Å forstå et selvmord

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var nok mer ett problem før. Noen av oss har lidelser som ikke fungerer uten medisiner. Er det som er så merkelig med psykisk sykdom. Da skal lissom alt annet enn medisiner kunne hjelpe. Mens det er helt greit å gi insulin til en diabetiker. Jeg produserer for mye adrenalin og for lite seretonin. Jeg er det man kaller bipolar. uten medisiner blir jeg veldig syk. Dette er prøvd ut flere ganger. Jeg må ha medisiner for å leve et normalt liv. Men man skal ikke missbruke medisiner. Men finne ut om man har effekt av de, og da kun ta de. Føler faktisk ikke det er greit at fok stiller spørsmål ang min medisin og setter de i tvil, at jeg jo klart kunne bare spise sunt/ta cvitaminer og vips er jeg frisk. Slik fungerer det ikke. Jeg er syk, men blir frisk på medisiner. MAn kan si at det er akkurat det samme som en diabetiker, jeg dør uten medisiner.

Anonymkode: fe763...dd9

Ja, det er helt klart viktig med medisiner i psykiatrien ❤️ 

Anonymkode: f9ba3...6b0

[AnonymBruker]

For min egen del, jeg følte meg som en belastning for alle rundt meg og da særlig barna mine. 

Jeg ville egentlig ikke dø, men jeg orket bare ikke å leve lenger heller. 
Jeg trodde helt oppriktig at jeg gjorde de rundt meg en tjeneste ved å dø, at de ville få det bedre og følte en lettelse. 
 

Jeg fikk hjelp og er på et annet sted i livet i dag, men flere senskader etter kreft og annet gjør at jeg i bunn og grunn synes livet er mer slitsomt enn fint, men på grunn av barna mine har jeg ikke tenkt til å gi opp, jeg vil heller lide selv enn at de skal ha det vondt. 
 

Mange tror at selvmord alltid handler om psykisk sykdom, men det gjør det ikke. En av mine foreldre tok sitt eget liv på grunn av fysiske, uhelbredelige smerter, og jeg forstår det så inderlig godt. 

Anonymkode: 772d4...425

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Var nok mer ett problem før. Noen av oss har lidelser som ikke fungerer uten medisiner. Er det som er så merkelig med psykisk sykdom. Da skal lissom alt annet enn medisiner kunne hjelpe. Mens det er helt greit å gi insulin til en diabetiker. Jeg produserer for mye adrenalin og for lite seretonin. Jeg er det man kaller bipolar. uten medisiner blir jeg veldig syk. Dette er prøvd ut flere ganger. Jeg må ha medisiner for å leve et normalt liv. Men man skal ikke missbruke medisiner. Men finne ut om man har effekt av de, og da kun ta de. Føler faktisk ikke det er greit at fok stiller spørsmål ang min medisin og setter de i tvil, at jeg jo klart kunne bare spise sunt/ta cvitaminer og vips er jeg frisk. Slik fungerer det ikke. Jeg er syk, men blir frisk på medisiner. MAn kan si at det er akkurat det samme som en diabetiker, jeg dør uten medisiner.

Anonymkode: fe763...dd9

Det er ikke så enkelt Studier viser at både høye og lave verdier av serotonin kan skape depresjon, det er mye vi ikke vet om depresjon og antidepressiva. 

Man burde være mer skeptisk og forsiktig med de fleste medisiner. Det at man "bare" kan ta medisiner for en sykdom kan være en skadlig holdning. Vi har sett eksempler på hvordan eldre overmedisineres der de kunneklart seg med en brøkdel. 

Når det gjelder medisiner for depresjon, så er det som regel slik at man enten har en psykisk lidelse som kan kureres via terapi. Eller man har en underliggende udiagnostisert sykdom som gjør at hjernen ikke er i stand til å føle glede m.m slik som normale hjerner. I de tilfeller vil ikke antidepressiva hjelpe. Tvert imot kan de føre til kronisk depresjon i noen tilfeller

I ditt tilfelle har du en sykdom som nettopp er fysisk (selv om den blir kalt psykisk) og da er det mer innafor å gi medikamenter for det. 

Anonymkode: c80f3...31f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For min egen del, jeg følte meg som en belastning for alle rundt meg og da særlig barna mine. 

