(Tidligere) gode venner har distansert seg fra meg

[AnonymBruker]

Jeg er i starten av 30-årene og har få venner. Jeg skulle selvfølgelig ønske jeg hadde flere venner, men det går greit, jeg føler meg ikke veldig ensom i hverdagen. 

Jeg har flyttet mye i løpet av oppveksten og aldri hatt en etablert venninnegjeng. Allikevel har jeg klart å få gode venner der jeg har bodd opp igjennom årene selvom jeg ikke har en vennegjeng. I siste halvdel av 20-årene ble jeg dessverre syk. Dette var en periode hvor mine venner inngikk mange nye vennskap, enten noen de møtte via jobb, fest eller andre aktiviteter. Dette gjorde ikke jeg, jeg måtte fokusere på meg selv og bli frisk. I tillegg føler jeg at jeg ble mer distansert fra mine venner ettersom jeg ikke festet og jeg innser at jeg sikkert var ganske kjedelig å være med. For meg gikk denne tiden veldig raskt og fremstår nå som nesten litt uklar. Allikevel er det som alt har forandret seg for alle andre på noen år. 

Nå er jeg frisk! Jeg er veldig glad for det! Jeg har en god jobb, trener flere ganger i uken, leser mye, har masse energi og er egentlig veldig fornøyd - og jobber med å «ta tilbake livet». Men nå som jeg ønsker å ta igjen det tapte så opplever jeg at de vennene jeg trodde var nære egentlig ikke er det lenger. 

Mine venner har mange flere venner enn meg, og de jeg ser på som mine aller beste venner mistenker jeg ikke ser på meg som sin beste venn. 

Jeg føler det er så tydelig at jeg har få venner, at jeg er litt ensom og at dette gjør at de få vennene jeg har trekker seg enda mer unna. Akkurat som om min «sosiale status» nå har blitt så lav at de helst ikke vil assosieres med meg. Kanskje jeg overtenker det hele? Det er ofte vanskelig å treffes, kan ofte sende melding uten å få svar osv. Føler virkelig ikke at jeg er mye, krevende eller maser - heller det motsatte.  Har vurdert å legge meg litt flat, være sårbar og si hva jeg føler til enkelte venninner, men redd for at det vil gjøre at de distanserer seg enda mer fra meg. Eller at jeg får bekreftet at de ikke ønsker å ha meg som venn lenger. 

Er det noen som har vært i lignende situasjon? Er det noen som har noen tips å komme med? 

 

Skjønner jeg bør oppsøke nye vennskap, men litt usikker på hvordan jeg skal gå frem. På en annen side ønsker jeg å bevare de vennskapene jeg faktisk har og komme nærmere de gamle vennene mine igjen. 

Har du selv merket at du ønsker å distansere deg fra en venn fordi personen har få andre venner?

Anonymkode: d5056...3cc

[AnonymBruker]

Nei, jeg ville ikke ha distansert meg fra en venn fordi hun har få andre venner. Med få, tenker jeg to til fire venner, og det er jo noe. Men hvis jeg var eneste venn, ville jeg kanskje blitt stressa over det.

Det er synd at vennene dine viser så lite interesse. Jeg tror jeg ville lagt mest energi i å skaffe flere nye venner da. Det finnes facebook-grupper hvor man kan bli kjent med noen, og kurs/fritidsinteresser hvor man kan treffe noen.

Anonymkode: 21d5a...7ed

[AnonymBruker]

TS her: jeg vil si jeg har tre-fire venner jeg ser på som mine nærmeste også et par andre mindre nære venner, men som jeg forsøker å holde kontakt med. Så få venner, men flere enn én. 

Anonymkode: d5056...3cc

[AnonymBruker]

Jeg er i en lignende situasjon, men har ikke noen gode råd dessverre. Kjenner også på det du sier med sosial status, siden jeg kjenner få føler jeg meg mindre «verdt» og føler det påvirker om andre vill være venn med meg..

 

Anonymkode: e5faa...fe4

[AnonymBruker]

Spør de, som du selv foreslår:)! 
Jeg har et mye bedre forhold med de venninnene som tar opp «problemer» med meg, eller omvendt. Man får et tettere bånd av det! 

Anonymkode: 76b50...619

[Thea82]

Jeg ville ikke distansert meg, men det er ikke sikkert jeg ville fått med meg at personen selv følte at hun hadde lite venner uten at jeg fikk vite det direkte. Noen har stor kontaktflate, andre har mindre, det er ikke noe jeg tenker så mye over. Men, om det er noen jeg har hatt lite kontakt med over en periode skal det jo litt til og "komme i gang" igjen. Så det kan jo være litt derfor du føler de har tatt avstand tenker jeg. Jeg ville heller ikke reagert negativ på å få klar beskjed om at en person følte seg sårbar og alene, så ville jeg gjort en ekstra innsats for å inkludere/prioritere den personen.

[AnonymBruker]

Hei!

Vil først og fremst berømme deg på at du har blitt frisk igjen. Så bra jobbet!

