Hvorfor tar folk selvmord?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det kan ha med angst, depresjon og masse annet å gjøre. Men hva er det som fører til at de velger å TA sitt eget liv? 
Selv hadde jeg aldri vært i nærheten til å klare det, selv hvis jeg var på mitt laveste. Det virker jo helt forferdelig å drepe seg selv, bedre å kanskje bli drept da? Skjønner ikke hvordan folk får det til.

Anonymkode: 04c94...ad5

[AnonymBruker]

Av samme grunn som man hopper ut av vinduet i 14. etasje om rommet man befinner seg i er i full brann, uten mulighet til å komme seg ut.

Anonymkode: 9471a...c4a

[tussi84]

De ser ingen annen utvei. De føler at døden er den eneste måten å bli kvitt lidelsene sine på, og det føles som en befrielse. De føler seg også gjerne som en byrde for alle rundt seg, og tror at de pårørende får det bedre uten dem.  

[Kittykat]

42 minutter siden, tussi84 skrev:

De ser ingen annen utvei. De føler at døden er den eneste måten å bli kvitt lidelsene sine på, og det føles som en befrielse. De føler seg også gjerne som en byrde for alle rundt seg, og tror at de pårørende får det bedre uten dem.  

Dette ☝️ De har kjempet en ganske så tøff kamp såpass lenge at de ser absolutt ingen annen utvei. 

[fusetufs]

De som kan svare på dette kan av naturlige årsaker ikke svare på dette. Ingen andre har svar å gi deg.

[AnonymBruker]

Livet er en beinhard og brutal konkurranse. Og når man starter med et dårlig utgangspunkt på alle sentrale områder i livet, føles det som en lettelse å slippe å delta i et rotterace man ikke engang har valgt å melde seg på. Det er privilegieblindt (heldige deg!!) å ikke forstå at mange heller vil slippe. Bl.a.

Anonymkode: f7abc...f80

[Million]

Noen gjør det for å unnslippe enten fysisk smerte eller psykisk smerte, som er så sterk og overveldende at de ikke lenger klarer å leve med den hver dag.

I en periode av livet mitt for mange år siden, levde jeg i mange år med sterke smerter hver eneste dag. Jeg husker en fin vårmorgen, så satt jeg ute på terrassen i morgensolen og drakk en kopp kaffe. Smertene var for jævlige, jeg fikk tårer i øynene av fortvilelse, og den fine dagen klarte jeg rett og slett ikke hverken se eller glede meg over. Dagen var svart for meg, som de fleste andre dager.

Da husker jeg at jeg tenkte "Hmmmm....hvilken metode skulle jeg valgt for å ta livet mitt? Hvilke valgmuligheter har jeg? Det kan ikke være noe blodig, det orker jeg ikke,men helst noe der jeg bare sovner og aldri våkner. Det må bli piller.". Så satt jeg der en god stund, planla ting og følte meg nesten glad over å tenke at det fantes en vei ut av smertene. Det tok imidlertid ikke så lang tid før en annen tanke presset seg plass og tok over alt... jeg er mor til et barn. Tanken på å gjøre ham morløs, å forlate han, ikke få se han vokse opp.... det maktet jeg bare ikke. Kjærligheten til han vant.

Jeg var innom tanken på å ta livet mitt flere ganger i årene som fulgte, men jeg gjorde aldri noe med det, ene og alene for mitt barns skyld.

Og glad skal jeg være for det.

For livet ble faktisk bedre! 50% av smertene er nå borte! Etter 17 år bare ga de seg. Det sitter fremdeles smerter i en annen kroppsdel (ryggen) ganske ofte, men det er ikke hver eneste dag det er like ille, så jeg får pauser. Det gjør det til å holde ut, og jeg tenker aldri på å ta livet mitt lenger. Nei, det vil jeg ikke. Jeg er glad for å leve

Jeg velger å ikke trykke anonymknappen på denne. Kanskje dumt, men...

[AnonymBruker]

Noen gjør det fordi de ikke klarer å leve med de smertene de har. Andre gjør det fordi de føler seg som en belastning for familie, venner og samfunn. Ofte er det en kombinasjon.

Jeg har forsøkt og mislykkes. Noen ganger er det bare så jævlig å leve at man ikke tror man kan få det bedre noen gang. 

Anonymkode: dc2d4...18d

[AnonymBruker]

41 minutter siden, fusetufs skrev:

De som kan svare på dette kan av naturlige årsaker ikke svare på dette. Ingen andre har svar å gi deg.

