Hvordan forholder de barnløse seg til venner med barn?

[jubajuba]

Etter å ha fulgt litt med på en annen tråd her undres jeg hvordan forholder de barnløse seg til sine venner når de får barn? Og omvendt også for den del...

Jeg opplever at etter at jeg fikk barn fikk de av mine venner som har valgt å IKKE få barn et annet syn på meg. Plutselig sluttet de å komme på besøk, og jeg ble ikke invitert med lenger. Samt at jeg når vi en gang iblant møttes fikk beskjed om at nå var det "forbudt" å snakke om barn!!

Jeg på min side har fortsatt å trekke med mine barnløse venner med på ulike aktiviteter. Der også barna mine har vært med. Fordi jeg setter stor pris på vennene mine enten de har barn eller ikke har barn. Og fordi jeg har et ønske om at barna mine skal bli kjent med mine venner! Endres vennskap fordi man får barn? Vil du velge bort din venn/venninne fordi hans/hennes sivilstatus endrer seg? Jeg bare spør.

[Tusenfryd]

Jeg/vi opplevde å bli eksludert fra mine og våre parvenner som fikk barn. De forutsatte at det ikke var interessant for barnløse i å dra på stranden med barnefamilier, feire nyttårsaften på barns premisser etc. Veldig trist. Så akkurat det slår begge veier, tror jeg.

[Gjest Dalwhinnie]

Jeg/vi opplevde å bli eksludert fra mine og våre parvenner som fikk barn. De forutsatte at det ikke var interessant for barnløse i å dra på stranden med barnefamilier' date=' feire nyttårsaften på barns premisser etc. Veldig trist. Så akkurat det slår begge veier, tror jeg.[/quote']

Jeg har hatt akkurat samme erfaring. Og da var det snakk om nære venner hvor jeg er fadder på eldstemann, i perioder sitter mye barnevakt etc. Men når det kommer til sosiale ting utenom barnebursdag og de helt store festene som skjer en gang i skuddåret, så ble jeg/vi ikke lengre regnet med. Fordi vi ikke teller med lengre. Fordi vi ikke har barn. Var sårt til å begynne med, men nå gir jeg blaffen.

[Gjest gjesten]

Jeg forsøker så godt jeg kan å beholde kontakten med de av mine venner som får barn og om barna er med på ting gjør ikke det meg noe. Synes det blir feil at barna ikke skal være med om aktiviteten passer slik, eller at man aldri skal snakke om barn. Jeg forstår godt at barna blir viktige når de først er kommet inn i familien .

Men selv om man har fått barn så finnes det en verden utenfor hjemmet fortsatt. Det burde være mulig å se dette selv om man har fått unger. En likevekt mellom å snakke kun "barn og hjem" og andre ting ser jeg på som positivt.

Har venner nå som er gravide og som er meget klar på at mesteparten av barnepraten dekkes gjennom mor, svigermor, barnefaren og andre gravide, mens med meg kan man diskutere fag og helt andre ting også.

Mitt problem derimot har vært at venner som har fått barn har trukket seg vekk og "forlanger" at det er jeg som alltid skal komme på besøk uansett hva det gjelder. Helst skal et besøk foregå kun på lørdag for så å overnatte da "det er så sjelden vi ser hverandre" selv om det tar maks 20 minutter å kjøre.

Balansen i vennskapet har forskjøvet seg kraftig etter at det kom barn med i bildet slik jeg ser det. Men samtidig så gjelder ikke det alle, så jeg tror alt ligger i hvordan foreldrene selv er og hva de gjør det til .

[aline]

jeg har, som barnløs, mistet ganske mange venner faktisk, og synes det er trist.

når vi var yngre, mange av mine venninder fra ungdomsskolen fikk barn tidlig, mistet vi hverandre fordi de aldri pratet om noe annet en bleier og bæsj. Jeg var tyve og igrunnen fint lite interessert i bleierpriser og hvordan barnas bæsj så ut fra dag til dag.

men jeg var med en stund fordet, det sluttet når hver eneste fest og sammenkomst endte i en stor diskusjon om når jeg skulle slå meg til ro og finne mann og barn, og hvordan i alle dager kunne jeg finne på å ikke søke hovedsakelig etter det? (vi var tyve.....)

til slutt ble det så ille at de ikke engang sa hei når vi møttes, bare "har du truffet noen mann nå da?"

så etter en stund kuttet jeg dem ut, rett og slett fordi jeg ikke orket å være sammen med folk som tydeligvis ikke klarte å akseptere meg for mine valg.

det som var vondere var å miste min beste venninde, det skjedde nylig. Vi har virkelig vært der for hverandre i vondt og godt, i ca syv åtte år tenker jeg, når hun fikk førstemann gikk det greit. Jeg ble vel mer kuttet ut en før, men ble fremdeles bedt med på ting.

når de fikk andre mann sluttet det, nå er det KUN andre familier med barn som er interessante. jeg føler jeg har prøvd så godt jeg kan, men man kan jo ikke tvinge seg på folk heller.

jeg var forloveren hennes og alt, og fatter ikke at hun har "droppet" meg bare fordi jeg ikke har barn.... det er sårt, men sånn er livet. jeg hørte ikke engang fra henne på bursdagen min.

