Synes venninnene mine med små barn er... usympatiske

[AnonymBruker]

Ok. Før jeg begynner: Nei, jeg har ikke barn selv, og vet da heller ikke hvor altoppslukende en slik opplevelse er. Jeg har ikke skapt et annet menneske, og det er nok vanskelig for meg å sette meg inn i. Jeg vil likevel ikke kalle det umulig. Vanskelig, ja, men det er ikke slik at jeg ikke har forståelse og respekt for at det å få barn må være en vill opplevelse, og at kjærligheten man føler ikke vil ligne noe annet en har følt på før. Jeg blir glad når jeg ser varme, oppmerksomme mødre. Jeg er selv glad i barn, og planlegger å bli mor selv i løpet av de neste årene. 

Så over til saken. 
Jeg har en håndfull venninner som har født de siste årene. Og selvfølgelig forandret de seg etter dette. Det forventes, respekteres og støttes. De forsvinner inn i en tåke av amming og søvnmangel, og, ikke minst, av kjærlighet for den lille. De første månedene er det forståelig at man ikke ser hverandre så mye, og det første året forventer jeg ingenting. Generelt føler jeg at jeg forventer lite fra venninner, barnløse som foreldre. Jeg tror aldri jeg har ringt en venninne med gråten i halsen og "krevd" tiden hennes. Not my style. Holder det meste inni meg og sliter generelt litt med tillit. De mest personlige tingene kommer sjelden ut, og hvis de gjør det, er det jo litt viktig at de blir tatt imot ordentlig. Har opplevd så pass mye i livet at det ikke blir sånn, og det er nok derfor jeg ikke er så åpen om vanskene mine. 

I helga var jeg i byen med ei venninne jeg ikke har sett på lenge. Hun har en liten en på to år, som også var med. Vi satt på restaurant og snakket om løst og fast, og etter hvert spurte hun hvordan jeg hadde hatt det siden sist. Det ble naturlig å fortelle en ganske dramatisk ting som har skjedd i familien min, en sånn type ting som er vanskelig å leve med, og som jeg synes er sår å fortelle. Hun reagerte ved å løfte opp guttungen og begynne å kile ham på magen, kysse ham og leke med ham mens hun lagde sånne "gosjogosji"-lyder. Ikke at jeg har noe imot det, sånn generelt, men jeg syntes det var direkte frekt. Hadde det vært sånn at ungen hadde grått/trengt noe, så skjønner jeg selvfølgelig at hun hadde plukket ham opp. Men han satt helt rolig på fanget hennes. Etterpå ble det bare naturlig å skifte tema, jeg ville i hvert fall ikke åpne meg mer opp etter dette. Vil legge til at denne venninna har pleid å være ganske god å snakke med, og flink til å i det minste si "det var trist å høre". Nå virket hun... ja... usympatisk.

Lignende ting har jeg opplevd med de andre venninner med barn. Det er som om de tror at barnet fritar dem fra ansvaret om å være et ålreit menneske, for å være helt ærlig. "Å, nå har jeg et barn, så nå har jeg lov til å dra opp barnet og begynne å dulle og leke med det midt i historien om din mors død, selv om barnet klarte seg helt fint akkurat nå, og selv om jeg har gjort akkurat dette helt siden vi møttes, men dette forstår vel ikke du, for du har jo ikke barn, og det er det eneste som er viktig". 

For meg blir dette noe av det samme (merk NOE AV DET SAMME) som å trekke frem mobilen og sjekke sosiale medier midt i en samtale. Det er frekt, og det får den du møtte til å føle seg uviktig. Jeg har ofte gått hjem etter disse venninnetreffene og lurt på hvorfor i all verden vi møttes. Hele tiden har venninnen min vært fullstendig distrahert, og ikke fordi barnet har skreket eller noe sånt, men fordi hun hele tiden velger å dulle med det heller enn å møte blikket mitt/få en samtale i gang. Jeg blir sittende og se henne dulle mens jeg spør om ting som har med barnet å gjøre, og hun svarer, men spør ikke om noe tilbake. Det blir slitsomt i lengden, og ikke minst ensomt. 

