Venninne/ bekjent som sliter, og som forventer at andre skal sette grenser for henne

[AnonymBruker]

En god bekjent av meg har slitt og sliter med psyken. Var innom henne forrige uke, rettere sagt slo av en prat i hagen. 
spurte hvordan det gikk og pratet og løst og fast. Hun tømte seg helt og delte alt. jeg lyttet og stilte noen spørsmål og bekreftet underveis fordi jeg bryr meg og tenker det er ren høflighet når noen forteller om problemer. 
dagen etter kommer hun på døra og er helt fra seg. Etter samtalen vi hadde dagen før fikk hun sammenbrudd og det ble tøft for henne å snakke om alt det vanskelige. Hun var irritert for at jeg slo av en prat i Hagen uten at det var avtalt. Mtp psyken hennes. 
hun var også irritert for at jeg stilte spm da hun snakket om problemene. For det resulterte bare i at hun fortalte enda mer. Hun var så for åpenhet og viktigheten i å prate og være åpen. Dagen etter var det liksom min feil at hun hadde fått seg en knekk. 
jeg skjønte ingenting. sa at det var fint hun sa fra, og at jeg ikke visste at hun ikke tålte det. At hun må si fra. Men det var jo hun som begynte å snakke om problemene sine, ikke noe jeg spurte om i utgangspunktet. 
hun vil at: hvis hun snakket om problemene sine så skal jeg stoppe henne, fordi hun selv ikke klarer å stoppe seg selv. Det gjør at hun blir dårlig etterpå. 
synes dette er fryktelig vanskelig å forholde meg til. Jeg synes det blir vanskelig å si «stop» til henne om hun begynner å snakke om problemene sine.. det er jo hennes valg hva hun vil snakke om, og det er hun selv som må sette grensene for seg selv. Er redd om jeg gjør det, at hun føler seg avvist.. for plutselig er hun jo «der» at hun ønsker å snakke om det.. 

hva tenker dere her? Trenger virkelig innspill 

 

Anonymkode: e2b6b...3cd

[AnonymBruker]

Vanskelig problemstilling. Det kan være uheldig å stoppe henne på en brå måte. Men kanskje det går an å bryte inn når du merker at det går inn på sensitive temaer, og spørre henne om hun er sikker på at hun ønsker å snakke om det. Evt minne henne på det hun har bedt deg om. Og forklare at du ikke ønsker å avvise henne, men at din intensjon er å ta hensyn og ivareta hennes interesser. 

Det går jo også an å utforske videre rundt hva hun har behov for av støtte osv når hun førat forteller om slikt, sånn at det blir enklere de gangene det skjer. 

Ellers tror jeg det lite du kan gjøre dersom hun fremdeles er bestemt på å dele ting som gjør det vanskelig for henne i etterkant. Synes du håndterte det på en god måte. Ikke ta det personlig når hun skylder på deg for slikt, det er nok bare hennes følelser som er vanskelig å stå i 

Anonymkode: 37dfb...cfd

[AnonymBruker]

Jeg tenker at siden hun jo har psykiske problemer, så tenker hun jo irrasjonelt, og at du må være overbærende, siden hun jo tross alt sliter. Du gjorde ikke noe feil. Men du kan si noe sånn som at du beklager, men at du ikke skjønte at du skulle stoppe henne, men nå vet du det, så da kan du prøve å stoppe henne en annen gang. 

Anonymkode: 1949f...783

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vanskelig problemstilling. Det kan være uheldig å stoppe henne på en brå måte. Men kanskje det går an å bryte inn når du merker at det går inn på sensitive temaer, og spørre henne om hun er sikker på at hun ønsker å snakke om det. Evt minne henne på det hun har bedt deg om. Og forklare at du ikke ønsker å avvise henne, men at din intensjon er å ta hensyn og ivareta hennes interesser. 

Det går jo også an å utforske videre rundt hva hun har behov for av støtte osv når hun førat forteller om slikt, sånn at det blir enklere de gangene det skjer. 

Ellers tror jeg det lite du kan gjøre dersom hun fremdeles er bestemt på å dele ting som gjør det vanskelig for henne i etterkant. Synes du håndterte det på en god måte. Ikke ta det personlig når hun skylder på deg for slikt, det er nok bare hennes følelser som er vanskelig å stå i 

Anonymkode: 37dfb...cfd

Takk for godt svar. Kjenner jeg egentlig er ganske skuffet, og også redd for å gjøre feil eller si feil ang henne. Kjenner jeg har mest lyst å trekke meg unna. 