[Sheba]

Vi er mindre sammen med de av våre venner som har fått barn nå enn vi var før. Vi har nå totalt forskjellige interesser og ønsker for hva vi vil gjøre og hva vi skal snakke om. Sørgelig, men sant. Vi forsøker å treffes til spillkvelder etc innimellom, men det har blitt mindre samvær ja, ingen tvil om det.

[monja]

Vi er av de siste i venneflokken (foreløpig) som har fått barn, og de første ble foreldre for 3 - 5 år siden. Likevel har ikke forholdet oss i mellom forandret seg. Vi er like mye sammen med dem nå som vi var før de fikk barn. Men nå som vi har et eget barn har det jo forandra seg litt mer da. Nå har vi likom mer til felles. Uansett har vi aldri blitt ekskudert av dem som hadde barn før oss, og vi eksluderer ikke de vennene som ikke har barn nå.

[Gjest Melk]

I vår vennekrets er det meste som før. En del er uten barn, noen med. Ingen har sagt at de aldri skal ha barn (ikke dermed sagt at alle får barn..)

Noen er veldig obs på at de snakker mest om barn med andre enn oss som ikke har barn, men jeg merker jo at det blir mer barneprat nå som stadig flere får barn. Men det er vel naturlig også, så lenge det ikke er alfa og omega. Med en annen venninne har vi en stående avtale om å si ifra om hun blir en smule for snever, hun har nemlig selv irritert seg over andre som er blitt slik, og vil ikke bli slik selv.

De med barn er selvsagt ikke like impulsive som før, men vi har både jentefest, byturer, julebord og lønningspils mer eller mindre som før, med alle.

Vi er jo ikke 20 år lenger, så byturer og slikt er det uansett færre av for oss alle. Hjemmekos kan lettere kombineres med barn, ellers ordner de barnevakt, eller lar mor/far være hjemme.

[Klips]

når vi var yngre' date=' mange av mine venninder fra ungdomsskolen fikk barn tidlig, mistet vi hverandre fordi de aldri pratet om noe annet en bleier og bæsj. Jeg var tyve og igrunnen fint lite interessert i bleierpriser og hvordan barnas bæsj så ut fra dag til dag. [/quote'] :o Dette er bare en talemåte, ikke sant? Jeg stusser nemlig til stadighet over at foreldre visstnok bare snakker om bæsj, jeg tror aldri jeg har snakket med NOEN om ungen min sin bæsj, ei heller har noen av mine venninner som har barn noensinne nevnt verken bleiepriser eller bæsj med et eneste ord til meg.

Jeg forteller historier jeg synes er søte om hva datteren min sier og gjør, og noen ganger blir det sikkert for mye for de som ikke har barn selv, akkurat som de noen ganger snakker for mye om ting jeg ikke er interessert i. Men hvis mine søte historier blir oppfattet som bleier-og-bæsj-prat, så skal jeg sannelig holde 100% kjeft heretter!

[Morea]

Har nok ikke mistet så mange venner fordi de har fått barn, men noen har jeg mindre kontakt med enn før.

Jeg og sambo har veldig få "par-venner". Han har sine og jeg har mine, og noen av de har etterhvert blitt felles venner av oss, men ingen av disse har blitt par. See?

Tror grunnen til at det har blitt mindre kontakt med noen er at vi bor i små leiligheter i byen, og har ofte møttes mer på cafe enn hjemme hos hverandre. Mens jeg fremdeles er, og har mulighet til å være, veldig impulsiv er det ikke de fleste av mine venner som har mulighet til å være det i like stor grad med små barn som krever skift, amming, kanskje pass osv. "Skal vi ta en øl etter jobb" er ikke alltid like lett.

Mine venner deler seg i to grupper når det gjelder det sosiale. Den ene halvdelen blir med på noe en sjelden gang (også etter at barna er blitt større). Praten er nesten bare babyprat. Skjønner at det er en viktig del av livet til foreldre (den viktigste?), men jeg overdoser etter noen timer, særlig dersom det er flere mødre der samtidig.

Det verste jeg vet er når vi endelig får møttes på cafe, og så ser de plutselig en mann eller dame med et barn i samme alder, og så "bonder" de, og så sitter jeg der og går i ett med tapeten mens praten går om barnehagepriser og hvor tunge og lange osv barna er...