Håper jeg ikke støter noen her nå, men jeg trengte å få dette ut. Jeg tror for øvrig det er sunt for mødre å engasjere seg i andre ting enn barnet en gang i blant. 

Anonymkode: d86e6...d27

[AnonymBruker]

Det er jo ufint av dem. Ingen tvil om det. Men.. slike samtaler funker ikke med barn rundt. Da er man for distrahert. Samtaler av den sorten gjøres ofte når barnet sover. 

Barnløse venner er vanskelig etter man har fått barn. De har et helt annet tidsperspektiv, en helt annen ro, overskudd. Kanskje blir det missunnelse til tiden du har til venner, shopping, ro og egenpleie? 

Anonymkode: 28fc6...a7a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo ufint av dem. Ingen tvil om det. Men.. slike samtaler funker ikke med barn rundt. Da er man for distrahert. Samtaler av den sorten gjøres ofte når barnet sover. 

Barnløse venner er vanskelig etter man har fått barn. De har et helt annet tidsperspektiv, en helt annen ro, overskudd. Kanskje blir det missunnelse til tiden du har til venner, shopping, ro og egenpleie? 

Anonymkode: 28fc6...a7a

Kan jo hende noen av dem er misunnelige, men det er ikke den følelsen jeg får. Får ikke noen følelse av fiendtlighet i det hele tatt, mer bare en følelse av å ikke være viktig lenger da. Jeg synes jo uansett at misunnelse er en dårlig unnskyldning til å være så pass kjip... 😕 Er misunnelig ofte jeg, men tilstreber jo å være litt medfølende hvis noe dumt skjer.

Anonymkode: d86e6...d27

[AnonymBruker]

Jeg funker ikke med barna mine rundt meg, når de er så små. Har alltid de i oppmerksomheten på sidelinjen og får faktisk bare med meg bruddstykker av samtaler og klarer ikke å holde tråden i en samtale. Jeg svarer nok litt i hytt og vær  Usympatisk kanskje, men jeg foretrekker derfor å treffe venner, særlig de uten barn, alene hvis ikke har jeg ikke sjangs til å være med i samtale fullt ut eller respondere korrekt. 

Eksempelet ditt er selvsagt usympatisk. Men tenk litt på det som å være med noen som er super altoppslukende forelsket, slile som ikke der eller ender noe annet enn hversndre. man er i en rus med barna sine som gjør en ganske utilregnelig. Den rusen har man leeeenge til barna sine. 

Anonymkode: eea2e...527

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg funker ikke med barna mine rundt meg, når de er så små. Har alltid de i oppmerksomheten på sidelinjen og får faktisk bare med meg bruddstykker av samtaler og klarer ikke å holde tråden i en samtale. Jeg svarer nok litt i hytt og vær  Usympatisk kanskje, men jeg foretrekker derfor å treffe venner, særlig de uten barn, alene hvis ikke har jeg ikke sjangs til å være med i samtale fullt ut eller respondere korrekt. 

Eksempelet ditt er selvsagt usympatisk. Men tenk litt på det som å være med noen som er super altoppslukende forelsket, slile som ikke der eller ender noe annet enn hversndre. man er i en rus med barna sine som gjør en ganske utilregnelig. Den rusen har man leeeenge til barna sine. 

Anonymkode: eea2e...527

Ja, jo, jeg forstår jo det. Gir vel mening. Er enig med deg i at det kan være en lur idé å la mannen eller andre ta vare på barna mens man møter venninner av og til. Det var en annen ting jeg glemte å få med i hovedposten; hvor mange som ALLTID og uten unntak tar med seg barna sine. Og de sier aldri ifra på forhånd sånn at man får forberedt seg litt. Det er liksom en selvfølge at man alltid skal møte hele familien.

