig til verks. Men personlig synes jeg det var totalt verdt det. Jeg har endevendt på ethvert punkt der jeg tidligere ble stresset og funnet løsninger og styrke i meg selv. Jeg gir meg selv det jeg trenger og har funnet hvordan jeg kan regulere følelsene mine.

 

I tillegg til kognitiv adferdsterapi og stoisisme samt journaling tok jeg i bruk ikke-vitenskapelige personlighetsteorier som Myers Briggs og Enneagram. Jeg la ikke vekt på klassifiseringen i seg selv, men brukte dem som hjelpemidler til å bli mer selvbevisst. Jeg tok notater fra tester, artikler, kommentarer til andre på forumer både fra ting der jeg kjente meg igjen men som var beskrevet bedre og i dypere detalj av andre enn hva jeg hadde klart, fra det jeg ønsket å forbedre meg i samt ble mer bevisst på punkter der jeg ikke kjente met igjen. Deretter stilte jeg meg spørsmål om hva som skulle til for at jeg også kunne komme til det punktet, hva som hindret meg osv. Jeg linket alt sammen og etter mye arbeid fant jeg kroken til hvorfor det fortsatte å hindre meg i å utfolde meg naturlig og komfortabelt.

 

Men nå må det nevnes at jeg ble utsatt for to narsissister både i barndommen og i starten på voksenlivet så jeg kjente knapt meg selv. Det er ikke sikkert det ville tatt så lang tid for deg.

 

Jeg skjønner at du har behov for å snakke med andre om hverdagslige ting. Jeg følte meg også ensom i mange år. Dessverre har jeg ikke noen råd til det annet enn å finne ut nøyaktig hva dine «voids» er og gjøre så godt du kan for å først og fremst utfylle dem selv. Å utfylle dem selv har mye å si for selvfølelsen, selvstendigheten osv. For min del var ensomheten og behovet for en bestevenninne ikke det jeg egentlig hadde behov for. Det jeg virkelig hadde behov for og som jeg fant nøkkelen til selv, ble bare overskygget av det jeg trodde var mest naturlig å trenge/ønske seg og som jeg manglet, som trodde jeg ikke klarte å skaffe meg. Selvsagt, vi har alle et sosialt behov. Men det finner jeg gjennom bekjente og venner som ikke er så nære samt diskusjoner på forumer (og min favoritt-vlogger Lydia Elise Millen haha).

Anonymkode: 4377d...e81

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan fint ta meg en tur på kafe alene, spise ute alene. Dette er viktige ting for meg, trives godt med å reise på turer ut av norge.

Anonymkode: d8854...abb

Ja, jeg også kan gjerne dra på kafé alene, spise ute osv. Jeg elsker å reise alene. Jeg legger også opp til mye sosialt med nye bekjentskap/vennskap på utenlandsreiser. Veldig spennende og interessant!!

Anonymkode: 4377d...e81

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg kjenner meg delvis igjen med slik jeg hadde det tidligere. Jeg følte at enkeltes blikk betydde at de ikke ønsket å snakke med meg, og bekymret meg for å ikke være nok på flere punkter. Til slutt innså jeg at mange andre også stiller seg selv lignende spørsmål. Det kan bidra til at blikkene deres som jeg misforstod.

 

Jeg vet ikke hvor mye innsats du er villig til å gjøre. Hvis du er ute etter en quick fix har jeg dessverre ikke så mye råd å bidra med. Mitt eget mentale arbeid krevde flere år, fordi jeg har gått veldig grundig til verks. Men personlig synes jeg det var totalt verdt det. Jeg har endevendt på ethvert punkt der jeg tidligere ble stresset og funnet løsninger og styrke i meg selv. Jeg gir meg selv det jeg trenger og har funnet hvordan jeg kan regulere følelsene mine.