Selvfølgelig finnes det mange mennesker som kan gi svar på dette. Vi er ikke få som har enten planlagt, men blitt reddet i tide eller prøvd å blitt reddet i tide. 

Kan bare svare for meg selv. Jeg hadde det så grusomt vanskelig, så ingen mulighet til å komme meg ut av det. Jeg syntes synd på de rundt meg som måtte slite med meg og tenkte at alle har det mye bedre om jeg bare forsvinner fra denne jorda. Det ville lette de rundt meg og mine psykiske smerter ville forsvinne. Vinn-vinn. 

Anonymkode: 15965...038

[Jolene]

1 time siden, tussi84 skrev:

De ser ingen annen utvei. De føler at døden er den eneste måten å bli kvitt lidelsene sine på, og det føles som en befrielse. De føler seg også gjerne som en byrde for alle rundt seg, og tror at de pårørende får det bedre uten dem.  

Dette☝️

Tenk deg at du hver dag kjemper en umulig kamp i fullstendig mørke omgivelser. En kamp du merker tapper deg, og tapper deg for krefter. Du har aldri mulighet til å vinne kampen, og du blir bare mer og mer tappet for krefter av kampen. De rundt deg, byrdes jo av at du konstant kjemper kampen, og de blir dratt med inn i kampen sammen med deg. Du føler at du sliter ut absolutt alle rundt deg, samtidig som du kjemper en kamp. Ingenting av det du gjør virker, og du blir bare mer og mer sliten. Du begynner å merke at denne kampen ikke er verdt det, du kommer jo ikke til å vinne uansett. Du orker ikke å hver dag tappes for krefter du ikke har, ikke sove godt om natten, aldri føle at du kan ha en dag med krefter til å fortsette kampen. Du gir ikke opp, men du gir etter for alt. Du ser at de rundt deg hadde hatt det bedre uten deg med dine kamper, som de rundt deg konstant er med i. Til slutt innser du at de vil få det bedre uten deg, for du selv orker ikke kampen lengre. Du orker ikke lengre å famle i mørket. 

Folk har sine grunner for selvmord, og det er ikke det første valget for noen.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt et forsøk som var så "vellykket" at hjertet mitt stoppet. Jeg så ingen utvei, jeg var så utrolig lei av å måtte kjempe for å leve hver eneste dag. Etter 10 år med psykisk sykdom orket jeg ikke mer. Jeg "visste" jeg belastet alle rundt meg og at de ville slippe å bekymre seg for meg mer om jeg var borte. 

Fortsat psykisk syk og har perioder hvor disse tankene tar helt over, men da legger jeg meg inn for en periode. Forskjellen fra nå og da er at jeg vet det kommer bedre dager om jeg får hjelp. Det trodde jeg ikke på den gangen. 

Anonymkode: e63ae...5e9

[Gjest Musculi]

Kjente flere som tok livet sitt, de var generelt triste over folk og de ble litt drevet at andre til å gjøre det også fordi de var ansett som litt tapere på en måte, de tok ikke livet sitt fordi folk prøvde å få dem til å gjøre det litt, men fordi de var triste på grunn av det

[AnonymBruker]

Jeg synes det er utrolig rart at veldig mange mennesker er for aktiv dødshjelp på en eller annen måte men veldig imot selvmord, for meg er det et paradoks i seg selv.

jeg er for selvmord på den måten som jeg er for abort eller for skilsmisse. Jeg heier SELVSAGT ikke på noen av disse tingene men forstår retten og mener at mennesker må selv få bestemme om de ønsker å leve eller dø. Det er alltid trist å miste et menneske uansett dødsårsak men jeg synes ikke det er mer trist, mer uforståelig eller mer tabu om dødsårsaken er selvmord. Vi tar livs og således dødsvalg hver dag,og det burde hvert menneske ha tett til.

Anonymkode: aefb1...e17

[AnonymBruker]

*Og det burde hvert menneske ha rett til*

Anonymkode: aefb1...e17

[AnonymBruker]

Jeg prøvde å ta livet av meg da jeg var 13 år. Jeg ble utsatt for grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold. Min mor stor for den fysiske og psykiske volden, min far sto for alt. Jeg hadde informert 2 lærere, og barnevernet, men ingenting skjedde. Så jeg klarte virkelig ikke å se noen annen vei ut. 

Anonymkode: 436ef...eb3

[SoWhat?]

