Hvordan orke å leve med deprimert partner?

[Carrot]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner hva du mener altså. Men det er det å slippe det døgnet rundt som frister. Det må jo uansett være et bedre alternativ, tenker jeg. 

Men vi får se, han har vært bedre de siste dagene. Han har virkelig prøvd, og selv om det må endring over lengre tid for å gi meg håp, så er det jo fint for ham selv

-TS

Anonymkode: eac61...c26

Husk at du ikke er ansvarlig for hans gode dager eller hans dårlige, det er ikke du som må ta eierskap til hans psykiske helse, altså jeg mener ikke du skal gi F - men jeg mener du må finne en slags ro i deg selv til å akseptere at hans dårlige dager ikke er ensbetydende med at du må ha dårlige dager, det å klare legge fra seg hans psykiske helse og sikre at du selv og evt barn har det bra er mye viktigere i det lange løp. Gi positiv feedback når ting går bra, si fra når du opplever en dårlig stemning og sett grenser uten å legge byrde til det han sliter med - vanskelig men helt nødvendig også om du velger sette strek for forholdet. 

*cyberklem*

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Carrot skrev:

Husk at du ikke er ansvarlig for hans gode dager eller hans dårlige, det er ikke du som må ta eierskap til hans psykiske helse, altså jeg mener ikke du skal gi F - men jeg mener du må finne en slags ro i deg selv til å akseptere at hans dårlige dager ikke er ensbetydende med at du må ha dårlige dager, det å klare legge fra seg hans psykiske helse og sikre at du selv og evt barn har det bra er mye viktigere i det lange løp. Gi positiv feedback når ting går bra, si fra når du opplever en dårlig stemning og sett grenser uten å legge byrde til det han sliter med - vanskelig men helt nødvendig også om du velger sette strek for forholdet. 

*cyberklem*

Takk! Det er dette jeg sliter sånn med. Jeg blir så voldsomt påvirket, føler meg som et nervevrak. Skvetter unna ham så jeg ikke står i veien, uansett hva jeg gjør har jeg alltid i bakhodet at jeg må passe på å ikke irritere ham på noe vis. Blir helt utslitt. Jeg har alltid vært en sånn person som går langt for å passe på at de rundt meg har det bra, jeg har selv alltid gått i andre rekke. Er så vanskelig å bryte det mønsteret etter over 30 år. Prøver hver dag, men jeg får det liksom ikke helt til.

-TS

Anonymkode: eac61...c26

[Carrot]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk! Det er dette jeg sliter sånn med. Jeg blir så voldsomt påvirket, føler meg som et nervevrak. Skvetter unna ham så jeg ikke står i veien, uansett hva jeg gjør har jeg alltid i bakhodet at jeg må passe på å ikke irritere ham på noe vis. Blir helt utslitt. Jeg har alltid vært en sånn person som går langt for å passe på at de rundt meg har det bra, jeg har selv alltid gått i andre rekke. Er så vanskelig å bryte det mønsteret etter over 30 år. Prøver hver dag, men jeg får det liksom ikke helt til.

-TS

Anonymkode: eac61...c26

Jeg vet ikke om det er rett for deg men for meg hjalp det å snakke med noen for egen del, jeg tok kontakt med familievernskontoret og Medi3 her jeg bor og fikk god veiledning og hjelp for min egen del uten partneren. Kanskje det kan være en ide? 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Carrot skrev:

Jeg vet ikke om det er rett for deg men for meg hjalp det å snakke med noen for egen del, jeg tok kontakt med familievernskontoret og Medi3 her jeg bor og fikk god veiledning og hjelp for min egen del uten partneren. Kanskje det kan være en ide? 

Jeg bruker fastlegen min som en slags psykolog, prater med han jevnlig om situasjonen. Han gir meg gode råd og tilbakemeldinger, uten ham hadde jeg nok gått til grunne for lenge siden. Det var f eks han som sa jeg måtte begynne å sette tydelige grenser for meg selv, og at ett år med dette kan være for lenge. Så ja, det hjelper absolutt å prate med noen 😊 Godt å få andres perspektiv på situasjonen, og fra noen som kjenner meg.

