Panikkanfall..

[AnonymBruker]

Jeg får det fra tid til annen, har nå lært meg å fokusere hardt for å få det til å passere, men er sinnykt vanskelig. Har fått de mer og mer nå i det siste🙄
Du som også har dette, hvordan starter anfallene? Varer de lenge? Hvordan opplever du dette?

Jeg kan fks få ett fysisk ubehag, som fra klar himmel, kan deretter få en tanke om at dette var ekkelt eller veldig rart (fordi det oftest er smerter). Kroppen min reagerer lynraskt med å bli svimmel, uvel. Kan miste hørsel noen sekunder, kan gå rundt for meg, får ikke puste. Kjenner at kroppen kortslutter og jeg tenker at nå, nå dør jeg. Kroppen og psyken går i «jeg dør» modus og panikken brer seg. Er helt sykt. De første gangene jeg fikk det ante jeg ikke at det var psykisk.. så sterk innvirkning har det på det fysiske. Dukker opp fra ingensteder og bare tar overhånd over kroppen og tankene. Klarer å styre det til en viss grad men er utrolig vondt og slitsomt. 
Blir glad for å høre fra andre med samme problem. Føler meg så alene om det.

Anonymkode: 63b01...f83

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får det fra tid til annen, har nå lært meg å fokusere hardt for å få det til å passere, men er sinnykt vanskelig. Har fått de mer og mer nå i det siste🙄
Du som også har dette, hvordan starter anfallene? Varer de lenge? Hvordan opplever du dette?

Jeg kan fks få ett fysisk ubehag, som fra klar himmel, kan deretter få en tanke om at dette var ekkelt eller veldig rart (fordi det oftest er smerter). Kroppen min reagerer lynraskt med å bli svimmel, uvel. Kan miste hørsel noen sekunder, kan gå rundt for meg, får ikke puste. Kjenner at kroppen kortslutter og jeg tenker at nå, nå dør jeg. Kroppen og psyken går i «jeg dør» modus og panikken brer seg. Er helt sykt. De første gangene jeg fikk det ante jeg ikke at det var psykisk.. så sterk innvirkning har det på det fysiske. Dukker opp fra ingensteder og bare tar overhånd over kroppen og tankene. Klarer å styre det til en viss grad men er utrolig vondt og slitsomt. 
Blir glad for å høre fra andre med samme problem. Føler meg så alene om det.

Anonymkode: 63b01...f83

Jeg har hatt det flere ganger. Kommer plutselig, men gjerne ved typisk tanker rundt helseangst o.l. Hvis jeg får skikkelig panikkangst, så stivner kroppen helt, fingre blir stive, jeg blir nummen i bryskassen og det beveger seg opp mot halsen og får ikke puste (selv om jeg puster noe helt villt). Får kvelningsfølelse og prikker over alt. Det er rett og slett helt forferdelig. 

Det som hjalp for meg var å tenke at det ikke er farlig. Jeg trodde først jeg hadde fått en alvorlig allergisk reaksjon, men nå vet jeg at det er panikkanfall. Det hjalp også å bli sint og slippe ut alt av følelser som for eks å gråte. Det er utrolig tungt, men det er ikke farlig. 

Jeg føler med deg. Har hatt det jevnt og trutt nå i 12år ca. Er 32år nå. 

Lykke til. ♡

Anonymkode: 2f5a1...9f3

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt det flere ganger. Kommer plutselig, men gjerne ved typisk tanker rundt helseangst o.l. Hvis jeg får skikkelig panikkangst, så stivner kroppen helt, fingre blir stive, jeg blir nummen i bryskassen og det beveger seg opp mot halsen og får ikke puste (selv om jeg puster noe helt villt). Får kvelningsfølelse og prikker over alt. Det er rett og slett helt forferdelig. 

Det som hjalp for meg var å tenke at det ikke er farlig. Jeg trodde først jeg hadde fått en alvorlig allergisk reaksjon, men nå vet jeg at det er panikkanfall. Det hjalp også å bli sint og slippe ut alt av følelser som for eks å gråte. Det er utrolig tungt, men det er ikke farlig. 

Jeg føler med deg. Har hatt det jevnt og trutt nå i 12år ca. Er 32år nå. 