Jeg ville egentlig ikke dø, men jeg orket bare ikke å leve lenger heller. 
Jeg trodde helt oppriktig at jeg gjorde de rundt meg en tjeneste ved å dø, at de ville få det bedre og følte en lettelse. 
 

Jeg fikk hjelp og er på et annet sted i livet i dag, men flere senskader etter kreft og annet gjør at jeg i bunn og grunn synes livet er mer slitsomt enn fint, men på grunn av barna mine har jeg ikke tenkt til å gi opp, jeg vil heller lide selv enn at de skal ha det vondt. 
 

Mange tror at selvmord alltid handler om psykisk sykdom, men det gjør det ikke. En av mine foreldre tok sitt eget liv på grunn av fysiske, uhelbredelige smerter, og jeg forstår det så inderlig godt. 

Anonymkode: 772d4...425

Så trist at du opplevde det med en forelder. ❤️❤️❤️ Da vet du jo selv hvilken smerte det også påfører barna, selv om du forstår hvorfor forelderen tok valget. Jeg har også forståelse for det valget i det tilfellet. 

Så godt for barna dine å ha deg. Selv om du sliter, vil barna heller ha deg her enn ikke:) 

Anonymkode: f9ba3...6b0

[AmandaVI]

-

Endret 27. mai 2020 av AmandaVI

[Anonymburker]

Jeg har sånne tanker hele tida. Hver dag, i mer eller mindre grad. Jeg fungerer 100 % normalt i jobb, og det er den eneste tiden jeg føler meg som et vanlig menneske.

Når jeg kommer hjem, er alt annerledes. Mørkt, kjipt, vondt og leit. For meg handler det om at ingenting endrer seg til det positive. Jeg er alltid stuck i den samme gjørma, uansett hva jeg gjør. Ingenting fører til positiv endring. Jeg er 34, og tviler mer og mer på at jeg blir 40, for å være ærlig. Ser ikke vitsen med det, sett i forhold til hva jeg er blitt utrustet med her i livet.

Verden og samfunnet er et kald og jævlig sted, rett og slett. Å leve 70-80 år på kloden for så å dø for alltid. Jeg forstår godt at mange ikke ser poenget. Det er ingen mening med livet i det lange løp.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Expandable86 skrev:

Jeg har sånne tanker hele tida. Hver dag, i mer eller mindre grad. Jeg fungerer 100 % normalt i jobb, og det er den eneste tiden jeg føler meg som et vanlig menneske.

Når jeg kommer hjem, er alt annerledes. Mørkt, kjipt, vondt og leit. For meg handler det om at ingenting endrer seg til det positive. Jeg er alltid stuck i den samme gjørma, uansett hva jeg gjør. Ingenting fører til positiv endring. Jeg er 34, og tviler mer og mer på at jeg blir 40, for å være ærlig. Ser ikke vitsen med det, sett i forhold til hva jeg er blitt utrustet med her i livet.

Verden og samfunnet er et kald og jævlig sted, rett og slett. Å leve 70-80 år på kloden for så å dø for alltid. Jeg forstår godt at mange ikke ser poenget. Det er ingen mening med livet i det lange løp.

 Jeg føler det helt likt for å være ærlig. Det er ingen mening med livet så hva er poenget med å gå gjennom kanskje 50-60 år til som dette? 

Anonymkode: 9fef6...48c

[Anonymburker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg føler det helt likt for å være ærlig. Det er ingen mening med livet så hva er poenget med å gå gjennom kanskje 50-60 år til som dette? 

Anonymkode: 9fef6...48c

Får være opp til alle og enhver å vurdere. Problemet mitt er at jeg bryr meg om 2 av 4 familiemedlemmer. Ønsker ikke såre de to. Samtidig er det feil å leve for andres del.

Endret 27. mai 2020 av Expandable86

[AnonymBruker]

Jeg har et alvorlig forsøk bak meg, og det var tilfeldig at jeg overlevde. For meg var det flere år med psykisk sykdom, smerten var så ufattelig sterk inni meg, følte meg bare som et svart hull. Jeg hadde problemer med å holde ut et kvarter om gangen og jeg hadde ingen gode følelse. Trodde jeg hadde prøvd alt av behandling. For meg føltes det ikke som et valg, jeg klarte ikke å være i livet lenger rett og slett. Men ble reddet og har fått det bedre. Jeg syns det er så vondt å se at selvmord fremstilles som et (egoistisk) valg. For meg var det et desperat forsøk på å slippe unna det jævelig jeg kjente inni meg hele tiden. Og når jeg leser om folk som har avsluttet livet får jeg først og fremst tanker om at dette arme mennesket endelig har fått fred. Og at døden ikke alltid er det verste som kan skje. Om man tenker slik er det kanskje lettere å være etterlatt pårørende også.

