Å forstå et selvmord

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg overlevde et selvmordsforsøk. 
Det var en serie av ting som førte til at jeg forsøkte ta mitt eget liv. Jeg har av og på slitt med depresjoner siden jeg var i tenårene. Jeg ble alvorlig syk og satt på medisiner jeg ikke skulle vært satt på (feildiagnostisert). Medisinene virkelig fucket med tankene mine. Jeg hadde påtrengende tanker om å ta mitt eget liv 24/7 plutselig. Jeg kontaktet legen og ba om hjelp, 6 måneders ventetid hos psykolog og resept på antidepressiva. Selvmordsraten øker de første ukene etter oppstart. Noe som førte til et alvorlig selvmordsforsøk, men jeg lyktes heldigvis ikke.

 

I etterkant er jeg veldig sint for at jeg og familien ikke fikk hjelp. Barnevernet blir automatisk kontaktet, men der var det null støtte eller hjelp å få. Lå fem dager på sykehus før jeg ble skrevet ut, avslag fra DPS om videre behandling. Så i tillegg til å redde meg selv har jeg måtte støtte barna mine som ble traumatisert etter hendelsen. Heldigvis går det bra med oss alle nå. Sluttet på den medisinen mens jeg lå på sykehuset, og innen 14 dager var selvmordstankene helt borte.

Jeg reagerte sterkt etter Ari Behns selvmord. Politikere som står på nyhetene og sier det er så mye hjelp å få. Det er ikke min erfaring. Og heller ikke mange andres erfaring. Mange oppsøker hjelp i en sånn krise, men ventetiden er for lang. 

Anonymkode: 81b74...187

Så skummelt er det å få feil medisiner. Plutselig blir tanker til handlinger.

Det høres veldig feil ut at du ikke fikk oppfølging etterpå og at innleggelsen var så kort... 

Så bra tankene er borte nå ❤️

Ble også trigget av Ari Behn... Har derfor et ambivalent forhold til den åpne mediedekningen og for så vidt også tråder som dette 😮

Anonymkode: ef4f9...fe9

[AnonymBruker]

Hei TS!

Takk for at du tar opp dette temaet - det er et virkelig tabutema.

Jeg er 22 år, og har hatt selvmordstanker, men aldri vært i nærheten av å prøve noe. Jeg kunne ALDRI gjort det mot familien min.

Men de gangene jeg har tenkt på dette, så er grunnen at jeg ikke ser lys i tunnelen, rett og slett. Men jeg vil jo ikke dø, jeg ønsker å leve.

Kjæresten hadde en bestekompis som valgte å ta sitt eget liv. Dette er ett par år siden nå, men jeg tror det er vanskelig for han enda..

 

Anonymkode: e3682...9e6

[AnonymBruker]

Altså jeg kan ikke gjøre annet enn å sende dere alle masse klemmer og hjerter! ❤️❤️❤️ Jeg er målløs over hva mange av dere må oppleve hver dag. Dere er utrolig tøffe, og virker bare helt nydelige hele gjengen! ❤️❤️❤️ 

Anonymkode: f9ba3...6b0

[AnonymBruker]

https://www.dagbladet.no/kultur/det-nytter-ikke-a-be-om-hjelp/72506565

 

Anonymkode: 81b74...187

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Håper virkelig du går på en smell og får oppleve alvorlig psykisk sykdom. Så skal jeg minne deg på å tenke positivt. 

Anonymkode: eccae...d11

Ville heller prøvd å forstå personen og tankegangen.

Anonymkode: 270a6...4f3

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ville heller prøvd å forstå personen og tankegangen.

Anonymkode: 270a6...4f3

Ja, hun har levd på en rosa sky og største utfordring i livet har vært hvilken farge på bilen hun skal velge? Sånne uttalelser er direkte provoserende og uintelligente 

Anonymkode: eccae...d11

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, hun har levd på en rosa sky og største utfordring i livet har vært hvilken farge på bilen hun skal velge? Sånne uttalelser er direkte provoserende og uintelligente 

Anonymkode: eccae...d11

Sånne mennesker er det bare å overse/blokkere. Jeg har hatt folk rundt meg som har ment at jeg bare ikke har vært positiv nok og at det er grunnen til at jeg fortsatt er stuck i psykiatrien 18 år senere. Man kan ikke snakke fornuft til dem da de bare har bestemt seg for at man fortsetter syk fordi man ikke gidder å bli frisk. 

