Hvordan orke å leve med deprimert partner?

[AnonymBruker]

Jeg har en mann som er deprimert og har angst. Han er sur, fraværende og tung til sinns. Jeg tar alt ansvaret med barn og hus, og begynner å bli sliten. Jeg aner aldri hva slags humør han er i, og det påvirker meg veldig å bo med ham. Jeg gråter daglig, føler meg innestengt og ensom. 

Han får hjelp, og legen sier jeg må være tålmodig med ham. Det tar tid å fikse dette. Men hvordan skal jeg klare å takle å stå i dette i årevis? Jeg føler at jeg går til grunne. Vil jo helst greie dette og ikke gå fra ham midt oppi dette. Er urettferdig overfor både barnet vårt og ham å bare gi opp før han har fått en sjanse til å bli bedre.

Noen som har vært gjennom noe lignende, eller som bare har tips eller støttende ord?

Anonymkode: eac61...c26

[AnonymBruker]

Hatt det sånn i femten år.
Gode perioder hjelper lite når man nesten spyr av samboers problemer. 
Har holdt ut for å gi barna stabilitet. Vi kunne ikke hatt 50/50, han hadde ikke klart det. 
Han hater seg selv og vil egentlig ikke leve. Jeg er utbrent, bitter og utro. 

Røm! 

Anonymkode: e1fb4...371

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hatt det sånn i femten år.
Gode perioder hjelper lite når man nesten spyr av samboers problemer. 
Har holdt ut for å gi barna stabilitet. Vi kunne ikke hatt 50/50, han hadde ikke klart det. 
Han hater seg selv og vil egentlig ikke leve. Jeg er utbrent, bitter og utro. 

Røm! 

Anonymkode: e1fb4...371

Huff, det høres helt forferdelig ut! Jeg tenkte å gi det ett år fra nå, etter det må jeg tenke på meg selv og barnet. Da tar heller jeg omsorgen på fulltid. Foreløpig har han bare fått hjelp i 4-5 måneder (og med stans i behandling pga Corona), så vil ikke dra helt ennå.

Men tar med meg ordene dine og legger dem i bakhodet, sånn vil jeg absolutt ikke ende opp. Håper du får det bedre etter hvert ❤

-TS

Anonymkode: eac61...c26

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hatt det sånn i femten år.
Gode perioder hjelper lite når man nesten spyr av samboers problemer. 
Har holdt ut for å gi barna stabilitet. Vi kunne ikke hatt 50/50, han hadde ikke klart det. 
Han hater seg selv og vil egentlig ikke leve. Jeg er utbrent, bitter og utro. 

Røm! 

Anonymkode: e1fb4...371

Skjønner deg godt. Og for å repetere meg til det uendelige. 

Ikke bli sammen med noen med diagnoser - i det lange løp får du ingenting igjen. 

Blir partneren din psyk - ikke nøl, lag deg en plan for hvordan du skal komme deg ut av forholdet så du ikke ender opp som personen jeg siterer, utbrent, bitter og utro. Selv ville jeg satt grensa mi på 1 år. Blir ikke partneren min frisk innen det året så avsluttes forholdet. 

Jeg har enda til gode å høre om solskinnshistorier hvor den friske har hatt et meningsfylt og godt liv med en psyk partner. Det tapper èn for krefter, energi, glede, livsmot. Etter noen år angrer absolutt alle på at de ble igjen i forholdet, og ender opp utro på en eller annen måte. 

Anonymkode: 4d8fe...57b

[AnonymBruker]

Det er fint om du kan støtte mannen din. Men du skal ikke gjøre det i så stor grad at det er skadelig for deg og barnet! Det er ikke en lov som sier at det ikke er lov å gå fra deprimerte partnere. Av og til er det helt nødvendig for å unngå at resten av familien blir psykisk syke i tillegg! At legen sier at du må holde ut, er utrolig dårlig gjort! Og dette er det kun DU som avgjør. Ikke ødelegg helsen til deg og barnet ditt fordi andre sier det må være sånn!