Andre er flinkere til å komme seg ut. Krever litt mer planlegging, men det viktigste er at vi møtes. Kan både ta en kino-tur og en tur på byen (nå rangler vi ikke slik som før uansett..). Blir noe babyprat. Helt forståelig. Og jeg vil jo gjerne vite også. Men også prat om mye annet.

[Fakse]

Jeg tror faktisk ikke at det er bare en talemåte. Spesielt når det er snakk om babyer så er det åpenbart noe som opptar mange foreldre. Konsistens, hyppinget, you-name-it!

[Ottine]

Hadde jeg oppdaget å bli ekskludert av VENNER fordi jeg hadde fått barn, tror jeg det hadde vært det samme med de såkalte "vennene"... Synes ikke venner skal oppføre seg slik mot hverandre!

Jeg eksluderer heller ingen fordi de IKKE har barn.

Mange rare holdninger blant folk...!

[Gjest Gjesten]

Har ikkje merka mange endringar i forhold til dei som har barn, anna enn at det ein periode blir veldig mykje pampers og gardiner prat-> ja, det var ein talemåte. Eg har og leilighet som er min og slikt, men eg snakkar ikkje interiør likevel... Uansett, eg ser dei laaaaangt sjeldnare, for dei vil gjerne ver med junior etter ein lang dag/ ei lang veke på jobb, og det forstår eg jo, sjølv om eg saknar venninnene mine...

Det eg merkar er dei som har fått kjæreste/ sambuar. For dei er eg enten blitt ein trussel, eller så er eg mindre interessant. Det mest irriterande er dei som plutseleg, etter maaange år som single, snakkar nedsettande om det å gå ut og feste. Nei, det har vi slutta med, har faktisk vokst frå slikt tull. Då blir eg litt irritert. Eg går nemleg ut og festar uasvhengig av om eg har type eller ikkje. Likar å gå ut eg, morro er det faktisk.

Dette blei litt rotete, men eg vil berre at alle som har partner sluttar å snakke til single vener som om det å ha partner er det einaste saleggjerande her i verda.

[Gjest tidligere gjesten]

Ser at noen vektlegger at uten barn kan en være så mye mer impulsiv enn med. Slik jeg føler det er ikke dette grunnen til et kontakten er blitt borte. Ihvertfall ikke for vår del .

Selv har både sambo og jeg passert den alderen hvor det å dra "ut på byen" er i fokus. Så for våres vedkommende er det heller snakk om besøk hjemme med grilling, eller en tur i parken/stranda. Slike ting kan da fint avtales noen dager før. Det liker jo jeg som ikke har barn også .

Men når til og med en liten tur i parken en sommerdag eller et besøk hjemme hos en av partene alltid blir "sååå" vanskelig om det ikke er vi som flytter på oss, da blir det litt for mye ork å opprettholde kontakten. Ensidigheten blir for stor til at kontakten og vennskapet kan opprettholdes.

Det med at endel kun prater om bleier og om eventuelt innhold må da kunne sies fra om på en pen måte om det er venner? Jeg vet at det er vanskelig. Jatter jo bare med selv til tider. Hva med å vri samtalen over på noe annet?

[Hu i Svingen]

Jeg/vi opplevde å bli eksludert fra mine og våre parvenner som fikk barn. De forutsatte at det ikke var interessant for barnløse i å dra på stranden med barnefamilier, feire nyttårsaften på barns premisser etc. Veldig trist. Så akkurat det slår begge veier, tror jeg.

Samme her! Jeg har til og med fått beskjed om at "Det er nok best hvis dere ikke kommer til oss på nyttårsaften, det blir bare par med barn der." :o

Men det finnes jo hederlige unntak - har en god venninne med to barn, og for henne er det ikke noe tema. Enten så lar hun barna være hos barnevakt, eller så er de med. Og de er veldig velkomne her, både foreldre og barn!

Nå er de fleste av mine venninner fortsatt barnløse (jeg også), så det gjenstår jo å se videre hvordan det blir, men jeg gjetter at disse venninnene vil fortsette å være like gode venner som nå - enten de eller jeg får barn.

[mockinbird]

Det JEg har merket er at jeg har mistet mer kontakten med de vennene jeg har som er par, uavhengig om de har barn eller ikke. Er alenemamma, og har bedre kontakt med mine barnløse venninner enn med de som har barn - og er i forhold. Og ofte får jeg høre: "Du kan få komme du og, men det blir bare par, så....." (For meg blir det implisitt å si:"Så du blir bare femte hjul på vogna." Nå ble dette på siden av det som trådstarter spurte om, men viser kanskje at det å "vokse fra hverandre" finnes i flere varianter.

