Hvordan hadde du forholdt deg til søsken som er rusmisbruker?

[AnonymBruker]

Hvordan hadde du forholdt deg til en bror eller søster som har vært rusmisbruker i lang tid og har et relativt langt rulleblad med en rekke forbrytelser? 

Jeg har et søsken som er slik, rusen tar overhånd og det har pågått over flere år. Vedkommende har havnet i en ond sirkel og ønsker ikke hjelp. Jeg har tilbydd hjelp men det går i gamle trakter gang på gang. Jeg begynner å ta avstand fordi det sliter meg, samtidig føler jeg at jeg svikter vedkommende. Men jeg har ikke energi til det og har barn og mann som trenger meg mer. 

Jeg er så sliten 😥

Anonymkode: 9a88b...5ba

[AnonymBruker]

Hadde kuttet all kontakt.

Anonymkode: 6ca19...8c7

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde kuttet all kontakt.

Anonymkode: 6ca19...8c7

Men er ikke det vanskelig når man er såpass nær, søsken? 

Anonymkode: 9a88b...5ba

[AnonymBruker]

Du sier at du kutter all kontakt, men at du er der for hen dersom hen en gang trenger hjelp til å slutte. Da svikter du ikke, det er helt nødvendig. Du kan ikke hjelpe noen som ikke.vil ha hjelp. 

Anonymkode: 90baa...7ce

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du sier at du kutter all kontakt, men at du er der for hen dersom hen en gang trenger hjelp til å slutte. Da svikter du ikke, det er helt nødvendig. Du kan ikke hjelpe noen som ikke.vil ha hjelp. 

Anonymkode: 90baa...7ce

Dette 👆 Jeg ble nødt til å bryte kontakten da jeg gikk gravid. Men den dagen min bror er klar for å slutte med rusen vil jeg være der for han, og det vet han. 

Anonymkode: 8eead...05f

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette 👆 Jeg ble nødt til å bryte kontakten da jeg gikk gravid. Men den dagen min bror er klar for å slutte med rusen vil jeg være der for han, og det vet han. 

Anonymkode: 8eead...05f

Gjorde du det for å skåne barnet ditt? 

Anonymkode: 9a88b...5ba

[AnonymBruker]

Det er helt umulig å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. Der er absolutt ingenting du kan gjøre og mitt råd er å bare kutte kontakt, for det å prøve å som pårørende bry seg og hjelpe går på helsa løs. Det er bedre at det er ett menneske som faktisk selv velger å ha det slik som lider enn at det skal være flere andre offere som dras ned i mørket og gang på gang blir skuffet og lider. Tro meg, snakker av erfaring. 

Jeg tror at «tøff kjærlighet» er det som må til i slike situasjoner. Du kan f.eks. si at for at du skal ha det bra så er du nødt å kutte kontakt, men at vedkommende er velkommen til å ta kontakt når hn er så sliten at hn vil ha hjelp. Da skal du stå klar med åpne armer. 

Anonymkode: 0e4a4...340

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gjorde du det for å skåne barnet ditt? 

Anonymkode: 9a88b...5ba

Ja, og litt for meg selv, jeg var utslitt og hadde ingenting av krefter å gi da jeg gikk gravid. 

Anonymkode: 8eead...05f

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men er ikke det vanskelig når man er såpass nær, søsken? 

Anonymkode: 9a88b...5ba

Ikke alle som har nært forhold til søsken.

Anonymkode: 6ca19...8c7

[AnonymBruker]

Men problemet er at hn har dratt hele familien i mørket, det er ukentlige krangler om vedkommende. Mor som kjefter på meg fordi jeg ikke bryr meg nok, en annen søster som prøver alt og er for snill og bruker all tid og energi og penger på hn. 

Så er rusen en ting, en annen ting er de forbrytelsene hn begår, det gjør at jeg avskyr dette mennesket. Eneste som gjør at jeg snakker med hn iblant er at vi er søsken, at hn er glad i meg, men så tenker jeg på all dritten hn har utsatt familien for. Jeg er bare så sliten og lei og følelsene er blandede, de går fra kjærlighet, håpløshet, sinne, hat.. 

Unner ingen dette. 

Anonymkode: 9a88b...5ba

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men problemet er at hn har dratt hele familien i mørket, det er ukentlige krangler om vedkommende. Mor som kjefter på meg fordi jeg ikke bryr meg nok, en annen søster som prøver alt og er for snill og bruker all tid og energi og penger på hn. 

Så er rusen en ting, en annen ting er de forbrytelsene hn begår, det gjør at jeg avskyr dette mennesket. Eneste som gjør at jeg snakker med hn iblant er at vi er søsken, at hn er glad i meg, men så tenker jeg på all dritten hn har utsatt familien for. Jeg er bare så sliten og lei og følelsene er blandede, de går fra kjærlighet, håpløshet, sinne, hat.. 

Unner ingen dette. 

Anonymkode: 9a88b...5ba

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, for som jeg tidligere nevnte til deg i kommentaren lenger oppe så snakker jeg av erfaring. Jeg tror dere alle (familien) vet at det ikke er noe dere kan gjøre. Det blir krangler pga bekymringer og frustrasjon.

Det er enklere sagt enn gjort, tro meg, men dere bør som familie bestemme dere for å sette ned foten. Først og fremst for helsa deres skyld, men også for å (det høres rart ut) faktisk hjelpe hn for det er ikke før hn har gravd seg så dypt ned at hn ikke kommer lenger at hn kommer til å innrømme og akseptere behov for hjelp. Hn må virkelig nå bunnen og ikke ha noe familie å lene seg på før hn skjønner alvoret.

