Hvordan orke å leve med deprimert partner?

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg ble syk så leste jeg en artikkel for folk i forhold med psykisk syke. Der stod det at de aldri måtte tilrettelegge for angsten ved å la den bestemme alt i forholdet og huset. Det ville bare forverre situasjonen. 

Hjalp meg å lese det, så jeg fokuserte på kjærestetid når han var hjemme, fokuserte på han heller enn det vonde (selv om det gjorde vondt underveis). Jeg ville jo bare bli kvitt dette, så jeg pushet alltid. Så fikk jeg heller være slapp og trist alene eller på legekontoret. 

Jeg tviler på at legen hans syns han skal være sengeliggende og fraværende, heller tvert i mot. Selvfølgelig tar dette tid, men han er ikke invalid i mellomtida. Han må stille opp selv om ryggen verker, pusten er ujevn og hendene skjelver. 

 

Anonymkode: 38b1e...000

Nei, det er der vi er da. Alt kretser rundt ham og hans behov. Og det går kraftig utover meg, han trekker seg ikke unna. Savner at han gjør noe.

-TS

Anonymkode: eac61...c26

[Carrot]

Jeg valgte forlate ektespapet etter flere år med denne karusellen, noe som gjør at vi begge har et mye bedre vennskapelig forhold i dag, samarbeider bedre om felles barn og ikke hater hverandre. Han har et bedre liv og det har jeg også. 

[AnonymBruker]

Det er utrolig bra at han har tatt tak i det, og er i behandling. Da er det jo faktisk håp, selv om det ser mørkt ut nå. Hadde han ikke vært i behandling hadde jeg ikke hatt mye håp for et forhold rent personlig.

Nå er jeg den i forholdet vårt som trenger ekstra hjelp av min partner, pga kroniske smerter som gir meg fatigue. Det betyr at jeg ikke vet hvordan formen er dag til dag. Noen dager kan jeg bokstavlig talt velge mellom å dusje eller å lage meg frokost, andre dager kan jeg gjøre lett husarbeid, lage mat og ta en tur ut. Men en stor forskjell fra din mann er at jeg har mitt gode humør, og det har selvsagt mye å si. Og - kjæresten min vet at jeg gjør så godt jeg kan, bidrar så godt jeg kan, og at jeg gjør alt jeg kan for å bli bedre. Men ingen av oss vet hvor lenge dette vil vare. Så jeg har litt innsikt, men ikke direkte på depresjon.

Kan du prate med han om det? At du selv begynner å bli veldig sliten, og forstår at han trenger ro, men om han kan tenke seg å gjøre én eller to ting fast i huset? Det trenger ikke være noe som er daglig, men ved behov. F.eks klesvask, rydde vekk etter middag, gjøre klar matpakker til dagen etter, støvsuge. Selv om han er deprimert, så mener jeg det er viktig at han har i alle all én arbeidsoppgave. Hadde han bodd alene måtte han jo ha ordnet alt selv, så det er ikke greit at du må gjøre absolutt alt. Det vil jeg nesten tro behandler vil støtte deg i, men du kan jo be han ta det opp med behandler hvis han stritter mot.

Jeg tviler ikke på at dette er tøft for deg  Og så har dere barn, da er jo dette med humøret hans litt viktig, at barnet skjermes mest mulig for sinneutbrudd. Du sier også at du aldri vet hvordan humøret hans er, og kanskje du dermed blir usikker og trår litt forsiktig? Kan dere avtale at han informerer deg om han føler seg veldig dårlig, om han er sint, eller om han føler seg litt bedre? Da tar du hensyn til det han forteller deg, men du slipper å måtte pirke for å finne ut hvordan ståa er. Jeg og kjæresten min snakker sammen noen ganger i løpet av dagen, og om formen min endrer seg sier jeg ifra "nå føler jeg meg dårlig, så jeg får dessverre ikke laget middag som jeg planla. Beklager veldig" - og da forstår han det. 