Anonymkode: 9fef6...48c

[AnonymBruker]

Jeg var deprimert i mange år, uten at jeg skjønte det selv egentlig. Jeg kjente jo at jeg hadde det vondt, men det slo meg aldri at det kunne være en depresjon, at jeg var syk. I hele denne perioden så ønsket jeg å slippe å leve, "kunne jeg bare bli alvorlig syk". Så økte det betraktelig og tankene gikk over til planer. Klarte da heldigvis å be om hjelp. Det eneste som holdt meg i livet var barna mine. Selv om jeg en stund mente at også de har det mye bedre uten meg. 

Jeg har alltid tenkt at jeg ikke skal plage noen, at jeg ikke skal være en byrde. Det gjelder også mot helsevesenet. Jeg tenker at de skal få slippe å behandle meg, enten det er for psykisk eller fysisk sykdom. Så jeg har aldri snakket om hvordan jeg hadde det, ikke engang til mannen min. Jeg tenker også sånn nå, selv om det er blitt noe bedre. Jeg tror kanskje det har blitt sånn fordi jeg aldri fikk noe respons når jeg prøvde å si i fra, tidligere. Eller at mottaker ikke forsto, jeg vet ikke. Jeg er en sårbar person, så det hjelper jo ikke. 

Jeg har i dag sluttet med medisiner og behandling. Jeg vil ikke si at jeg deprimert, jeg har ikke selvmordstanker. Men jeg vil aldri sørge hvis jeg fikk en dødelig sykdom. Det er fortsatt barna mine som gjør meg glad og gjør livet verdt å leve, selv om jeg har det fint på jobb og med familie. Livet er rett og slett ikke en stor ting for meg. Skjønner at det er vanskelig for mange å forstå. 

Anonymkode: 0a10e...52f

[AnonymBruker]

Min bestevenn på skolen prøvde og ta sitt eget liv, rett før vi møtes. Han var 17 på den tiden.

Hans kjæreste tok sitt eget liv først. I selvmord brevet hadde han skrevet at han ikke fant noen grunn til og leve, og at skamen for å være homo ble for stor selv om han elsket kjæresten. Han taklet ikke lenger mobbingen og livet på den "gale" siden. Min bestevenn brøtt sammen da han fant ut av dette, og kune ikke se hvorfor han var verdt å leve når ikke kjæresten var det, og valgte også å ta sitt eget liv. Søstren reddet han. Hun kom hjem i tide og fikk ringt sykebil, og min venn overlevde, og han ble frisk så snart den største sorgen etter kjæresten ble borte. 

Dette var hans største anger i livet. Ikke fordi han prøvde og ta livet ditt, men fordi søsteren fant han. Hun ble alvorlig psykisk syk etter dette. Hun fikk alvorlige mareritt, panikk anfall og ble veldig ustabil. Hun ble til slutt innlagt på psykisk avdeling i nærmere 1 år. 

Dette er over 10 år siden nå, og det siste jeg hørte så har begge to det fint nå. Men det er helt forferdlig hva slags ringvirkninger dette kan ha.. 

Anonymkode: 86360...1ef

[AnonymBruker]

På 26.5.2020 den 15.31, AnonymBruker skrev:

Jeg vil helst spørre hvorfor noen velger å ta sitt eget liv. Hva kan være så galt at ingenting duger i livet? [...] Er det noen som har kjent på disse mørke følelsene her inne?

Anonymkode: f9ba3...6b0

Det trenger ikke være så ekstremt mørke, depressive tanker. Det er ikke sånn at livet må være helt uutholdelig jævlig. Tingen er at døden er jo ikke ille. Så det trenger ikke være noe spesielt ille i livet heller for at man velger utveien. Man kan til og med tenke "tja, hvorfor ikke?", som den mest trivielle ting i verden. Man kan rett og slett være likegyldig. Mange eksistensielle tanker kan føre en inn på dette tankesporet. "Hva er vitsen med å leve?" Det høres ut som en mørk og fortvilt tanke, men det kan også være en helt rasjonell og nøktern tanke. Det er så ufattelig mange forskjellige årsaker til at folk kan finne på å ta sitt eget liv, og det trenger ikke være fordi livet deres er kjipt. Det er umulig å vite, om de ikke har lagt igjen tankene sine, og det kan være vanskelig for de etterlatte. Den avdøde føler uansett ingen smerte, verken fysisk eller emosjonelt.

Anonymkode: 28d91...7ac

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ei som tok livet av seg, det gjorde hun få dager etter at hennes barn nummer 2, døde. Og da er man jo i så stor sorg og fortvilelse, at da har jeg full forståelse for at man gjør noe sånt. 

