Mine foreldre forskjellsbehandler meg og søstera mi ekstremt, hva bør jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med min mor, stefar og 5 år yngre halvsøster. Min egen far og hans familie har aldri vært inni bilde. Opp gjennom oppveksten har jeg alltid blitt ned prioritert, dvs. fikk alltid beskjed om at vi ikke hadde råd hvis det var klassetur eller ting som kostet noe. Til konfirmasjonen fikk jeg ikke bunad, til tross for at jeg ønsket meg det, fikk beskjed om at det var dyrt og unødvendig, fikk beskjed om å flytte ut dagen etter at jeg hadde fullført vgs, eller begynne å betale leie. Når jeg kjøpte meg min første leilighet, fikk jeg ingen hjelp, hverken økonomisk eller praktisk med flytting. Hele barndommen gikk jeg i arveklær fra min 3 år eldre kusine, klærne hennes var 90 % av garderoben min. 
 

Mens min halvsøster har fått alt hun har pekt på, alltid fine klær, drev med dyre fritidsaktiviteter (ridning og skiskyting). Til konfirmasjonen fikk hun en nydelig bunad med alt sølv inkludert, hun fikk i tillegg en utrolig fin konfirmasjonsfest med fancy catering og mange gjester. De spanderte lappen og bil på henne når hun fylte 18 år, dette var også noe de ikke hadde råd til når det gjaldt meg. Nå studerer halvsøster og de har valgt å kjøpe en leilighet til henne i byen, slik at hun kan bo der mens hun studerer. 
 

Jeg synes det er kjempevondt alt sammen. Skjønner ikke hvordan min mor kan behandle meg så dårlig? Jeg er jo hennes biologiske datter. Min mor har en godt betalt jobb og sitter godt i det, hun tjener mer enn stefar. Stefar har alltid vært tydelig på at han ikke er interessert i å bruke penger på meg, men mamma? Hun burde vise meg noe omtanke. Det er ikke min feil at hun fikk meg ung og min biologiske far er rusmisbruker. 
 

Nå har jeg fått barn selv og mor viser liten interesse for sitt barnebarn også. Hun har kun vært innom en gang siden hun ble født (3 måneder siden). Da var det kort besøk, hun sa hun stakk innom fordi hun likevel skulle innom byen, ingen gave eller oppmerksomhet til mini. 
Det er så vondt, mitt barn vil vokse opp uten besteforeldre, min mor bryr seg ikke, mens mannens foreldre bor i utlandet. 
 

Hva gjør jeg? Dette plager meg veldig? Selvom jeg har egen bolig og en snill mann, «trenger» ikke noe fra dem i dag. Men likevel er det vondt å tenke på. 

Anonymkode: 18a8e...fd1

[AnonymBruker]

Kutt kontakten.

Anonymkode: aa0b1...e24

[Ulven]

Hva du gjør? Jeg hadde kuttet ut hele gjengen. De høres ut som den verste sort mennesker, og slike trenger man ikke i livet. 

[Scoops]

Hjelpe meg for en råtten mor og stefar du har,fikk helt vondt inni meg av og lese dette . Har desverre ikke noe tips til deg,for vet at det ikke er så lett og bare kutte kontakten helt heller,men håper du finner ut hva som er best for deg og dine ❤️
 

[AnonymBruker]

Kutt kontakten med disse umenneskene. Barnet ditt har det også mye bedre uten en så råtten person i livet sitt.

Anonymkode: eac8b...a09

[AnonymBruker]

Dette innlegget gjorde meg veldig trist! De fortjener ikke å ha deg i livet sitt, bare dropp dem!

Anonymkode: f55ea...6c6

[AnonymBruker]

Huff, lei lesing! Skjønner godt at dette er ondt å tenke på og ser jo ikke ut som det at du fikk barn forandrer ting. Så jeg ville ha kuttet kontakten for å tenke på mitt eget liv.

Anonymkode: 5e89b...9b4

[AnonymBruker]

Trodde et øyeblikk jeg leste om meg selv, har opplevd skremmende nøyaktig det samme. 

Jeg kuttet kontakten og har blitt den store stygge ulven. Jeg har det så utrolig mye bedre uten dem, men så klart det er vondt likevel. 

Kutt dem ut. 

Anonymkode: f005f...af5

[Nymerïa]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner ikke hvordan min mor kan behandle meg så dårlig?