Anonymkode: e2b6b...3cd

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at siden hun jo har psykiske problemer, så tenker hun jo irrasjonelt, og at du må være overbærende, siden hun jo tross alt sliter. Du gjorde ikke noe feil. Men du kan si noe sånn som at du beklager, men at du ikke skjønte at du skulle stoppe henne, men nå vet du det, så da kan du prøve å stoppe henne en annen gang. 

Anonymkode: 1949f...783

Det er nettopp det. Hun tenker ikke rasjonelt, og pga knekken hun fikk er det lett å assosiere den med meg og at jeg bidro til å utløse dette. Men det betyr jo ikke at det er min feil. Vi alle har vel plumpet ut med litt «to much info» en gang i blant, og kjenner på anger og dårlig følelse etterpå. Men da lærer man til neste gang. 
synes det blir feil at jeg skal sette grenser for henne. Hun er en voksen kvinne meg mann og barn. Siden vi ikke er nære venninner synes jeg det er vanskelig, siden jeg ikke kjenner henne sånn skikkelig 

Anonymkode: e2b6b...3cd

[AnonymBruker]

Bare si at det ikke er opp til deg å ta styring i livet hennes og at det ansvaret får hun ta selv. Det er hun som er syk. 

Anonymkode: 20201...7c9

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare si at det ikke er opp til deg å ta styring i livet hennes og at det ansvaret får hun ta selv. Det er hun som er syk. 

Anonymkode: 20201...7c9

Det er det jeg også tenker. Men vil jo gjerne hjelpe, og være til støtte. Men etter å ha fått alle problemene hennes i fanget forrige uke, og satt der å støttet henne.. så føltes det veldig urettferdig og sårt at hun kom på døra og nesten skyldte på meg for at hun fikk seg en knekk etter hun hadde tømt seg. 
først ta imot alt, og etterpå få skylden for knekken.. i tillegg få «ansvar» om å sette grenser for henne.. følte dette ble litt vel mye 

Anonymkode: e2b6b...3cd

[Gjest supernova_87]

Jeg tenker at nå prøver jo du å få oss til å sette dine grenser. 

Det var hun som delte. Det har du helt rett i. Du kunne ikke vite det når hun lesset på sånn. Ikke ha dårlig samvittighet for det. Men samtidig så er det for noen vanskelig å kjenne egne grenser. Og man kan som henne ende opp med å angre og attpåtil skylde på alle andre. 

Jeg ville slått meg til ro med å si nettopp at "oi, det kunne jeg ikke vite, det var dumt at det blei så vanskelig for deg, det skal jeg tenke på til neste gang". Og neste gang det skjer kan du ta opp at "nå må du ikke føle at du må fortelle, husk forrige gang så angret du, hva du deler er helt opp til deg, vi kan snakke om helt andre ting litt også". På den måten både ansvarliggjør du henne OG du gir henne valget. 

Håper du ikke blir skremt fra å vise interesse for noen som sliter/henne igjen. Synes det var fint gjort å låne et øre. Og igjen: det er hennes ansvar å sette grenser. Samtidig som du nå er klar over det og lettere kan bidra til å hjelpe med det. Men IKKE føl deg ansvarlig for dette. 

Fortsette å være et lyttende, omtenksom menneske! ❤

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen i din bekjentes problem. Får angst av å dele/etter å ha delt. I et visst humør tenderer jeg allikevel til å snakke ganske ufiltrert og  mye, angrer fryktelig etterpå. 

Det ville aldri falt meg inn å anklage andre for hva jeg selv har delt, men så gir det visst mening i hennes hode da. Du kan kanskje berolige henne med å forsikre henne om at det hun har sagt forblir mellom dere og at du ikke tenker mindre om henne for hennes psykiske problemer. Jeg er jo ikke henne, men det jeg trenger å vite i slike situasjoner hvor jeg har sagt for mye, det er at jeg kan stole på personen jeg snakket med. Man deler jo også fordi det oppstår en tillit, men hos noen forsvinner den tilliten igjen, eller man plages med tvil rundt om personen er til å stole på allikevel. Litt innviklet. 

En annen ting er at du gjerne kan si det der med at du lytter og spør fordi du bryr deg (eller av høflighet, som du kalte det :)) og at du ikke er nysgjerrig og ute etter sladder. Noen av oss trenger maaange forsikringer om det. 

Så fint at du var/er der for henne. Sikkert ikke bare bare nei. 

