Å forstå et selvmord

[AnonymBruker]

Hei dere! Jeg har fundert mye på dette med selvmord de siste årene. Ikke fordi jeg selv har vurdert dette på noe som helst nivå, men fordi noen mennesker rundt meg har tatt dette valget. Når man opplever dette i livet, blir man sikkert mer bevisst på tematikken. Og jeg har sett at mange sliter så mye at de vurderer selvmord. Det kommer noen ganger som lyn fra klar himmel hos pårørende. "hun var jo inne i en så fin periode?!", "han virket jo så lykkelig nå". Foreldre med barn i alle aldre, suksessfulle mennesker, vakre mennesker, smarte og friske mennesker. De kommer i alle versjoner og former, disse som velger å avslutte det hele. Jeg går ofte og tenker på om noen i min nære krets vurderer dette. Mannen min? Broren min? Vennene mine? De også er jo tilsynelatende lykkelige, og hadde noen av disse vagt bort livet, hadde også dette kommet som lyn fra klar himmel. 

Jeg vil helst spørre hvorfor noen velger å ta sitt eget liv. Hva kan være så galt at ingenting duger i livet? Skjønner at svaret er mer kompleks enn dette.. Så spør heller: Er det noen som har kjent på disse mørke følelsene her inne? Noen som kjenner noen som har gjort det? Hva kan jeg gjøre for å være mer bevisst rundt mine nære? Og hvis jeg først oppdager at noen sliter, hva kan jeg si eller gjøre for å få dem vekk fra dette? 

Hadde satt stor pris på svar, men har også full forståelse for at dette er en noe heftig og vanskelig tråd for mange. 

Anonymkode: f9ba3...6b0

[AnonymBruker]

Jeg var utbrent og deprimert en periode og hadde sånne tanker. Ikke at det var fare for at jeg gjorde det da, men jeg tenkte at om det ikke ble bedre, ville jeg gjøre det. Jeg orket ikke mer, og det ville være bedre for barna å leve uten en så syk mor, at det ville være bedre for mannen å konsentrere seg om familie, hjem og å kunne gå videre, og at jeg ikke var hyggelig å være med for andre heller. Ingen visste om dette annet enn mannen, psykolog og lege som jeg fortalte det til. Det er nok mange som hadde blitt overrasket, men jeg tror likevel en relativt kort sorgprosess ville være bedre enn et liv med meg som syk. 

Nå er jeg ikke lenger deprimert og jeg jobber 60%, men fremgangen er så langsom at jeg fremdeles kan touche innom tankene om at livet er et slit. Det er snart fem år siden det sa pang, og enda preger det meg i stor grad hver dag. De fleste merker svært lite annet enn at jeg ikke klarer å ha så mange tanker i hodet samtidig og dermed er dårligere på noen kognitive ting, men fysisk og sosialt fungerer jeg ganske bra. Jeg tror dermed ikke folk vil ha det bedre uten meg, men at det kan bli for tungt for meg å bære til slutt og at jeg dermed vil bli så dårlig at det da blir best for alle om jeg får slippe å leve. Jeg skjønner at et selvmord er vondt for dem som står nær og at det virker egoistisk, men jeg skjønner dem som ønsker det veldig godt, Når livet er vanskelig er det ikke vanskelig å overbevise seg selv om at en "kort" sorgprosess er bedre enn et liv med en syk. De vet det bare ikke selv. 

Jeg tror også det kan være helt naturlig at det kommer etter en god periode, for da kjenner personen at det har gått ganske bra en stund, at den klarer å oppføre seg normalt, men likevel er det tungt og vondt å leve, og det virker som det ikke vil være mulig å bli frisk. Da er det et nederlag å skulle gå tilbake til en dårligere periode og ikke kunne være hyggelig mot folk lengre. 

