Noen som har byttet utdanning fra psykologi til medisin, eller motsatt?

[AnonymBruker]

Er det noen her som har byttet utdanning fra psykologi til medisin, eller fra medisin til psykologi? Tenker da på profesjonsutdanningene. Hvilke vurderinger lå til grunn for "skiftet" og sto det nye studiet til forventingene? Vurderer selv å bytte, men er redd jeg er for oppslukt i at "gresset er grønnere på den andre siden", uten at det nødvendigvis trenger å være sånn, og at jeg derfor kommer til å ta et dumt valg. 

Anonymkode: 0d494...0c4

[AnonymBruker]

Jeg har ikke gjort det, men tenker jo at du må velge ut fra interesser og hva slags arbeidsdag du ønsker?

Mye helg, kveld, natt eller større mulighet for mer stabil kontortid? 

Jobbe i større team, eller mer selvstendig? 

Være en "slave" av sykehuset eller sin egen sjef? (med mindre du blir fastlege og egen sjef selvfølgelig...)

Turnus og alt som hører med, eller muligens rett ut i jobb?

Jobbe med kroppslig sykdom eller med psyken? 

Mest sannsynlig flytte en del rundt i landet, eller bo relativt nært der du ønsker? 

Anonymkode: 4f653...37e

[AnonymBruker]

Det er to ganske ulike tilnærminger/måter å tenke på, så jeg ville først og fremst satt meg ordentlig inn i alternativet. Er det noe for meg - eller ikke?

Anonymkode: 27892...94a

[AnonymBruker]

Jeg ville sett på hva du ønsker å oppnå med å bytte. Tror du et bytte vil gi deg det du er ute etter? Hva er du ute etter, både mtp studiet og senere jobb? 

Anonymkode: 0f87e...bac

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er to ganske ulike tilnærminger/måter å tenke på, så jeg ville først og fremst satt meg ordentlig inn i alternativet. Er det noe for meg - eller ikke?

Anonymkode: 27892...94a

Jeg kan konkretisere svaret mitt litt. Jeg er ikke lege, men jeg har en medisinskfaglig bakgrunn. Jeg tok et psykologifag en gang, og det passet meg absolutt ikke. For meg ble det altfor mange svevende teorier og modeller, og for meg var det frustrerende og lite konkret. Jeg fikk A, så jeg klarte å tilpasse meg et nytt fagfelt sånn sett, men jeg ville mistrivdes veldig med et embetsstudium i psykologi, tror jeg. Det passer ikke meg, for jeg har en medisinsk tankegang. Jeg liker bedre ting som er mer konkrete og som kan testes på en enklere måte (virker behandlingen, eller virker den ikke?). For andre er det selvsagt omvendt. Det er fint at vi har begge tilnærmingene i helsevesenet og at de jobber sammen, det er en styrke. Men hva passer for DEG? 
 

Ellers er jeg selvsagt enig i at ting som arbeidstider, lønn og andre konkrete faktorer knyttet til yrkene er viktig. Men dette som ligger i bunn - hva disse to yrkene ER, de grunnleggende verdiene og tankene - er det viktig å ha tenkt over før man bytter (eller før man velger for første gang også, ideelt sett). 

Anonymkode: 27892...94a

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er to ganske ulike tilnærminger/måter å tenke på, så jeg ville først og fremst satt meg ordentlig inn i alternativet. Er det noe for meg - eller ikke?

Anonymkode: 27892...94a

TS her. Utfordringen min er at jeg synes begge feltene er veldig interessante. Jeg interesserer meg nok om kroppen som helhet (både kropp og sinn), og er veldig opptatt av problemstillinger ift helse i det daglige. Den ene dagen tenker jeg at det er lege jeg vil bli, men at arbeidsforhold med turnus/ umenneskelige lange vakter, vanskeligheter med å få LIS1, nyhetssaker om "utbrente leger" osv. gjør at jeg kvier meg for å gå den veien. Jeg tror altså at jeg hadde trivdes godt som medisinstudent, men ikke nødvendigvis sikker på om jeg hadde trivdes i arbeidshverdagen. Motsatt synes jeg nå psykologi er helt greit, og framtidig arbeidsliv virker bedre lagt til rette her, men jeg føler jeg ikke får tilfredsstilt alle interessene mine 100% gjennom dette studiet. Spørsmålet er da hva man skal vekte tyngst, studiet i seg selv, eller framtidig arbeidsliv/ karriere.   