Anonymkode: d86e6...d27

[Gjest loveli]

Dessverre er det mange som blir grusomt dårlige venninner når de blir mødre. Flere av mine venninner ble også sånn, helt sinnsykt at det liksom er greit.

Det er kjipt, men hva skal man gjøre... Tør du å ta det opp med henne? Si hva du mener om situasjonen? Hør hva hun tenker om samme situasjon.

[Maleficenta]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg funker ikke med barna mine rundt meg, når de er så små. Har alltid de i oppmerksomheten på sidelinjen og får faktisk bare med meg bruddstykker av samtaler og klarer ikke å holde tråden i en samtale. Jeg svarer nok litt i hytt og vær  Usympatisk kanskje, men jeg foretrekker derfor å treffe venner, særlig de uten barn, alene hvis ikke har jeg ikke sjangs til å være med i samtale fullt ut eller respondere korrekt. 

Eksempelet ditt er selvsagt usympatisk. Men tenk litt på det som å være med noen som er super altoppslukende forelsket, slile som ikke der eller ender noe annet enn hversndre. man er i en rus med barna sine som gjør en ganske utilregnelig. Den rusen har man leeeenge til barna sine. 

Anonymkode: eea2e...527

Ikke helt enig der. Får man høre venninna fortelle noe fælt, så klarer man fint å lytte når ungen sitter pent og rolig og ikke krever oppmerksomhet, noe de jo ofte gjør, men det gjorde jo ikke ungen i dette tilfellet. På meg virker det som at venninna ble ille berørt og ikke visste hva hun skulle si, derfor begynte hun å dulle med barnet

[B87C]

Kan det være mulig at hun blei litt utilpass og ikke helt visste hvordan hun skulle reagere på det du fortalte? Og dermed brukte barnet som en "unnskyldning" til å slippe å reagere??? 

[AnonymBruker]

Herregud, skjønner godt at du ble irritert, for det var virkelig usympatisk av din venninne. Har opplevd lignende selv, men de fleste vennene mine som har fått barn er heldigvis oppegående og har aldri oppført seg slik. Så det er ikke alle som blir så ufyselig!

Anonymkode: 32f58...966

[AnonymBruker]

Akkurat nå, B87C skrev:

Kan det være mulig at hun blei litt utilpass og ikke helt visste hvordan hun skulle reagere på det du fortalte? Og dermed brukte barnet som en "unnskyldning" til å slippe å reagere??? 

Ja, det slo meg også. Og jeg er jo ikke synsk eller tankeleser, men jeg vil påstå at det med 98% sikkerhet ikke var det som skjedde. Hun virket bare helt utrolig taktløs og distrahert, oppslukt i barnet. Etter at hun hadde lekt med ungen så hun liksom litt spøkefullt på meg, sånn at jeg følte meg "presset" til å si "åh, så søt" eller "ja, det der syntes han var gøy, ja", noe jeg sa. Så fortsatte hun å si noe om hvordan han sov/gikk på do/spiste/sett inn noe lignende.

Det skal sier at denne venninna er litt... ja, hun er ikke den beste sånn sosialt, og har aldri vært det. Men jeg synes andre jeg kjenner som er mye bedre på sosiale antenner og situasjoner oppfører seg likedan etter at de ble mødre. 

Anonymkode: d86e6...d27

[AnonymBruker]

Jeg synes personlig det var merkelig av deg å ta opp en så voldsom ting i en sånn setting, er det noe du vanligvis gjør? Tenker at en setting hvor du er ute i byen med en venninne hvor hun har med seg en to åring er et unaturlig sted å snakke om så dype og alvorlige ting.  Jeg hadde personlig blitt ganske ukomfortabel, spesielt dersom barnet mitt var med. Å snakke om noe sånt krever at man kan ha fokus på den man snakker med. I tillegg får barn med seg sinnstemninger og forstår mye mer enn hva man skulle tro, så tenker man bør snakke om sånn uten barn tilstede. 

