Blir du lett fornærma og tar ting personlig?

[AnonymBruker]

Fjortisdrama blant voksne! 
 

I en veninnegjeng er det ei som tar alt personlig og blir fornærma og blokker andre for den minste ting. 
Det kan være så lite som at noen av vennene er sammen med noen andre venner igjen som denne personen ikke kjenner,

det kan være at personen ikke får svar med en gang mottaker har lest ei melding, 

om gjengen ikke har fått til å treffes på noen måneder mener denne personen at de ikke vil være venn med henne lengre og at vi andre visstnok treffes uten henne... (noe vi ikke gjør, vi har familie vi er sammen med) 

Nå er alle blokka uten å vite hvorfor og mennesket snakker dritt om oss på bygda🤦🏼‍♀️

Anonymkode: 4c2df...979

[AnonymBruker]

Ja, jeg tar litt for lett ting personlig, men ingen får vite om det. Jeg lider i stillhet og synes synd på meg selv mens jeg prøver å overbevise hjertet mitt om at det bare er innbilning 😂🙈

Anonymkode: fa4b3...abd

[Gjest AthenaRavenLuna]

Det der er så slitsomt, jeg orker ikke slike folk. Hva med å ikke ta seg selv så høytidelig ?

[Silva Pluvialis]

.

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Da jeg var yngre tok jeg meg nær av mye, men led i stillhet. Vokste det av meg og nå når jeg er passert 40 preller alt av. 

Anonymkode: 2bed4...884

[AnonymBruker]

Nei, jeg ble mobbet under hele oppveksten og tar meg ikke nær av noe lenger. Hun du beskriver er jo veldig nærtagende.

Anonymkode: 3740f...32b

[AnonymBruker]

Samme situasjon her, bare at vi er 15 år gamle

Anonymkode: 2a14d...8dd

[AnonymBruker]

Nei. Men jeg merker jo fort om folk prøver å fornærme meg da..feks kritiserer yrket mitt og hvis man sier noe på det så slenger de " det var ikke deg jeg mente du er hårsår" kortet. Da sier jeg at det rart de tar opp yrket mitt på den måten og hva som er problemet deres med min jobb?

Heldigvis er jeg flinkere enn de fleste til å fornærme tilbake da hehe. Har fått høre det før at jeg alltid har en comeback så folk som prøver å fornærme blir som regel fornærmet av meg🤗😎

Anonymkode: 779e3...d04

[Mona Sax]

Nei, det skal en del til før jeg tar ting personlig. 

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg ikke brydd meg om. Kan hende jeg er frekk nok til å slette henne om hun unblokker meg. Orker ikke slike folk og orker ikke slike «venner». Jeg er ikke nærtakende, men når folk sier noe som jeg blir «krenket» av så bare ler jeg og sier: «Jeg føler meg personlig angrepet av dere alle.» Så bare ler vi alle av det. 

Anonymkode: 3b449...6b6

[Gjest Alkoholist]

Nei. Og synes det høres slitsomt ut med hun du beskriver. Det høres jo bare ut som drama. 

[AnonymBruker]

Emosjonelt ustabil (borderline) personlighetsforstyrrelse

Disse personene er typisk impulsive, har svingende og sterke affekter, har dårlig selvbilde, er selvdestruktive og inngår ustabile relasjoner. De har hyppige stemningssvingninger og ofte sinneutbrudd. Ofte tar de ut sinnet på seg selv og skader seg. Selvmordstrusler og selvmordsforsøk er ikke uvanlige. De tenker veldig mye svart og hvitt, og de inngår ofte intense, konfliktladde forhold med andre. De blir raskt sinte når de ikke oppnår det de har tenkt.

Forekommer hos cirka 1,5 prosent i den generelle befolkningen. Dette er den mest studerte personlighetsforstyrrelsen, og den gruppen som har de mest detaljerte behandlingsanbefalingene.

