Finner ingen kjæreste, få barn med venninne istedet?

[AnonymBruker]

Nærmer meg 30, singel og vært det i mange år avbrutt av kortvarige kjæresterelasjoner til menn som ikke har fungert og som har sviktet meg på ulike måter gang på gang. Har prøvd å ta lærdom og selvkritikk av alt jeg kan måttet ha gjort feil og tenkte meg om, men vanskelig når den andre bare ghoster en etter lang tid og og man aldri får noe svar. 

Som alderen min sier er det ikke veldig mange år igjen jeg er fruktbar og kan få barn. Vil absolutt ikke virke desperat og alle vet jo at det faller i hvert fall ingen menn for. Det sies jo at kjærligheten ofte kan ligge rett fremfor nesen din... jeg vet ikke jeg, men om ikke kjærligheten så kanskje muligheten for å få barn. Jeg vet av andre årsaker jeg ikke vil være istand til å få barn alene, så prøverør og Danmark er ikke aktuelt og tviler på jeg ville bli godkjent. Vil heller ikke verken for min eller barnets del få barn med en tilfeldig mann og bare utnytte et ONS. Det blir helt feil og tragisk. 

Så jeg tenker at muligheten kan ligge i en venninne og har mange venninner. En venninne som tenker det samme som meg og som kanskje også drømmer om barn. Ser på Medicus sine sider at der kan to kvinner som må da ha bodd sammen og hatt samme adresse som samboere eller som gifte i mer enn 1 år få donor til å få barn med. Eneste "forandringen" er da at vi melder samme adresse et års tid og oppgir oss som samboere, så kan barnedrømmen gå i oppfyllelse. Er det flere som har tenkt på tanken? Danne familie med en god omgangsvenn og hjelpe hverandre litt med den lille. Hva syns dere om ideen?

Klem

Anonymkode: b1951...2c4

[AnonymBruker]

Og - glemte å spørre. Er det noen problemstillinger dere ser eller potensielle problemstillinger jeg burde tenke på eller gjøre før vi går til verks med dette?

Anonymkode: b1951...2c4

[AnonymBruker]

Du nærmer deg 30? Skjønner at du er stresset, men tror ikke dette er noe å vurdere enda. 

Mamma var 41 når hun fikk meg, noe som jo er veldig gammelt og anbefales ikke, men det gikk fint! Gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende er jo over 30, så om du har vært hos gynekolog og alt står bra til kan du vel gi det noen år. 

Anonymkode: 0e336...8e0

[AnonymBruker]

Hva om hun vil være moren og ikke vil la deg adoptere? 

Anonymkode: 921f9...a1b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hva om hun vil være moren og ikke vil la deg adoptere? 

Anonymkode: 921f9...a1b

Her har du misforstått. Det er ingen som skal adoptere noen. En av oss blir moren som bærer frem barnet, mens den andre blir medmor. Juridisk sett er begge ansvarlige. Må innrømme at jeg er litt redd for hvis det ikke er jeg som skal bære frem barnet og hva det kan bli til på sikt. Siden vi ikke er i forhold med hverandre og blir da nødt til å holde god kontakt og holde meg innenfor med henne for å være bra nok for barnet og for å ikke risikere noe 

Anonymkode: b1951...2c4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du nærmer deg 30? Skjønner at du er stresset, men tror ikke dette er noe å vurdere enda. 

Mamma var 41 når hun fikk meg, noe som jo er veldig gammelt og anbefales ikke, men det gikk fint! Gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende er jo over 30, så om du har vært hos gynekolog og alt står bra til kan du vel gi det noen år. 

Anonymkode: 0e336...8e0

Greia er at jeg allerede har gitt det mange og er i en spesiell situasjon fra før mtp myndighetene. Jeg ønsker ikke som din mor å være 40 når jeg får barn og anser disse få årene fremover nå som helt avgjørende og at jeg må foreta meg noe nå. Kan man ikke få mann så gå på venninne og få barn sammen prøve

Anonymkode: b1951...2c4

[AnonymBruker]

Hjelpe hverandre litt med den lille? Dere hjelper ikke hverandre litt, dere blir foreldre. Regner med dere ikke kommer til å bo sammen resten av livet, så barnet blir delt 50/50, krangling om ferier, betaling av bidrag. Du sier du ikke er i stand til å få barn alene, er det helse, psyke, økonomi??

Anonymkode: d2f5f...e72

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hjelpe hverandre litt med den lille? Dere hjelper ikke hverandre litt, dere blir foreldre. Regner med dere ikke kommer til å bo sammen resten av livet, så barnet blir delt 50/50, krangling om ferier, betaling av bidrag. Du sier du ikke er i stand til å få barn alene, er det helse, psyke, økonomi??