Jeg er ca like gammel som deg, og hadde to vennegjenger under studietiden. Det er snart 10 år siden vi var ferdige med studiene. Halvparten av vennene flyttet fra studiebyen vår, halvparten er igjen. Vennene mine som bor her ser jeg kanskje 1 gang i måneden, maks. Vi omgås mindre og mindre. Føler dette er en naturlig utvikling, og tror ingen har problemer med det. Jeg ser iallfall ikke på noen av mine venner som masete i det hele tatt, det er bare hyggelig når de tar kontakt. 

Et råd til deg er å invitere til konkrete ting? "Vil du komme på middag? Når passer det for deg?" Dersom det er snakk om "Vi må møtes en dag" koker det gjerne bort i kålen. 

Jeg syns det er helt ok å si til en venn at man har et ønske om å omgås mer. Gode venner reagerer iallfall positivt på det. Utover det fins det grupper på Facebook for voksne som ønsker seg venner. Jeg leste om noe som het "Hey girl ...(bynavn)" for en stund siden.

Masse lykke til! Håper det ordner seg for deg

Anonymkode: b3e9d...32b

[AnonymBruker]

TS: tusen takk for fine svar! Jeg har tenkt på at om jeg tar opp dette med vennene mine, at jeg syntes det er trist vi ikke er så nærme lenger, vil de tenke at det kommer litt sent og ut av det blå. For dem tror jeg det oppfattes som om vi skled fra hverandre for en stund siden. 

Jeg skal forsøke å være litt mer på og avtale konkrete ting, og se hvor det fører. Jeg er så redd for å bli avvist og selvtilliten er ikke den beste mye på grunn av dette.

Har meldt meg inn i Hey Girl men er livredd for å skrive noe der av en eller annen grunn, men jeg bør egentlig bare kjøre på! 

Anonymkode: d5056...3cc

[AnonymBruker]

Hei,

 

Ja, du klarer det! Tror det er mange som ønsker å bli venn med deg!

 

😄

Anonymkode: b3e9d...32b

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon! Har blitt flinkere til å være oppsøkende siste året. Svare på snapper og starte samtaler. Være litt mer tilgjengelig. Det har hjulpet litt. Jeg prøvde å ta det opp med en venninne uten særlig respons. Fikk bare "huff, men du er så flink til å ta kontakt. Bare fortsett med det". Innså til slutt at hun ikke var verdt å kjempe for lenger. Enkelte har bare distansert seg fordi de har fått "nye, og bedre venner". Har ingen gode råd dessverre, men en liten trøst kan kanskje være at det er mange som har det sånn i denne alderen. Ta vare på de gode, og erstatt de dårlige med nye! Det tar litt lengre tid nå enn på ungdomsskolen, men snakk med kollegaer, naboer, begynn med en hobby. Plutselig har du nye venner

Anonymkode: 2c24d...5b6

[AnonymBruker]

På 29.5.2020 den 8.58, AnonymBruker skrev:

TS: tusen takk for fine svar! Jeg har tenkt på at om jeg tar opp dette med vennene mine, at jeg syntes det er trist vi ikke er så nærme lenger, vil de tenke at det kommer litt sent og ut av det blå. For dem tror jeg det oppfattes som om vi skled fra hverandre for en stund siden. 

Jeg skal forsøke å være litt mer på og avtale konkrete ting, og se hvor det fører. Jeg er så redd for å bli avvist og selvtilliten er ikke den beste mye på grunn av dette.

Har meldt meg inn i Hey Girl men er livredd for å skrive noe der av en eller annen grunn, men jeg bør egentlig bare kjøre på! 

Anonymkode: d5056...3cc

Du trives jo ikke med situasjonen slik det er nå, så jeg tenker at du egentlig bare har noe å vinne ved å være ydmyk og ta praten med vennene dine. Forhåpentlig er de gode venner som viser forståelse, og også har et ønske om hyppigere kontakt. Hvis ikke, er du nødt til å lete etter nye venner. Nye venner kan jo ikke skade, så legg ut et innlegg på Hey Girl, og treff noen nye folk. Du trenger jo ikke bli bestevenn med alle du treffer der, men kanskje vil ett nytt vennskap føre til at du blir introdusert for enda en ny person som kan bli en god venn?

Anonymkode: 5802b...b64

[Snabeltann]

Kanskje det ikke har noe med deg å gjøre i det hele tatt? Men merket selv i årene mellom 30-40 at venner og nære vennskap ble litt mindre  prioritert og mindre viktig. Var greit med bekjente liksom, som man kunne dra ut med en gang i blandt... Men ellers brukte jeg energien på jobb, familie.. Barn. Fikk dekt mitt sosiale behov gjennom jobb, skravling med naboer, foreldre og søsken på kaffe i blandt.. 

 

Kanskje vennene dine er litt der? Det betyr ikke at de ikke sette pris på deg, men kanskje de trenger mer "pop-in venner"? Sånn type  sms "har kaffe og vafler om du har lyst på om en halvtime", så kommer de om det passer. Heller enn "skal vi møtes fredag for timevis med skravling og deling" når man egentlig er sliten etter ei arbeidsuke og bare vil ligge på sofaen med gullrekka? 

Vet ikke om noe av dette passer for deg og i din situasjon, men kan være en forklaring? Prøv å ikke tenk at de ikke Vil være sammen med deg. 💕 

Endret 30. mai 2020 av Snabeltann