Anonymkode: 7fd3d...7c4

[AnonymBruker]

Gikk inn på KG her nå, i stedet for å lese til eksamen som planlagt, fordi jeg nettopp kjenner på noe av det samme som du. Spørsmålet om jeg skal gå er så påtrengende at jeg ikke greier å fokusere på det jeg skal. Greier ikke å ta gode valg for meg selv, og bruker alt for mye tid på å kjenne på krenkelser og respektløshet fra ham, og jeg vet ikke om jeg orker mer. 

Og så fant jeg umiddelbart din tråd. 

Jeg vil også være tålmodig. Jeg vil gi ham en sjanse. Men jeg vil også være fri og tilfreds med livet. Og jeg føler meg så dratt ned i hans møkk. Hans drit. Han prøver selvsagt å ikke la det gå utover meg, men det gjør det. Vi har ikke barn enda, men er i slutten av 20-årene, og bor sammen. 

Jeg skjønner at han ikke velger å være deprimert, og jeg skjønner at det er depresjonen som snakker, men det er så jævlig irriterende! Og jeg er så lei! Han er avvisende, ignorerer, stonewaller og stenger seg totalt inne. Og jeg har ingen sympati lenger, jeg har bare irritasjon! 

Det jeg tror er viktig er å tillate seg selv å få det ut til noen. Jeg har holdt det mye for meg selv, og det tror jeg har gjort det hele verre. Kanskje det hadde blitt bedre dersom jeg kunne si til noen at det er så vanskelig hjemme fordi samboer er suicidal. At jeg er så irritert. Gjør det! Del det med noen, om så bare her på KG. 

Ser han bare har fått hjelp i 4-5 mnd, så han er fortsatt i startfasen, det kan ta tid. Støtter deg i å gi det litt tid! Jeg er der nå at jeg vurderer "men hvor mye tid skal han få da?". For jeg begynner å tenke på om "er det noen vei tilbake fra dette, selv om jeg vet at det han har gjort har han gjort pga depresjonen". Altså han har likevel gjort det... 

Ønsker deg lykke til! DU er sola! ❤️ 

Anonymkode: 2feb3...7a7

[AnonymBruker]

Da jeg ble syk så leste jeg en artikkel for folk i forhold med psykisk syke. Der stod det at de aldri måtte tilrettelegge for angsten ved å la den bestemme alt i forholdet og huset. Det ville bare forverre situasjonen. 

Hjalp meg å lese det, så jeg fokuserte på kjærestetid når han var hjemme, fokuserte på han heller enn det vonde (selv om det gjorde vondt underveis). Jeg ville jo bare bli kvitt dette, så jeg pushet alltid. Så fikk jeg heller være slapp og trist alene eller på legekontoret. 

Jeg tviler på at legen hans syns han skal være sengeliggende og fraværende, heller tvert i mot. Selvfølgelig tar dette tid, men han er ikke invalid i mellomtida. Han må stille opp selv om ryggen verker, pusten er ujevn og hendene skjelver. 

 

Anonymkode: 38b1e...000

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd at flere partnere har forlatt meg eller mentalt begynt å avvikle forholdet i løpet av en depressiv episode. Jeg har derfor lav motivation for å være tålmodig etc hvis nye kjæresten skulle bli deprimert. Jeg er ikke et perfekt menneske, jeg trenger å kjenne at jeg er elska og ønska. 

Jeg vet imidlertid om forhold der partnere takler fint at en av dem har en psykisk diagnose. 

Anonymkode: c8874...42f

[AnonymBruker]

Fra en som har en depressiv lidelse og UPF (og har hatt det i femten år), så der det viktig å skille mellom ting den som er syk ikke kan kontrollere og ting den syke faktisk kan kontrollere.

Man får ikke gjort noe med at man føler seg trist og nedfor, men man kan likevel kontrollere hvordan man behandler andre og hvordan man responderer til andre. Å f.eks. svare surt, er helt unødvendig. Det tunge sinnet derimot, kan man ikke kontrollere. Mange deprimerte bruker sinne, surhet eller å være stille for å uttrykke de vonde følelsene inni seg, men det finnes alternativer til dette som er sunnere for både den syke og særlig de rundt. Mitt beste tips er å ha forståelse for sykdommen, at den er vond og at det er lov å være lei seg, men likevel ikke akseptere dårlig oppførsel. På akkurat den fronten kan man ta seg sammen. 