Hysterisk (histrionisk) personlighetsforstyrrelse

Disse personene er hele tiden på jakt etter oppmerksomhet. De er dramatiserende, følelsesmessig ustabile og viser overflatiske følelser. De må være i sentrum av oppmerksomheten hele tiden, og de avbryter ofte andre for å dominere samtalen. De bruker et svulstig språk til å beskrive hverdagshendelser, og de søker hele tiden ros og anerkjennelse. De kan kle seg provoserende eller overdrive sykdom for å få oppmerksomhet. De overdriver også vennskap og forhold, og de tror at alle elsker dem. De er ofte manipulerende.

Forekomsten er cirka 1-3 prosent i den generelle befolkningen.

https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/diverse/personlighetsforstyrrelser/?page=3

Anonymkode: 89340...506

[Cinnamondiva]

Vel, kanskje det er en slags empatisk side, noen perioder kan man være litt nærtakende, men man kan sikkert prøve å ta det med humor. Man skal også reagere om noen er direkte stygge da

[youcancallmejune]

Hun du beskriver her er neppe helt frisk. 

Jeg er ikke særlig nærtakende. For lite ifølge min mann, for jeg enser det ofte ikke når noen prøver å være spydige, men det passer meg bra å ikke gå rundt og kverne om sånt. Jeg går ikke med på at utrivelige folk skal ha noen form for makt over meg, så det går inn det ene øret og ut det andre.

[AnonymBruker]

Jeg kan bli såret om jeg får kritikk. Men viser det aldri. Sier bare; neida, det går greit. Om noen spør etterpå om jeg ble lei meg. Viser meg sterk utad og at ting ikke går inn på meg. Men jeg kan ha vondt i kroppen av bli usikker på meg selv om jeg blir krenket. Er altfor dårlig til å si fra. Men det har hendt at det smeller også

Anonymkode: 1a114...d7e

[Gjest Coconuts]

På 27.5.2020 den 20.11, Uatskillelig skrev:

Jeg er også sårbar og nærtakende, men gir ikke så ofte uttrykk for det. Men om jeg virkelig blir såret, så glemmer jeg aldri, og ting setter seg fort som sår. 

Men til gjengjeld.. jeg husker også veldig godt ting jeg har sagt til andre, og kan ende ha dårlig samvittighet for noe jeg sa til en person i sinne da jeg var 5 år.. 

Så det er ikke slik at jeg bare husker det folk gjør mot meg. Husker minst like godt de ting jeg har gjort og sagt som har vært vondt for andre. Og sliter med å tilgi meg selv for det selv om jeg var barn. 
 

Samme her! Kan ha dårlig samvittighet for filleting i lang tid, som andre sikkert ikke brydde seg om i 2 sekunder engang. Hvis jeg prøver å være morsom og sier noe sarkastisk, kan jeg tenke flere uker etterpå "håper vedkommende skjønte at det var tull og ikke ble lei seg". 😅

[AnonymBruker]

Jeg tar ting personlig og blir veldig lett fornærmet. Spesielt kritikk tåler jeg svært dårlig, og jeg sliter litt med å skjule det når jeg blir forbanna. Vet riktignok selv at det er et problem, jeg bare sliter med å håndtere det. 

Anonymkode: ea0e0...3e5

[Gjest Tamsi]

Jeg tar meg dessverre altfor nær av alt som kan minne om kritikk. Jobbintervjuer eller muntlige eksamener er grusomme, utelukkende fordi jeg vet jeg skal bli vurdert personlig. Jeg tar alltid imot med med en latter og et "helt greit", for så å kverne på det til langt på natt. Jeg er smertelig klar over det når jeg overreagerer, og hadde aldri laget noe bråk. Veldig ofte er jeg klar over det jeg får høre også, det gjør bare vondt å høre at noen andre også legger merke til det.

[Trolltunge]

Jeg regnes nok ikke som veldig hårsår og lettkrenket. Jeg er faktisk så merkelig at jeg synes det er spennende og interessant å få kritikk. Til og med ikke- konstruktiv kritikk. 

Kall meg egoistisk eller lite omtenksom, for eksempel, og den naturlige responsen min ville vært et interessert "Synes du det? Hvorfor mener du det?" 

Interessen hadde imidlertid dalt fort om det ble tydelig at det ikke er forankret i en begrunnelse, men kun var ment for å slenge dritt. Da betyr imidlertid ikke et slikt utsagn noe for meg, det faller til jorden som tåpelig. 