Du skal ikke behandles respektløst selv om han er syk. Han bør kunne se at du gjør så mye mer nå, og at du prøver. Jeg ville ha tatt en rolig prat med han, at du gjerne trår til nå fordi du vet han er dårlig, men om han kan 1. gjøre en liten husarbeidsting, 2. informere deg om formen er dårlig og han trenger ekstra rom og 3. anerkjenne at du gjør mye nå, og behandle deg med respekt. Om det er takk for maten, komplimenter, eller at han bare ikke slenger med leppa kommer an på formen, men han skal ikke kjefte på deg. Det er å gå over streken, uansett hvor dårlig han er. Da må du bare fjerne deg fra situasjonen og si at "jeg vil ikke bli snakket slik til, så nå går jeg til et annet rom". 

Ble litt langt, vet ikke om det er hjelpsomt, men lykke til. Du skal også ha det bra, og livet ditt skal ikke bli dårlig fordi han er dårlig. Det blir en tøff periode, og du vil nok bli sliten, men det skal fremdeles være en kjærlighet på bunnen, og et ønske om å fortsette sammen.  

Anonymkode: 60401...91f

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fra en som har en depressiv lidelse og UPF (og har hatt det i femten år), så der det viktig å skille mellom ting den som er syk ikke kan kontrollere og ting den syke faktisk kan kontrollere.

Man får ikke gjort noe med at man føler seg trist og nedfor, men man kan likevel kontrollere hvordan man behandler andre og hvordan man responderer til andre. Å f.eks. svare surt, er helt unødvendig. Det tunge sinnet derimot, kan man ikke kontrollere. Mange deprimerte bruker sinne, surhet eller å være stille for å uttrykke de vonde følelsene inni seg, men det finnes alternativer til dette som er sunnere for både den syke og særlig de rundt. Mitt beste tips er å ha forståelse for sykdommen, at den er vond og at det er lov å være lei seg, men likevel ikke akseptere dårlig oppførsel. På akkurat den fronten kan man ta seg sammen. 

Anonymkode: 7c232...32f

Det er det som er så vanskelig, han lar det gå ut over meg. Aldri følt meg så verdiløs som nå. Hver gang jeg har prøvd å satt grenser har vi hatt opprivende krangler som har endt med at han har slengt fra seg gifteringen og gått ut døra. For å angre etterpå og beklage. Men hvor mange ganger kan han gjøre dette før jeg ikke orker å leve med det?

Fint å høre fra en med erfaring fra eget liv, takk ❤

-TS

Anonymkode: eac61...c26

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg holdt ut i tre år før det ikke gikk lenger. Det å stå på pinne for mannen og vite at det aldri kom til å være nok ødela alt. Jeg ble dradd ned i dragsuget jeg også. Stå på i årevis for å hjelpe å betale tannlegeregninger (tok ikke vare på tennene når han hadde dårlige perioder) mat, osv mens han bare satt hjemme og gamet og fikk lommerusk fra NAV. Jeg tror det tok to år å få han til psykolog. 
 

Til slutt rømte jeg. Så forbi selvmordstrusslene. Måtte tenke på meg selv litt. Etter to år møtte jeg en ny fantastisk fyr og nå har vi vært sammen i 6 år

Anonymkode: a3ddc...e14

Takk for svar. Jeg håper jo virkelig at han klarer å jobbe nok med seg selv til å fungere i et forhold. Det er veldig greit å høre fra noen som har opplevd det selv.

-TS

Anonymkode: eac61...c26

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en mann som er deprimert og har angst. Han er sur, fraværende og tung til sinns. Jeg tar alt ansvaret med barn og hus, og begynner å bli sliten. Jeg aner aldri hva slags humør han er i, og det påvirker meg veldig å bo med ham. Jeg gråter daglig, føler meg innestengt og ensom. 

Han får hjelp, og legen sier jeg må være tålmodig med ham. Det tar tid å fikse dette. Men hvordan skal jeg klare å takle å stå i dette i årevis? Jeg føler at jeg går til grunne. Vil jo helst greie dette og ikke gå fra ham midt oppi dette. Er urettferdig overfor både barnet vårt og ham å bare gi opp før han har fått en sjanse til å bli bedre.

Noen som har vært gjennom noe lignende, eller som bare har tips eller støttende ord?