Og jeg var en vellykket trebarnsmor som var gift med drømmemannen og hadde god jobb. Det handler ikke om at man ikke setter pris på det man har, eller ikke forstår at det vil bli grusomt for barna. Dette er sykdom! Men det føles ikke ut som et valg, man må vekk fra den bunnløse smerten og håpløsheten. Man føler også kanskje at familien egentlig får det bedre uten deg.

Anonymkode: e7493...599

[AnonymBruker]

Jeg hadde selvmordstanker i mange år, og har det en smule fortsatt. Jeg ønsker ikke å dø, men skulle ønske jeg kunne «skru av» noen ganger. Hjernen min jobber hele tiden imot meg, og det hadde vært veldig godt med en pause. Bare stillhet - ingenting. Jeg går nå i behandling hos psykolog, og føler det går bedre. Jeg går ikke på noen medisiner, og ønsker heller ikke det. Jeg lever i en berg og dalbane, og ønsker heller det, enn å leve uten noen form for glede eller sorg, eller rett og slett ikke leve i det heletatt. Om det er noen som kanskje forstår hva jeg mener.. 🙈 jeg ønsker å leve.

Anonymkode: b4fe0...118

[Energidronning]

alle har problemet i livet - av unlike størrelse, så er det ikke bare å tenke positiv?

helt ærlig, jeg skjønner ikke helt folk som trenger en psykolog. i gamle dagene, 100-200 år siden eller tidligere, folk hadde ikke mat nok, nesten alle var fattige, men ingen besøkte en psykolog, eller har blitt deprimert! 

jeg synes at hovedårsakene til at det er mer deprimerte og folk med psykiske problemer: 

• media skaper for høye forventninger. helt galskap, med folk i dag sammenligner seg helst med kjendiser! og alle de idealiserte rollemodeller fra sosial media. 
• folk har blitt svake. fysisk også. de fleste glemte å kjempe som vikingene! eller sjømann og fiskere. budskapet er at livet er en kamp - du må ta utfordringen og nyte kampen!  
• ateisme. folk var kristne, aktiv medlemmer i kirkesamfunnet. om de hadde problemer, de snakket med presten. 
• individualisme. folk var tett sammen med familien, flere søsken, flere generasjoner...bodde sammen, ofte jobbet sammen....

vi kan gå i detalj, analysere alt og forstå bedre, men kanskje dette er ikke nødvendig. 

om du har psykiske utfordringer, først og fremst må du jobbe litt hardere for fikse deg selv! tenk positiv! 

om du kan ikke gjøre alt helt alene, du kan be om help - fra psykologer eller fra andre du stoler på!😉 

[Newbeginnings]

8 minutter siden, Energidronning skrev:

alle har problemet i livet - av unlike størrelse, så er det ikke bare å tenke positiv?

helt ærlig, jeg skjønner ikke helt folk som trenger en psykolog. i gamle dagene, 100-200 år siden eller tidligere, folk hadde ikke mat nok, nesten alle var fattige, men ingen besøkte en psykolog, eller har blitt deprimert! 

jeg synes at hovedårsakene til at det er mer deprimerte og folk med psykiske problemer: 

• media skaper for høye forventninger. helt galskap, med folk i dag sammenligner seg helst med kjendiser! og alle de idealiserte rollemodeller fra sosial media. 
• folk har blitt svake. fysisk også. de fleste glemte å kjempe som vikingene! eller sjømann og fiskere. budskapet er at livet er en kamp - du må ta utfordringen og nyte kampen!  
• ateisme. folk var kristne, aktiv medlemmer i kirkesamfunnet. om de hadde problemer, de snakket med presten. 
• individualisme. folk var tett sammen med familien, flere søsken, flere generasjoner...bodde sammen, ofte jobbet sammen....

vi kan gå i detalj, analysere alt og forstå bedre, men kanskje dette er ikke nødvendig. 