Det skjønner ikke jeg heller. Men saken er at det er mange mødre som svikter barna sine. Det beste rådet jeg kan gi er å slutte å håpe at hun på en eller annen måte blir den moren du ønsker, du kaster bort livsenergien din på det. Og så tenker du nøye gjennom hvem det er du har i livet ditt som vil deg vel og så bruker du kreftene dine på dem. Det vil du få mye mer igjen for og de fortjener det bedre enn moren din.

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vokst opp med min mor, stefar og 5 år yngre halvsøster. Min egen far og hans familie har aldri vært inni bilde. Opp gjennom oppveksten har jeg alltid blitt ned prioritert, dvs. fikk alltid beskjed om at vi ikke hadde råd hvis det var klassetur eller ting som kostet noe. Til konfirmasjonen fikk jeg ikke bunad, til tross for at jeg ønsket meg det, fikk beskjed om at det var dyrt og unødvendig, fikk beskjed om å flytte ut dagen etter at jeg hadde fullført vgs, eller begynne å betale leie. Når jeg kjøpte meg min første leilighet, fikk jeg ingen hjelp, hverken økonomisk eller praktisk med flytting. Hele barndommen gikk jeg i arveklær fra min 3 år eldre kusine, klærne hennes var 90 % av garderoben min. 
 

Mens min halvsøster har fått alt hun har pekt på, alltid fine klær, drev med dyre fritidsaktiviteter (ridning og skiskyting). Til konfirmasjonen fikk hun en nydelig bunad med alt sølv inkludert, hun fikk i tillegg en utrolig fin konfirmasjonsfest med fancy catering og mange gjester. De spanderte lappen og bil på henne når hun fylte 18 år, dette var også noe de ikke hadde råd til når det gjaldt meg. Nå studerer halvsøster og de har valgt å kjøpe en leilighet til henne i byen, slik at hun kan bo der mens hun studerer. 
 

Jeg synes det er kjempevondt alt sammen. Skjønner ikke hvordan min mor kan behandle meg så dårlig? Jeg er jo hennes biologiske datter. Min mor har en godt betalt jobb og sitter godt i det, hun tjener mer enn stefar. Stefar har alltid vært tydelig på at han ikke er interessert i å bruke penger på meg, men mamma? Hun burde vise meg noe omtanke. Det er ikke min feil at hun fikk meg ung og min biologiske far er rusmisbruker. 
 

Nå har jeg fått barn selv og mor viser liten interesse for sitt barnebarn også. Hun har kun vært innom en gang siden hun ble født (3 måneder siden). Da var det kort besøk, hun sa hun stakk innom fordi hun likevel skulle innom byen, ingen gave eller oppmerksomhet til mini. 
Det er så vondt, mitt barn vil vokse opp uten besteforeldre, min mor bryr seg ikke, mens mannens foreldre bor i utlandet. 
 

Hva gjør jeg? Dette plager meg veldig? Selvom jeg har egen bolig og en snill mann, «trenger» ikke noe fra dem i dag. Men likevel er det vondt å tenke på. 

Anonymkode: 18a8e...fd1

Har vokst opp med to biologiske foreldre som er sånn mot meg, uten grunn. Ønsket meg en spesiell ting til konfirmasjonen. Jeg fikk det ikke, ikke på langt nær. Noen år senere og med dårligere økonomi så får min søster denne gaven + litt til. Forskjellen er så tydelig når min gave kostet 1500 og hennes 6500. For meg var det ikke så fælt på en måte, for slik var det jo gjennom alt av bursdager og jul. Min søster fikk et spesialbestilt plagg til flere tusen kroner og jeg fikk en bok. Helt vanlig hos oss. 

Min søster fikk alt hun pekte på, selv om hun er yngst. Hun fikk en dyr sak til en spesiell hobby som 6 åring, mens jeg måtte se på at det der var kun hennes. Selv fikk jeg ingenting. Så når hun hadde vokst fra den så fikk hun større og bedre innen samme. Hun fikk drive med den dyre idretten, mens jeg ble behandlet som luft. 

Hun fikk ha guttebesøk til overnatting i en alder av 13 år. Med meg var det krise om jeg skulle overnatte hos kjæresten hos foreldrene da jeg var 17. Hun fikk lappen og bil påspandert, når den første bilen røyk så fikk hun ny. Mens jeg måtte betale alt selv. I tillegg var det aldri noen som hadde tid til å kjøre med meg, så det kostet meg ganske dyrt. 

Vi er helt biologiske begge to, likevel denne forskjellen. Så fikk jeg beskjed både som 14 åring og som 21 åring at moren min aldri har elsket meg. Så det var det. 