 

Anonymkode: 9994a...3e2

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg litt igjen i din bekjentes problem. Får angst av å dele/etter å ha delt. I et visst humør tenderer jeg allikevel til å snakke ganske ufiltrert og  mye, angrer fryktelig etterpå. 

Det ville aldri falt meg inn å anklage andre for hva jeg selv har delt, men så gir det visst mening i hennes hode da. Du kan kanskje berolige henne med å forsikre henne om at det hun har sagt forblir mellom dere og at du ikke tenker mindre om henne for hennes psykiske problemer. Jeg er jo ikke henne, men det jeg trenger å vite i slike situasjoner hvor jeg har sagt for mye, det er at jeg kan stole på personen jeg snakket med. Man deler jo også fordi det oppstår en tillit, men hos noen forsvinner den tilliten igjen, eller man plages med tvil rundt om personen er til å stole på allikevel. Litt innviklet. 

En annen ting er at du gjerne kan si det der med at du lytter og spør fordi du bryr deg (eller av høflighet, som du kalte det :)) og at du ikke er nysgjerrig og ute etter sladder. Noen av oss trenger maaange forsikringer om det. 

Så fint at du var/er der for henne. Sikkert ikke bare bare nei. 

 

Anonymkode: 9994a...3e2

Vi alle har nok sagt mer enn vi hadde tenkt noen ganger. 
men den følelsen som jeg fikk da hun kom på døra var vond. Følte jeg var grunnen til sammenbruddet. Jeg vet altfor mye om livet hennes og problemene hennes. Når hun i tillegg er så vinglete ved å ville snakke, og så angrer, så er det min feil osv. Så kjenner jeg at jeg ikke ønsker å vite så mye. Plutselig skjer det noe, så er det jeg som får skylden. Føler ansvar av på sitte på Så mye info. Hun får hjelp og hele familien får hjelp. Men jeg vil ikke bli innblandet på den måten når hun viser tendenser på å slå tilbake på meg, når hun får det vanskelig. 

Anonymkode: e2b6b...3cd

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk ikke at du skal ta ansvar for å stoppe henne. Da synes jeg heller at du skal hjelpe henne å bearbeide knekken og angeren som kommer etterpå. Problemene blir ikke løst av at hun slutter å snakke med folk. Hun må erfare og venne seg til at det å dele ikke er farlig. Og at det ikke er farlig å sitte med angst over å ha delt. Hun fraskriver seg ansvaret for sine egne problemer, og vedlikeholder dem på den måten. 

Jeg ville sendt henne en melding, eller ringt henne og sagt det. At du gjerne støtter og hjelper, men ikke på denne måten. Det blir unaturlig.

Anonymkode: d76ab...242

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Vi alle har nok sagt mer enn vi hadde tenkt noen ganger. 
men den følelsen som jeg fikk da hun kom på døra var vond. Følte jeg var grunnen til sammenbruddet. Jeg vet altfor mye om livet hennes og problemene hennes. Når hun i tillegg er så vinglete ved å ville snakke, og så angrer, så er det min feil osv. Så kjenner jeg at jeg ikke ønsker å vite så mye. Plutselig skjer det noe, så er det jeg som får skylden. Føler ansvar av på sitte på Så mye info. Hun får hjelp og hele familien får hjelp. Men jeg vil ikke bli innblandet på den måten når hun viser tendenser på å slå tilbake på meg, når hun får det vanskelig. 

Anonymkode: e2b6b...3cd

Meg igjen her. Det skjønner jeg veldig godt, at det blir vanskelig for deg. Du er på ingen måte forpliktet. 

Alle opplever å ha delt for mye her og der ja, men får allikevel den følelsen ut fra det du beskriver, det at det ble en litt uforventet fortrolig samtale osv., at det ligner på det jeg sliter med. I så fall kan du om ikke annet ta det som et kompliment at hun fortalte deg alt dette. Trolig liker hun deg og skulle ønske dere var nære. I det øyeblikket dere hadde samtalen hadde hun sikkert bestemt seg for at akkurat deg skal hun faktisk stole på, men så kom paranoiaen og ødela etterpå. Er hun som meg, så har hun problemer med relasjoner og balansegangen der. 

Som sagt er du ikke forpliktet til noen ting, men hun kunne sikkert vært en super venninne for deg også, i perioder hvor hun slet mindre? Relasjoner man strevsomt har bygget opp brytes dessverre raskt ned i slike tider Det er veldig tungt, men skjønner at man ikke blir førstevalget hos andre med den adferden.