Selv har jeg vært suicidal i perioder, jeg har en svært traumatisk barndom med grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold. Så i voksen alder har jeg blitt sviktet av de fleste, familie, ektemann, kjæreste, venner osv. Så har jeg blitt svært fysisk syk, med store plager, og jeg endte opp som ufør. I alle årene jeg var frisk, så trente jeg mye, var sosial, jobbet, studerte osv. Da klarte jeg å tenke positivt, se det at jeg kunne få et veldig bra liv. Men nå er jeg så syk, at de fleste dager kommer jeg meg ikke ut, og er bare sengeliggende. Da er det ikke mye håp om en flott framtid. Og jeg er veldig ensom og. Men jeg prøver jo, har en hobby jeg liker, som jeg gjør på mine gode dager. 

Anonymkode: 0c577...d31

[AnonymBruker]

On 5/27/2020 at 9:06 AM, AnonymBruker said:

 

 

For min del så er det en befrielse fra et liv som er veldig lite verdig å leve, sånn når jeg sammenligner meg med hvordan andre i tyveårene lever. Jeg har ikke noe nettverk, ikke i stand til å jobbe eller studere( ble ufør nå i januar etter 10 år på AAP ), dårlig råd og med to psykiatriske diagnoser som er umulig å bli kvitt og som påvirker meg negativt hver eneste dag. Jeg kom inn i psykiatrien som tiåring, og er her fremdeles uten bedring i en alder av 28. Det er så jævlig smertefullt.

Hver dag er det samme, stå opp , også sitte og  vente på at det skal bli kveld så man kan legge seg igjen. Ingenting av verke trening, tegninger, se på serier , gå turer i skogen eller andre ting gir glede. Det eneste som gjør at man holder ut er at man skal få lov til å få en pause hver gang man sovner. 

Når sant skal sies så er jeg redd for døden selv om jeg er suicidal og deprimert store deler av tiden, så er nok derfor det forblir med tanken og jeg tyr til å sove istedet.

Anonymkode: 9fef6...48c

Ikke gi opp! Jeg var et såkalt håpløst tilfelle, hvor man bare venta på at jeg skulle lykkes i å ta livet mitt på en eller annen måte, før eller senere. Livet begynte å ta seg litt opp i 30-åra, men egentlig ikke verdt å leve (ikke engang for de fleste i 3.verdensland) før jeg var over 40. Nå har jeg fortsatt tunge stunder, men de varer ikke så lenge, og jeg fortsetter hverdagen med tunge tanker som bakgrunnstøy uten å la meg stoppe helt av det. Har ikke noe godt å si om psykiatrien, så kan være det hadde tatt kortere tid om jeg hadde fått riktig og god hjelp. 

Anonymkode: 8b763...a53

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke gi opp! Jeg var et såkalt håpløst tilfelle, hvor man bare venta på at jeg skulle lykkes i å ta livet mitt på en eller annen måte, før eller senere. Livet begynte å ta seg litt opp i 30-åra, men egentlig ikke verdt å leve (ikke engang for de fleste i 3.verdensland) før jeg var over 40. Nå har jeg fortsatt tunge stunder, men de varer ikke så lenge, og jeg fortsetter hverdagen med tunge tanker som bakgrunnstøy uten å la meg stoppe helt av det. Har ikke noe godt å si om psykiatrien, så kan være det hadde tatt kortere tid om jeg hadde fått riktig og god hjelp. 

Anonymkode: 8b763...a53

Kan jeg spørre hva som skjedde i 40 årene for at det ble bedre? Hvordan ser dagene dine ut og hva gjør du nå?

Og takk ❤️ jeg gir nok ikke opp riktig ennå. 

Anonymkode: 9fef6...48c

[AnonymBruker]