 

I tillegg til kognitiv adferdsterapi og stoisisme samt journaling tok jeg i bruk ikke-vitenskapelige personlighetsteorier som Myers Briggs og Enneagram. Jeg la ikke vekt på klassifiseringen i seg selv, men brukte dem som hjelpemidler til å bli mer selvbevisst. Jeg tok notater fra tester, artikler, kommentarer til andre på forumer både fra ting der jeg kjente meg igjen men som var beskrevet bedre og i dypere detalj av andre enn hva jeg hadde klart, fra det jeg ønsket å forbedre meg i samt ble mer bevisst på punkter der jeg ikke kjente met igjen. Deretter stilte jeg meg spørsmål om hva som skulle til for at jeg også kunne komme til det punktet, hva som hindret meg osv. Jeg linket alt sammen og etter mye arbeid fant jeg kroken til hvorfor det fortsatte å hindre meg i å utfolde meg naturlig og komfortabelt.

 

Men nå må det nevnes at jeg ble utsatt for to narsissister både i barndommen og i starten på voksenlivet så jeg kjente knapt meg selv. Det er ikke sikkert det ville tatt så lang tid for deg.

 

Jeg skjønner at du har behov for å snakke med andre om hverdagslige ting. Jeg følte meg også ensom i mange år. Dessverre har jeg ikke noen råd til det annet enn å finne ut nøyaktig hva dine «voids» er og gjøre så godt du kan for å først og fremst utfylle dem selv. Å utfylle dem selv har mye å si for selvfølelsen, selvstendigheten osv. For min del var ensomheten og behovet for en bestevenninne ikke det jeg egentlig hadde behov for. Det jeg virkelig hadde behov for og som jeg fant nøkkelen til selv, ble bare overskygget av det jeg trodde var mest naturlig å trenge/ønske seg og som jeg manglet, som trodde jeg ikke klarte å skaffe meg. Selvsagt, vi har alle et sosialt behov. Men det finner jeg gjennom bekjente og venner som ikke er så nære samt diskusjoner på forumer (og min favoritt-vlogger Lydia Elise Millen haha).

Anonymkode: 4377d...e81

Jeg er forberedt på at det vil ta mye tid og arbeid ja, men tenker det er verdt det ettersom det er utrolig slitsomt å gå rundt å føle det slik jeg gjør nå. 

Jeg har googlet og tatt disse personlighetstestene nå, stemmer bra med hvordan jeg er. Morsomt at testen kunne gjette yrket mitt

Jeg er kjent med kognitiv terapi, men er litt usikker på hvordan jeg kan jobbe ut i fra den. Er ikke sikker på om jeg forstår helt hvordan du har arbeidet med det selv, er det lov å spørre om du har noen konkrete eksempler?

 

- TS

Anonymkode: 0e7f6...01a

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har googlet og tatt disse personlighetstestene nå, stemmer bra med hvordan jeg er. Morsomt at testen kunne gjette yrket mitt

Anonymkode: 0e7f6...01a

Ja, det er mye morsomt som er skrevet rundt MBTI og Enneagram. Men jeg vil informere om at gratis-testene og majoriteten av artiklene er ganske så useriøse og horoskop-aktige samt at mange folk får et feil resultat gjennom testen uten at de oppdager det før etter noen år, måneder. Man må ofte ta testene flere ganger, ved flere sinnstemninger, flere måneder og år imellom. Folk tester ofte forskjellig hver gang. Testene osv. kan ikke fortelle om yrket, interesser osv.

Myers Briggs handler om kognitive funksjoner; tanker, følelser og oppfattelse. Jeg anbefaler å lese gjennom alle 8 funksjonene og prøve å forstå hvilke 2 du bruker hovedsakelig. Det er den sikreste måten å finne riktig personlighetstype på. Jeg ble ikke overbevist om min personlighetstype før jeg diskuterte med andre og fant "mitt folk" og ble venner med andre av samme type. Når vi snakket sammen forsto vi hverandres tankemønstre øyeblikkelig allerede ved første samtale. Vi bare klaffet med en gang. Ganske utrolig opplevelse. Jeg synes femfaktormodellen/Big 5 som anses som mer vitenskapelig har mange likhetstrekk. For min del er ulempen ved Big 5 at det ikke er mulighet til å finne forum for samme personlighetstype. For meg var utveksling av erfaringer, løsninger på lignende problemer osv. sammen med min personlighetstype noe av grunnsteinen til fremgangen min.