Anonymkode: 7c232...32f

[AnonymBruker]

ECT er en veldig effektiv metode mot depresjon som jeg tror altfor få benytter seg av. Det er veldig skånsomt ift før i tiden.

Anonymkode: 90c1c...1a8

[AnonymBruker]

Jeg holdt ut i tre år før det ikke gikk lenger. Det å stå på pinne for mannen og vite at det aldri kom til å være nok ødela alt. Jeg ble dradd ned i dragsuget jeg også. Stå på i årevis for å hjelpe å betale tannlegeregninger (tok ikke vare på tennene når han hadde dårlige perioder) mat, osv mens han bare satt hjemme og gamet og fikk lommerusk fra NAV. Jeg tror det tok to år å få han til psykolog. 
 

Til slutt rømte jeg. Så forbi selvmordstrusslene. Måtte tenke på meg selv litt. Etter to år møtte jeg en ny fantastisk fyr og nå har vi vært sammen i 6 år

Anonymkode: a3ddc...e14

[AnonymBruker]

Å leve med et psykisk sykt individ, måtte det være voksne eller barn, er utrolig krevende og vanskelig. Når du som kjæreste må forholde deg til kjæresten din som sliter med psyken så må dere ha noen veldig tydelige spilleregler. Din verden kan ikke bli svart fordi hans verden er det, og det må være et mål i seg selv at hans negative syn på ting skal strekkes etter dine positive syn på ting. Jeg snakker av egen erfaring.

Typen hadde en depressiv periode for noen år siden, og jeg blir fortsatt overrasket av å tenke på hvor frekk, ufin og lite følsom han var mot meg da det pågikk. Det tok lang tid å navigere i alt, men minimumskravet var parterapi. Å snakke sammen var helt nødvendig, og heldigvis stilte jeg krav om dette tidlig nok til at han sa ja. Motvillig var han, men han ble med for min skyld. 

Typen var vel og merke ikke alvorlig psyk. Han hadde "bare" en depressiv periode. I begynnelsen følte jeg meg veldig uviktig og oversett av han, men etter noen samtaler med terapi der jeg flere ganger gråt så innså han hva dette faktisk gjorde med meg. Sakte men sikkert klarte vi å bli enige om en del ting som hjalp oss gjennom det.

Hvis han kjente seg ekstra langt nede så skulle han be om alenetid. Det var tross alt hans ansvar å håndtere følelsene sine og dette burde ikke gå utover meg. At han ba om alenetid var uproblematisk. Alt jeg trengte var å dra på besøk til noen eller gjøre noe annet i en annen del av huset.
Hvis jeg syntes at han sa unødvendige ting eller såret meg så skulle jeg si i fra. Det var det tøffeste punktet for i starten ble det ikke så godt mottatt. Etterhvert ble han flinkere til å lytte og kunne etter en stund be om unnskyldning.

Jeg kan komme med mange eksempler på tiltak oss imellom, men jeg tenker at det hele handler om kommunikasjon. En deprimert kjæreste trenger ikke å være så krevende. Hvis man klarer å samarbeide så er det enklere å forstå, og enklere å unngå å bli irritert. Jeg syns det virker som at du er helt utslitt og på felgen. Det er nok på tide å gjøre noe, og jeg vil anbefale parterapi eller at du er delaktig i hans psykologsamtaler.

Lykke til, jeg håper dere finner ut av det!

Anonymkode: 0d43c...b13

[AnonymBruker]

Det høres utrolig vanskelig ut. Jeg er helt med på at man skal strekke seg og prøve og være tålmodig, men du skal jo heller ikke kjøre deg selv helt i kne. Kunne dere vurdert særbo en periode? Jeg tror ikke jeg hadde klart å holde ut i flere år... 

Jeg har selv vært deprimert, og jeg mener man er ansvarlig for seg selv uansett. Ja man er trist og lei, men man må fortsatt oppføre seg ovenfor omgivelsene. Og det skal fortsatt stilles krav. Jeg var veldig bevist på det i perioden det stod på som verst hos meg (varte ikke mer en et års tid, og jeg var nok ikke veldig hardt ramt).