Det at man tilsynelatende ser lykkelig ut kan være en illusjon. Mange som virker glade kan være ulykkelige. Jeg har hatt det sånn i mange perioder og er diagnostisert med kronisk moderat depresjon. Noen perioder er tyngre enn andre. For meg handler det også om en merkelig illusjon. Når det er verst er det som om det aldri har vært bra - at det alltid har vært mørkt siden ungdomstiden og at lyset er små opphold og aldri noe jeg kan nå som en ny grunnstemning. Så får jeg en følelse av at livet alltid kommer til å være på den måten. Men det er selvfølgelig ikke sant, selv om det kjennes slik ut. Det viktigste er å lytte. Jeg trenger noen som lytter og jeg har funnet det i bestevenninna mi og i én profesjonell. Men det er veldig vanskelig å være en som lytter, tror jeg, ettersom den som er suicidal er så følsom. Kjennes ut som man må ha en magisk pedagogikk. Man må både ta det på alvor, men heller ikke gå helt inn i det sammen med den som sliter (sånn som min ene forelder gjør). Her må man stille opp med det man har tilgjengelig, tror jeg. Tid og det praktiske. Da venninna mi var suicidal kontaktet jeg helsevesenet og spurte hva jeg skulle gjøre. Jeg var rådvill. Det hjalp. Innimellom må man som pårørende også spørre om hjelp. Det kan du også vurdere dersom du står i en slik situasjon. Det hjalp meg og det hjalp henne. Til syvende og sist er det likevel personens valg, men jeg synes det er veldig flott at du langt på vei tenker at du kan hjelpe. Det kan man. Man kan være tilstede.

Anonymkode: 4492c...757

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan jeg spørre hva som skjedde i 40 årene for at det ble bedre? Hvordan ser dagene dine ut og hva gjør du nå?

Og takk ❤️ jeg gir nok ikke opp riktig ennå. 

Anonymkode: 9fef6...48c

Jeg fikk økonomisk trygghet og et nogenlunde ålreit sted å bo (erstatning fra Oslo Kommune og voldsofferserstatning). Det mest fundamentale på plass. Før det var jeg lutfattig og bodde veldig utrygt.  Så fikk jeg en kjæreste som har en veldig beroligende virkning på meg. Han er veldig rolig, lar seg sjeldent stresse, så det smitter over på meg. Jeg kuttet ut folk som ikke er bra for meg og det var de fleste. Innså at jeg kan ikke ha noe særlig mange i livet, når psykisk sykdom har styrt så mange år av livet mitt orker jeg ikke folk som ikke engang kan forskjell på enkelthendelses PTSD og det jeg sliter med som er kompleks dissosiativ lidelse. Det føles veldig avfeiende og retraumatiserende. De jeg har igjen i livet er ikke nødvendigvis folk jeg sitter og prater med om all mulig elendighet, men folk som hverken dømmer meg eller latterliggjør hva jeg har vært igjennom. Vi har samme humor og interesser.

Fordelen med å bli eldre er at man bryr seg litt mindre om hva andre måtte synes, man lærer seg mestringsstrategier, man aksepterer en dårlig periode og vet det går over, man blir kanskje litt snillere med seg selv.  Jeg skulle gjerne sett ung ut igjen, men jeg ville ikke vært i 20-åra igjen om jeg så hadde fått penger for det!

Anonymkode: 8b763...a53

[AnonymBruker]

Ang selvmord: jeg har utallige selvmordsforsøk bak meg. Jeg ønsket så intenst å dø at et av forsøkene har gjort meg varig handicapped. Jeg mener 100% oppriktig at det kunne ha vært til det beste om jeg hadde lykkes å dø da jeg var på mitt dårligste. Nå, når jeg har en viss livskvalitet er jeg glad for at det ikke skjedde. Men jeg syns ikke det er rimelig å forvente av folk med tunge lidelser at de skal leve i et sammenhengende mareritt i flere tiår før de får et minimum av livskvalitet. I Nederland anses tunge traumelidelser som god nok årsak for aktiv dødshjelp, fordi det er svært vanskelig å behandle og det er et liv blottet for mening og kvalitet. 

Anonymkode: 8b763...a53

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ang selvmord: jeg har utallige selvmordsforsøk bak meg. Jeg ønsket så intenst å dø at et av forsøkene har gjort meg varig handicapped. Jeg mener 100% oppriktig at det kunne ha vært til det beste om jeg hadde lykkes å dø da jeg var på mitt dårligste. Nå, når jeg har en viss livskvalitet er jeg glad for at det ikke skjedde. Men jeg syns ikke det er rimelig å forvente av folk med tunge lidelser at de skal leve i et sammenhengende mareritt i flere tiår før de får et minimum av livskvalitet. I Nederland anses tunge traumelidelser som god nok årsak for aktiv dødshjelp, fordi det er svært vanskelig å behandle og det er et liv blottet for mening og kvalitet. 