Anonymkode: d2f5f...e72

Jeg er absolutt fruktbar og det at jeg ikke vil være eller kan være aleneforelder er som jeg skrev fordi det blir for tragisk å bare finne en gjennom ONS. Dessuten vil jeg ikke være sårbar overfor myndigheter og barnevern og pga min helse og alt det praktiske vil det være avgjørende at vi er to. Jeg er ikke kranglete av meg og vil jenke meg etter min venninnes ønske

Anonymkode: b1951...2c4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er absolutt fruktbar og det at jeg ikke vil være eller kan være aleneforelder er som jeg skrev fordi det blir for tragisk å bare finne en gjennom ONS. Dessuten vil jeg ikke være sårbar overfor myndigheter og barnevern og pga min helse og alt det praktiske vil det være avgjørende at vi er to. Jeg er ikke kranglete av meg og vil jenke meg etter min venninnes ønske

Anonymkode: b1951...2c4

Det blir for tragisk å finne et ONS? Om du er i en slik situasjon at barnevern og myndigheter blir koblet inn dersom du får barn alene, så tror jeg desverre der ikke hjelper med noen å dele det praktiske ansvaret med. Når man er mor skal man heller ikke "jenke" seg etter noen andres ønsker bare for å gjøre det, da skal barnets beste være i fokus, uansett om det innebærer at man må være konfronterende. 

Man må vel gjennom noen samtaler osv. før man får hjelp til assistert befruktning? Tror fasaden med at man er to venninner som nettopp har flyttet sammen slår sprekker rimelig kjapt. Samt helsesjekk.

Anonymkode: d2f5f...e72

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det blir for tragisk å finne et ONS? Om du er i en slik situasjon at barnevern og myndigheter blir koblet inn dersom du får barn alene, så tror jeg desverre der ikke hjelper med noen å dele det praktiske ansvaret med. Når man er mor skal man heller ikke "jenke" seg etter noen andres ønsker bare for å gjøre det, da skal barnets beste være i fokus, uansett om det innebærer at man må være konfronterende. 

Man må vel gjennom noen samtaler osv. før man får hjelp til assistert befruktning? Tror fasaden med at man er to venninner som nettopp har flyttet sammen slår sprekker rimelig kjapt. Samt helsesjekk.

Anonymkode: d2f5f...e72

Så det er bare eliten og høyt utdannete og vellykkede mennesker som skal få lov å få barn mener du? Støtter du et sorteringssamfunn? Selv om jeg som alene ikke ville vært godt nok for barn, slik jeg ser det og opplever meg selv, er det nettopp for BARNETS BESTE at jeg sier og mener det. Hadde jeg vært egoistisk hadde jeg kjørt på med det jeg ville. Mener så klart ikke at ONS er tragisk, beklager om noen følte seg støtt av det. Mener bare at ONS med hensikt å bli gravid er tragisk, da man ikke har barnets beste i fokus da slik jeg ser det. Barnet vil bli høyt elsket og ønsket, av en mor/medmor som ser sine begrensninger men også evner og muligheter. En drøm. Ville ikke jenket meg etter noe på barnets bekostning, men dersom det kom til slikt som ferier o.l som du eller en annen over spurte om, ville jeg la barnets ønske gå først og hvis hn er for liten ville jeg overlatt til den andre. 

På helsesjekk, er det bare fysiske ting som kommer fram? Eller kommer hele legejournalen opp der? Den gjør vel ikke det hvis man vet man er fruktbar? 

Anonymkode: b1951...2c4

[tøydokka]

Ville det ikke være enklere å finne en mannlig venn å dele ansvaret med? Det er mange menn i dette landet som er i tilsvarende situasjon, som ønsker barn men har ikke partner. Da slipper du tenke på donor, og dere vil begge være foreldre juridisk. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, tøydokka skrev:

Ville det ikke være enklere å finne en mannlig venn å dele ansvaret med? Det er mange menn i dette landet som er i tilsvarende situasjon, som ønsker barn men har ikke partner. Da slipper du tenke på donor, og dere vil begge være foreldre juridisk. 

Takk for godt innspill. Har selvfølgelig det økonomiske aspekteret ved dette, og jeg har vært inne på sidene og sett at det ikke akkurat er billig dette her. Blir nok jeg som må bekoste dette pga jeg alltid jenker meg etter andre og kan ikke la venninne ta de kostnadene.  Så ideelt sett hadde en mannlig venn vært det perfekte. Problemet er bare at jeg har omtrent ingen mannlige venner. De få mennene jeg kjenner er mye eldre og ikke istand til å dele ansvar med meg. De oppegående menneskene jeg kjenner og av det yngre slaget som meg, er kvinner. Men burde absolutt egentlig vært en mann

Anonymkode: b1951...2c4

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som en god ide jeg da. Hvis du har en slik venninne? 