Et godt argument for utsagnet ville jeg ta til meg og vurdere, men jeg hadde mest sannsynlig ikke blitt såret, bare mer bevisst på hvordan andre kan tolke meg. 

Jeg har sett slik kritikk som nyttig i forhold til bli et bedre menneske, ikke bare i tanker og intensjoner, men også bevisst på hvordan jeg handler og formidler, så jeg ikke uforvarende "tråkker" på noens tær. Tolkes feil, fordi jeg ikke er bevisst på hvordan andre, som ser meg utenfra, kan lese noe helt annet enn jeg, som ser innenfra og vet intensjonen, egentlig mener og står for. 

Å få innsikt i hvordan man kan bli tolket er nyttig, og har lært meg mye. Det er ikke bestandig samsvar mellom hva man selv tror man formidler og hvordan folk oppfatter deg. 

Jeg har imidlertid en Akilleshæl angående dette, og det er dersom mennesker som BURDE kjenne meg SVÆRT godt kommer med påstander om meg som strider fullstendig mot hvem jeg føler jeg er, hva jeg står for og hvordan jeg som menneske ønsker å være. 

I slike tilfeller blir det fortvilelse, tårer og drama, for slikt føles som en kniv i hjertet og at hele grunnmuren min, som jeg stolte på, vakler utrygt. Da er det er behov for oppklaring. 

[AnonymBruker]

Det går litt opp og ned. Jeg kan ha litt vanskeligheter med f.eks. kommentarer som bekrefter dårlige ting jeg tenker om meg selv. 

Som regel bryr jeg meg ikke om ting som f.eks. meldinger som folk bruker tid på å svare på osv, jeg er ofte sånn selv. Lever et travelt liv og svarer når det er et rolig øyeblikk eller overskuddet er der. Det er heller aldri noe problem at felles venner samles uten meg. Det er jo ofte sånn ting bare faller seg uten at det har noe med meg å gjøre. En annen gang er det jeg og noen andre felles venner som tilfeldigvis møtes, uten at alle andre er med. 

Jeg har dog en bekjent som har piggene noe innmari ute. Og som til tider kan si helt ubegripelige ting de færreste hadde godtatt. Og hvis man skulle finne på å gi uttrykk på å reagere på de tingene han har å si, da er han der med EN gang med spydige kommentarer om at man tar alt i verste mening. Og så ender han opp med å skrive lange meldinger om det samme, i en veldig belærende og nedlatende tone. Han kommer også med lange utredninger om hvordan han selv ville løst ting, uten at man selv har spurt. Også på områder han har NULL erfaring. Det er absolutt ingen åpning for at folk kan løse ting på andre måter. For hans måte er best. Fikk også ganske bedrevitende instruksjoner om hvordan jeg skulle sørge over min egen far og hva jeg måtte "passe på", og at ting er "sånn og sånn". Nå kommer det beste: Han har aldri opplevd å miste noen. Han har aldri vært i forhold, men snakker likevel som om han skulle vært gift i 20 år, og ser seg liksom som en "autoritet" på alle områder.

Han oppfattes ikke som de mest oppegående sosialt, men hadde helt ubedt en lang tirade om hvordan jeg "kunne forbedre meg sosialt", "det var en periode jeg var flinkere etter hans mening". En annen gang hadde vi en samtale på messenger, der jeg dessverre sovnet. Og så våkner jeg til verdens lengste meldinger om at det ikke virker som jeg vil skrive med han, bla bla bla. Og så sa jeg som sant var at jeg sovnet (med ganske bakoversveis over reaksjonen hans), men da ble det rene avhøret på hvordan det kunne ha skjedd, for jeg stod som aktiv på hans telefon. "Skal vi møtes igjen får du ta initiativ, for du virker ikke så interessert i å snakke eller møte meg igjen" og med en sarkastisk smiley til slutt.

Har vel i mitt stille sinn konkludert med at han umulig kan ha det særlig bra med seg selv. Hver minste lille ting skal "hevnes", og han finnes ikke ydmyk. Jeg er rett og slett litt redd han til tider. Han er så vanvittig passiv aggressiv at jeg har valgt å holde meg på god avstand.

Anonymkode: 7abdb...d99