Anonymkode: 8b763...a53

Det jeg synes er vanskelig med aktiv dødshjelp er at det er mange suicidale som til slutt får et bedre liv. At samfunnet skal legge til rette for at man skal kunne ta livet av seg, synes jeg er veldig problematisk. At det ligger der som en mulighet, liksom. Det er ikke det at jeg ikke kan forstå at det kunne vært bedre i noen tilfeller, men ja - jeg kjenner flere med traumelidelser som har kommet seg gjennom etter mange mange år og fått et bedre liv. Men da gir man livet mange sjanser. Jeg grøsser av tanken på at noen av disse kunne ha fått statlig tillatelse til å ta livet sitt. De har jo villet det sterkt, flere ganger, men oppfordrer likevel andre suicidale til å holde ut, holde fast. Hvor enkelt er det i Nederland?

Anonymkode: 4492c...757

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg synes er vanskelig med aktiv dødshjelp er at det er mange suicidale som til slutt får et bedre liv. At samfunnet skal legge til rette for at man skal kunne ta livet av seg, synes jeg er veldig problematisk. At det ligger der som en mulighet, liksom. Det er ikke det at jeg ikke kan forstå at det kunne vært bedre i noen tilfeller, men ja - jeg kjenner flere med traumelidelser som har kommet seg gjennom etter mange mange år og fått et bedre liv. Men da gir man livet mange sjanser. Jeg grøsser av tanken på at noen av disse kunne ha fått statlig tillatelse til å ta livet sitt. De har jo villet det sterkt, flere ganger, men oppfordrer likevel andre suicidale til å holde ut, holde fast. Hvor enkelt er det i Nederland?

Anonymkode: 4492c...757

Jeg er litt enig med deg, også er det jo vanskelig å vite hvor lang tid det tar før man eventuelt blir bedre. Hva om livet bare består i å holde ut i et smertehelvete, også sitter du der en dag og er 70 og skal endelig få lov til å dø av sykdom/alderdom, men innerst så syns du at du  kunne like gjerne dødd da du var 20 fordi de siste 50 årene var ett helvete uten noen særlige lysglimt? Jeg tror oppriktig at det er slik mitt liv kommer til å være for bestandig. Fattig og økonomisk utrygg, redd og full av angst mesteparten av min våkne tid og alvorlig syk til siste åndedrag uansett om jeg er 28 eller 78. 

Samtidig så merker jeg at jeg får vondt i magen av den historien hvor en kvinne som var 29 år fikk hjelp til å ende livet sitt ( tror det var i Belgia? ). Hun var utrolig psykisk syk, men jeg klarer ikke å la være å tenke på at kanskje hvis hun bare hadde holdt ut i 10-20 år til så kun hun fått det bra?

Anonymkode: 9fef6...48c

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er litt enig med deg, også er det jo vanskelig å vite hvor lang tid det tar før man eventuelt blir bedre. Hva om livet bare består i å holde ut i et smertehelvete, også sitter du der en dag og er 70 og skal endelig få lov til å dø av sykdom/alderdom, men innerst så syns du at du  kunne like gjerne dødd da du var 20 fordi de siste 50 årene var ett helvete uten noen særlige lysglimt? Jeg tror oppriktig at det er slik mitt liv kommer til å være for bestandig. Fattig og økonomisk utrygg, redd og full av angst mesteparten av min våkne tid og alvorlig syk til siste åndedrag uansett om jeg er 28 eller 78. 

Samtidig så merker jeg at jeg får vondt i magen av den historien hvor en kvinne som var 29 år fikk hjelp til å ende livet sitt ( tror det var i Belgia? ). Hun var utrolig psykisk syk, men jeg klarer ikke å la være å tenke på at kanskje hvis hun bare hadde holdt ut i 10-20 år til så kun hun fått det bra?

Anonymkode: 9fef6...48c

Veldig trist å høre at du har det slik og selv om du ikke tror det selv, så vil jeg likevel si at jeg håper du får et verdig liv en dag, et liv med mer glede enn plage. Men ja - da er vi bekymret for noe av det samme ved aktiv dødshjelp.

Anonymkode: 4492c...757

[AnonymBruker]

Hennes sykdoms-og symptombilde er presist hva jeg slet med i flere tiår. Jeg syns det er umenneskelig å be folk holde dette i håp om at det kan bli bedre. Inntil 4-5 år siden hadde jeg gladelig valgt samme vei. Men, som jeg skrev i et annet innlegg; hvem vet om det hadde tatt kortere tid å få et bedre liv om hjelpeapparatet hadde fungert? Jeg har ikke ett eneste godt ord å si om psykiatrien, i mitt tilfelle. Det lille jeg har hatt av fremgang er på tross av, ikke takket være hjelpeapparatet.

https://www.nettavisen.no/nyheter/utenriks/29-aring-fikk-aktiv-dodshjelp-for-psykiske-problemer/3423523419.html

Anonymkode: 8b763...a53