-TS

Anonymkode: eac61...c26

[AnonymBruker]

På 27.5.2020 den 11.50, AnonymBruker skrev:

Fra en som har en depressiv lidelse og UPF (og har hatt det i femten år), så der det viktig å skille mellom ting den som er syk ikke kan kontrollere og ting den syke faktisk kan kontrollere.

Man får ikke gjort noe med at man føler seg trist og nedfor, men man kan likevel kontrollere hvordan man behandler andre og hvordan man responderer til andre. Å f.eks. svare surt, er helt unødvendig. Det tunge sinnet derimot, kan man ikke kontrollere. Mange deprimerte bruker sinne, surhet eller å være stille for å uttrykke de vonde følelsene inni seg, men det finnes alternativer til dette som er sunnere for både den syke og særlig de rundt. Mitt beste tips er å ha forståelse for sykdommen, at den er vond og at det er lov å være lei seg, men likevel ikke akseptere dårlig oppførsel. På akkurat den fronten kan man ta seg sammen. 

Anonymkode: 7c232...32f

Amen til dette. Og godt skrevet. Depresjon gjør deg ikke automatisk til en drittsekk. La gå at du må vente fordi det kan ta tid, men synes det er merkelig dersom legen også kjøper møkkaoppførselen hans. Jeg har vært langt nede før, og jeg disponerte tiden på en helt annen måte. Når jeg "kom frem" satte jeg på maska og prøvde jeg så godt jeg kunne å være et ordentlig menneske,  når jeg ble tung igjen, kunne ta alt fra noen minutter, så trakk jeg meg tilbake igjen. Sørget også for å kommunisere. Sørget også for å la de rundt vite at jeg forstod at det også var vanskelig for dem. Det er det minste man kan gjøre og det er helt gjennomførbart med mindre man er katatonisk.

Anonymkode: c84b5...a28

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Amen til dette. Og godt skrevet. Depresjon gjør deg ikke automatisk til en drittsekk. La gå at du må vente fordi det kan ta tid, men synes det er merkelig dersom legen også kjøper møkkaoppførselen hans. Jeg har vært langt nede før, og jeg disponerte tiden på en helt annen måte. Når jeg "kom frem" satte jeg på maska og prøvde jeg så godt jeg kunne å være et ordentlig menneske,  når jeg ble tung igjen, kunne ta alt fra noen minutter, så trakk jeg meg tilbake igjen. Sørget også for å kommunisere. Sørget også for å la de rundt vite at jeg forstod at det også var vanskelig for dem. Det er det minste man kan gjøre og det er helt gjennomførbart med mindre man er katatonisk.

Anonymkode: c84b5...a28

Det høres ut som du taklet det veldig bra for de rundt deg. Det er jo det jeg sliter med, hvorfor må han oppføre seg så dårlig liksom. Han blir veldig lei seg etterpå og sier han er redd for å miste meg, men skaden er allerede skjedd. Alle de små hendelsene samler seg opp, og til slutt klarer jeg jo ikke mer. Virker som han greier å sette sterk over det, men jeg gjør ikke det.

-TS

Anonymkode: eac61...c26

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som du taklet det veldig bra for de rundt deg. Det er jo det jeg sliter med, hvorfor må han oppføre seg så dårlig liksom. Han blir veldig lei seg etterpå og sier han er redd for å miste meg, men skaden er allerede skjedd. Alle de små hendelsene samler seg opp, og til slutt klarer jeg jo ikke mer. Virker som han greier å sette sterk over det, men jeg gjør ikke det.