7 timer siden, fusetufs skrev:

De som kan svare på dette kan av naturlige årsaker ikke svare på dette. Ingen andre har svar å gi deg.

Jo. De kan si mye før det skjer. Desverre fanger man ikke alt opp. 

[SoWhat?]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg prøvde å ta livet av meg da jeg var 13 år. Jeg ble utsatt for grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold. Min mor stor for den fysiske og psykiske volden, min far sto for alt. Jeg hadde informert 2 lærere, og barnevernet, men ingenting skjedde. Så jeg klarte virkelig ikke å se noen annen vei ut. 

Anonymkode: 436ef...eb3

Jeg har ikke ord. ❤️

[AnonymBruker]

En venninne prøvde å hoppe foran en lastebil pga kjærlighetssorg. Hun hadde ikke «kjempet lenge», det var impulsivt der og da pga at kjæresten gjorde det slutt. Hun overlevde fordi jeg klarte å huke tak i hetten hennes og holde henne igjen. 

En venn prøvde å ta livet av seg fordi en dame han hadde et «av og på» forhold til fortalte ham at hun var gravid med ham, men skulle gifte seg med en annen. Han gjennomførte det.

Selv så vurderte jeg selvmord pga smitteeffekt. «Hvorfor skal jeg leve når YY er død». En ren tilfeldighet stanset meg.

Sønnen min prøvde å ta livet sitt pga mobbing på ungdomsskolen. Det var både lærere og elever som mobbet. Han overlevde pga dårlig planlegging. 

Anonymkode: 1abe2...d23

[AnonymBruker]

3 hours ago, Vhgj said:

Hvis man failer på å ta livet sitt ville man det ikke nok. Det er virkelig ikke så vanskelig å ta livet sitt om man har lyst til det.

14 minutter siden, SoWhat? said:

Jo. De kan si mye før det skjer. Desverre fanger man ikke alt opp. 

Mye fanges sikkert ikke opp, men det kan også være mye som fanges opp. Det handler om å få hjelp i tide. Noen er åpne på at de trenger profesjonell hjelp, mens andre stenger det inne i seg. De som er åpne om at de trenger hjelp blir søkt inn for å få det. Men det hender det er slik at du må stå på venteliste når du kontakter psykiatrien, enda så syk du er, og du gjør det på eget initiativ. Kommer du med avkuttet pulsåre vil du imidlertid få behandling med en gang. En barndomsvenninne slet i flere år før hun tok livet sitt 17 år gammel. Hun var åpen om at hun trengte profesjonell hjelp. Hun ble mye mobbet i barndommen, og slikt setter seg fast. Noen uker etter at hun ble søkt inn på behandling, stengte behandlings-tilbudet pga manglende tilgang på ansvarshavende personell. Det gikk et liv på de stengte dørene, jenta tok livet sitt en drøy måned før behandlings-tilbudet åpnet igjen. 

Selv har jeg gått på en smell flere ganger i livet, og hvordan jeg har klart å komme meg opp igjen kan man jo lure på. Men det handler om å prøve å se etter lyspunkt, fokusere på de små øyeblikkene og alt det gode man har rundt seg. Alle vil ha nedturer og dårlige dager, det er en del av livet. Men for noen går det for langt, og livet blir for vanskelig å leve. Den dagen jeg lå på badegulvet med belter rundt halsen, og strammet så hardt jeg kunne..., reiste meg opp og så i speilet hvor blek jeg var og hvordan øynene mine så ut, la meg ned igjen, kjente at det suste i ørene og at det kom en voldsom blodstrøm til ansiktet... At det gikk bra er helt utrolig. Tanken på et lite barn, som ikke er i familie med meg, gjorde at jeg løsna beltene i tide... Etter den hendelsen, for snart 15 år siden, har jeg ikke gjort flere forsøk. Ikke har jeg planer om å gjøre det heller. Man kan få hjelp, man må bare innse det, og klare å vente på tur.

Anonymkode: cdd65...9c9

[AnonymBruker]

Jeg har et par alvorlige forsøk bak meg. Tilfeldig at jeg overlevde da jeg ble funnet før jeg var helt død av overdose medisiner. For meg føltes det ikke som noe valg. Jeg klarte ikke å leve lenger, holdt ikke ut den psykiske smerten og mørket. Det å måtte holde ut i 10minutter av gangen over flere år må man nesten oppleve før man mener noe som helst om de som tar livet sitt. De som klarer det har endelig fått fred og det skal ikke dømmes. 

Anonymkode: 787cf...fbf