Anonymkode: eac61...c26

Run for your life! Var sammen med en som hadde depressive perioder  som ødela forholdet helt. Ødela ungene, da man måtte gå på tå hev. Og aldri vite hva som kom osv.. Forferdelig slitsomt når han hadde tungsinn. Uansett medisin man forsøkte så kom disse periodene og når han var manisk brukte han opp alle pengene og sov aldri. 

Måtte komme meg vekk for ikke å ødelegge meg helt. Endelig er jeg fri og ungene blomstrer igjen.

Anonymkode: a6982...0cf

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å leve med et psykisk sykt individ, måtte det være voksne eller barn, er utrolig krevende og vanskelig. Når du som kjæreste må forholde deg til kjæresten din som sliter med psyken så må dere ha noen veldig tydelige spilleregler. Din verden kan ikke bli svart fordi hans verden er det, og det må være et mål i seg selv at hans negative syn på ting skal strekkes etter dine positive syn på ting. Jeg snakker av egen erfaring.

Typen hadde en depressiv periode for noen år siden, og jeg blir fortsatt overrasket av å tenke på hvor frekk, ufin og lite følsom han var mot meg da det pågikk. Det tok lang tid å navigere i alt, men minimumskravet var parterapi. Å snakke sammen var helt nødvendig, og heldigvis stilte jeg krav om dette tidlig nok til at han sa ja. Motvillig var han, men han ble med for min skyld. 

Typen var vel og merke ikke alvorlig psyk. Han hadde "bare" en depressiv periode. I begynnelsen følte jeg meg veldig uviktig og oversett av han, men etter noen samtaler med terapi der jeg flere ganger gråt så innså han hva dette faktisk gjorde med meg. Sakte men sikkert klarte vi å bli enige om en del ting som hjalp oss gjennom det.

Hvis han kjente seg ekstra langt nede så skulle han be om alenetid. Det var tross alt hans ansvar å håndtere følelsene sine og dette burde ikke gå utover meg. At han ba om alenetid var uproblematisk. Alt jeg trengte var å dra på besøk til noen eller gjøre noe annet i en annen del av huset.
Hvis jeg syntes at han sa unødvendige ting eller såret meg så skulle jeg si i fra. Det var det tøffeste punktet for i starten ble det ikke så godt mottatt. Etterhvert ble han flinkere til å lytte og kunne etter en stund be om unnskyldning.

Jeg kan komme med mange eksempler på tiltak oss imellom, men jeg tenker at det hele handler om kommunikasjon. En deprimert kjæreste trenger ikke å være så krevende. Hvis man klarer å samarbeide så er det enklere å forstå, og enklere å unngå å bli irritert. Jeg syns det virker som at du er helt utslitt og på felgen. Det er nok på tide å gjøre noe, og jeg vil anbefale parterapi eller at du er delaktig i hans psykologsamtaler.

Lykke til, jeg håper dere finner ut av det!

Anonymkode: 0d43c...b13

Det høres så fint ut at dere greide det så bra, selv om det sikkert var veldig krevende da det sto på. Kommunikasjon er superviktig, men det er liksom bare jeg som kommuniserer. Jeg er en person som tenker og grubler mye over egen situasjon og vet vanligvis akkurat hva jeg trenger. Mens mannen er helt elendig på det og klarer ikke svare ja eller nei på enkle spørsmål. Hadde vært enklere om han greide å prate. Han kan være ganske fornuftig når han en sjelden gang har en god periode og er seg selv, men vanligvis blir alt tolket feil og misforstått med vilje osv.

Parterapi er på planen når/hvis han kommer seg såpass at han har overskudd til å tenke på at det finnes et "vi" oppi det hele, som helst skal ha det bra sammen.

-TS

Anonymkode: eac61...c26

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det høres utrolig vanskelig ut. Jeg er helt med på at man skal strekke seg og prøve og være tålmodig, men du skal jo heller ikke kjøre deg selv helt i kne. Kunne dere vurdert særbo en periode? Jeg tror ikke jeg hadde klart å holde ut i flere år... 

Jeg har selv vært deprimert, og jeg mener man er ansvarlig for seg selv uansett. Ja man er trist og lei, men man må fortsatt oppføre seg ovenfor omgivelsene. Og det skal fortsatt stilles krav. Jeg var veldig bevist på det i perioden det stod på som verst hos meg (varte ikke mer en et års tid, og jeg var nok ikke veldig hardt ramt).