Anonymkode: 0d494...0c4

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke gjort det, men tenker jo at du må velge ut fra interesser og hva slags arbeidsdag du ønsker?

Mye helg, kveld, natt eller større mulighet for mer stabil kontortid? 

Jobbe i større team, eller mer selvstendig? 

Være en "slave" av sykehuset eller sin egen sjef? (med mindre du blir fastlege og egen sjef selvfølgelig...)

Turnus og alt som hører med, eller muligens rett ut i jobb?

Jobbe med kroppslig sykdom eller med psyken? 

Mest sannsynlig flytte en del rundt i landet, eller bo relativt nært der du ønsker? 

Anonymkode: 4f653...37e

Gode poeng! Er det noen leger eller psykologer her som kan fortelle hvordan arbeidhverdagen ser ut? Blir jo litt betenkt av tanken på å være "slave" av sykehuset, som beskrevet her. 

Anonymkode: 0d494...0c4

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville sett på hva du ønsker å oppnå med å bytte. Tror du et bytte vil gi deg det du er ute etter? Hva er du ute etter, både mtp studiet og senere jobb? 

Anonymkode: 0f87e...bac

Det bunner nok i en usikkerhet om jeg kommer til å angre i ettertid på at jeg ikke studerte medisin og ble lege når jeg hadde muligheten. Interesserer meg som sagt for både kropp og sinn, og leser mye om begge feltene utenom studiene også. Jeg har snittet til å komme inn på medisin, og blir nok litt påvirket av følelsen over at jeg må utnytte det gode snittet. Selv om jeg ikke liker å innrømme det blir jeg nok litt påvirket av prestisjen mange mener ligger i å studere medisin. Jeg er fullstendig klar over at prestisje ikke bør være et argument i valg av studier, men på et eller annet plan blir man nok påvirket av dette uansett.  

Anonymkode: 0d494...0c4

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Utfordringen min er at jeg synes begge feltene er veldig interessante. Jeg interesserer meg nok om kroppen som helhet (både kropp og sinn), og er veldig opptatt av problemstillinger ift helse i det daglige. Den ene dagen tenker jeg at det er lege jeg vil bli, men at arbeidsforhold med turnus/ umenneskelige lange vakter, vanskeligheter med å få LIS1, nyhetssaker om "utbrente leger" osv. gjør at jeg kvier meg for å gå den veien. Jeg tror altså at jeg hadde trivdes godt som medisinstudent, men ikke nødvendigvis sikker på om jeg hadde trivdes i arbeidshverdagen. Motsatt synes jeg nå psykologi er helt greit, og framtidig arbeidsliv virker bedre lagt til rette her, men jeg føler jeg ikke får tilfredsstilt alle interessene mine 100% gjennom dette studiet. Spørsmålet er da hva man skal vekte tyngst, studiet i seg selv, eller framtidig arbeidsliv/ karriere.   

Anonymkode: 0d494...0c4

LIS1 er en flaskehals, men det er mange jobbmuligheter som lege som ikke involverer umenneskelige vakter. Mye kommer an på hva slags spesialitet du tenker deg, og hvor du velger å jobbe. 
Hvis du ikke får tilfredsstilt alle interessene dine under studiet nå - hva får deg til å tro at det blir bedre etter at du er ferdig? Samtidig - man trenger ikke nødvendigvis brenne for det man studerer. 
Arbeidslivet er viktigere enn studiene, tenker jeg. Du skal studere i 5-6 år, mens du skal jobbe i kanskje 40. Men det er viktig at du har tenkt gjennom hva du ønsker ut av arbeidslivet etterpå, og at du ser andre muligheter enn lange vakter på medisin/kirurgisk/gyn. 