[jubajuba]

Hehe..det du skriver der er ganske snedig, og sikkert godt kjent for mange av oss... På et eller annet vis blir man en trussel når man fremstår som enslig enten man har barn eller ikke. Så selv om det er litt utenfor det jeg startet tråden med så er det absolutt noe som er verdt å merke seg. Man blir ganske ensom når man blir alene etter å ha vært en del av et par. Det er noe en bør tenke over når noen i omgangskretsen blir alene.

Jeg er også overrasket over hvor mange som ikke har barn som føler seg uteglemt og oversett av oss som har barn. Vi bør kanskje skjerpe oss litt. Jeg merker det jo selv også ettersom mine barn er iferd med å bli store, det er ikke ofte mine venner med små barn husker å invitere meg med lenger. Og en periode da jeg var alene med barna, før jeg traff ham som nå er min kjæreste, var jeg virkelig uglesett i selskap med flere par og opplevde at mange av kvinnene så på meg som en trussel som var på jakt etter deres menn. Ganske interessant egentlig.

[Gjest Smarties - ikke innlogget]

Jeg har ikke barn, og ingen planer om å få det. Jeg har en venninne som lenge har bodd ganske langt unna. I ca 1,5 år bodde hun imidlertid ca 1 time unna meg. Vi hadde begge bil, og jeg var og besøkte henne mange ganger i denne perioden, men hun var hos meg 2 ganger, tror jeg - hvorav den ene var på 17. mai. (Da med mann & barn.) De kom aldri og besøkte oss sammen, og hun kom aldri alene. Dette går kanskje litt mer over i "blir alt vanskelig med barn"-debatten, eller type "pappa'n overlater alt ansvar til mamma'n", men...

Har også andre venninner, med både 1 og 2 barn. Vi treffes på kafe av og til og sånn, men jeg vet at de er mer sammen på fritiden, med barn.

Et spørsmål til dere med barn; er det sånn at det er "lettere" å invitere andre barnefamilier på ting, for da følger det automatisk med lekekamerater til deres egne barn? At dere inviterer "like mye for barnas del", på en måte?

[Gjest Caramba ii]

Min beste venninde har barn og jeg har ikke, men hun er utrolig flink til å være med på ting, og å invitere oss til dem. Hun er veldig sosial og glad i vennene sine, noe jeg synes er en flott egenskap.

Jeg har også vært veldig påpasselig med å fortsatt be henne med på ting, selv om jeg vet hun må si nei. Jeg vil ikke at hun skal føle seg utenfor. Feks hvis noen venner på fredag ettermiddag koker sammen en liten fredagspils etter jobb så VET jeg at det er 99% sikkert at hun ikke kan stille, men jeg inviterer henne med alikevel.

Ellers har jeg noen venner med barn jeg har mistet kontakten med, men de fleste er der fortsatt og dukker opp når de har muligheten til å bli med. Det er koselig :-)

[Gjest Ikke innlogget Sissi]

Til ditt siste spørsmål, Smarties - ja det er det.

Jeg har ett barn, og det er helt klart "lettere" å gjøre ting sammen med andre som også har barn, nettopp fordi han da også har lekekamerater. Det har blitt viktigere ettersom ungen blir eldre.

Det handler vel om at vi begge koser oss mer når begge to har noen å snakke/leke med. Det er ikke så fryktelig festlig for en 10-11 åring å være i lag med bare voksne, som egentlig helst vil prate med hverandre.

Utover det må jeg og si meg enig i den/de som bemerket det med å være alene med barn. Jeg opplever det også som enklere å gjøre ting med andre aleneforeldre, rett og slett fordi de er mer fleksible... De har ikke den "familie" greia som jeg gjerne opplever at par med barn har. I sistnevnte gruppe er det oftere sånn at man skal være hjemme som familie f.eks. lørdag kveld, og det er lite rom for en spontant strandtur på søndag. Misforstå meg rett - har full forståelse for å være "bare" familie i en travel hverdag.

Også var det det med å være en trussel, da, som også kommer inn.

Selv må jeg og inrømme at jeg ikke nødvendigvis syns det er såååå festlig å være på selskaper hvor jeg er eneste uten partner (men det har kanskje og noe med det å gjøre at jeg ønsker meg partner, så da blir det litt sårt å se på alle de "lykkelige" )

Jeg føler ellers ikke at jeg har mistet venner fordi jeg/de har fått barn. Det handler mer om at forholdet har endret seg. Vi møtes mer hjemme enn ute f.eks, gjør ting og tang som er hyggelig for både barn og voksne, tilrettelegger på en annen måte enn før. Det har skjedd større endringer når veninner har fått kjæreste enn når de har fått barn, for å si det sånn.