Så lenge dere er der og hn får mat, penger, en plass å sove, en plass å dusje osv så vil hn aldri søke hjelp. 

Hvis du leser litt på nett så vil du se hvor mange familier det er som angrer på at de aldri satte foten ned. Disse familiene gir også råd til andre som er i samme situasjon.

Det høres veldig lett og enkelt ut å sette ned foten slik jeg skriver her, men det er det ikke. Det er beintøft! Men prøv å tenk på det som et valg for å overleve, både for dere som pårørende og hn. Det dere har gjort til nå har ikke funket, nå må dere endre «strategi».

Anonymkode: 0e4a4...340

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, for som jeg tidligere nevnte til deg i kommentaren lenger oppe så snakker jeg av erfaring. Jeg tror dere alle (familien) vet at det ikke er noe dere kan gjøre. Det blir krangler pga bekymringer og frustrasjon.

Det er enklere sagt enn gjort, tro meg, men dere bør som familie bestemme dere for å sette ned foten. Først og fremst for helsa deres skyld, men også for å (det høres rart ut) faktisk hjelpe hn for det er ikke før hn har gravd seg så dypt ned at hn ikke kommer lenger at hn kommer til å innrømme og akseptere behov for hjelp. Hn må virkelig nå bunnen og ikke ha noe familie å lene seg på før hn skjønner alvoret.

Så lenge dere er der og hn får mat, penger, en plass å sove, en plass å dusje osv så vil hn aldri søke hjelp. 

Hvis du leser litt på nett så vil du se hvor mange familier det er som angrer på at de aldri satte foten ned. Disse familiene gir også råd til andre som er i samme situasjon.

Det høres veldig lett og enkelt ut å sette ned foten slik jeg skriver her, men det er det ikke. Det er beintøft! Men prøv å tenk på det som et valg for å overleve, både for dere som pårørende og hn. Det dere har gjort til nå har ikke funket, nå må dere endre «strategi».

Anonymkode: 0e4a4...340

Tusen takk for fin svar ❤️ det hjelper virkelig å ikke føle seg alene. Jeg er klar til å sette ned foten, men resten av familien vil aldri gå med på det. De behandlet hn som en unge, jeg er den eneste som er streng. Spesielt min søster som nesten har viet livet sitt til å hjelpe hn. 

 

Anonymkode: 9a88b...5ba

[AnonymBruker]

En helt utrolig vanskelig og sår problemstilling. Ingen kan fortelle deg hva du bør gjøre, du må selv kjenne hva som er rett for deg og din familie. Jeg vil anbefale deg og prate med noen. Vet ikke hvor i landet du bor, men i Bergen er det ihvertfall flere steder pårørende til rusavhengige kan oppsøke. Det finnes nok andre steder i landet også. Uansett hva du velger og gjøre så har du helt sikkert godt av og prate med noen som har kunnskap om rus og avhengighet. Masse lykke til ❤️ Ta vare deg selv og ikke slit deg ut. 

Anonymkode: 48ab7...c8b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for fin svar ❤️ det hjelper virkelig å ikke føle seg alene. Jeg er klar til å sette ned foten, men resten av familien vil aldri gå med på det. De behandlet hn som en unge, jeg er den eneste som er streng. Spesielt min søster som nesten har viet livet sitt til å hjelpe hn. 

 

Anonymkode: 9a88b...5ba

Etterhvert så vil både din søster, mor og resten av familien bli så slitne at de ikke har mer å gi, men der er de dessverre ikke enda og det må bare aksepteres. Men du har nådd det punktet og det er utrolig viktig at du klarer å være egoistisk nok til å ta vare på din egen fysiske og psykiske helse nå. Gi beskjed til familien din (søster og mor) at du er glad i dem men at du er såpass sliten nå at du er nødt til å trekke deg unna og at du ikke ønsker fokus rundt problemene når dere er sammen. Blir det oppstyr så kutt kontakten, for en liten periode i hvert fall til du har fått samlet litt krefter❤️

Anonymkode: 0e4a4...340

[Gjest theTitanic]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan hadde du forholdt deg til en bror eller søster som har vært rusmisbruker i lang tid og har et relativt langt rulleblad med en rekke forbrytelser? 

Jeg har et søsken som er slik, rusen tar overhånd og det har pågått over flere år. Vedkommende har havnet i en ond sirkel og ønsker ikke hjelp. Jeg har tilbydd hjelp men det går i gamle trakter gang på gang. Jeg begynner å ta avstand fordi det sliter meg, samtidig føler jeg at jeg svikter vedkommende. Men jeg har ikke energi til det og har barn og mann som trenger meg mer. 

Jeg er så sliten 😥

Anonymkode: 9a88b...5ba

Du kan kutte ham ut om det blir for utrygt for deg og familien. Om ikke : med rusmisbrukere kan det lønne seg å lage avtaler. Avtale om å få være med deg/dere på visse betingelser: ingen rus i ditt hus, ingen stjeling, ingen venner hos deg, grei oppførsel. Om ikke får han ikke komme. Kanskje kan han klare å oppføre seg for noen timer og velger å være sammen med deg da. Du kan nok ikke kreve at han slutter med rus for det er for vanskelig, men du kan tilby deg å støtte om han velger å ville på avrusning. På dine betingelser.