Anonymkode: 436c8...242

Særbo hadde vært en drøm for meg, og jeg har foreslått det. Mest med begrunnelsen at han får mer ro rundt seg og kanskje kan slappe av mer. Men han vil helst ikke være alene, selv om vi ikke omgås mye så er jeg jo der om han trenger meg og det er visst en trygghet.

Takk for svar ❤

Anonymkode: eac61...c26

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis han prøver å hjelpe til det han har overskudd til eller har han helt meldt seg ut av samlivet? Har han helt meldt seg ut og ikke prøver engang så hadde jeg vurdert å avslutte forholdet, hvertfall gitt et ultimatum om å bidra litt ellers blir forholdet avsluttet. 

Jeg har selv vært deprimert og har i perioder hatt endel angst, men jeg bidro med det jeg hadde energi til og vi har avtalt faste ting jeg gjør i de periodene. Som for eksempel at jeg tok støvsuging, den lange kveldsturen med hunden ( det var lettere for meg når det ikke var så mye folk ute) og at vi hadde en time om dagen hvor hele familien gjorde noe sammen. Det fungerte for oss for da så mannen at jeg faktisk ville bidra og jeg følte at jeg hvertfall bidro litt. 

Og en siste ting, jeg rettet aldri negativitet mot mannen. Jeg gav beskjed at jeg trengte å trekke meg vekk litt hvis frustrasjonen ble for stor. Bedre å være sur for meg selv en times tid enn å utsette resten av familien for det.

Anonymkode: a5833...e28

Han prøver litt, men har mest meldt seg ut. Han går tur med hunden på kveldstid, men det er alt. Og det er fordi jeg legger meg tidlig. Han sitter mest i kjellerstua eller på mobilen. Det gjør meg så trist, jeg føler at jeg bare har en ekstra person å ta vare på i tillegg til barnet.

Jeg kunne jo tenkt meg småting som at han hadde blitt med på trilletur i nabolaget eller en liten tur på lekeplassen et par ganger i uka, og jeg klarer ikke skjønne at det skal være så vanskelig. Hadde betydd så mye for meg, men han vil ikke. Selv om det ikke er folk på lekeplassen. Og da begynner tankene om at han bruker sykdommen som en unnskyldning, men det er sikkert ikke sånn. Er bare sliten og da tror jeg man tenker mye rart.

Takk for svar 😊

-TS

Anonymkode: eac61...c26

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner deg godt. Og for å repetere meg til det uendelige. 

Ikke bli sammen med noen med diagnoser - i det lange løp får du ingenting igjen. 

Blir partneren din psyk - ikke nøl, lag deg en plan for hvordan du skal komme deg ut av forholdet så du ikke ender opp som personen jeg siterer, utbrent, bitter og utro. Selv ville jeg satt grensa mi på 1 år. Blir ikke partneren min frisk innen det året så avsluttes forholdet. 

Jeg har enda til gode å høre om solskinnshistorier hvor den friske har hatt et meningsfylt og godt liv med en psyk partner. Det tapper èn for krefter, energi, glede, livsmot. Etter noen år angrer absolutt alle på at de ble igjen i forholdet, og ender opp utro på en eller annen måte. 

Anonymkode: 4d8fe...57b

Alle kan jo bli deprimert eller få en diagnose i løpet av livet. Det er ikke noe man planlegger eller ønsker selv.

Anonymkode: f6cb0...b29

[Mæn40]

Jeg merker at det tærer fælt på vårt forhold. Vet aldri hvilket humør man kommer hjem til. Og spørsmålet "hvordan har dagen din vært?" er et minefelt.

[AnonymBruker]

Du har mye omsorg i deg ts, det kommer godt frem i svarene du gir. Så håper jeg at du i det videre åpner perspektivet noe og forsøker å "rangere" litt hvordan og til hvem omsorgen din best kommer til nytte. 