Anonymkode: 27892...94a

[AnonymBruker]

Du kan jo ta et permisjonsår fra psykologstudiet og se om medisin er noe for deg. Da har du et år på å angre deg 😊 Og det går jo alltids an å bli psykiater?

Anonymkode: d5a0c...0a3

[AnonymBruker]

Jeg hadde samme "problem" som deg da jeg valgte studier. Tror jeg hadde trivdes godt som medisinstudent og kanskje ikke like godt som lege, samtidig som jeg trodde jeg kom til å trives greit som psykologstudent men enda bedre som psykolog. Endte opp med å studere psykologi, og er snart ferdig utdannet. Jeg er i alle fall veldig fornøyd med valget, og angrer på ingen måte den dag i dag. Hadde gjort det samme om igjen. 

Anonymkode: cae94...c02

[AnonymBruker]

Står i samme problemstilling, og er straks ferdig med andre året på psykologi. Synes psykologi er et kjempespennende fagfelt, men jeg er ikke sikker på om jeg passer til å være klinisk psykolog, og er heller ikke interessert i samfunnspsykologi og sånne ting. Jeg liker den delen som er knyttet til biologi og nevropsykologi, men for å jobbe innenfor det føler jeg man enten må forske eller bli klinisk nevropsykolog. Nevropsykolog virker spennende, men hvis jeg da vil bytte fra det så har jeg ingen ide om hva som hadde passet, og inntrykket mitt er at man ofte går fra vikariat til vikariat eller prosjekt til prosjekt innenfor forskning. Derfor jeg har nå i det siste begynt å tenke mer og mer på medisin, men er et vanskelig valg. Må da ta opp noen fag og sånn, og vet jo heller ikke om det passer meg, selv om jeg føler det som lege er flere muligheter som jeg interesserer meg for 

Anonymkode: 67946...a08

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Står i samme problemstilling, og er straks ferdig med andre året på psykologi. Synes psykologi er et kjempespennende fagfelt, men jeg er ikke sikker på om jeg passer til å være klinisk psykolog, og er heller ikke interessert i samfunnspsykologi og sånne ting. Jeg liker den delen som er knyttet til biologi og nevropsykologi, men for å jobbe innenfor det føler jeg man enten må forske eller bli klinisk nevropsykolog. Nevropsykolog virker spennende, men hvis jeg da vil bytte fra det så har jeg ingen ide om hva som hadde passet, og inntrykket mitt er at man ofte går fra vikariat til vikariat eller prosjekt til prosjekt innenfor forskning. Derfor jeg har nå i det siste begynt å tenke mer og mer på medisin, men er et vanskelig valg. Må da ta opp noen fag og sånn, og vet jo heller ikke om det passer meg, selv om jeg føler det som lege er flere muligheter som jeg interesserer meg for 

Anonymkode: 67946...a08

Hvor gammel er du? Du kan jo kanskje ta opp noen fag ved siden av studiene, så har du muligheten i det minste? Har du alltid følt det slik angående medisin vs psykologi, eller er det først etter du begynte på psykologi at du fant ut at medisin kanskje passer bedre?

Anonymkode: 0d494...0c4

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde samme "problem" som deg da jeg valgte studier. Tror jeg hadde trivdes godt som medisinstudent og kanskje ikke like godt som lege, samtidig som jeg trodde jeg kom til å trives greit som psykologstudent men enda bedre som psykolog. Endte opp med å studere psykologi, og er snart ferdig utdannet. Jeg er i alle fall veldig fornøyd med valget, og angrer på ingen måte den dag i dag. Hadde gjort det samme om igjen. 

Anonymkode: cae94...c02

Hva synes du er det beste med psykologstudiet? Altså hva er det som gjør at du ble så fornøyd? 😊 Vurderer psykologi selv, men frister med jus eller medisin også.  