 

Anonymkode: 9994a...3e2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Meg igjen her. Det skjønner jeg veldig godt, at det blir vanskelig for deg. Du er på ingen måte forpliktet. 

Alle opplever å ha delt for mye her og der ja, men får allikevel den følelsen ut fra det du beskriver, det at det ble en litt uforventet fortrolig samtale osv., at det ligner på det jeg sliter med. I så fall kan du om ikke annet ta det som et kompliment at hun fortalte deg alt dette. Trolig liker hun deg og skulle ønske dere var nære. I det øyeblikket dere hadde samtalen hadde hun sikkert bestemt seg for at akkurat deg skal hun faktisk stole på, men så kom paranoiaen og ødela etterpå. Er hun som meg, så har hun problemer med relasjoner og balansegangen der. 

Som sagt er du ikke forpliktet til noen ting, men hun kunne sikkert vært en super venninne for deg også, i perioder hvor hun slet mindre? Relasjoner man strevsomt har bygget opp brytes dessverre raskt ned i slike tider Det er veldig tungt, men skjønner at man ikke blir førstevalget hos andre med den adferden.

 

Anonymkode: 9994a...3e2

Jeg har kjent henne i mange år, og hun ble ikke syk før i fjor. Hun var ikke slik før. Gav i Hvertfall ikke uttrykk for det. 
det hun forteller meg blir hos meg. Det er privat og personlig, og jeg snakker ikke om de tingene der til andre. Jeg liker henne, og vet hun har masse bra kvaliteter. Men jeg har jo også mitt liv og mine ting. Jeg vet bare ikke om jeg orker å involvere meg for mye, da jeg ikke har kapasitet til å tåle slike reaksjoner jeg fikk sist uke. Slik som hun har det nå, er det ingen rom til at jeg kan si hvordan jeg opplever dette uten at det blir «feil»
jeg er her for henne, og jeg bryr meg. Men det er en ubalanse I forholdet mtp at hun er syk nå. Siden vi ikke er så nære, så blir det ikke naturlig å engasjere meg for mye. Og spes ikke når hun ikke klarer å sette grenser for seg selv. Da er det lurt at jeg setter mine grenser 

Anonymkode: e2b6b...3cd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kjent henne i mange år, og hun ble ikke syk før i fjor. Hun var ikke slik før. Gav i Hvertfall ikke uttrykk for det. 
det hun forteller meg blir hos meg. Det er privat og personlig, og jeg snakker ikke om de tingene der til andre. Jeg liker henne, og vet hun har masse bra kvaliteter. Men jeg har jo også mitt liv og mine ting. Jeg vet bare ikke om jeg orker å involvere meg for mye, da jeg ikke har kapasitet til å tåle slike reaksjoner jeg fikk sist uke. Slik som hun har det nå, er det ingen rom til at jeg kan si hvordan jeg opplever dette uten at det blir «feil»
jeg er her for henne, og jeg bryr meg. Men det er en ubalanse I forholdet mtp at hun er syk nå. Siden vi ikke er så nære, så blir det ikke naturlig å engasjere meg for mye. Og spes ikke når hun ikke klarer å sette grenser for seg selv. Da er det lurt at jeg setter mine grenser 

Anonymkode: e2b6b...3cd

Jeg skjønner deg... Og jeg synes det er trist for henne. Samtidig kjenner ikke jeg henne heller, så kan jo nesten ikke gå all in for henne her. Heier litt på henne da, siden jeg tror hun kunne trengt deg 😄

Oi. Jeg ble også akutt syk først sent i høst, etter at det hadde vært noenlunde under kontroll i mange år. Tenker nå hardt på om det der var meg. Ha ha, men det var det ikke. Ville ikke beskyldt noen for hva jeg delte. Usj. Skremmende likt. 

