Trodde jeg hadde møtt drømmemannen, men dengang ei.

[AnonymBruker]

I vinter møtte jeg en fyr et par måneders tid. Aldri tidligere har jeg klikka så bra med en mann. Vi hadde felles interesser, verdier og meninger om det meste. Han hadde absolutt de fleste av de kvalitetene jeg ser etter hos en mann. Men så var det som skurra da. Etter to måneder lurte jeg fremdeles på om fyren hadde humor! Jeg synes humor i hverdagen er viktig og liker at menn får meg til å le. Han fikk meg til å le to ganger som jeg kan huske. Ikke tok han en spøk heller da bare kikka han rart på meg og sa ingenting. Ironi skjønte han ikke og selv ironi visste han ikke hva var engang. Han tok alt jeg sa bokstavelig. Hvis jeg hadde hatt en dårlig dag på jobben og fortalte om det så svarte han hva jeg skulle gjort isteden og hva jeg hadde gjort feil. Jeg visste da vel veldig godt hva jeg skulle gjort annerledes, Jeg ville bare ha litt støtte og høre at sånt skjer. Hvis jeg fortalte om noe innen mitt fagfelt svarte han på en slik måte at det visste han, noe jeg tror han ikke gjorde. Jeg så han ikke sur eller sint, men rett og slett mutt. Jeg opplevde flere ganger at han ikke svarte på ting eller bare med ja eller nei når det var naturlig å følge opp med mer. Veldig rar oppførsel synes jeg. Han jobba i et mannsdominert miljø og der pleier det ikke være mangel på humor trodde jeg. Han hadde et stort sosialt nettverk så noen einstøing var han ikke. Skulle vært interessant og sett han sammen med venner og familie om han var likedan med de. Er det noen som har opplevd noe lignende med menn (eller damer for den saks skyld)? 

Anonymkode: e648f...ff7

[visp]

Ja, det er vel det som kalles kjemi. Humor setter jeg veldig høyt for det betyr bare at man har en forbindelse, at man skjønner hverandre. Det du beskriver er nøyaktig sånne ting man bør kjenne etter for å vite om man passer sammen eller ikke.

[Nooni]

Har opplevd det mange ganger. 

Han forsøker å hjelpe deg og han tror at han gjør det ved å være som han er. 

Fortell han at det at du forteller han om utfordringer du har i livet eller hverdagen handler om at du deler fordi du ønsker at han skal lære deg å kjenne bedre - og det hjelper å tenke høyt og snakke for å få perspektiv på egne tanker -  det handler ikke om at du ønsker at han skal løse problemene. Fortell han at hans løsningsmodus, som du ikke har etterspurt, kan føre til at du vegrer deg for å dele. Fortell han at du ofte vet hva som er løsningen, men at du likevel trenger å snakke om ting. 

[Pia Sofia]

Jeg skjønner ikke at dere kunne klikke så bra når dere ikke hadde noe felles humor? Det er noe av det viktigste for meg! Hva var det som klikket da? Rent seksuelt?

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Pia Sofia skrev:

Jeg skjønner ikke at dere kunne klikke så bra når dere ikke hadde noe felles humor? Det er noe av det viktigste for meg! Hva var det som klikket da? Rent seksuelt?

Ts her, skjønner godt spørsmålet ditt. Det var det jeg fant ut etterhvert at han var ikke drømmemannen allikevel med null sans for humor. Helt enig med deg at humor er det som teller i  et forhold. Tenkte kanskje han var sjenert og han ville tø opp etterhvert, men det skjedde ikke. Han var en veldig reservert person. Vi hadde akkurat de samme fritidsinteressene, tenkte så likt om alt mulig. Men det hjelper ikke uten humor. 

Anonymkode: e648f...ff7

[AnonymBruker]

Jeg var en kort periode med en som aldri, virkelig aldri, smilte til meg. Jeg døde litt inni meg den perioden. 

Han sa han aldri gråt heller. Sånne mennesker skremmer meg. Er de bare kalde og selvsentrerte? Han inviterte seg selv hjem til meg stadig vekk på middag og ja, andre ting...Lurer på om han brukte meg bare. 

 

Anonymkode: 79910...d91

[AnonymBruker]

Det med at vi menn går i problemløsningsmodus, er helt normalt,  humor eller ikke. Det er kun ved å uttrykke hva du har behov for, at det kan unngås. Om det glipper av og til, så er det fordi vi må undertrykke noe medfødt. 

At han jobber i mannsdominert miljø har ingen ting å si.  Vi har plenty tørre kjeks, som gjerne havner litt utenfor de gode diskusjonene. 

Anonymkode: bb0f1...c1f

[AnonymBruker]

Kunne nesten høres ut som en mild aspergers

Anonymkode: ece21...5ae

[AnonymBruker]

Når skal dere forstå at Drømmemannen ikke finnes? På samme måte som menn må dere lære å like manglene.

Anonymkode: ee8d6...343

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var en kort periode med en som aldri, virkelig aldri, smilte til meg. Jeg døde litt inni meg den perioden. 

Han sa han aldri gråt heller. Sånne mennesker skremmer meg. Er de bare kalde og selvsentrerte? Han inviterte seg selv hjem til meg stadig vekk på middag og ja, andre ting...Lurer på om han brukte meg bare. 

 

Anonymkode: 79910...d91

Hva er det med at ALLE kvinner som blir dumpet føler de er blitt brukt? Jeg som mann er også blitt dumpet, men går ikke rundt og føler meg brukt av den grunn. Par gir og tar, noen varer og noen ryker. «Jeg føler meg brukt-kortet» tjener ingen å bli dratt fram i tide og utide, men er vel en slags selvmedisinering i sorgen.

Anonymkode: ee8d6...343

[AnonymBruker]

Min erfaring er at man ikke kan sette en strek, si unnskyld og bare gå videre fra tillitsbrudd. Hvis man skal komme over tillitsbrudd, uansett sak, så må man kunne prate detaljert om det vanskelige. Det skal være en grundig samtale om hva som gikk galt og hvordan man ellers løser det neste gang. 

Dette gjør jeg enten det har vært ei venninne, en kjæreste eller noen i familien. For å bare godta en unnskyldning og sette en strek har alltid ført til at samme handling skjer igjen. 

Anonymkode: 69c93...1c8

[AnonymBruker]

Beklager, feil tråd. 

Anonymkode: 69c93...1c8

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kunne nesten høres ut som en mild aspergers

Anonymkode: ece21...5ae

TS her igjen. Tanken har streifa meg og selv om man skal være forsiktig med å sette diagnoser. Men det er veldig rart og uvant for meg å prate med en person som kan finne på å ikke svare som om han ikke hører hva jeg sier. Ordene mine ble bare hengende i lufta liksom. En annen episode var en gang vi var på tur og etter prat med kjentfolk fikk vi anbefalt en rundtur. Vi endte opp med å gå motsatt vei og helt ut av det blå sa han det var min feil, noe det ikke var. Jeg prøvde å si at det var vel den veien vi fikk anbefalt, da fikk jeg bare et skarpt nei tilbake og vi gikk videre i feil retning. En gang spurte jeg forsiktig om jeg kunne gi et tips om noe han gjøre bedre, det var ikke feil det han gjorde. Ja, svarte han mutt og gjorde som jeg sa. I mitt hode hadde vært naturlig å svare takk for tipset, det var fint du sa det. 

Anonymkode: e648f...ff7

[AnonymBruker]

Høres ut som han er innenfor autismespekteret ja..

Anonymkode: 495ba...30a