Foreldrene mine besøker meg aldri

[AnonymBruker]

De besøker ikke meg men de besøker ofte broren min som bor like ved siden av meg. Jeg har spurt hvorfor, de svarte at jeg har flere venner en han og da trenger jeg ikke besøk av dem, syns ærlig talt det var en dårlig unnskyldning, Foreldre kan vel besøke barna sine selv om de har venner? Får heller aldri bli med når de besøker broren min. Krever ikke det, men har spurt noen ganger og da blir svaret tvert nei uten flere diskusjoner. Har besøkt han alene noen ganger, det har jeg sagt og dette liker de ikke av en eller annen grunn. De har alltid vært mer opptatt av broren min en meg, og da jeg var 16 år måtte jeg begynne på internatskole langt unna, og fikk ikke komme hjem så ofte, jeg tror dette var en mulighet for dem til å bli kvitt meg for en stund desverre, for å få mer tid til broren min. Kan ikke bare komme hjem nå heller da jeg ikke har bil og det nesten aldri går buss. Er bare hjemme til jul stort sett. Har nok desverre insett at de ikke bryr seg så mye om meg. Jeg har alltid måtte ta hensyn til broren min for alt, de har aldri bedt han om å ta noe hensyn til meg så vidt jeg vet. Har også fått høre at hvis det skulle skje noe fælt med meg så kom de ikke til å hjelpe da det ikke er deres problem, er vel ikke det, men de fleste foreldre vil vel hjelpe barna sine der de kan?Far har til og med sagt jeg måtte regne med å bli mobbet på ungdomskolen. Hva tenker dere om dette? De kan vel ikke akkurat bry seg når de behandler meg sånn?  Flere som har det på lignende måte? Jeg er eldst av meg og broren min.Jeg bor alene og har ikke barn, samme med han.

Anonymkode: 4b063...075

[SoWhat?]

Nå fikk jeg nesten vondt i magen. Hva feiler det enkelte foreldre? Jeg skjønner godt at du syns dette er hardt. 

Vet søren ikke hva jeg skal si. Er ihvertfall godt at du har venner, det betyr mye ❤️

Og ikke tro at det er deg det er noe feil med. Det er det nemlig ikke. Det er foreldrene dine som mangler ett eller annet. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, SoWhat? skrev:

Nå fikk jeg nesten vondt i magen. Hva feiler det enkelte foreldre? Jeg skjønner godt at du syns dette er hardt. 

Vet søren ikke hva jeg skal si. Er ihvertfall godt at du har venner, det betyr mye ❤️

Og ikke tro at det er deg det er noe feil med. Det er det nemlig ikke. Det er foreldrene dine som mangler ett eller annet. 

❤️

Anonymkode: 4b063...075

[jordbær86]

Noen burde aldri fått barn sier jeg bare.

[Tallla]

Hvor står broren din oppi dette her?

[AnonymBruker]

Dette er overhode ikke greit. Men det er typisk at det er eldste datter det skjer med, basert på min erfaring.....

jeg har opplevd og opplever litt av det samme som deg. Jeg har i alle mine voksne år lurt på hva i alle dager det er som  gjør at det blir slik. Konklusjonen er at jeg er så mye eldre at min mor ser mer på meg som en søster enn en datter.

Når jeg flyttet hjemmefra var mine søsken 2 og 6 og helt ærlig tror jeg ikke hun fikk med seg hva jeg helt holdt på med derifra og ila de neste 25 årene. Ikke at jeg gjorde noe galt. Tvert imot, hadde 6 i alle fag og studerte et prestisjetudium og har i dag ingenting jeg angrer på. Men jeg hadde en periode i livet (barnefødsler osv) der jeg skulle ønske jeg kunne ha hatt en støttende familie, men men. De er helt merkelige.

Hun husker alt fra mine søskens barndom, men meg som hun fikk da hun var student husker hun bare bruddstykker. Jeg har igrunnen gitt opp hele opplegget. De ser på meg som en de ringer når de skal ha hjelp med sykdom, medisiner og for å lese journaler og epikriser osv osv. Men det kommer alltid til å være jeg som er «eldst» i denne relasjonen om du skjønner? Jeg føler meg som moren til mora mi og det har jeg vel følt siden mitt første søsken ble født. 

Snakk med noen. Få plassert tankene og følelsene og husk at det er ikke deg det er noe galt med. Tvert imot. 

Klem ❤️

 

 

Anonymkode: 9d94b...bad

[AnonymBruker]

På 23.5.2020 den 21.14, AnonymBruker skrev:

Dette er overhode ikke greit. Men det er typisk at det er eldste datter det skjer med, basert på min erfaring.....

jeg har opplevd og opplever litt av det samme som deg. Jeg har i alle mine voksne år lurt på hva i alle dager det er som  gjør at det blir slik. Konklusjonen er at jeg er så mye eldre at min mor ser mer på meg som en søster enn en datter.

Når jeg flyttet hjemmefra var mine søsken 2 og 6 og helt ærlig tror jeg ikke hun fikk med seg hva jeg helt holdt på med derifra og ila de neste 25 årene. Ikke at jeg gjorde noe galt. Tvert imot, hadde 6 i alle fag og studerte et prestisjetudium og har i dag ingenting jeg angrer på. Men jeg hadde en periode i livet (barnefødsler osv) der jeg skulle ønske jeg kunne ha hatt en støttende familie, men men. De er helt merkelige.

Hun husker alt fra mine søskens barndom, men meg som hun fikk da hun var student husker hun bare bruddstykker. Jeg har igrunnen gitt opp hele opplegget. De ser på meg som en de ringer når de skal ha hjelp med sykdom, medisiner og for å lese journaler og epikriser osv osv. Men det kommer alltid til å være jeg som er «eldst» i denne relasjonen om du skjønner? Jeg føler meg som moren til mora mi og det har jeg vel følt siden mitt første søsken ble født. 

Snakk med noen. Få plassert tankene og følelsene og husk at det er ikke deg det er noe galt med. Tvert imot. 

Klem ❤️

 

 

Anonymkode: 9d94b...bad

Kjipt å ha det sånn. Klem til deg også ❤️

Anonymkode: 4b063...075