Anonymkode: 0d494...0c4

[AnonymBruker]

Jeg er i en liknende situasjon som deg, TS! Går og grubler over akkurat samme dilemma om dagen, så skvatt nesten litt da jeg så tråden din :-P Jeg er snart ferdig med første året på medisinstudiet, men jeg vurderer å bytte til psykologi profesjon. I vår tok jeg et fag fra første semester av psykologi profesjon ved siden av medisinstudiet for å smake litt på det. Dette første året på medisin har vært veldig fint og spennende faglig sett synes jeg, liker bare fagfeltet bedre og bedre og føler på mange måter det er "meg". Samtidig er jeg også interessert i psykologi, og har nok på mange måter "lettere" for slike fag egentlig, som er mer refleksjonsfag og "skrivefag". Samtidig reagerer jeg litt på det med at ting kan bli litt lite konkret;  veldig mange teorier finnes om det samme fenomenet, og tester man teoriene blir det ulike resultater for hvert forsøk. Dette blir jo selvsagt generaliserende, men vil si det er mer sånn innenfor psykologien kontra medisin fordi så utrolig mange faktorer spiller inn og det er så mye man ikke vet. Så er det dette med arbeidstider, og der passer psykologjobben meg desidert best. Ønsker egentlig å jobbe dag, gjerne selvstendig, og ikke fryktelig mye mer enn det som er gjennomsnittet. Jeg har i tillegg noen helseproblemer, og ville følt meg mer trygg på å klare en psykologjobb enn en gjennomsnittlig legejobb med tanke på stress og eventuelt skiftarbeid. Så det er vel egentlig to ting som holder meg igjen, det ene er at jeg ikke klarer helt å føle noen identitet knyttet til psykologiutdanningen og pdykologifaget. Kanskje er det noe som kommer etter hvert, hvordan har det vært for andre som har begynt å studere dette? Hadde vært interessant å få vite :-) Så er det dette med selve faget, hvor jeg kanskje heller mer mot at medisin frister mest. Når det gjelder prestisje så skjønner jeg deg godt TS, selv om dette kanskje er litt tabu å snakke om. Det spilte nok litt inn for valget mitt også, selv om jeg ikke snakker høyt om det. Men tror nok statusen for psykologer definitivt er på vei oppover, og legers er nok litt på retur er jeg redd. 

Anonymkode: 8af1b...00f

[AnonymBruker]

Bli nevropsykolog 😉 Profesjonsstudium i psykologi og siden fem års spesialisering i nevro. Det er relativt konkret, «rette» svar, ligger tett opp mot nevrologien men med mer fokus på funksjon. Jeg syns det ble en perfekt blanding 😊

Anonymkode: e82a5...dad

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bli nevropsykolog 😉 Profesjonsstudium i psykologi og siden fem års spesialisering i nevro. Det er relativt konkret, «rette» svar, ligger tett opp mot nevrologien men med mer fokus på funksjon. Jeg syns det ble en perfekt blanding 😊

Anonymkode: e82a5...dad

Er du nevropsykolog? Hvordan ser arbeidshverdagen din ut? Lønn? Videre karrieremuligheter? 

Anonymkode: 0d494...0c4

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i en liknende situasjon som deg, TS! Går og grubler over akkurat samme dilemma om dagen, så skvatt nesten litt da jeg så tråden din 😛 Jeg er snart ferdig med første året på medisinstudiet, men jeg vurderer å bytte til psykologi profesjon. I vår tok jeg et fag fra første semester av psykologi profesjon ved siden av medisinstudiet for å smake litt på det. Dette første året på medisin har vært veldig fint og spennende faglig sett synes jeg, liker bare fagfeltet bedre og bedre og føler på mange måter det er "meg". Samtidig er jeg også interessert i psykologi, og har nok på mange måter "lettere" for slike fag egentlig, som er mer refleksjonsfag og "skrivefag". Samtidig reagerer jeg litt på det med at ting kan bli litt lite konkret;  veldig mange teorier finnes om det samme fenomenet, og tester man teoriene blir det ulike resultater for hvert forsøk. Dette blir jo selvsagt generaliserende, men vil si det er mer sånn innenfor psykologien kontra medisin fordi så utrolig mange faktorer spiller inn og det er så mye man ikke vet. Så er det dette med arbeidstider, og der passer psykologjobben meg desidert best. Ønsker egentlig å jobbe dag, gjerne selvstendig, og ikke fryktelig mye mer enn det som er gjennomsnittet. Jeg har i tillegg noen helseproblemer, og ville følt meg mer trygg på å klare en psykologjobb enn en gjennomsnittlig legejobb med tanke på stress og eventuelt skiftarbeid. Så det er vel egentlig to ting som holder meg igjen, det ene er at jeg ikke klarer helt å føle noen identitet knyttet til psykologiutdanningen og pdykologifaget. Kanskje er det noe som kommer etter hvert, hvordan har det vært for andre som har begynt å studere dette? Hadde vært interessant å få vite 🙂 Så er det dette med selve faget, hvor jeg kanskje heller mer mot at medisin frister mest. Når det gjelder prestisje så skjønner jeg deg godt TS, selv om dette kanskje er litt tabu å snakke om. Det spilte nok litt inn for valget mitt også, selv om jeg ikke snakker høyt om det. Men tror nok statusen for psykologer definitivt er på vei oppover, og legers er nok litt på retur er jeg redd. 