Jeg tror det som hadde vært godt for meg kanskje hadde vært at ca 1/5 av gangene vi treftes ville være å snakke litt om hvilke ting i livet som er vanskelig å gjøre nå for tiden. Det trenger ikke å ta lang tid, og det er ikke alltid sikkert at jeg kan gi et godt svar, men det er fint å vite at du ikke regner med at jeg er frisk selv om jeg fungerer ganske bra. Det gjør ikke noe at du er glad i meg, men det hjelper ikke mot selvmordstankene mine, for det betyr bare at det er vondt for deg å leve med meg som syk. Jeg burde vært frisk. Krev litt av meg, for det er godt med mestringsfølelse, men ikke de tingene du vet jeg sliter med. Men vi trenger ikke å snakke om det hver gang, for det er tungt å fokusere på at det er problemer. Men dette er sikkert forskjellig fra person til person, og om du ikke en gang vet at det er problemer, er jo dette vanskelig. 

Anonymkode: d563b...316

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var utbrent og deprimert en periode og hadde sånne tanker. Ikke at det var fare for at jeg gjorde det da, men jeg tenkte at om det ikke ble bedre, ville jeg gjøre det. Jeg orket ikke mer, og det ville være bedre for barna å leve uten en så syk mor, at det ville være bedre for mannen å konsentrere seg om familie, hjem og å kunne gå videre, og at jeg ikke var hyggelig å være med for andre heller. Ingen visste om dette annet enn mannen, psykolog og lege som jeg fortalte det til. Det er nok mange som hadde blitt overrasket, men jeg tror likevel en relativt kort sorgprosess ville være bedre enn et liv med meg som syk. 

Nå er jeg ikke lenger deprimert og jeg jobber 60%, men fremgangen er så langsom at jeg fremdeles kan touche innom tankene om at livet er et slit. Det er snart fem år siden det sa pang, og enda preger det meg i stor grad hver dag. De fleste merker svært lite annet enn at jeg ikke klarer å ha så mange tanker i hodet samtidig og dermed er dårligere på noen kognitive ting, men fysisk og sosialt fungerer jeg ganske bra. Jeg tror dermed ikke folk vil ha det bedre uten meg, men at det kan bli for tungt for meg å bære til slutt og at jeg dermed vil bli så dårlig at det da blir best for alle om jeg får slippe å leve. Jeg skjønner at et selvmord er vondt for dem som står nær og at det virker egoistisk, men jeg skjønner dem som ønsker det veldig godt, Når livet er vanskelig er det ikke vanskelig å overbevise seg selv om at en "kort" sorgprosess er bedre enn et liv med en syk. De vet det bare ikke selv. 

Jeg tror også det kan være helt naturlig at det kommer etter en god periode, for da kjenner personen at det har gått ganske bra en stund, at den klarer å oppføre seg normalt, men likevel er det tungt og vondt å leve, og det virker som det ikke vil være mulig å bli frisk. Da er det et nederlag å skulle gå tilbake til en dårligere periode og ikke kunne være hyggelig mot folk lengre. 

Jeg tror det som hadde vært godt for meg kanskje hadde vært at ca 1/5 av gangene vi treftes ville være å snakke litt om hvilke ting i livet som er vanskelig å gjøre nå for tiden. Det trenger ikke å ta lang tid, og det er ikke alltid sikkert at jeg kan gi et godt svar, men det er fint å vite at du ikke regner med at jeg er frisk selv om jeg fungerer ganske bra. Det gjør ikke noe at du er glad i meg, men det hjelper ikke mot selvmordstankene mine, for det betyr bare at det er vondt for deg å leve med meg som syk. Jeg burde vært frisk. Krev litt av meg, for det er godt med mestringsfølelse, men ikke de tingene du vet jeg sliter med. Men vi trenger ikke å snakke om det hver gang, for det er tungt å fokusere på at det er problemer. Men dette er sikkert forskjellig fra person til person, og om du ikke en gang vet at det er problemer, er jo dette vanskelig. 