-TS

Anonymkode: eac61...c26

Her tror jeg det er veldig viktig å kommunisere sammen når dere begge er rolige, kanskje ta det opp når han sier unnskyld og er redd for å miste deg. Vet du selv hva du trenger i dette forholdet, ut fra omstendighetene? I så fall tror jeg det er viktig at du får frem dette. Selv fikk jeg et mye bedre liv da jeg fant ut av hva jeg trenger og kan legge det frem på bordet foran de mennesker jeg trenger det av. Det kan være veldig konkrete ting også, små ting. Det er nok som andre her sier, lurt at du prater med noen. Kanskje fastlegen kan hjelpe deg med å reflektere over hva du trenger? Og så kan du snakke med dette med mannen din. Det kan være ting som at du kan trenge at hvis han er i et veldig tungt humør, så vil du heller at han skal være for seg selv enn at han går rundt og er sur. Det kan være ting som "Hvis du kjenner du blir sur på meg så vil jeg at du går en tur e.l og så går tilbake og snakker med meg om det på en rolig måte". Det kan være  "Hver dag, på morgenen, vil jeg at du sier en kort setning om hvordan du har det - om det er en bedre dag eller en dårligere dag". Alle sånne små ting kan hjelpe. Og så kan det være han trenger noe konkret av deg også - ord eller handlinger. Håper det ordner seg for deg, og også for dere ❤️

Anonymkode: c84b5...a28

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med en partner med psykiske lidelser i 10 år. Depresjon og PF

Jeg har kommet til et punkt at jeg tenker at vi blir skilt i løpet av et år max. Det kommer ikke til å fungere, jeg orker ikke mer. jeg sliter ikke med depresjonen og senge-liggingen i seg selv, jeg synes bare det er så vanskelig når hun blir så slem og ufin mot meg og mener hun har rett til det fordi det er "min feil" at hun er dårlig. Gjør at jeg får totalt avsmak og ikke liker henne lenger i det hele tatt. I tillegg ser hun ikke sin egen begrensning og hvordan hennes sykdom påvirker meg, og nå også barna, i huset.

Nå maser hun konstant om å få et barn til, og mener at det er mangelen på flere barn som har gjort henne syk. (Har ingenting å si at hun har vært syk i hele sin voksne alder og har diverse diagnoser fra før av). Barnet vi har fra før har spesielle behov og vil ha behov for hjelp resten av livet. Jeg har et "vanlig" barn fra før. Jeg vet at hvis vi får flere barn er det jeg som må gjøre alt og jeg klarer ikke mer belastning. Når jeg sier det til henne så er jeg en jævlig partner som ikke bryr meg om at hun skal bli lykkelig. Det viktigste er at hun får oppfylt drømmen om et normalt barn og mulighet for barnebarn på sikt. I det siste tror jeg hun tenker at hun skal stille et ultimatum; enten flere barn eller skilsmisse. Jeg klarer ikke å skjønne hvordan hun tenker at jeg skal respondere på det, annet enn å si at jeg vil skilles også. 

Det blir synd å bryte opp familien , men jeg tror faktisk det vil fungere bedre for henne når hun MÅ fungere 50% av tiden for ungens del. Nå har hun kommet inn en rolle som offer, der hun er vant med at jeg gjør alt. Det blir hun i alle fall ikke bedre av. 

Ikke meningen å kuppe tråden, men godt med en utblåsning. Og godt å lese at det er flere som har vært i samme situasjon og som har kommet seg ut og sier at det blir bedre.   Det gir meg håp om at livet ikke må være sånn for alltid. 