Enneagram handler om hva du mest frykter og ønsker i livet. Noen nettsider beskriver stadiet man er på og hvordan man føler seg på toppen når man blir sunn. De gir tips til hvordan man kan forbedre seg innenfor vanlig problemer for den typen.

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er kjent med kognitiv terapi, men er litt usikker på hvordan jeg kan jobbe ut i fra den. Er ikke sikker på om jeg forstår helt hvordan du har arbeidet med det selv, er det lov å spørre om du har noen konkrete eksempler?

Anonymkode: 0e7f6...01a

Altså først vil jeg si at jeg hele tiden trodde jeg skulle søke profesjonell hjelp og det kan anbefales. Men jeg var hele tiden i forberedelsesstadiet med hvordan jeg konkret kunne presentere det jeg slet med. Jeg klarte bare ikke å ordlegge det godt nok fordi jeg ikke var nok selvbevisst. Det var derfor jeg endte opp med å løse det hele selv 😛 

For meg funket det ved å jobbe med "ferske" følelser og tanker (har skrevet det ned i elektronisk notatbok som jeg alltid har med meg). Med en gang jeg følte/tenkte dem skrev jeg dem ned uten filter. Alt, absolutt alt, hver minste detalj. Både det jeg syntes var bra og det jeg tenkte var mindre "akseptert". Jeg holdt disse tankene i livet ved å legge til mer info hver gang jeg var i de samme situasjonene. Jeg skrev versjon 2, 3, 4 osv. ved andre anledninger. Senere stilte jeg meg selv spørsmål som "hvilke bedømmelser tror jeg andre kan ha om meg i den og den situasjonen?" Og for hver av dem, "hva frykter jeg vil skje hvis de gjør hver av de bedømmelsene om meg?", samt "Hva om worst case faktisk skjer, hvordan kan jeg løse dette, styrke meg selv, osv?". Av og til kan det være veldig følelsesmessig tungt å jobbe med dette. Du må på en måte bære disse vonde følelsene hver eneste dag fordi du jobber med dem hver dag. Jeg har forståelse for at for enkelte kan det være vanskelig å være alene om dette. Det kan derfor være behjelpelig med en psykolog eller psykiater. For min del, syntes jeg det var best å jobbe meg gjennom det alene først med mål om at hvis jeg sto helt fast så skulle jeg oppsøke hjelp. Av og til kan følelsene også sperre for at mer rasjonelle løsninger kommer frem. Da har jeg tatt noen timers eller dagers pause samtidig som det ligger i bakgrunnen. Jeg har enten kommet tilbake og leste notatene mine på de punktene for å jobbe videre, eller så har plutselig løsningen kommet av seg selv takket være litt avstand. Det er viktig å skrive dette ned. Videre har jeg googlet meg frem til råd, inspirasjon, andre perspektiver gjennom artikler. Jeg vil nemlig se det fra en nøytral vinkel. Uansett må man være villig til å virkelig føle på de vonde følelsene, utforske og forstå dem, grave dypt i dem for å finne roten. For eksempel, det er lett å si man har kjærlighetssorg, men hvilken del av kjærlighetssorgen er det som forårsaker smerten din? Hvorfor? Ofte tror man at man har funnet roten, men så viser det seg at den ligger dypere. Det tar tid å lære å kjenne seg selv. Jeg har også tatt mer kunnskap for å forstå bedre hva det jeg går gjennom dreier seg om; symptomer som panikkanfall, eller hva som skal til for å forbedre mine sterke og svake sider osv. Viktigst av alt er at jeg aksepterer meg selv for mine svake sider. Jeg tilgir meg selv for det uheldige ting jeg har gjort fordi jeg vet at jeg handlet ut ifra mitt daværende ståsted. Nå har jeg lært mer og kan handle annerledes.