Anonymkode: d563b...316

Tusen takk for et veldig fint og utfyllende svar! Så når man velger å ta sitt eget liv, kan det være fordi man faktisk er alt annet enn egoistisk, man vil skåne andre. Kanskje det er roten til egen selvfølelse som bør jobbes med.. Men veldig fint at det går bedre med deg nå, ikke minst at du tok tak og snakket med noen. Takk for fine tips, dette skal jeg virkelig ta med meg videre! Også ønsker jeg deg et godt og langt liv:) Håper virkelig at du etter hvert slipper unna alle vonde tanker. 

Anonymkode: f9ba3...6b0

[AnonymBruker]

Folk gjør det fordi de har mistet håpet om at livet noensinne blir bra. Døden sees på som en befrielse. Man er ikke verdt noen ting, en byrde for samfunnet og de rundt seg. Men så kan det heldigvis snu❤ 

Anonymkode: a1dca...dee

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Folk gjør det fordi de har mistet håpet om at livet noensinne blir bra. Døden sees på som en befrielse. Man er ikke verdt noen ting, en byrde for samfunnet og de rundt seg. Men så kan det heldigvis snu❤ 

Anonymkode: a1dca...dee

Huff så grusomt det må være å føle det slik. ❤️ 

Anonymkode: f9ba3...6b0

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Folk gjør det fordi de har mistet håpet om at livet noensinne blir bra. Døden sees på som en befrielse. Man er ikke verdt noen ting, en byrde for samfunnet og de rundt seg. Men så kan det heldigvis snu❤ 

Anonymkode: a1dca...dee

Jeg ser på døden som en befrielse. Liker tanken på at det er ingenting.

Anonymkode: b9912...c76

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser på døden som en befrielse. Liker tanken på at det er ingenting.

Anonymkode: b9912...c76

En befrielse fra hva? ❤️ 

Anonymkode: f9ba3...6b0

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg skjønner litt hva folk tenker når de tar sitt liv. Jeg er i en veldig tung periode i livet mitt nå, og selv om jeg ikke har tenkt helt konkret på selvmord, så har jeg vært av og til så sliten at jeg tenkte at jeg kan godt forstå de som gjør det.

Det er mest håpløshet og lav selvfølelse som fører til det. Når man ikke liker seg selv lenger, og ikke tør å spørre om hjelp fordi man tenker hele tiden på at man er bare en byrde for andre. Og alle tenker at man er patetisk og syk. Da finner man ingen hjelp, og tør ikke å spørre en gang. Og uten hjelp blir alt håpløst.

Heldigvis så har jeg barn, og da er det helt utelukket for meg å tenke på noe sånt, fordi jeg ser hvor viktig jeg er for barnet. Og jeg vil være der for barnet mitt for alltid. Nå er det barnet som er viktigere, men livet mitt er slitsomt og jeg prøver å finne noe som gjør at det blir bedre for meg.

Jeg tenker av og til på at hvis en del vonde ting hadde skjedd litt tidligere i livet mitt, så ville jeg kanskje ikke turt å få barn. Og da er jeg takknemlig for at jeg har barnet mitt, for det er det eneste i livet mitt som jeg bare tenker på som utelukkende positivt og meningsfull. 

Anonymkode: 3f09e...f4b

[AnonymBruker]

 

 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

En befrielse fra hva? ❤️ 

Anonymkode: f9ba3...6b0

For min del så er det en befrielse fra et liv som er veldig lite verdig å leve, sånn når jeg sammenligner meg med hvordan andre i tyveårene lever. Jeg har ikke noe nettverk, ikke i stand til å jobbe eller studere( ble ufør nå i januar etter 10 år på AAP ), dårlig råd og med to psykiatriske diagnoser som er umulig å bli kvitt og som påvirker meg negativt hver eneste dag. Jeg kom inn i psykiatrien som tiåring, og er her fremdeles uten bedring i en alder av 28. Det er så jævlig smertefullt.

