Hvordan klare å være mer raus?

[AnonymBruker]

Jeg føler at jeg prøver hele tiden å ikke være en bitter person. Jeg har allerede brukt mange år på å være bitter på omsorgspersoner og systemet generelt pga oppveksten og det er ikke en følelse jeg vil ha med meg.

Jeg klarer helt fint å utvise raushet i praksis, men inni meg føler jeg ofte noe annet. Hva gjør dere for å gi slipp på følelser som i verste fall kan føre til bitterhet?

Eks:  Da jeg vokste opp litt på kanten av samfunnet har jeg flere bekjente som har blitt uføre i ung alder. Selv har jeg slitt med mitt og jobbet hardt for å komme meg inn i arbeidslivet og selv om jeg vet at det er bedre å ha helse til å jobbe enn å ikke ha det så stikker det litt når disse bekjente uttrykker glede over å slippe å stresse med jobb eller å ha muligheten til ferier og plastiske operasjoner osv.  Jeg vet at det jeg kan gi barnet mitt ved å vise at det er normalt og meningsfullt å ha en jobb er veldig verdifullt, men de som er uføre sier ofte til meg at de er er så glade for å slippe å jobbe og dermed ha mer tid med barna sine. 

Jeg vet at alle er forskjellige og har forskjellige forutsetninger, men jeg blir bare så irritert (inni meg) av og til av å liksom måtte forsvare situasjonen min med dårlig økonomi og dårlig tid som aleneforsørger. Jeg kan jo ikke bare bli ufør heller og det er heller ikke ønsket. Jeg prøver å ha forståelse for at når leger og nav "dømmer" deg som ute av stand til å jobbe så må du jo akseptere situasjonen på best mulig måte og selvfølgelig finne ting å glede deg over ved situasjonen. Spesielt om du skal ha det sånn da fra 20 årene og til du dør.

Eks 2:   alle sier at jeg er så raus når det kommer til faren til barnet mitt da jeg "finner meg i mye" fra han. Gir han utallige sjanser til å ha et godt forhold med barnet. Men dette er ikke for å være snill mot han, kun av hensyn til barnet som er glad i han og at de faktisk har det fint når de møtes. Da tenker jeg at det er bedre med gode, sporadiske opplevelser sammen enn kun savn. Uansett så klarer jeg fint å forholde meg saklig til han uansett hvor forbannet han gjør meg, men problemet er at inni meg så vil jeg bare sparke han i trynet. Eller at et fjell skal rase over han.  

Er det noen som har tips eller erfaringer med å klare å slippe sånne tanker/følelser? Jeg ønsker å unne alle det beste og å ikke henge meg opp i ting. Jeg vet at jeg ikke kan forandre disse menneskene uansett. Noen ganger blir jeg bare så sint og irritert og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få det bort.

Anonymkode: 58f27...1b4