Anonymkode: 40da3...574

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes personlig det var merkelig av deg å ta opp en så voldsom ting i en sånn setting, er det noe du vanligvis gjør? Tenker at en setting hvor du er ute i byen med en venninne hvor hun har med seg en to åring er et unaturlig sted å snakke om så dype og alvorlige ting.  Jeg hadde personlig blitt ganske ukomfortabel, spesielt dersom barnet mitt var med. Å snakke om noe sånt krever at man kan ha fokus på den man snakker med. I tillegg får barn med seg sinnstemninger og forstår mye mer enn hva man skulle tro, så tenker man bør snakke om sånn uten barn tilstede. 

Anonymkode: 40da3...574

Seriøst? Tror du overvurderer barns evne til å tilpasse seg og riste ting av seg. Skulle de reagere på noe, er det vel bare å ta en liten prat med dem etterpå og lære dem noe på en barnevennlig måte. "Mamma sin venn var litt lei seg i dag, men det går bra nå", for eks. Jeg for min del er sterk motstander av den "barn er Mingvaser som ikke tåler noe"-mentaliteten, og tror virkelig at den ikke er sunn. 

Anonymkode: d86e6...d27

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Seriøst? Tror du overvurderer

*mente selvfølgelig undervurderer

Anonymkode: d86e6...d27

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det slo meg også. Og jeg er jo ikke synsk eller tankeleser, men jeg vil påstå at det med 98% sikkerhet ikke var det som skjedde. Hun virket bare helt utrolig taktløs og distrahert, oppslukt i barnet. Etter at hun hadde lekt med ungen så hun liksom litt spøkefullt på meg, sånn at jeg følte meg "presset" til å si "åh, så søt" eller "ja, det der syntes han var gøy, ja", noe jeg sa. Så fortsatte hun å si noe om hvordan han sov/gikk på do/spiste/sett inn noe lignende.

Det skal sier at denne venninna er litt... ja, hun er ikke den beste sånn sosialt, og har aldri vært det. Men jeg synes andre jeg kjenner som er mye bedre på sosiale antenner og situasjoner oppfører seg likedan etter at de ble mødre. 

Anonymkode: d86e6...d27

Høres ut som om bare spurte deg hvordan det går med deg for syns skyld, for så å fortsette å prate om seg selv og barnet. Mange er dessverre slik, de er ikke egentlig interessert i andre, kun i å få snakke om seg selv. Og den tendensen blir nok forsterket når de får barn

Anonymkode: 32f58...966

[AnonymBruker]

Har opplevd noe lignende. En av mine beste venner ble faktisk ei usympatisk ræv da hun ble mamma. Det var det vennskapet, liksom. Takk og farvel. Finnes heldigvis noen som fortsetter å være normale. 

Anonymkode: 9f819...d66

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo ufint av dem. Ingen tvil om det. Men.. slike samtaler funker ikke med barn rundt. Da er man for distrahert. Samtaler av den sorten gjøres ofte når barnet sover. 

Barnløse venner er vanskelig etter man har fått barn. De har et helt annet tidsperspektiv, en helt annen ro, overskudd. Kanskje blir det missunnelse til tiden du har til venner, shopping, ro og egenpleie? 

Anonymkode: 28fc6...a7a

Jøsses for et innlegg. Hvordan tenker du barnløse skal omgås venner med barn da? Jeg har ikke barn, kommer ikke til å få det heller da jeg ikke kan. Jeg vil likevel ikke si at jeg er vanskelig, ikke har jeg videre mye tid til egenpleie og shopping heller (for å være barnløs når man er 40 er jo helt likt som man er 20 tenker du?)

Samtaler når barnet sover sier du, ja det er ikke så lett når man bare får sett enkelte venninner med barna deres. Jeg har en venninne som jeg har møtt en gang på tre år uten unger, ellers har hun med barn eller vi er hjemme hos henne med barn. Når skal man ta samtaler da? Faktisk har jeg vært mer med mannen hennes disse årene, siden det er han som kommer i ulike sammenkomster mens hun er hjemme. 