Hver dag er det samme, stå opp , også sitte og  vente på at det skal bli kveld så man kan legge seg igjen. Ingenting av verke trening, tegninger, se på serier , gå turer i skogen eller andre ting gir glede. Det eneste som gjør at man holder ut er at man skal få lov til å få en pause hver gang man sovner. 

Når sant skal sies så er jeg redd for døden selv om jeg er suicidal og deprimert store deler av tiden, så er nok derfor det forblir med tanken og jeg tyr til å sove istedet.

Anonymkode: 9fef6...48c

[AnonymBruker]

Fordi jeg følte jeg var kun til bry for de rundt meg. Jeg var klinisk deprimert, kunne kun ligge i en seng, orket ikke alltid en gang gå å tisse. Dette ble til slutt så plagsomt og belastende for de nære at jeg tenkte det var best de fikk slippe.

Frem til jeg ble noen og tredve, hadde jeg aldri et ønske om liv. Levde fordi det var andre rundt meg som krevde jeg levde (følte jeg). Men etter jeg fikk diagnose som 29 åring, fikk endelig rett medisiner som 33 åring, så har ting blitt bedre og bedre.

 

Anonymkode: fe763...dd9

[AnonymBruker]

Ikke så vanskelig å forstå.

Vi er nesten 8 milliarder mennesker her på jorden. At livet rett og slett ikke føles riktig for en promille av disse er nok naturlig. Ikke absolutt alle syns at det er noe mål i å leve.

Vi er utstyrt med et vell av følelser på alle måter. Noe med mye av det andre har lite eller ingenting av.

Det mekelige er at alle de som mener at det er riktig å leve, skal presse holdningene sine på dem som ikke vil leve. Om noen ikke vil leve, hvorfor skal man ikke la dem bestemme selv?

Det kan være like rett for dem å dø som det er for andre å leve.

Anonymkode: 270a6...4f3

[AnonymBruker]

Jeg overlevde et selvmordsforsøk. 
Det var en serie av ting som førte til at jeg forsøkte ta mitt eget liv. Jeg har av og på slitt med depresjoner siden jeg var i tenårene. Jeg ble alvorlig syk og satt på medisiner jeg ikke skulle vært satt på (feildiagnostisert). Medisinene virkelig fucket med tankene mine. Jeg hadde påtrengende tanker om å ta mitt eget liv 24/7 plutselig. Jeg kontaktet legen og ba om hjelp, 6 måneders ventetid hos psykolog og resept på antidepressiva. Selvmordsraten øker de første ukene etter oppstart. Noe som førte til et alvorlig selvmordsforsøk, men jeg lyktes heldigvis ikke.

 

I etterkant er jeg veldig sint for at jeg og familien ikke fikk hjelp. Barnevernet blir automatisk kontaktet, men der var det null støtte eller hjelp å få. Lå fem dager på sykehus før jeg ble skrevet ut, avslag fra DPS om videre behandling. Så i tillegg til å redde meg selv har jeg måtte støtte barna mine som ble traumatisert etter hendelsen. Heldigvis går det bra med oss alle nå. Sluttet på den medisinen mens jeg lå på sykehuset, og innen 14 dager var selvmordstankene helt borte.

Jeg reagerte sterkt etter Ari Behns selvmord. Politikere som står på nyhetene og sier det er så mye hjelp å få. Det er ikke min erfaring. Og heller ikke mange andres erfaring. Mange oppsøker hjelp i en sånn krise, men ventetiden er for lang. 

Anonymkode: 81b74...187

[AnonymBruker]

I de aller fleste tilfeller, merker man det på den personen man er nærmest til. Ikke nødvendigvis at de skal ta selvmord, men at noe er galt. Derfor tror jeg det kan komme som "lyn fra klar himmel" for mange. Man vet at det er noe galt, men ikke at det er så galt. 