Anonymkode: 436c8...242

[Gjest glowmustgoon]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg ble syk så leste jeg en artikkel for folk i forhold med psykisk syke. Der stod det at de aldri måtte tilrettelegge for angsten ved å la den bestemme alt i forholdet og huset. Det ville bare forverre situasjonen. 

Hjalp meg å lese det, så jeg fokuserte på kjærestetid når han var hjemme, fokuserte på han heller enn det vonde (selv om det gjorde vondt underveis). Jeg ville jo bare bli kvitt dette, så jeg pushet alltid. Så fikk jeg heller være slapp og trist alene eller på legekontoret. 

Jeg tviler på at legen hans syns han skal være sengeliggende og fraværende, heller tvert i mot. Selvfølgelig tar dette tid, men han er ikke invalid i mellomtida. Han må stille opp selv om ryggen verker, pusten er ujevn og hendene skjelver. 

 

Anonymkode: 38b1e...000

hvilken artikkel? kan du finne den?

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner deg godt. Og for å repetere meg til det uendelige. 

Ikke bli sammen med noen med diagnoser - i det lange løp får du ingenting igjen. 

Blir partneren din psyk - ikke nøl, lag deg en plan for hvordan du skal komme deg ut av forholdet så du ikke ender opp som personen jeg siterer, utbrent, bitter og utro. Selv ville jeg satt grensa mi på 1 år. Blir ikke partneren min frisk innen det året så avsluttes forholdet. 

Jeg har enda til gode å høre om solskinnshistorier hvor den friske har hatt et meningsfylt og godt liv med en psyk partner. Det tapper èn for krefter, energi, glede, livsmot. Etter noen år angrer absolutt alle på at de ble igjen i forholdet, og ender opp utro på en eller annen måte. 

Anonymkode: 4d8fe...57b

Han var ikke syk da vi ble sammen, men har sakte, men sikkert blitt det i løpet av de siste årene. Skjønte det ikke da vi planla barn, men det ble tydelig da sønnen kom til. Tok ett år før han ba om hjelp. 

Jeg har absolutt en plan for å dra om det ikke blir bedre. Har det alltid i bakhodet. Kjenner det er utfordrende å ikke "sjekke ut" følelsesmessig imens.

Takk for at du deler tankene dine om det 😊

-TS

Anonymkode: eac61...c26

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er fint om du kan støtte mannen din. Men du skal ikke gjøre det i så stor grad at det er skadelig for deg og barnet! Det er ikke en lov som sier at det ikke er lov å gå fra deprimerte partnere. Av og til er det helt nødvendig for å unngå at resten av familien blir psykisk syke i tillegg! At legen sier at du må holde ut, er utrolig dårlig gjort! Og dette er det kun DU som avgjør. Ikke ødelegg helsen til deg og barnet ditt fordi andre sier det må være sånn!

Anonymkode: 7fd3d...7c4

Enig i det du sier. Jeg har som nevnt over satt meg en frist på et år fra nå. Dersom det er lite fremgang så må det bare bli slutt. 

-TS

Anonymkode: eac61...c26

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Ikke bli sammen med noen med diagnoser - i det lange løp får du ingenting igjen. 

 

Anonymkode: 4d8fe...57b

Ville du sagt dette til en mann også? ikke bli sammen med en dame med diagnoser?

Anonymkode: 7fb09...39b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ville du sagt dette til en mann også? ikke bli sammen med en dame med diagnoser?

Anonymkode: 7fb09...39b

Mange menn sier jo det. Det trenger ikke være psyken en gang. 

Anonymkode: c8874...42f

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en mann som er deprimert og har angst. Han er sur, fraværende og tung til sinns. Jeg tar alt ansvaret med barn og hus, og begynner å bli sliten. Jeg aner aldri hva slags humør han er i, og det påvirker meg veldig å bo med ham. Jeg gråter daglig, føler meg innestengt og ensom. 

Han får hjelp, og legen sier jeg må være tålmodig med ham. Det tar tid å fikse dette. Men hvordan skal jeg klare å takle å stå i dette i årevis? Jeg føler at jeg går til grunne. Vil jo helst greie dette og ikke gå fra ham midt oppi dette. Er urettferdig overfor både barnet vårt og ham å bare gi opp før han har fått en sjanse til å bli bedre.