om du har psykiske utfordringer, først og fremst må du jobbe litt hardere for fikse deg selv! tenk positiv! 

om du kan ikke gjøre alt helt alene, du kan be om help - fra psykologer eller fra andre du stoler på!😉 

Altså, hvis du ikke skjønner folk som trenger en psykolog, så har du nok aldri slitt med så tunge tanker som mange gjør, også mange i denne tråden. Det synes jeg er litt insensitivt. Mange sliter i det stille med vanvittig tunge tanker, traumer og ulike lidelser, og psykologhjelp kan for mange være redningen. det er ikke bare å "tenke positivt" om man har en psykisk lidelse eller er klinisk deprimert, for eksempel!! 

Når det er sagt, så hadde man mindre tid dtil "lediggang" i de tunge tidene i gamle dager. Det var mer enn nok å fokusere på å få det daglige brød og for å klare å produsere det man trengte. Men eslvmord forekom da også. Kanskje av andre grunner enn i dag. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Energidronning skrev:

alle har problemet i livet - av unlike størrelse, så er det ikke bare å tenke positiv?

helt ærlig, jeg skjønner ikke helt folk som trenger en psykolog. i gamle dagene, 100-200 år siden eller tidligere, folk hadde ikke mat nok, nesten alle var fattige, men ingen besøkte en psykolog, eller har blitt deprimert! 

jeg synes at hovedårsakene til at det er mer deprimerte og folk med psykiske problemer: 

• media skaper for høye forventninger. helt galskap, med folk i dag sammenligner seg helst med kjendiser! og alle de idealiserte rollemodeller fra sosial media. 
• folk har blitt svake. fysisk også. de fleste glemte å kjempe som vikingene! eller sjømann og fiskere. budskapet er at livet er en kamp - du må ta utfordringen og nyte kampen!  
• ateisme. folk var kristne, aktiv medlemmer i kirkesamfunnet. om de hadde problemer, de snakket med presten. 
• individualisme. folk var tett sammen med familien, flere søsken, flere generasjoner...bodde sammen, ofte jobbet sammen....

vi kan gå i detalj, analysere alt og forstå bedre, men kanskje dette er ikke nødvendig. 

om du har psykiske utfordringer, først og fremst må du jobbe litt hardere for fikse deg selv! tenk positiv! 

om du kan ikke gjøre alt helt alene, du kan be om help - fra psykologer eller fra andre du stoler på!😉 

Du tror ikke at folk tok livet av seg før i tiden altså? Det var jo kjempevanlig! Og du vet at det vi snakker om her er psykiatrisk sykdom? Det hjelper ikke å «tenke positivt» når man ligger på badegulvet og rister i panikkanfall, ikke kan bevege kroppen pga dissosiasjon eller har en smerte inni seg som er så mørk og bunnløs at du ikke har energi til å klare og spise en gang. Sier du det til terminale kreftpasienter også? At de må bare tenke positivt?

Anonymkode: e7493...599

[AnonymBruker]

Jeg var innom tanken i en mørk periode. Jeg tenkte tanken flere ganger, men var aldri i nærheten av gjøre handling av det. Hvis noen hadde spurt meg om hvordan jeg hadde det, ville jeg svart bra og smilt. Det ville kommet som lyn fra klar himmel for de rundt. Jeg ville aldri brydd mine nærmeste med mine problemer. Det var så mye som skjedde som jeg heldigvis klarte å takle, men som helt klart hadde løst seg enklere ved å avslutte livet. 

Anonymkode: 728f6...7fb

[Gjest bienvilleparish]

Fordi det er forferdelig vondt. Det kjennes ut som du blir revet opp innvendig. Hodet klarer ikke stoppe å tenke, alt føles håpløst, man føler seg som en byrde, uansett hva man gjør slipper ikke det vonde taket. Kjennes ut som demoner inni deg. 