Anonymkode: 332b4...745

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her tror jeg det er veldig viktig å kommunisere sammen når dere begge er rolige, kanskje ta det opp når han sier unnskyld og er redd for å miste deg. Vet du selv hva du trenger i dette forholdet, ut fra omstendighetene? I så fall tror jeg det er viktig at du får frem dette. Selv fikk jeg et mye bedre liv da jeg fant ut av hva jeg trenger og kan legge det frem på bordet foran de mennesker jeg trenger det av. Det kan være veldig konkrete ting også, små ting. Det er nok som andre her sier, lurt at du prater med noen. Kanskje fastlegen kan hjelpe deg med å reflektere over hva du trenger? Og så kan du snakke med dette med mannen din. Det kan være ting som at du kan trenge at hvis han er i et veldig tungt humør, så vil du heller at han skal være for seg selv enn at han går rundt og er sur. Det kan være ting som "Hvis du kjenner du blir sur på meg så vil jeg at du går en tur e.l og så går tilbake og snakker med meg om det på en rolig måte". Det kan være  "Hver dag, på morgenen, vil jeg at du sier en kort setning om hvordan du har det - om det er en bedre dag eller en dårligere dag". Alle sånne små ting kan hjelpe. Og så kan det være han trenger noe konkret av deg også - ord eller handlinger. Håper det ordner seg for deg, og også for dere ❤️

Anonymkode: c84b5...a28

Jeg har prøvd litt, men han er ikke så god på kommunikasjon. Ofte når jeg tar opp sånt, velger han å ikke svare eller si "jada". Pusher jeg, blir han sur. Men gir meg ikke!

Er ikke så enkelt dette 😅 Setter pris på forslagene 😊

-TS

Anonymkode: eac61...c26

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært sammen med en partner med psykiske lidelser i 10 år. Depresjon og PF

Jeg har kommet til et punkt at jeg tenker at vi blir skilt i løpet av et år max. Det kommer ikke til å fungere, jeg orker ikke mer. jeg sliter ikke med depresjonen og senge-liggingen i seg selv, jeg synes bare det er så vanskelig når hun blir så slem og ufin mot meg og mener hun har rett til det fordi det er "min feil" at hun er dårlig. Gjør at jeg får totalt avsmak og ikke liker henne lenger i det hele tatt. I tillegg ser hun ikke sin egen begrensning og hvordan hennes sykdom påvirker meg, og nå også barna, i huset.

Nå maser hun konstant om å få et barn til, og mener at det er mangelen på flere barn som har gjort henne syk. (Har ingenting å si at hun har vært syk i hele sin voksne alder og har diverse diagnoser fra før av). Barnet vi har fra før har spesielle behov og vil ha behov for hjelp resten av livet. Jeg har et "vanlig" barn fra før. Jeg vet at hvis vi får flere barn er det jeg som må gjøre alt og jeg klarer ikke mer belastning. Når jeg sier det til henne så er jeg en jævlig partner som ikke bryr meg om at hun skal bli lykkelig. Det viktigste er at hun får oppfylt drømmen om et normalt barn og mulighet for barnebarn på sikt. I det siste tror jeg hun tenker at hun skal stille et ultimatum; enten flere barn eller skilsmisse. Jeg klarer ikke å skjønne hvordan hun tenker at jeg skal respondere på det, annet enn å si at jeg vil skilles også. 

Det blir synd å bryte opp familien , men jeg tror faktisk det vil fungere bedre for henne når hun MÅ fungere 50% av tiden for ungens del. Nå har hun kommet inn en rolle som offer, der hun er vant med at jeg gjør alt. Det blir hun i alle fall ikke bedre av. 

Ikke meningen å kuppe tråden, men godt med en utblåsning. Og godt å lese at det er flere som har vært i samme situasjon og som har kommet seg ut og sier at det blir bedre.   Det gir meg håp om at livet ikke må være sånn for alltid. 

Anonymkode: 332b4...745

Det går helt fint, forstår behovet for å blåse ut. Var jo derfor jeg opprettet tråden selv også 😊 

Jeg synes du har holdt ut lenge, det høres ikke ut som om hun er særlig enkel å leve med. Det høres i hvert fall ikke ut som det er lurt å få flere barn, rart hun ikke ser det selv.

Jeg er også redd for at mannen min havner i den offerrollen, at alt er så fælt og han må hjelpes hele tiden. Og med det slipper unna mye ansvar. Og det er akkurat den oppførselen mot meg jeg også synes er så slitsom. Jeg gjør så godt jeg kan, strekker meg så langt for familien og huset osv., og får så mye utakknemlighet tilbake. Gjør meg sint.