Lykke til. ♡

Anonymkode: 2f5a1...9f3

Høres veldig likt ut som meg, helseangsten er nok det som ofte ligger bak. Men så fælt når det kommer da man tenker på helt andre ting og driver med noe som man er fokusert på. Som om noe bare banker på døra og kommer inn uten å bli invitert. Man tenker jo ikke at psyken kan drive sånn i kulissene, da ville man merke det! Men nei.. hjernen kan være min værste fiende. Som om det er en del av den jeg ikke har tilgang til den bare gjør som den vil plutselig! 

 

Anonymkode: 63b01...f83

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres veldig likt ut som meg, helseangsten er nok det som ofte ligger bak. Men så fælt når det kommer da man tenker på helt andre ting og driver med noe som man er fokusert på. Som om noe bare banker på døra og kommer inn uten å bli invitert. Man tenker jo ikke at psyken kan drive sånn i kulissene, da ville man merke det! Men nei.. hjernen kan være min værste fiende. Som om det er en del av den jeg ikke har tilgang til den bare gjør som den vil plutselig! 

 

Anonymkode: 63b01...f83

Vet, har det samme som deg. Er du godt voksen? Lenge har du hatt dette? 

Man må nesten lære seg å vinne angsten. Jeg blir lite sur og sint, men når den forbaska angsten kommer, blir jeg sint. Hvorfor liksomigså akkurat nå?!

Kjæresten min forstår ingenting av dette, han må bare prøve å roe meg ned fordi jeg puster som en gal. Føler jeg blir gal. Det er heldigvis blitt bedre og det vil jeg anta med deg også hvis du har det riktige fokuset. 

Anonymkode: 2f5a1...9f3

[AnonymBruker]

Hei, jeg har nesten aldri panikkangst lenger. Så om det er en trøst så kan det gi seg med årene. Klem

Anonymkode: 02ef4...094

[AnonymBruker]

Kommer og går, har vært bra i en lang periode nå. Mine trigges av stress, å kjøre bil i tuneller..

Eller går alltis bra i tunnelene, men skjer liksom på vei mot de, - mye respirasjon, prikking, kaldsvette og hjertebank. Men jeg har lært at det ikke er farlig, jeg må bare slå kaldluft på, snakke strengt til meg selv at det ikke er farlig, det går bra... Etc...

Går ofte over etter en liten stund, men har hatt bilturer det har hengt igjen i over to timer. Gjerne bilturer i forbindelse med jobb, med ukjente mennesker. Bruker mye energi da på å "skjule det", virke normal. Familie og venner og kollegaer vet om det, jeg kaan tulle med det også. Da er det litt lettere. Nærmer vi oss en tunnel, så kan jeg si "nå må dere snakke med meg, dere vet jeg har tunnellangst, snakk i vei så jeg blir distrahert." det er plagsomt, ekkelt, og det føles som man ikke får puste.

Men har vært utredet for alt Som har Med hjertet å gjøre, og så lenge jeg vet det ikke er farlig, så må jeg vel bare leve med det... Ble litt roligere når jeg har hørt om at det er ganske vanlig og at det er flere andre som Har det. Trodde et øyeblikk jeg var steine 😜 

Anonymkode: bd7a8...837

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet, har det samme som deg. Er du godt voksen? Lenge har du hatt dette? 

Man må nesten lære seg å vinne angsten. Jeg blir lite sur og sint, men når den forbaska angsten kommer, blir jeg sint. Hvorfor liksomigså akkurat nå?!

Kjæresten min forstår ingenting av dette, han må bare prøve å roe meg ned fordi jeg puster som en gal. Føler jeg blir gal. Det er heldigvis blitt bedre og det vil jeg anta med deg også hvis du har det riktige fokuset. 

Anonymkode: 2f5a1...9f3

Du bør fortelle kjæresten din om det. Lettere om Han forstår

Anonymkode: bd7a8...837

[gohege]

Jeg vet ikke om dette kan være til hjelp eller om det er mest til bry, men her er en link til et forskningsbasert selvhjelpskurs for panikkanfall og panikklidelse. https://www.kognitiv.no/psykisk-helse/ulike-lidelser/angstlidelser/panikklidelse/videobasert-selvhjelp-ved-panikklidelse/ 

[AnonymBruker]

Får det hver eneste gang jeg setter meg på et fly.. fikk det plutselig en gang, hadde aldri opplevd det før, måtte legge meg ned i midtgangen det var så flaut. Trodde jeg skulle dø. Måtte sitte en og en halv time på fly etter det og bare kjenne andres øyne på meg hele turen.

Anonymkode: c45c4...376