Anonymkode: 8af1b...00f

Hvilke fag/ emner består medisinstudiet av? Er det mye kjemi og fokus på type medisiner og lignende, eller fokuserer det mer på anatomi, fysiologi og funksjon? Hvor mye av studiet vies til helse og fokus på forebygging av sykdommer? 

Anonymkode: 0d494...0c4

[AnonymBruker]

På 25.5.2020 den 17.29, AnonymBruker skrev:

LIS1 er en flaskehals, men det er mange jobbmuligheter som lege som ikke involverer umenneskelige vakter. Mye kommer an på hva slags spesialitet du tenker deg, og hvor du velger å jobbe. 
Hvis du ikke får tilfredsstilt alle interessene dine under studiet nå - hva får deg til å tro at det blir bedre etter at du er ferdig? Samtidig - man trenger ikke nødvendigvis brenne for det man studerer. 
Arbeidslivet er viktigere enn studiene, tenker jeg. Du skal studere i 5-6 år, mens du skal jobbe i kanskje 40. Men det er viktig at du har tenkt gjennom hva du ønsker ut av arbeidslivet etterpå, og at du ser andre muligheter enn lange vakter på medisin/kirurgisk/gyn. 

Anonymkode: 27892...94a

Hvilke spesialiteter tenker du på da? Det som ligger mitt hjerte nærmest er nok tematikken rundt helse, fysisk aktivitet og god funksjon. Er usikker på hvor mye medisinstudiet fokuser på dette? Ser jo for meg at anatomi og fysiologi vil være kjempespennende, men er mer tvilende til om kjemi og lignende passer meg da jeg synes det var et ganske kjedelig fag på videregående. 

Anonymkode: 0d494...0c4

[botnlaus]

Dette er en interessant problemstilling. La oss diskutere. Medisin og psykologi prof. er to like studier i så måte at det kreves gode karakterer og er ettertraktede studier. Begge yrkene omhandler mennesker og behandling av lidelse, dog på noe ulike måter. 

Mitt beste råd til dere som sliter med dette valget er å tenke over flere ting og se på deg selv. Hvordan er du som person?Opplever du deg selv som empatisk, lyttende? Eller liker du å finne svar og løse problemet? Tar du mye plass i et rom eller har gir du plass til andre? Er du praktisk anlagt eller teoretiker? LIKER du mennesker? Dette er grunnleggende for begge yrkene egentlig. Ser du for deg å jobbe med andre mennesker hele dagen? Hvis ikke, finn på noe annet. Er du nysgjerrig på andre? Tålmodig? Som medisiner tenker jeg at det også er viktig å være praktisk anlagt, du liker å finne løsninger og svar. 

Hvordan liker du å jobbe? 

Hva er du interessert i? 

Tåler du at ting ikke alltid har et svar med to streker under?

Dersom man går medisin og interesserer seg for psykologi er jo ikke løpet kjørt dersom man ønsker å jobbe innenfor psykiatri.