Håper det ordner seg for deg, det høres ut som om du er veldig klar for å dra. Og det skjønner jeg etter så mange år.

-TS

Anonymkode: eac61...c26

[AnonymBruker]

Denne tråen var så fin å lese - såååå mange utsagn treffer meg helt i hjerte som jeg ikke hadde trodd var så vanlig. Det at man føler å gå på eggeskall for å ikke utløse nok en periode med stonewalling hvor man etterpå føler at man selv har skyld i det. På en måte utløste jeg jo mange av slike episoder (ved å si ifra om mine grenser, f eks at han kjefter, reagerer irritert eller negativt på meg og barna eller ignorerer alle), men jeg har likevel ikke skylda for depresjonen hans!! Det er bare at man tviler av og til...kan det hende at jeg bare har hakket så mye på ham at det hele er min skyld ? Man begynner jo å tvile... Men man har jo ikke tid til å ordentlig kjenne etter og har fokus på seg selv. Barna først, så mannen og så meg. Så jeg skjønte ikke hva det egentlig gjorde med meg før det hadde gått 2-3 år ! 

Mannen min anerkjenner ikke at han er syk, ikke virkelig. Han går til terapeut og tar medisin. Men han har aldri vært sykmeldt (ikke ÉN dag en gang!!) og det er klart at det ikke blir mye energi igjen for oss i familien. Når jeg tar det opp så mener han det går jo bra og at det ikke er nødvendig (han selv ser det ikke når han har blir irritert og ignorer andre). Uansett er det vanskelig å være borte fra jobben hans - han har selvfølgelig en sånn jobb som medfører at verden går under når han er borte *ironi* - og hvis jeg da nevner hvordan han behandler meg og barna, at han blir så lett irritert osv, , vips, ny dårlig periode, stonewalling, furting, ignorering, forsvinner inn i seg selv. Gjerne i en uke. Lengre hvis jeg prøver å snakke med ham underveis, da forlenger jeg jo det hele, selvfølgelig. 

Jeg vet ikke om det er bra å forbli sammen med en deprimert. Det varierer sikkert. Jo mer den syke klarer å oppføre seg respektfullt til de rundt, jo lettere er det å forbli og leve med det? I mitt tilfelle virker det slik at han bare enda mer tror på at han egentlig er frisk (forutsatt jeg har eggeskall plantet under føttene hele tiden). Han hadde nok forstått det bedre hvis jeg hadde snakket om samlivsbrudd. Men DET hadde HELT sikkert ført til en dårlig periode i - jeg vet - ett år? Er det da bedre for meg og barna? Da må jeg i tillegg være bekymret for at han tar sitt eget liv, at barna kan miste faren sin? Hvordan kan jeg da samarbeide om delt omsorg med en dyp deprimert person?

Det er bare dilemmaer alle veier og hjørner. 

Anonymkode: 679a0...a59

[AnonymBruker]

Er psyk selv og Sliter jo med tanken på at mannen min kunne hatt det bedre med en annen. 

Men lar det ikke gå direkte gå ut over han og vi har det bra sammen. 

Han tåler at jeg har utfordringer, og det er nok der det ligger, han er trygg på seg selv og oss. 

Mennesker kan ha alle mulige "skader og plager"  men alle er jo mer enn bare den ene "feilen" 

Anonymkode: 53e3a...457

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.6.2020 den 11.15):

Jeg har vært sammen med en partner med psykiske lidelser i 10 år. Depresjon og PF

Jeg har kommet til et punkt at jeg tenker at vi blir skilt i løpet av et år max. Det kommer ikke til å fungere, jeg orker ikke mer. jeg sliter ikke med depresjonen og senge-liggingen i seg selv, jeg synes bare det er så vanskelig når hun blir så slem og ufin mot meg og mener hun har rett til det fordi det er "min feil" at hun er dårlig. Gjør at jeg får totalt avsmak og ikke liker henne lenger i det hele tatt. I tillegg ser hun ikke sin egen begrensning og hvordan hennes sykdom påvirker meg, og nå også barna, i huset.