Videre har det vært behjelpelig å lære hva jeg personlig kan gjøre for å roe ned angst, stress... Det er da det har vært behjelpelig med MBTI og enneagram. I MBTI er det den andre kognitive funksjonen i din personlighetstype som hjelper. I enneagram er det andre tips. Jeg tror også at forskjellige typer meditasjon kan hjelpe.

Forresten, for å kunne jobbe med "ferske" følelser, var det viktig å utsette seg for situasjoner der de oppstår. Dette måtte jeg gjøre med jevne mellomrom for å oppdatere notatene mine og komme dypere inn på roten samt å finne tilknytninger mellom forskjellige situasjoner som gjør vondt. Når man har fått det på avstand så har følelsene gått i "dvale" så da klarer man ikke å løse det uten at man oppsøker de situasjonene som gjør vondt.

Ok, ser at dette ble veldig langt. Jeg kunne fortsatt å utfylle mer, men tror kanskje dette er et utgangspunkt i hvert fall. Bare å stille flere spørsmål hvis du har flere.

Anonymkode: 4377d...e81

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Synes det er vanskelig å stole på andre og det skal ikke mye til før jeg føler at jeg ikke kan stole på folk. 

Jeg har aldri hatt mange venner og hadde ikke venner på mange år før jeg traff ei, men hun har jeg omtrent kuttet ut. Det var så mye som gjorde meg usikker på henne og ting hun sa og gjorde. Begynte nesten å lure på om det er slik et vennskap skal være. 

Jeg jobbet mye med det at folk ikke går rundt og bryr seg om meg og hva jeg driver med. Folk har nok med seg selv ofte. Det hjalp en del, men ikke helt. Jeg blir fortsatt stressa av folkemengder. Da innbiller jeg meg at folk ser på meg og blir stressa av det. 

Jeg sliter også mye med at jeg tror folk misliker meg. På jobb tenker jeg det ofte. Jeg er en ganske stille person og jeg tror at det gjør at folk misliker meg. Sliter også litt når jeg snakker med folk. Da er jeg redd for å ha sagt noe galt og overanalyserer ansiktsuttrykk. 

Jeg har jobbet en god del med disse tingene i terapi, men synes ikke at jeg kommer meg videre eller gjør noen fremskritt. Ønsker meg ikke mange venner, men hadde vært hyggelig å ha noen å treffe og finne på ting sammen med.

Nære venner tror jeg også at er vanskelig. Det er veldig mye som skal klaffe om man skal få nære vennskap og vet ikke om jeg klarer å få det. 

Anonymkode: 1c842...940

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er mye morsomt som er skrevet rundt MBTI og Enneagram. Men jeg vil informere om at gratis-testene og majoriteten av artiklene er ganske så useriøse og horoskop-aktige samt at mange folk får et feil resultat gjennom testen uten at de oppdager det før etter noen år, måneder. Man må ofte ta testene flere ganger, ved flere sinnstemninger, flere måneder og år imellom. Folk tester ofte forskjellig hver gang. Testene osv. kan ikke fortelle om yrket, interesser osv.

Myers Briggs handler om kognitive funksjoner; tanker, følelser og oppfattelse. Jeg anbefaler å lese gjennom alle 8 funksjonene og prøve å forstå hvilke 2 du bruker hovedsakelig. Det er den sikreste måten å finne riktig personlighetstype på. Jeg ble ikke overbevist om min personlighetstype før jeg diskuterte med andre og fant "mitt folk" og ble venner med andre av samme type. Når vi snakket sammen forsto vi hverandres tankemønstre øyeblikkelig allerede ved første samtale. Vi bare klaffet med en gang. Ganske utrolig opplevelse. Jeg synes femfaktormodellen/Big 5 som anses som mer vitenskapelig har mange likhetstrekk. For min del er ulempen ved Big 5 at det ikke er mulighet til å finne forum for samme personlighetstype. For meg var utveksling av erfaringer, løsninger på lignende problemer osv. sammen med min personlighetstype noe av grunnsteinen til fremgangen min.