Jeg har opplevd selvmord og forsøk nært på. Både av en god venn, og tidligere kjæreste. 

Jeg merket at det var noe galt med vennen, men at det var så galt, det visste jeg ikke. Jeg fikk helt sjokk når jeg hørte at hn var funnet død. Men, igjen, man vet jo ikke hva som skjer bak lukkede dører.. hn var veldig blid og glad i sosiale lag, men i perioder merket vi at noe var galt. 

Kjæresten derimot, kom det ikke som noe sjokk som. Eller. På en måte kom det jo som et sjokk, men på en måte ikke. Jeg visste at han ikke hadde det bra. Jeg visste at han gikk til psykolog. Jeg visste at han gråt på kvelden. Og perioder hbor ting var supert. Så var alt bare dritt igjen. Jeg visste at livet var en berg og dalbane for han. Alle andre merket at det var noe galt. Men de fikk mer hakeslipp enn meg, når han gjennomførte forsøket. 

Hvorfor folk tenker i de baner, er forskjellig. Noen blir helt ødelagt av sosiale forhold rundt seg, noen blir ødelagt av sykdom, skader osv som de ikke håndterer, deprimert eller utbrent pga stor arbeidsmengde man føler man ikke håndterer, økonomiske problemer man ikke ser en løsning på, osv. I noen tilfeller blir døden sett på som en løsning. Man er jo ikke lengre en byrde for de rundt seg, når man ikke er her, ikke sant? 

De par siste dagene før selvmordet til vennen min, var hn unaturlig glad. Alt var liksom så greit. I ettertid forstår jeg jo at grunnen til at hn var så glad, selvsagt var fordi hn hadde funnet en løsning på sine problemer. Hn skulle ikke lengre "belaste oss", og det var en befrielse. Så feil kan man ta. Smerten med selvmordet var selvsagt mye verre for de nærmeste, enn det problemene hn hadde, var.. 

Anonymkode: 64434...bd6

[Newbeginnings]

❤️ til dere som har slitt... !! det er vondt å lese..

Til det siste her- om at man trolig vil merke det; Det kom en rapport fra FHI for noen år tilbake som tok opp selvmord hos unge, tilsynelatende vellykkede menn. I denne gruppen kom det ofte som lyn fra klar himmel fordi disse skilte seg ut ved å ha alt på stell. Det finnes en gruppe unge menn som har god utdanning, jobber, familier, som plutselig har valgt selvmord. De har fungert i jobb, ikke vært deprimerte (iaf ikke som man merket), ikke pengeproblemer, rus eller sykdom, som helt plutselig valgte å avslutte. Antakelig kan det dreie seg om for høye krav til seg selv, i noen tilfeller kanskje perfeksjonisme.

Noen kan ellers bli så langt nede at de faktisk er overbevist om at det vil bli en lettelse for alle rundt om de blir borte. Antakelig fordi det man strever med på egenhånd oppleves så tyngende for en selv at man tror de rundt føler det samme om en selv. I noen tilfeller dreier det seg om rus, psykiatri eller sykdom. Men jeg tror noen kanskje bare er så sensitive at motgang og belastninger ikke oppleves håndterlig.

Jeg har selv opplevd selvmord i familien tre ganger. En av disse var en såkalt ung, vellykket mann. En som tok på seg alt for mye, ikke ba om hjelp og til slutt nok følte seg druknet i oppgaver og forpliktelser. En hadde en historie med mobbing og utestengelse, og en hadde lenge slitt med depressive tendenser.. Men som Maud Angelica sa: det finnes alltid en annen utvei, og dessverre ser de ikke selv, eller skjønner ikke, hvor sjokkerende dette er for de rundt og hvilke langvarig skade de påfører sine nærmeste  

Jeg tenker at samfunnet i dag kan oppleves for krevende, individfokuset er blitt så stort og jaget etter å prestere på alle arenaer kan være for utmattende. Jeg har en teori om at det gamle levesettet med familier som levde tettere på hverandre, kunne virke beskyttende. Man hadde mer støtte rundt seg til en hver tid. Selv om hverdagen var tyngre rent praktisk i gamle dager.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Newbeginnings skrev:

❤️ til dere som har slitt... !! det er vondt å lese..