Nå maser hun konstant om å få et barn til, og mener at det er mangelen på flere barn som har gjort henne syk. (Har ingenting å si at hun har vært syk i hele sin voksne alder og har diverse diagnoser fra før av). Barnet vi har fra før har spesielle behov og vil ha behov for hjelp resten av livet. Jeg har et "vanlig" barn fra før. Jeg vet at hvis vi får flere barn er det jeg som må gjøre alt og jeg klarer ikke mer belastning. Når jeg sier det til henne så er jeg en jævlig partner som ikke bryr meg om at hun skal bli lykkelig. Det viktigste er at hun får oppfylt drømmen om et normalt barn og mulighet for barnebarn på sikt. I det siste tror jeg hun tenker at hun skal stille et ultimatum; enten flere barn eller skilsmisse. Jeg klarer ikke å skjønne hvordan hun tenker at jeg skal respondere på det, annet enn å si at jeg vil skilles også. 

Det blir synd å bryte opp familien , men jeg tror faktisk det vil fungere bedre for henne når hun MÅ fungere 50% av tiden for ungens del. Nå har hun kommet inn en rolle som offer, der hun er vant med at jeg gjør alt. Det blir hun i alle fall ikke bedre av. 

Ikke meningen å kuppe tråden, men godt med en utblåsning. Og godt å lese at det er flere som har vært i samme situasjon og som har kommet seg ut og sier at det blir bedre.   Det gir meg håp om at livet ikke må være sånn for alltid. 

Anonymkode: 332b4...745

Kjenner igjen det du skriver. Mannen min skylder også mest på meg og tar ikke ansvar for egen oppførsel eller velvære. Er kanskje forståelig at man selv benekter hvor syk man egentlig er. Partneren din ønsker seg sikkert bare et vanlig liv og det innebærer et barn til....men da benekter hun også realiteten. Samme gjør mannen min. Legger opp til store ting vi skal kjøpe og det må vi også drifte og vedlikeholde...og han skifter ikke en gang en lyspære i huset! Det er så fjernt realiteten, men man vil vel drømme? Selvfølgelig blir det da også min skyld at han blir verre når jeg knuser drømmene....

Anonymkode: 679a0...a59

[Revenmann29]

Man skal være der for sin partner som har det godt og vondt.

En person som er deprimert må man være der for, man skal ikke gi opp for det.

Lurer på hvordan du ville følt deg om han gikk på et forum for og snakke om deg og syte over depresjonen din.

[AnonymBruker]

Revenmann29 skrev (28 minutter siden):

Man skal være der for sin partner som har det godt og vondt.

En person som er deprimert må man være der for, man skal ikke gi opp for det.

Lurer på hvordan du ville følt deg om han gikk på et forum for og snakke om deg og syte over depresjonen din.

I utgangspunkt helt enig med deg. Men hva med barna? Hva gjør man når man ser at barna blir påvirket av oppførselen hans? Nå gjelder det faktisk for halve livet til barna i mitt tilfelle.

Så ja, sikkert fint å være der for partneren sin selv om det går mange år og man selv forsvinner. Men det finnes nok en grense for de fleste.

Og nettopp den holdningen der, ikke syte over andre sin depresjon, er så urettferdig. Skal vi pårørende seriøst være supermenneskene? Aldri syte, alltid være positiv og løfte opp den andre, selv om man bare får taushet og irritasjon tilbake? Ingen klarer det.

Kanskje best å syte her som anonym enn til de som kjenner ham. For at syting MÅ skje, er helt sikkert. Hadde bare heller kalt det for å , for en gang skyld, ta være på seg selv. 