Dere har ett lite barn som jeg forstår- dette lille barnet har en far som er psykisk syk og en mor som nærmer seg forstrekt og utbrent for å ivareta far sine behov. Barnet trenger, mer enn voksne, stabile, trygge, varme, forutsigbare og emosjonelt tilgjengelige voksne. Dette er helt grunnleggende behov barn har og dette trenger de å bli møtt på av sine foreldre. Det høres ut om at kun du dekker disse behovene nå i tillegg til å forsøke å være i forkant av din manns oppførsel og slukke branner før de blusser opp og blir store og ekle.

Det å måtte vekte behovene til sine kjære opp mot hverandre er ikke lett- been there, done that, men både på kort og lang sikt er rollen din som mor den viktigste. Han vil ikke kunne endre seg i vesentlig grad nå- det er sykdommen som styrer dette, det er ikke viljestyrt og dermed må det være du som tar valg og beslutninger for hva som er til det beste for alle i familien.

Lykke til  

 

Anonymkode: be4bc...143

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er utrolig bra at han har tatt tak i det, og er i behandling. Da er det jo faktisk håp, selv om det ser mørkt ut nå. Hadde han ikke vært i behandling hadde jeg ikke hatt mye håp for et forhold rent personlig.

Nå er jeg den i forholdet vårt som trenger ekstra hjelp av min partner, pga kroniske smerter som gir meg fatigue. Det betyr at jeg ikke vet hvordan formen er dag til dag. Noen dager kan jeg bokstavlig talt velge mellom å dusje eller å lage meg frokost, andre dager kan jeg gjøre lett husarbeid, lage mat og ta en tur ut. Men en stor forskjell fra din mann er at jeg har mitt gode humør, og det har selvsagt mye å si. Og - kjæresten min vet at jeg gjør så godt jeg kan, bidrar så godt jeg kan, og at jeg gjør alt jeg kan for å bli bedre. Men ingen av oss vet hvor lenge dette vil vare. Så jeg har litt innsikt, men ikke direkte på depresjon.

Kan du prate med han om det? At du selv begynner å bli veldig sliten, og forstår at han trenger ro, men om han kan tenke seg å gjøre én eller to ting fast i huset? Det trenger ikke være noe som er daglig, men ved behov. F.eks klesvask, rydde vekk etter middag, gjøre klar matpakker til dagen etter, støvsuge. Selv om han er deprimert, så mener jeg det er viktig at han har i alle all én arbeidsoppgave. Hadde han bodd alene måtte han jo ha ordnet alt selv, så det er ikke greit at du må gjøre absolutt alt. Det vil jeg nesten tro behandler vil støtte deg i, men du kan jo be han ta det opp med behandler hvis han stritter mot.

Jeg tviler ikke på at dette er tøft for deg  Og så har dere barn, da er jo dette med humøret hans litt viktig, at barnet skjermes mest mulig for sinneutbrudd. Du sier også at du aldri vet hvordan humøret hans er, og kanskje du dermed blir usikker og trår litt forsiktig? Kan dere avtale at han informerer deg om han føler seg veldig dårlig, om han er sint, eller om han føler seg litt bedre? Da tar du hensyn til det han forteller deg, men du slipper å måtte pirke for å finne ut hvordan ståa er. Jeg og kjæresten min snakker sammen noen ganger i løpet av dagen, og om formen min endrer seg sier jeg ifra "nå føler jeg meg dårlig, så jeg får dessverre ikke laget middag som jeg planla. Beklager veldig" - og da forstår han det. 

Du skal ikke behandles respektløst selv om han er syk. Han bør kunne se at du gjør så mye mer nå, og at du prøver. Jeg ville ha tatt en rolig prat med han, at du gjerne trår til nå fordi du vet han er dårlig, men om han kan 1. gjøre en liten husarbeidsting, 2. informere deg om formen er dårlig og han trenger ekstra rom og 3. anerkjenne at du gjør mye nå, og behandle deg med respekt. Om det er takk for maten, komplimenter, eller at han bare ikke slenger med leppa kommer an på formen, men han skal ikke kjefte på deg. Det er å gå over streken, uansett hvor dårlig han er. Da må du bare fjerne deg fra situasjonen og si at "jeg vil ikke bli snakket slik til, så nå går jeg til et annet rom". 