 

Jeg har selv opplevd selvmord i familien tre ganger. En av disse var en såkalt ung, vellykket mann. En som tok på seg alt for mye, ikke ba om hjelp og til slutt nok følte seg druknet i oppgaver og forpliktelser. En hadde en historie med mobbing og utestengelse, og en hadde lenge slitt med depressive tendenser.. Men som Maud Angelica sa: det finnes alltid en annen utvei, og dessverre ser de ikke selv, eller skjønner ikke, hvor sjokkerende dette er for de rundt og hvilke langvarig skade de påfører sine nærmeste  

 

Kan jeg spørre om du reagerte på disse 3 selvmordene forskjellig? F.eks var det verre at han vellykkede tok livet sitt enn den som ble mobbet siden det kanskje kom litt mer uventet? ❤️

Anonymkode: 9fef6...48c

[Newbeginnings]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre om du reagerte på disse 3 selvmordene forskjellig? F.eks var det verre at han vellykkede tok livet sitt enn den som ble mobbet siden det kanskje kom litt mer uventet? ❤️

Anonymkode: 9fef6...48c

Jeg var såpass liten da han "vellykkede" mannen tok livet sitt, at jeg ikke kan gi deg noe godt svar, dessverre. Var bare et barn, og klarte ikke helt å skjønne dette med selvmord før jeg var litt eldre.. 😕  Men for de andre i familien så var nok det rett og slett et jordskjelv.. Alle visste at han var under veldig stort press, både på jobb og fritid på den tiden, og prøvde å hjelpe til. Men at han plutselig valgte denne løsningen kom fullstendig uventet på alle, så det var nok det største sjokket, ja. Han hadde liksom alltid vært så stødig og en som fikset alt..

At han som hadde en historie med mobbing valgte det, kom også som et sjokk fordi han var ganske ung. Men i ettertid kanskje mer "forståelig". Han med depresjon likedan.. Det er alltid voldsomt og et stort sjokk når slike ting skjer. Men når de har hatt langvarige proeblemer psykisk eller på annen måte, så har man liksom en "forklaringsmodell" som iaf gir en slags grunn. Selv om det er like vondt uansett..

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

 

For min del så er det en befrielse fra et liv som er veldig lite verdig å leve, sånn når jeg sammenligner meg med hvordan andre i tyveårene lever. Jeg har ikke noe nettverk, ikke i stand til å jobbe eller studere( ble ufør nå i januar etter 10 år på AAP ), dårlig råd og med to psykiatriske diagnoser som er umulig å bli kvitt og som påvirker meg negativt hver eneste dag. Jeg kom inn i psykiatrien som tiåring, og er her fremdeles uten bedring i en alder av 28. Det er så jævlig smertefullt.

Hver dag er det samme, stå opp , også sitte og  vente på at det skal bli kveld så man kan legge seg igjen. Ingenting av verke trening, tegninger, se på serier , gå turer i skogen eller andre ting gir glede. Det eneste som gjør at man holder ut er at man skal få lov til å få en pause hver gang man sovner. 

Når sant skal sies så er jeg redd for døden selv om jeg er suicidal og deprimert store deler av tiden, så er nok derfor det forblir med tanken og jeg tyr til å sove istedet.