Noen som har vært gjennom noe lignende, eller som bare har tips eller støttende ord?

Anonymkode: eac61...c26

Hvis han prøver å hjelpe til det han har overskudd til eller har han helt meldt seg ut av samlivet? Har han helt meldt seg ut og ikke prøver engang så hadde jeg vurdert å avslutte forholdet, hvertfall gitt et ultimatum om å bidra litt ellers blir forholdet avsluttet. 

Jeg har selv vært deprimert og har i perioder hatt endel angst, men jeg bidro med det jeg hadde energi til og vi har avtalt faste ting jeg gjør i de periodene. Som for eksempel at jeg tok støvsuging, den lange kveldsturen med hunden ( det var lettere for meg når det ikke var så mye folk ute) og at vi hadde en time om dagen hvor hele familien gjorde noe sammen. Det fungerte for oss for da så mannen at jeg faktisk ville bidra og jeg følte at jeg hvertfall bidro litt. 

Og en siste ting, jeg rettet aldri negativitet mot mannen. Jeg gav beskjed at jeg trengte å trekke meg vekk litt hvis frustrasjonen ble for stor. Bedre å være sur for meg selv en times tid enn å utsette resten av familien for det.

Anonymkode: a5833...e28

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gikk inn på KG her nå, i stedet for å lese til eksamen som planlagt, fordi jeg nettopp kjenner på noe av det samme som du. Spørsmålet om jeg skal gå er så påtrengende at jeg ikke greier å fokusere på det jeg skal. Greier ikke å ta gode valg for meg selv, og bruker alt for mye tid på å kjenne på krenkelser og respektløshet fra ham, og jeg vet ikke om jeg orker mer. 

Og så fant jeg umiddelbart din tråd. 

Jeg vil også være tålmodig. Jeg vil gi ham en sjanse. Men jeg vil også være fri og tilfreds med livet. Og jeg føler meg så dratt ned i hans møkk. Hans drit. Han prøver selvsagt å ikke la det gå utover meg, men det gjør det. Vi har ikke barn enda, men er i slutten av 20-årene, og bor sammen. 

Jeg skjønner at han ikke velger å være deprimert, og jeg skjønner at det er depresjonen som snakker, men det er så jævlig irriterende! Og jeg er så lei! Han er avvisende, ignorerer, stonewaller og stenger seg totalt inne. Og jeg har ingen sympati lenger, jeg har bare irritasjon! 

Det jeg tror er viktig er å tillate seg selv å få det ut til noen. Jeg har holdt det mye for meg selv, og det tror jeg har gjort det hele verre. Kanskje det hadde blitt bedre dersom jeg kunne si til noen at det er så vanskelig hjemme fordi samboer er suicidal. At jeg er så irritert. Gjør det! Del det med noen, om så bare her på KG. 

Ser han bare har fått hjelp i 4-5 mnd, så han er fortsatt i startfasen, det kan ta tid. Støtter deg i å gi det litt tid! Jeg er der nå at jeg vurderer "men hvor mye tid skal han få da?". For jeg begynner å tenke på om "er det noen vei tilbake fra dette, selv om jeg vet at det han har gjort har han gjort pga depresjonen". Altså han har likevel gjort det... 

Ønsker deg lykke til! DU er sola! ❤️ 

Anonymkode: 2feb3...7a7

Åh, jeg skjønner så godt hvordan du har det. Jeg har virkelig fått gjennomgå, kjeft hver dag for ting man ikke kjefter for, sure miner, misforståelser med vilje, osv. Jeg føler meg så urettferdig behandlet. Og det er som du sier, selv om han er syk så har han likevel behandlet meg så respektløst. 

Får samboeren din noe hjelp? Dersom mannen min hadde nektet hjelp eller gitt opp selv, så hadde jeg gått allerede. Men føler jeg må gi ham tid til å prøve i hvert fall. 

Takk for at du delte din opplevelse, håper du kommer fram til en konklusjon snart. Ingen skal ha det sånn ❤

-TS

Anonymkode: eac61...c26