Enneagram handler om hva du mest frykter og ønsker i livet. Noen nettsider beskriver stadiet man er på og hvordan man føler seg på toppen når man blir sunn. De gir tips til hvordan man kan forbedre seg innenfor vanlig problemer for den typen.

Altså først vil jeg si at jeg hele tiden trodde jeg skulle søke profesjonell hjelp og det kan anbefales. Men jeg var hele tiden i forberedelsesstadiet med hvordan jeg konkret kunne presentere det jeg slet med. Jeg klarte bare ikke å ordlegge det godt nok fordi jeg ikke var nok selvbevisst. Det var derfor jeg endte opp med å løse det hele selv 😛 

For meg funket det ved å jobbe med "ferske" følelser og tanker (har skrevet det ned i elektronisk notatbok som jeg alltid har med meg). Med en gang jeg følte/tenkte dem skrev jeg dem ned uten filter. Alt, absolutt alt, hver minste detalj. Både det jeg syntes var bra og det jeg tenkte var mindre "akseptert". Jeg holdt disse tankene i livet ved å legge til mer info hver gang jeg var i de samme situasjonene. Jeg skrev versjon 2, 3, 4 osv. ved andre anledninger. Senere stilte jeg meg selv spørsmål som "hvilke bedømmelser tror jeg andre kan ha om meg i den og den situasjonen?" Og for hver av dem, "hva frykter jeg vil skje hvis de gjør hver av de bedømmelsene om meg?", samt "Hva om worst case faktisk skjer, hvordan kan jeg løse dette, styrke meg selv, osv?". Av og til kan det være veldig følelsesmessig tungt å jobbe med dette. Du må på en måte bære disse vonde følelsene hver eneste dag fordi du jobber med dem hver dag. Jeg har forståelse for at for enkelte kan det være vanskelig å være alene om dette. Det kan derfor være behjelpelig med en psykolog eller psykiater. For min del, syntes jeg det var best å jobbe meg gjennom det alene først med mål om at hvis jeg sto helt fast så skulle jeg oppsøke hjelp. Av og til kan følelsene også sperre for at mer rasjonelle løsninger kommer frem. Da har jeg tatt noen timers eller dagers pause samtidig som det ligger i bakgrunnen. Jeg har enten kommet tilbake og leste notatene mine på de punktene for å jobbe videre, eller så har plutselig løsningen kommet av seg selv takket være litt avstand. Det er viktig å skrive dette ned. Videre har jeg googlet meg frem til råd, inspirasjon, andre perspektiver gjennom artikler. Jeg vil nemlig se det fra en nøytral vinkel. Uansett må man være villig til å virkelig føle på de vonde følelsene, utforske og forstå dem, grave dypt i dem for å finne roten. For eksempel, det er lett å si man har kjærlighetssorg, men hvilken del av kjærlighetssorgen er det som forårsaker smerten din? Hvorfor? Ofte tror man at man har funnet roten, men så viser det seg at den ligger dypere. Det tar tid å lære å kjenne seg selv. Jeg har også tatt mer kunnskap for å forstå bedre hva det jeg går gjennom dreier seg om; symptomer som panikkanfall, eller hva som skal til for å forbedre mine sterke og svake sider osv. Viktigst av alt er at jeg aksepterer meg selv for mine svake sider. Jeg tilgir meg selv for det uheldige ting jeg har gjort fordi jeg vet at jeg handlet ut ifra mitt daværende ståsted. Nå har jeg lært mer og kan handle annerledes.

Videre har det vært behjelpelig å lære hva jeg personlig kan gjøre for å roe ned angst, stress... Det er da det har vært behjelpelig med MBTI og enneagram. I MBTI er det den andre kognitive funksjonen i din personlighetstype som hjelper. I enneagram er det andre tips. Jeg tror også at forskjellige typer meditasjon kan hjelpe.