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Energidronning skrev:

alle har problemet i livet - av unlike størrelse, så er det ikke bare å tenke positiv?

helt ærlig, jeg skjønner ikke helt folk som trenger en psykolog. i gamle dagene, 100-200 år siden eller tidligere, folk hadde ikke mat nok, nesten alle var fattige, men ingen besøkte en psykolog, eller har blitt deprimert! 

jeg synes at hovedårsakene til at det er mer deprimerte og folk med psykiske problemer: 

• media skaper for høye forventninger. helt galskap, med folk i dag sammenligner seg helst med kjendiser! og alle de idealiserte rollemodeller fra sosial media. 
• folk har blitt svake. fysisk også. de fleste glemte å kjempe som vikingene! eller sjømann og fiskere. budskapet er at livet er en kamp - du må ta utfordringen og nyte kampen!  
• ateisme. folk var kristne, aktiv medlemmer i kirkesamfunnet. om de hadde problemer, de snakket med presten. 
• individualisme. folk var tett sammen med familien, flere søsken, flere generasjoner...bodde sammen, ofte jobbet sammen....

vi kan gå i detalj, analysere alt og forstå bedre, men kanskje dette er ikke nødvendig. 

om du har psykiske utfordringer, først og fremst må du jobbe litt hardere for fikse deg selv! tenk positiv! 

om du kan ikke gjøre alt helt alene, du kan be om help - fra psykologer eller fra andre du stoler på!😉 

Håper virkelig du går på en smell og får oppleve alvorlig psykisk sykdom. Så skal jeg minne deg på å tenke positivt. 

Anonymkode: eccae...d11

[Gjest Chroma]

Du som skriver at det bare er å tenke positivt, jeg måtte bare smile. Da aner man virkelig ikke hva man snakker om. 

[AnonymBruker]

På 26.5.2020 den 15.31, AnonymBruker skrev:

Hei dere! Jeg har fundert mye på dette med selvmord de siste årene. Ikke fordi jeg selv har vurdert dette på noe som helst nivå, men fordi noen mennesker rundt meg har tatt dette valget. Når man opplever dette i livet, blir man sikkert mer bevisst på tematikken. Og jeg har sett at mange sliter så mye at de vurderer selvmord. Det kommer noen ganger som lyn fra klar himmel hos pårørende. "hun var jo inne i en så fin periode?!", "han virket jo så lykkelig nå". Foreldre med barn i alle aldre, suksessfulle mennesker, vakre mennesker, smarte og friske mennesker. De kommer i alle versjoner og former, disse som velger å avslutte det hele. Jeg går ofte og tenker på om noen i min nære krets vurderer dette. Mannen min? Broren min? Vennene mine? De også er jo tilsynelatende lykkelige, og hadde noen av disse vagt bort livet, hadde også dette kommet som lyn fra klar himmel. 

Jeg vil helst spørre hvorfor noen velger å ta sitt eget liv. Hva kan være så galt at ingenting duger i livet? Skjønner at svaret er mer kompleks enn dette.. Så spør heller: Er det noen som har kjent på disse mørke følelsene her inne? Noen som kjenner noen som har gjort det? Hva kan jeg gjøre for å være mer bevisst rundt mine nære? Og hvis jeg først oppdager at noen sliter, hva kan jeg si eller gjøre for å få dem vekk fra dette? 

Hadde satt stor pris på svar, men har også full forståelse for at dette er en noe heftig og vanskelig tråd for mange. 

Anonymkode: f9ba3...6b0

Ja. Jeg har et bra liv med familie og det jeg trenger, men får stadig tilbakevendende depresjoner. Da kommer slike tanker hver dag, uten at jeg virkelig legger noen konkret plan, og jeg er vant til å leve med disse tankene. Har et ansvar for de rundt meg, så det er hovedgrunnen til at det ikke skjer. Også får man alltids bedre perioder igjen, selv om det er helt utenkelig når man er langt nede... 

Ved to tilfeller har jeg handlet på disse impulsene, en gang for mange år siden og en gang for noen måneder siden. Felles for begge gangene var at jeg i ettertid ser at jeg ikke tenkte klart og ikke var meg selv. Hadde i så fall planlagt bedre og ikke så spontant... Til vanlig er det vanskelig å ignorere følelsene til folk rundt seg, men i disse øyeblikkene der lot jeg alt flyte. Det er veldig egoistisk. Tok null hensyn til mine små barn... Mistet litt kontakt med virkeligheten. 

Er jeg glad for at jeg ikke lyktes? Ja og nei. På vegne av barna mine er jeg glad det ikke gikk galt. Tanken på å kunne ha traumatisert dem for livet er uutholdelig. 