Anonymkode: 9fef6...48c

❤️ Tror du at livet ditt ville vært annerledes hvis du ikke hadde blitt "satt i bås" i psykiatrien som 10 åring? Masse positive tanker til deg! ❤️❤️❤️ 

Anonymkode: f9ba3...6b0

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

❤️ Tror du at livet ditt ville vært annerledes hvis du ikke hadde blitt "satt i bås" i psykiatrien som 10 åring? Masse positive tanker til deg! ❤️❤️❤️ 

Anonymkode: f9ba3...6b0

Nei det tror jeg ikke. Mest sannsynlig så ville det nok vært verre da jeg hadde en fæl oppvekst med mye traumer og var fullt og helt avhengig av BUP samt assistenter på skole.  Mine sykdommer var uungåelige å få og ikke noe som kunne gjøres noe særlig med. Jeg får god hjelp fra psykiatrien den dag idag selv om jeg nok vil slite frem til den dagen jeg går i graven, så sånn sett så har jeg vært heldig. Akkurat nå har vi i behandling funnet frem til at jeg nok aldri blir frisk  (man kan ikke kurere personlighetsforstyrrelser)men at jeg skal få den støtten jeg trenger slik at jeg orker å leve fra uke til uke . Det høres egentlig ganske patetisk ut, men det er alt jeg får til med min begrensende funksjonsevne og ødelagte psyke. 

Tusen takk ❤❤🙂

Anonymkode: 9fef6...48c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner jeg blir så lei meg av å høre om dere som sliter. Det at dere tenker dere er en byrde for andre, bevises på mange måter her i denne tråden.. Det er dere ikke! "problemet" er jo at dere er for liten byrde, slik at vi rundt ikke skjønner hvor galt ting egentlig er for dere! ❤️ Håper virkelig dere og alle dere som leser i tråden snakker med noen når det blir for galt. Bare det å sette ord på noen følelser må vel kunne lette litt på trykket? Om ikke til en nær person, ring mental helse? Alle mennesker er unike, og alle kan noe. Men skjønner at det sliter på selvbildet hvis man ikke klarer å se dette selv. 

Ser at noen skriver om medisiner.. Jeg jobbet med en pasient en gang. Han var beryktet i byen på en negativ måte. Ingen snill mann, og folk var redd han. Han støtte alle vekk fra seg, og hadde ingen. Han hadde mange tunge lange perioder hvor han var depressiv. Han ble ganske tungt medisinert i mange år. En dag skjedde det en ulykke. Han ble fløyet til Oslo, der en lege gikk gjennom medisinene hans. Legen var helt i fistel over hvor feilmedisinert denne mannen hadde vært i alle år. Han kuttet halvparten av medisinene og bytta ut resten. I dag er denne mannen en helt annen person. Han er ikke lenger i bybildet på en negativ måte. Han har ikke hatt disse tunge depressive periodene lenger, og han har begynt å jobbe litt. Han kan holde en normal samtale, og fått tilbake kontakt med venner og familie.

Tenker at feil medisiner også er en viktig faktor i mange tilfeller. 

Anonymkode: f9ba3...6b0

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Tenker at feil medisiner også er en viktig faktor i mange tilfeller. 

Anonymkode: f9ba3...6b0

Var nok mer ett problem før. Noen av oss har lidelser som ikke fungerer uten medisiner. Er det som er så merkelig med psykisk sykdom. Da skal lissom alt annet enn medisiner kunne hjelpe. Mens det er helt greit å gi insulin til en diabetiker. Jeg produserer for mye adrenalin og for lite seretonin. Jeg er det man kaller bipolar. uten medisiner blir jeg veldig syk. Dette er prøvd ut flere ganger. Jeg må ha medisiner for å leve et normalt liv. Men man skal ikke missbruke medisiner. Men finne ut om man har effekt av de, og da kun ta de. Føler faktisk ikke det er greit at fok stiller spørsmål ang min medisin og setter de i tvil, at jeg jo klart kunne bare spise sunt/ta cvitaminer og vips er jeg frisk. Slik fungerer det ikke. Jeg er syk, men blir frisk på medisiner. MAn kan si at det er akkurat det samme som en diabetiker, jeg dør uten medisiner.

Anonymkode: fe763...dd9