Anonymkode: 78360...d65

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvorfor det er uaktuelt for deg å bli befruktet og få barn alene via donor, så er vanskelig å uttale seg. Men kanskje du er litt streng mot deg selv? Hvorfor skal du ikke greie å ha et barn alene? Jeg er uføretrygdet grunnet kronisk sykdom og vurderer selv å få barn alene via donor. Selv om jeg er syk ofte så er jeg omsorgsfull og jeg har familie som kommer til å stille opp. Assistert befruktning for single kvinner blir jo lovlig i Norge over sommeren, du kan vurdere en samtale med Medicus om det.

Anonymkode: 3c882...56f

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes det høres ut som en god ide jeg da. Hvis du har en slik venninne? 

Anonymkode: 78360...d65

Har ikke en konkret nå, men tenkte jeg skal spørre litt rundt. Ikke direkte, men høre om hvordan single venninner som har dårlig erfaring med forhold, om de drømmer om barn

Anonymkode: b1951...2c4

[AnonymBruker]

Du kan jo få donorsæd og befruktning som singel i norge nå, det ble jo gjort lovlig 26 mai i år.

Kjør på, men vær forberedt på å måtte være alenemor. Selv om det kan gå bra, må du være klar for det utfallet også

Anonymkode: 8b9b0...11a

[tangent]

Min første reaksjon var at dette hørtes ut som en dårlig idé. Jeg hadde problemer med å sette fingeren på hva det var som skurret, men jeg har kommet frem til at det er dette: Jeg har flere vanvittig gode venninner som jeg setter utrolig pris på, men det å skulle lage en familie med dem på en så permanent måte hadde vært veldig vanskelig, tror jeg. Da jeg og mannen bestemte oss for å få barn var det fordi vi ønsket en familie sammen. Vi hadde snakket om verdier og hva vi ønsket av lovene våre i flere år. Vi hadde et felles prosjekt, og det var uavhengig av om vi fikk barn sammen eller ikke. En person man får barn med vil man dele ansvar med hele livet, og det å få et barn sammen kan være en utfordring selv for et godt kjærlighetsforhold med en grunnmur i bunnen. Det er mye å skulle legge på et vennskap - selv et godt et. Og spesielt hvis det ikke er slik en gang at du har snakket med en utvalgt venn om dette over lengre tid. Jeg ville heller vært alenemor enn å måtte binde meg på en slik måte til en venn. 

Men nå vet man jo aldri hvordan ting vil gå selv i stabile forhold. Så hvis du virkelig vil legge livet ditt i en venninnes hender på den måten, så skal jeg ikke være helt negativ. Men dette er viktig: Ikke ta hvem som helst. Det er et livslangt valg. (Det skal en del til å ha en sånn venn dette er aktuelt for allerede, så jeg tror jo det er en urealistisk plan)

Du og vennen må bruke lang tid til å snakke om alle eventualiteter: bosted, samvær, høytider og ferier, verdier og oppdragelse, hvordan dere vil oppfattes og skal presentere deres familie for barnet og for omverden, økonomi, familieforhold, styrker og svakheter, fremtidige partnere osv.

Dere bør faktisk bruke minst et par år på å bli så enige og samsnakket om at dette er noe dere ønsker og at dere fremdeles mener det er en god idé. For forslaget ditt er ikke en enkel løsning i alle fall. Da ville jeg heller valgt å bli alenemor slik at jeg kunne ha full råderett og kontroll på beslutninger om mitt eget liv. 

[Gjest WhisperingWind]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er absolutt fruktbar og det at jeg ikke vil være eller kan være aleneforelder er som jeg skrev fordi det blir for tragisk å bare finne en gjennom ONS. Dessuten vil jeg ikke være sårbar overfor myndigheter og barnevern og pga min helse og alt det praktiske vil det være avgjørende at vi er to. Jeg er ikke kranglete av meg og vil jenke meg etter min venninnes ønske

Anonymkode: b1951...2c4

Du sier du ikke har helsen til å være alene... Hva om denne venninnen dør? 

Du må faktisk klare å ta deg av barnet om du skulle bli stående alene med ansvaret. 

Og har du drøftet dette med noen av venninnene dine? Vi snakker om samboerskap, økonomi, livssyn, enighet om oppdragelse, verdier og moraler. 

Skal du alltid jekke deg mht ditt eget barn?