God natt til dere alle. Streitinger og raringer ❤️

Anonymkode: 9994a...3e2

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kjent henne i mange år, og hun ble ikke syk før i fjor. Hun var ikke slik før. Gav i Hvertfall ikke uttrykk for det. 
det hun forteller meg blir hos meg. Det er privat og personlig, og jeg snakker ikke om de tingene der til andre. Jeg liker henne, og vet hun har masse bra kvaliteter. Men jeg har jo også mitt liv og mine ting. Jeg vet bare ikke om jeg orker å involvere meg for mye, da jeg ikke har kapasitet til å tåle slike reaksjoner jeg fikk sist uke. Slik som hun har det nå, er det ingen rom til at jeg kan si hvordan jeg opplever dette uten at det blir «feil»
jeg er her for henne, og jeg bryr meg. Men det er en ubalanse I forholdet mtp at hun er syk nå. Siden vi ikke er så nære, så blir det ikke naturlig å engasjere meg for mye. Og spes ikke når hun ikke klarer å sette grenser for seg selv. Da er det lurt at jeg setter mine grenser 

Anonymkode: e2b6b...3cd

Hvis du vil trekke deg unna så synes jeg faktisk du skal gjøre det. Om en venn er syk kan man ikke forvente like mye av vedkommende som før, men man skal ikke finne seg i alt heller. Jeg har selv vært psykisk syk i mange år, og har aldri forventet at folk rundt meg skal holde ut. Jeg hadde forstått det om de trakk seg unna.

Man må først og fremst ta vare på seg selv, og det gjelder begge parter. Man tar ikke vare på seg selv når man belaster venner såppass mye som venninnen din har gjort, og du tar ikke vare på deg selv om du går over dine grenser for henne. 

Anonymkode: d76ab...242

[AnonymBruker]

Takk for gode og støttende svar. Jeg er nok litt dumsnill som stiller opp og lytter og som vil være til hjelp. Så ender det med at det er jeg som er den slemme. Jeg har også følelser og det føles vondt å ha tatt imot alt hun fortalte, og i tillegg få «skylden» over hennes knekk. Jeg forstår at dette ble vanskelig for henne. Men det ble faktisk litt vanskelig for meg også da hun kom på døra. Jeg må beskytte meg selv, og på den måten må jeg sette grenser. Det frister ikke å være en støtte som lytter en gang til. Det er faktisk tungt å ta i mot så heftige ting også. 

Anonymkode: e2b6b...3cd

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er det jeg også tenker. Men vil jo gjerne hjelpe, og være til støtte. Men etter å ha fått alle problemene hennes i fanget forrige uke, og satt der å støttet henne.. så føltes det veldig urettferdig og sårt at hun kom på døra og nesten skyldte på meg for at hun fikk seg en knekk etter hun hadde tømt seg. 
først ta imot alt, og etterpå få skylden for knekken.. i tillegg få «ansvar» om å sette grenser for henne.. følte dette ble litt vel mye 

Anonymkode: e2b6b...3cd

Det er sykdommen hennes som prater. Du har ikke gjort noe galt, og det må du bare si til henne. Hennes sykdom er hennes ansvar. Ingen andres. Og det er fryktelig slemt gjort av henne å prøve å gi deg noe som helst ansvar her. 

Anonymkode: 20201...7c9

[AnonymBruker]

Hun sliter psykisk som du sier. Sånne mennesker har en tendens til å bli litt egoistiske, de fraskriver seg ansvar. Jeg har vokst opp med et psykisk sykt søsken, og gud hvor mye jeg har måttet ta hensyn. Passer mine egne saker og gjør ikke en flue fortred, og plutselig har jeg ødelagt hele dagen for søskenet mitt. Jeg har jo forstått det etterhvert da. Hn havner i en tilstand hvor alt er kjipt og leit, og da leter man jo etter en grunn. Når det egentlig er depresjonen/ angsten som snakker og skaper sannheter som ikke egentlig eksisterer. 
 

Jeg har også ei venninne som er psykisk syk. Hun havnet nesten i krangel med en felles venninne av oss, før jeg forklarte den felles venninnen at dette må du ikke ta personlig. Det er sånn venninnen blir når hun har dårlige perioder, og vi må bare la henne være og ta hensyn. Ha fokus på det positive. 
 

Jeg er enig i det noen over skrev, om at du evt neste gang kan si noe sånt som: «Forrige gang sa du til meg at du vil at jeg skal stoppe deg når du begynner å snakke om problemene dine. Skal vi snakke om noe annet, eller vil du fortsette?». Da gir du henne valget, og hun kan reflektere over om det hun sa sist er riktig for henne. 
 

Det kan være veldig vanskelig i perioder å ha relasjoner med noen som sliter psykisk. Men jeg tenker at det da er ekstra viktig å være tålmodig. Det ER en ekstra byrde å være venn med sånne. Det er en grunn til at mange med psykiske problemer har så få venner, fordi folk tåler det ikke, og de ønsker ikke å gi det «store ekstra» som trengs for å opprettholde et slikt vennskap. 