 

Anonymkode: 679a0...a59

[AnonymBruker]

Dette var en trøstende tråd å lese, og fått med meg mange nyttige tips og innspill:)

Jeg har vært sammen med min samboer i noen år nå, og vi bestemte oss for å flytte samme under koronaperioden. Vi var jo likevel så mye sammen. Fra vi bestemte oss å flytte sammen til vi flytta sammen gikk det endel opp og ned, og tenkte alltid at ved neste "veiskille" så ville alt bli bedre. Det var først når vi flyttet sammen at det virkelig ble mørke dager, og mørke dager ble til mørke uker, og det fortsatte. I løpet av denne perioden bestemte vi oss for å oppsøke parterapi, fordi vi trodde at en bedre kommunikasjon og forståelse ville løse utfordringene vi hadde. Mens parterapitimene gikk skjønte jeg mer og mer at det var ikke nødvendigvis kommunikasjonen det var noe feil med, men en utfordring med at min samboer sine mørke dager ble mer ofte enn de gode. Heldigvis har hun i det siste fått profesjonell hjelp, men ikke misforstå meg, vi har fremdeles endel å jobbe med i vårt forhold. 

Det har vært vanskelig å bo sammen med en samboer som har hatt så mange dårlige dager sammenlignet gode dager, og det er ikke før i det siste at jeg har begynt å sette grenser for meg selv. For en liten stund siden begynte jeg å legge merke til at jeg forsvant mer vekk fra vennene mine, hadde det dårligere på jobb, og ble generelt mindre motivert i livet. Jeg ble rett og slett mer nedstemt. Dette skjedde også i vårt forhold - vanskelig å leve tett på en person som er så deprimert. Samtidig vet jeg at det er en sykdom, og samboeren kan ikke noe for det, men jeg synes likevel at det er en stor utfordring. Det finnes ikke rom for meg i vårt forhold. 

For en liten stund siden ble vi enige om å flytte til vært vårt, mye fordi begge to opplever at vi ikke kan håndtere det som foregår under samme tak. Se på det litt som en restart av forholdet, der vi har muligheter til å oppleve hverandre under bedre dager, og samboeren kanskje kan prosessere det h*n gjennomgår alene og med støtte fra meg og andre. Det kan jo virke litt sært at man tar dette valget, for det kan fort slå begge veier. Dessverre tror jeg alternativet om å bli boende sammen fort kan føre til brudd. Gjennom tykt og tynt pleier man å si, men jeg er nok litt på felgen. 

Det er vanskelig for meg å sette slike grenser for det ofte fører til feiltolkning av intensjonen av min grensesetting. Samboer opplever nok at jeg trekker meg litt mer vekk, som gjør at h*n opplever det mer sårbart. Det med å sette grenser for min del er å ha vanlige rutiner, være mer med venner igjen, ikke la min samboer sin depresjon prege hverdagen. H*n opplever nok at vi er mindre sammen enn det vi var før, men jeg har et behov for mer rom for meg selv for å kunne håndtere dette sammen. 

Et lite hjertesukk fra meg. 

-A 

Anonymkode: cd6df...7da

[AnonymBruker]

Hvordan gikk dette? 

Anonymkode: e4f2a...ccd

[AnonymBruker]

Jeg måtte gå, før jeg selv ble syk/gikk under. Han kunne ikke være partner og far, og ungene kunne ikke leve led hans ustabile humør. 

Skulle gått tidligere. Først da jeg gikk tok han sine problemer virkelig på alvor. Innen det ble jeg ufrivillig en sovepute og en som fikset alt, så han kunne surre i sitt. 

Vi bodde fra hverandre fire år. To år tok det ham å bli frisk nok til å kunne begynne å være pappa igjen, så to år til før jeg våget å stole på at han holdt seg stabil nok til å kunne leve med oss. 

Videre har han virkelig tatt vare på sin psykiske helse. Han vet at han ikke kan være del av familien uten det. Nå har han vel vært frisk nok i 15 år. 

Angrer kun på at jeg ikke gikk tidligere. Jeg var fryktelig preget allerede da jeg gikk, og ungene også, selv om jeg trodde jeg vernet dem godt. Skulle gått et år tidligere, minst. 

Anonymkode: 7ac15...56f