Forresten, for å kunne jobbe med "ferske" følelser, var det viktig å utsette seg for situasjoner der de oppstår. Dette måtte jeg gjøre med jevne mellomrom for å oppdatere notatene mine og komme dypere inn på roten samt å finne tilknytninger mellom forskjellige situasjoner som gjør vondt. Når man har fått det på avstand så har følelsene gått i "dvale" så da klarer man ikke å løse det uten at man oppsøker de situasjonene som gjør vondt.

Ok, ser at dette ble veldig langt. Jeg kunne fortsatt å utfylle mer, men tror kanskje dette er et utgangspunkt i hvert fall. Bare å stille flere spørsmål hvis du har flere.

Anonymkode: 4377d...e81

Wow. Her var det mye å sette seg inn i og jobbe med ser jeg. Takk for godt og utfyllende svar! Jeg tror faktisk jeg skal prøve meg på å sette meg ned alene på en kafe for å forsøke å jobbe med de "ferske" tankene og følelsene du beskriver. Siden det å sitte på kafe er en av de opplevelsene jeg syns er mest ubehagelige i hele verden. Tror nok det er mye ubevisst som dukker opp slik du skriver. 

Så får jeg også sette meg ned en dag og prøve å sette meg inn i de forskjellige personlighetsteoriene. Du skriver at du delte erfaringer med folk av samme personlighetstype, hvor fant du dette forumet?

Det høres ut som du er kommet en lang vei på egen hånd kun ved hjelp av hardt arbeid, det er virkelig misunnelsesverdig! Og veldig fint gjort at du tar deg tid til å dele dine erfaringer ❤️

- TS

Anonymkode: 0e7f6...01a

[AnonymBruker]

Det der er under arbeid. Jeg ser fremdeles på verden som fiendtlig, og har en underbevisst følelse av at dersom noen ser mine svakheter og usikkerheter så vil de benytte seg av dem/gå til angrep. Kjipt å ha det sånn, men det er bedre enn før. For meg har det hjulpet å forstå at jeg kan være elsket og at noen vil ta vare på meg når jeg er "svak", ikke støte meg vekk fra seg eller hånliggjøre. Her skal det sies at en del av disse følelsene nok også kommer fordi jeg har hatt en mor som ofte ikke har hatt respekt for følelsene mine heller. Det har vært en del latterliggjøring. Men det at jeg i de seneste årene har sett noen faktisk bekymre seg for meg og bli lei seg på mine vegne - det har hjulpet. Jeg sliter mye med internalisert selvforakt, så når noen på en genuin måte synes synd på meg for noe eller viser empati eller ekte medlidenhet, så blir jeg på en måte sjokkert. Men det har vært viktig for meg, tror jeg. Finn mennesker som bryr seg om deg på ordentlig, som er sterke og som ser deg. Det kan bli bedre, ja, men det vil også ta både tid og arbeid.

Anonymkode: cec6e...df3

[AnonymBruker]

På 3.6.2020 den 17.36, AnonymBruker skrev:

Jeg ble mye mobbet i barne- og ungdomsårene, og merker det har satt spor i meg i form at jeg tror at andre mennesker vil meg vondt (både kjente og ukjente). Forferdelg slitsom og vond følelse å gå rundt med, og det gjør at jeg isolerer meg mye i frykt for å bli avvist.

Jeg tror ikke jeg har noe spesielt dårlig selvfølelse. Jeg tenker ikke at noe er galt med meg, men jeg er overbevist om at andre tenker det, om det gir mening..

Er det noen andre som kjenner seg igjen som kan dele erfaringer? Er dette noe jeg må leve med, at jeg aldri kommer til å skape meg noen nære relasjoner? Eller finnes det noen råd som kan bedre situasjonen?

Anonymkode: 0e7f6...01a

Dette er forferdelig vondt. Mitt forslag er EMDR-terapi hos en psykolog. Jeg har gjort det og det hjalp meg veldig.

Anonymkode: 49c72...acb

[AnonymBruker]

Det er veldig vondt, og det sitter tilslutt langt inne å kunne stole på noen igjen.

Håper du finner en form for terapi som kan hjelpe deg..

Anonymkode: 7cba3...d8b