Ble litt langt, vet ikke om det er hjelpsomt, men lykke til. Du skal også ha det bra, og livet ditt skal ikke bli dårlig fordi han er dårlig. Det blir en tøff periode, og du vil nok bli sliten, men det skal fremdeles være en kjærlighet på bunnen, og et ønske om å fortsette sammen.  

Anonymkode: 60401...91f

Takk for kjempefint svar! Vi prater en del når han har gode perioder, og da er han så god og forståelsesfull og forteller meg hvor mye han setter pris på det jeg gjør osv. Og så er alt helt glemt når det er en dårlig periode. Og da må jeg liksom gå på eggeskall for å ikke trigge utbrudd. Er så slitsomt. 

Tror jeg skal snakke med ham om han kanskje kan ta noen små oppgaver i huset, det var en god idé. Tror egentlig ikke det er lurt at han ikke gjør noe, det gir ikke mestringsfølelse akkurat. Han kan jo få velge det han vil 🙂

-TS

Anonymkode: eac61...c26

[AnonymBruker]

50 minutter siden, Mæn40 skrev:

Jeg merker at det tærer fælt på vårt forhold. Vet aldri hvilket humør man kommer hjem til. Og spørsmålet "hvordan har dagen din vært?" er et minefelt.

Huff, det høres ikke bra ut. Vet hvordan det er, prøver å unngå det spørsmålet.

-TS

Anonymkode: eac61...c26

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Skjønner deg godt. Og for å repetere meg til det uendelige. 

Ikke bli sammen med noen med diagnoser - i det lange løp får du ingenting igjen. 

Blir partneren din psyk - ikke nøl, lag deg en plan for hvordan du skal komme deg ut av forholdet så du ikke ender opp som personen jeg siterer, utbrent, bitter og utro. Selv ville jeg satt grensa mi på 1 år. Blir ikke partneren min frisk innen det året så avsluttes forholdet. 

Jeg har enda til gode å høre om solskinnshistorier hvor den friske har hatt et meningsfylt og godt liv med en psyk partner. Det tapper èn for krefter, energi, glede, livsmot. Etter noen år angrer absolutt alle på at de ble igjen i forholdet, og ender opp utro på en eller annen måte. 

Anonymkode: 4d8fe...57b

Dette er en farlig holdning å fronte. Hvis dette får fotfeste, risikerer vi at folk a) slutter å være åpne om psykisk sykdom, og b) skjuler det så godt de kan om de faktisk blir syke.

Anonymkode: 8f714...1bd

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har mye omsorg i deg ts, det kommer godt frem i svarene du gir. Så håper jeg at du i det videre åpner perspektivet noe og forsøker å "rangere" litt hvordan og til hvem omsorgen din best kommer til nytte. 

Dere har ett lite barn som jeg forstår- dette lille barnet har en far som er psykisk syk og en mor som nærmer seg forstrekt og utbrent for å ivareta far sine behov. Barnet trenger, mer enn voksne, stabile, trygge, varme, forutsigbare og emosjonelt tilgjengelige voksne. Dette er helt grunnleggende behov barn har og dette trenger de å bli møtt på av sine foreldre. Det høres ut om at kun du dekker disse behovene nå i tillegg til å forsøke å være i forkant av din manns oppførsel og slukke branner før de blusser opp og blir store og ekle.

Det å måtte vekte behovene til sine kjære opp mot hverandre er ikke lett- been there, done that, men både på kort og lang sikt er rollen din som mor den viktigste. Han vil ikke kunne endre seg i vesentlig grad nå- det er sykdommen som styrer dette, det er ikke viljestyrt og dermed må det være du som tar valg og beslutninger for hva som er til det beste for alle i familien.

Lykke til  

 

Anonymkode: be4bc...143

Takk ❤  Du beskriver det veldig godt, jeg sliter veldig med å fordele omsorgen. Jeg skulle gitt så mye mer til både sønnen, mannen og meg selv. Og nå rangerer jeg sønnen først, så mannen og til sist meg selv. Men burde fokusert litt mer på meg selv ettersom det er jeg som er den stabile forelderen akkurat nå. Gutten går uansett foran alt, om det begynner å gå ut over ham, så er det slutt. Men akkurat nå føler jeg at det er best for familien å gi ham tid så vi kanskje kan fungere som familie igjen i framtiden. Men det er utrolig tøft å stå midt i det! 