Anonymkode: d8585...637

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun sliter psykisk som du sier. Sånne mennesker har en tendens til å bli litt egoistiske, de fraskriver seg ansvar. Jeg har vokst opp med et psykisk sykt søsken, og gud hvor mye jeg har måttet ta hensyn. Passer mine egne saker og gjør ikke en flue fortred, og plutselig har jeg ødelagt hele dagen for søskenet mitt. Jeg har jo forstått det etterhvert da. Hn havner i en tilstand hvor alt er kjipt og leit, og da leter man jo etter en grunn. Når det egentlig er depresjonen/ angsten som snakker og skaper sannheter som ikke egentlig eksisterer. 
 

Jeg har også ei venninne som er psykisk syk. Hun havnet nesten i krangel med en felles venninne av oss, før jeg forklarte den felles venninnen at dette må du ikke ta personlig. Det er sånn venninnen blir når hun har dårlige perioder, og vi må bare la henne være og ta hensyn. Ha fokus på det positive. 
 

Jeg er enig i det noen over skrev, om at du evt neste gang kan si noe sånt som: «Forrige gang sa du til meg at du vil at jeg skal stoppe deg når du begynner å snakke om problemene dine. Skal vi snakke om noe annet, eller vil du fortsette?». Da gir du henne valget, og hun kan reflektere over om det hun sa sist er riktig for henne. 
 

Det kan være veldig vanskelig i perioder å ha relasjoner med noen som sliter psykisk. Men jeg tenker at det da er ekstra viktig å være tålmodig. Det ER en ekstra byrde å være venn med sånne. Det er en grunn til at mange med psykiske problemer har så få venner, fordi folk tåler det ikke, og de ønsker ikke å gi det «store ekstra» som trengs for å opprettholde et slikt vennskap. 

Anonymkode: d8585...637

Jeg er enig i mye av det du skriver. Jeg har ingen problemer med å være venn med noen som sliter psykisk. Det er jo ulike  grader av det. Hun jeg snakker om er ikke szhisofren eller gal på noen måte. Hun har bare møtt veggen og har blitt deprimert. 
hun er ei topp jente ellers. Men nå har hun vært så langt nede at det er vanskelig å vite hva hun vil/ trenger. 
hun sier hun ikke vil snakke om det, sier at hun ikke vil at noen skal spør hvordan det går.. samtidig som hun snakker mye om det selv. Vanskelig å vite hva hun egentlig vil. 
jeg vil gjerne være her for henne, men ikke i den grad at jeg skal få skylden etterpå fordi hun har sagt for mye 
 

Anonymkode: e2b6b...3cd

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun sliter psykisk som du sier. Sånne mennesker har en tendens til å bli litt egoistiske, de fraskriver seg ansvar. Jeg har vokst opp med et psykisk sykt søsken, og gud hvor mye jeg har måttet ta hensyn. Passer mine egne saker og gjør ikke en flue fortred, og plutselig har jeg ødelagt hele dagen for søskenet mitt. Jeg har jo forstått det etterhvert da. Hn havner i en tilstand hvor alt er kjipt og leit, og da leter man jo etter en grunn. Når det egentlig er depresjonen/ angsten som snakker og skaper sannheter som ikke egentlig eksisterer. 
 

Jeg har også ei venninne som er psykisk syk. Hun havnet nesten i krangel med en felles venninne av oss, før jeg forklarte den felles venninnen at dette må du ikke ta personlig. Det er sånn venninnen blir når hun har dårlige perioder, og vi må bare la henne være og ta hensyn. Ha fokus på det positive. 
 

Jeg er enig i det noen over skrev, om at du evt neste gang kan si noe sånt som: «Forrige gang sa du til meg at du vil at jeg skal stoppe deg når du begynner å snakke om problemene dine. Skal vi snakke om noe annet, eller vil du fortsette?». Da gir du henne valget, og hun kan reflektere over om det hun sa sist er riktig for henne. 
 

Det kan være veldig vanskelig i perioder å ha relasjoner med noen som sliter psykisk. Men jeg tenker at det da er ekstra viktig å være tålmodig. Det ER en ekstra byrde å være venn med sånne. Det er en grunn til at mange med psykiske problemer har så få venner, fordi folk tåler det ikke, og de ønsker ikke å gi det «store ekstra» som trengs for å opprettholde et slikt vennskap. 

Anonymkode: d8585...637

Sånn er min søster også. Jeg valgte å sette helt stopp da jeg fikk barn og hun fortsatte i samme stil. 

Anonymkode: 18269...611