Anonymkode: 5b467...d8f

[AnonymBruker]

av og til skulle man tro at vi barnløse har et hav av tid til egenpleie😏for vi har jo ikke familie, venner, kollegaer, arbeid å forholde oss til? stort sett jeg som får ukurante vakter på jobb; har jo ikke noe liv🤷‍♀️vi blir slitne vi og. og jeg har valgt vekk barn (blant annet)fordi jeg ikke har noe overskudd til det. har helseproblemer. men reagerer på samme som ts; null intetesse for mitt liv når jeg en sjelden gang treffer veninner(alle har barn). har prøvd å ringe hun ene i ca to år uten å få svar eller noe tilbakemld. altså jeg har ringt ca tre-fire ganger årlig. ikke sånn plagsom 5 ganger i uken som jeg selv ikke er komfortabel med. til og med gjennom alvorlig sykdom har hun ikke vist noe livstegn, så hvis hun tar kontakt tror jeg ikke jeg ønsker å være hennes venn lenger. har mine grenser og sårbarhet, til tross for ingen barn.

Anonymkode: e1bfb...202

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

av og til skulle man tro at vi barnløse har et hav av tid til egenpleie😏for vi har jo ikke familie, venner, kollegaer, arbeid å forholde oss til? stort sett jeg som får ukurante vakter på jobb; har jo ikke noe liv🤷‍♀️vi blir slitne vi og. og jeg har valgt vekk barn (blant annet)fordi jeg ikke har noe overskudd til det. har helseproblemer. men reagerer på samme som ts; null intetesse for mitt liv når jeg en sjelden gang treffer veninner(alle har barn). har prøvd å ringe hun ene i ca to år uten å få svar eller noe tilbakemld. altså jeg har ringt ca tre-fire ganger årlig. ikke sånn plagsom 5 ganger i uken som jeg selv ikke er komfortabel med. til og med gjennom alvorlig sykdom har hun ikke vist noe livstegn, så hvis hun tar kontakt tror jeg ikke jeg ønsker å være hennes venn lenger. har mine grenser og sårbarhet, til tross for ingen barn.

Anonymkode: e1bfb...202

Det skjønner jeg virkelig. Har det på akkurat samme måte som deg... Vi må ha grenser.

Anonymkode: d86e6...d27

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det skjønner jeg virkelig. Har det på akkurat samme måte som deg... Vi må ha grenser.

Anonymkode: d86e6...d27

ja. jeg ble rasende da min mor fortalte meg at hun hadde treft denne veninnen min, der hun hadde sagt at JEG var så mye opptatt, men at hun håpte at jeg fikk tid å treffes snar🤷‍♀️whaaaat? uffameg.

heldigvis er ikke alle sånn. jeg har en supergod veninne som treffer med både med og uten barn. og når vi er sammen med barna legger hun fint opp til fellesaktiviteter. feks tar vi alle med mat, går på tur og har piknik. jeg er så barnslig at jeg er med på barne kino og hehe. og en eller to ganger i året tar vi oss

en weekend tur uten barna. synes hun er helt super og ser for meg at vennskapet består gjennom tykt og tynt. i motsetning til hun andre.

 

Anonymkode: e1bfb...202

[AnonymBruker]

Jeg er gravid og livredd for å bli en dårlig venninne. Har selv ventet lenge med å få barn, og merker at mange går inn i den «boblen». Har en venninne så virkelig har fått det til, men vet hun er veldig bevisst på det, så jeg skal prøve det samme. 

Personlig er jeg ukomfortabel med å snakke om dype ting på cafe eller liknende (som jeg fikk inntrykk av at dere var på). Så mulig hun ikke mente å være frekk, men bare ble ukomfortabel. Men når det er saft, så skjønner jeg godt hva du mener!

Anonymkode: 955be...1af