-TS

Anonymkode: eac61...c26

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Huff, det høres helt forferdelig ut! Jeg tenkte å gi det ett år fra nå, etter det må jeg tenke på meg selv og barnet. Da tar heller jeg omsorgen på fulltid. Foreløpig har han bare fått hjelp i 4-5 måneder (og med stans i behandling pga Corona), så vil ikke dra helt ennå.

Men tar med meg ordene dine og legger dem i bakhodet, sånn vil jeg absolutt ikke ende opp. Håper du får det bedre etter hvert ❤

-TS

Anonymkode: eac61...c26

Dette høres veldig klokt ut, TS! Mannen min var deprimert en periode, og det var helt forj**** i den relativt korte perioden det varte. Det bryter en ned som menneske å leve tett på sånt, og det er ufattelig skadelig for barn over lengere perioder. Gi han en tidsfrist i hodet ditt - ett år f.eks. Har ikke ting blitt merkbart bedre innen da, så må du tenke på deg selv og barnet. Om du skal bli så lenge som i ett år, så er det urtolig viktig at du setter klare krav til innsats fra mannens side. At han skal ta imot behandling, ikke befatte seg med ting som ALLE VET gjør ting verre - rus, dårlig døgnrytme, dårlig kosthold, sosial isolering etc etc. Han må legge inn en innsats selv også, om du skal ofte så mye som du gjør.  

Ingen er så selvsentrerete og ofte ufordragelige som deprimerte mennesker. Vet det er upolitisk korrekt å si, men ofte skyldes det delvis ekstrem selvsentering og egoisme. 

Anonymkode: 02d63...3e2

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Det er fint om du kan støtte mannen din. Men du skal ikke gjøre det i så stor grad at det er skadelig for deg og barnet! Det er ikke en lov som sier at det ikke er lov å gå fra deprimerte partnere. Av og til er det helt nødvendig for å unngå at resten av familien blir psykisk syke i tillegg! At legen sier at du må holde ut, er utrolig dårlig gjort! Og dette er det kun DU som avgjør. Ikke ødelegg helsen til deg og barnet ditt fordi andre sier det må være sånn!

Anonymkode: 7fd3d...7c4

Ja, fy! Ingen profesjonell lege sier noe sånt!? Utrolig amatørmessig. Hem er han til å bestemme det, liksom? Er jo ikke han som må dele seng med mannen. Ser han sikkert max 20 min et par ganger i måneden. At det er mulig...

Anonymkode: 02d63...3e2

[AnonymBruker]

Jeg har vært på begge sider, og er dessverre på den negative siden nå, men jeg har heldigvis lært og er rimelig klar på at det er helt lov å be meg dra til helvette om det trengs, det er helt greit å be meg gå meg en tur e.l. om det er bare tull. Men det er helt lov å forlate noen som er deprimert! Jeg har gjort det selv, da den personen er grunnen til at det slo ut på meg.

Først og fremst ville jeg tatt kontakt med Landsforeningen for pårørende til psykisk syke (eller noe sånt), og snakket med de. De kan nok hjelpe noe på slik du føler deg.

Men det skal sies, psykisk sykdom er ingen grunn til  være drittsekk altså!

Anonymkode: f2d93...16d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, fy! Ingen profesjonell lege sier noe sånt!? Utrolig amatørmessig. Hem er han til å bestemme det, liksom? Er jo ikke han som må dele seng med mannen. Ser han sikkert max 20 min et par ganger i måneden. At det er mulig...

Anonymkode: 02d63...3e2

Må bare forsvare legen min litt. Han kjenner oss begge to, og han mener det kommer til å ta litt tid før mannen blir bedre. Men han har trua på at det kommer til å bli bedre, og at jeg bare må være tålmodig. Han er veldig tydelig på at jeg må sette grenser for hva jeg kan tolerere og at jeg må vurdere hva jeg klarer og hva som er best for meg og barnet. Jeg skrev det kanskje litt ensidig i stad.

-TS

Anonymkode: eac61...c26