På en annen side: har ingen livsgnist nå og hadde jeg vært død, så hadde jeg jo ikke hatt dårlig samvittighet, for da tenker man jo ingenting mer. Blir trigget av å høre om folk som faktisk gjennomfører. Kjenner liksom: "Ja. Kan du, så kan faen meg jeg!" Identifiserer meg særlig med dem som har barn. Uansett om jeg faktisk kjenner personen eller om det er en person fra media. Jeg tror at jeg ikke kommer til å bli gammel. Ikke fordi jeg tenker gjøre noe nå, men fordi jeg vet at jeg igjen og igjen vil få samme tankene. Er jeg f.eks full eller på annen måte ikke helt med, så kan det lett skje. 

Anonymkode: ef4f9...fe9

[AnonymBruker]

Du får nok like mange svar som det er folk som tenker på dette:P Jeg har hatt selvmordstanker så lenge jeg kan huske(har ingen reelle forsøk bak meg heldigvis). For meg tror jeg kanskje det ligger litt i det at det ikke er det at jeg ikke vil leve, jeg vil bare ikke leve akkurat dette livet. Jeg ønsker jeg var noen andre. Evt. at jeg aldri fantes sånn til å begynne med.

Hvorfor? Korte varianten er at livet mitt har vært ganske mørkt og tungt, og er det fremdeles. Jeg hater livet jeg har hatt, livet jeg har, og livet jeg kommer til å få. Det kan ikke endre seg av en hel haug årsaker, sikkert både ekte og innbilt, og jeg er egentlig bare bitter, sint på meg selv, klandrer meg for alt som har skjedd, føler ingen selvverdi og tror at alle har det bedre om jeg bare ikke var her.
Jeg tror at om jeg fortalte dette til mine kolleger eller venner ville de ikke trodd på meg. Ikke en kjeft tror dette om meg. Så jeg tror også det ville komme som lyn fra klar himmel. Det er kjempevanskelig å forutse hvem som kan gå rundt å tenke på slikt. Jeg kjenner noen som valgte denne utveien og jeg kan heller ikke skjønne hvorfor, enda jeg har samme tanker:P Vedkommende hadde et flott liv og det var så mange som kom i begravelsen at det ikke var plass i kirka en gang.

Hva man skal gjøre om man oppdager at noen tenker på slikt? Igjen, kjempevanskelig. Jeg personlig har en psykisk sykdom hvor jeg tror at alle bare har det bedre uten meg og skyver dem vekk. Vanskelig å hjelpe meg da liksom, og gir sikkert helt feil signaler. Og for å være helt ærlig aner jeg ikke hva jeg skulle ønsket folk gjorde når jeg hadde det ekstra vanskelig. Tror det er bra jeg skal i oppfølgingssamtaler snart:P

Anonymkode: befc2...dc9

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et alvorlig forsøk bak meg, og det var tilfeldig at jeg overlevde. For meg var det flere år med psykisk sykdom, smerten var så ufattelig sterk inni meg, følte meg bare som et svart hull. Jeg hadde problemer med å holde ut et kvarter om gangen og jeg hadde ingen gode følelse. Trodde jeg hadde prøvd alt av behandling. For meg føltes det ikke som et valg, jeg klarte ikke å være i livet lenger rett og slett. Men ble reddet og har fått det bedre. Jeg syns det er så vondt å se at selvmord fremstilles som et (egoistisk) valg. For meg var det et desperat forsøk på å slippe unna det jævelig jeg kjente inni meg hele tiden. Og når jeg leser om folk som har avsluttet livet får jeg først og fremst tanker om at dette arme mennesket endelig har fått fred. Og at døden ikke alltid er det verste som kan skje. Om man tenker slik er det kanskje lettere å være etterlatt pårørende også.

Og jeg var en vellykket trebarnsmor som var gift med drømmemannen og hadde god jobb. Det handler ikke om at man ikke setter pris på det man har, eller ikke forstår at det vil bli grusomt for barna. Dette er sykdom! Men det føles ikke ut som et valg, man må vekk fra den bunnløse smerten og håpløsheten. Man føler også kanskje at familien egentlig får det bedre uten deg.

Anonymkode: e7493...599

Kjenner meg igjen i det du skriver der. Om familien og hvordan man har det. Pleier å si akkurat det samme som deg: et kvarter om gangen. Noen ganger handler det om fem minutter om gangen... Sender deg en virtuell klem. 

Anonymkode: ef4f9...fe9