Tips og råd til hvordan man kan avklare forventninger før graviditet/barn? At livet vil endre seg

[AnonymBruker]

Vi planlegger å prøve om ikke alt for lenge. Men det jeg er redd for er om vi kan få problemer pga uenigheter. Vi har allerede snakket om alle ting vi kanskje ikke kan gjøre på en stund og at endringene vil jo bli stor. 

Fra før er vi veldig sosial. Vi deltar på det meste som skjer. Både med familie og venner. Vi finner på masse i helgene som gjerne ikke vil være like lett å gjøre med baby. 

Min samboer sier selv at han forstår vi ikke kan ha det "kjøret" vi har nå når vi blir gravid og får barn. Men jeg er likevel redd for at når alt kommer til alt så blir det trøbbel. For min del er jo det en del ting man kanskje ikke kan eller orker å gjøre som gravid. Feks fester, lange besøk, diverse aktiviteter osv. Jeg ønsker ikke gi opp mitt sosiale liv, men jeg kan jo ha plager som gjør at jeg ikke orker eller kan. Samme med baby. Selv om baby blir født og jeg da kanskje kan ha mindre plager og begrensninger, så er det jo ikke slik at det kan tenkes at jeg bare kan ta en venninnekveld hvis jeg trenger en liten pause. Noen får jo feks barn som kun tar pupp osv. 

Poenget er at min samboer vil jo både under graviditet og med baby være "friere" enn meg. Og det er større sannsynlighet for at han har mer energi og jeg mindre under graviditet. Slik at jeg kanskje ikke orker å finne på like mye. Jeg vil at han skal få være sosial og delta på ting, men jeg er redd for at selv om han sier han forstår at ting blir annerledes, så vil det skape trøbbel. Feks at jeg blir den kjipe som sier på lørdagen at jeg helst bare vil være hjemme og se film med han i stedet for å ta en fjelltur med familie eller lunsj med vennepar. 

Dere som har barn eller prøver, hva er deres erfaring? Og har dere noen tips til andre ting som bør tas opp i forkant? Slik vi har felles forventninger og forståelse. 

Anonymkode: a19c9...633

[AnonymBruker]

Det viktigste er å kjenne sin partner godt og her går det mye på respekt og omsorg. Kommer han til å respektere at du sier du trenger å være hjemme en helg? Har han omsorg nok for deg til å se når du er sliten, til å avlaste deg? Det dere bør snakke om er et at det er kjempeviktig å være et team når man får barn. Det går hele veien på gjensidig respekt for hverandres behov og ønsker. 

Anonymkode: 595c3...d8f

[Thea82]

Jeg er gravid, og vi snakker litt løst om forventninger, men har ikke hatt de store snakkene. Jeg føler vi kjenner hverandre godt, men en vet jo aldri. Så plukker med meg tipsene du får i denne tråden:)

I graviditeten har det ikke vært noe behov for forventnings avstemning overhodet, men så har jo corona lagt en demper på det meste. De første månedene var jeg veldig kvalm, så om han ville avgårde på noe måtte han bare dra alene. Og det så ingen av oss noe problem med. 

Det jeg har «lært» er at mannen kjenner det ikke graviditeten på kroppen på samme måte (naturlig nok). Så det tar litt lenger tid for han å forstå hva som skjer, og her har det vært viktig for meg å bare gi det litt tid. Jeg har heller ikke forventet at han blir med til scanning og jordmor når det ikke har passet inn med jobb. Og ingen forventning om at vi skal sitte og snakke graviditet og baby hver kveld fra dag en. Men igjen, det er det som har fungert for oss, og det er jo ingen fasit. 

[AnonymBruker]

Jeg tror dere burde snakke ut om dette her. Jeg og samboer snakket mye om hvordan livet ville bli annerledes med barn. Vi er begge veldig hjemmekjære og ikke av det sosiale slaget, så for oss har dette å få barn vært veldig enkelt og vi får fortsatt holdt på med hobbyer. Er man derimot avhengig av å komme seg ut av huset for å få en meningsfull hverdag, så er det en utfordring med barn.

Anonymkode: 32b8d...3db

[AnonymBruker]

Med førstemann tilrettela jeg for at mannen skulle kunne trene mye og kose seg med egentid på normal måte. Når babyen kom var han hjemme hele tiden utenom jobb de første 3-4 månedene, før vi hadde hodet over vann og vi begge kunne begynne med trening osv igjen på kveldstid. Med andremann måtte han ta 100% av husarbeid og ansvar for førstemann gjennom mye av graviditeten, men han fikk også trene hver kveld etter eldstes (og min) leggetid kl 19. Så var det 3-4 måneder etter fødsel som gikk med til å avlaste meg, før hverdagen ble litt mer normal igjen og vi gjenopptok trening. 

Anonymkode: 82b0f...8d2

[AnonymBruker]

Høres ut som noen bekjente/venner av oss, som ikke klarer å være hjemme.

I helgene er stort sett en av foreldrene borte, eller barna er hos besteforeldre ofte torsdag til søndag.  Jeg tror man kan telle på en hånd de gangene de er samlet til familiehelg i løpet av et år.  
 

Så viktig at dere snakker om det. Man kan ikke leve helt som før etter barna har kommet. 

Anonymkode: c17e6...fcd

[AnonymBruker]

Vanskelig å forberede seg på en situasjon man ikke aner hvordan blir. Første barnet er litt sjokk, men de fleste mennesker er tilpasningsdyktig og finner seg raskt tilrette i ny tilværelse. Dessuten endrer ønsker og prioriteringer seg hos de fleste når den lille kommer😊

Anonymkode: f0778...915

[AnonymBruker]

Du er den som kommer til å være mest bundet hjemme i starten. Hvordan vil du takle at han kan finne på ting, men ikke du? Vil du kreve at han er like mye hjemme som deg, i sympati? 

Han bør nok forvente at også han blir sliten, kanskje orker mindre. 

Det er også lurt å snakke om sex-livet. Selv om kanskje begge har veldig lyst etter en stund, er det ikke sikkert man kan pga fødselsskader. Eller det er rett og slett praktisk vanskelig å få til med en baby, hvis den ikke sover regelmessig. Hvordan vil dere takle det?

Det er en enorm omveltning å få barn. Jeg trodde vi var godt forberedt på det meste , og vi fikk et rolig og behagelig barn som er lett å ha med og gjøre. Likevel var de 3-4 månedene intense, og en unntakstilstand. Det er et sjokk for hele systemet, kroppen din og parforholdet. 

Anonymkode: a12b4...eca