Anonymkode: bf7a2...eaa

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vokst opp med min mor, stefar og 5 år yngre halvsøster. Min egen far og hans familie har aldri vært inni bilde. Opp gjennom oppveksten har jeg alltid blitt ned prioritert, dvs. fikk alltid beskjed om at vi ikke hadde råd hvis det var klassetur eller ting som kostet noe. Til konfirmasjonen fikk jeg ikke bunad, til tross for at jeg ønsket meg det, fikk beskjed om at det var dyrt og unødvendig, fikk beskjed om å flytte ut dagen etter at jeg hadde fullført vgs, eller begynne å betale leie. Når jeg kjøpte meg min første leilighet, fikk jeg ingen hjelp, hverken økonomisk eller praktisk med flytting. Hele barndommen gikk jeg i arveklær fra min 3 år eldre kusine, klærne hennes var 90 % av garderoben min. 
 

Mens min halvsøster har fått alt hun har pekt på, alltid fine klær, drev med dyre fritidsaktiviteter (ridning og skiskyting). Til konfirmasjonen fikk hun en nydelig bunad med alt sølv inkludert, hun fikk i tillegg en utrolig fin konfirmasjonsfest med fancy catering og mange gjester. De spanderte lappen og bil på henne når hun fylte 18 år, dette var også noe de ikke hadde råd til når det gjaldt meg. Nå studerer halvsøster og de har valgt å kjøpe en leilighet til henne i byen, slik at hun kan bo der mens hun studerer. 
 

Jeg synes det er kjempevondt alt sammen. Skjønner ikke hvordan min mor kan behandle meg så dårlig? Jeg er jo hennes biologiske datter. Min mor har en godt betalt jobb og sitter godt i det, hun tjener mer enn stefar. Stefar har alltid vært tydelig på at han ikke er interessert i å bruke penger på meg, men mamma? Hun burde vise meg noe omtanke. Det er ikke min feil at hun fikk meg ung og min biologiske far er rusmisbruker. 
 

Nå har jeg fått barn selv og mor viser liten interesse for sitt barnebarn også. Hun har kun vært innom en gang siden hun ble født (3 måneder siden). Da var det kort besøk, hun sa hun stakk innom fordi hun likevel skulle innom byen, ingen gave eller oppmerksomhet til mini. 
Det er så vondt, mitt barn vil vokse opp uten besteforeldre, min mor bryr seg ikke, mens mannens foreldre bor i utlandet. 
 

Hva gjør jeg? Dette plager meg veldig? Selvom jeg har egen bolig og en snill mann, «trenger» ikke noe fra dem i dag. Men likevel er det vondt å tenke på. 

Anonymkode: 18a8e...fd1

Vis jeg hadde vært deg, jeg hadde kuttet kontakt med dem! Hadde byttet tlf nr eller blokkert. Aldri åpnet døren når de kom på besøk, hadde flyttet langt vekk fra dem. Du har barn og en snill mann som du sier. Da trenger du ikke den moren du har. 
Du kommer bli verdens beste mormor/ bestemor i fremtiden! 

Anonymkode: decb8...1cd

[Neket]

Alle svarer kutt kontakten, er jeg den eneste som ville konfrontert dem? Spurt hvorfor, og fortalt hvor sårende det er, for så å kutte kontakten? 

[AnonymBruker]

7 timer siden, Neket skrev:

Alle svarer kutt kontakten, er jeg den eneste som ville konfrontert dem? Spurt hvorfor, og fortalt hvor sårende det er, for så å kutte kontakten? 

Fordi slike folk aldri innrømmer at de har gjort noe feil.

Anonymkode: f005f...af5

[Neket]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi slike folk aldri innrømmer at de har gjort noe feil.

Anonymkode: f005f...af5

 Nei, det er nå forsåvidt greit at de nok benekter alt, men kan jo HÅPE at de etterhvert får noe å tenke på...

Og jeg hadde ihvertfall følt meg LITT bedre om jeg blåste ut før jeg ba dem dra til helvete 😇

[AnonymBruker]

Konfronter. Om hun ikke innrømmer noe feil kutter du all kontakt

Anonymkode: 99c50...1b8

[AnonymBruker]

Det er ganske drastisk å kutte all kontakt...

Kanskje du bare må innfinne deg med situasjonen og ikke forvente noe mer, verken fra eller til. Jeg vet ikke om dette er mulig eller gjør alt for vondt?

Anonymkode: 318b5...07e

[AnonymBruker]

Leit innlegg å lese, og følelsen du sitter med er vond og sår. 
samtidig vil jeg komme med noen innspill. 
første barn blir som regel alltid det barnet med strengeste regler osv. Rett og slett fordi det er første gang man blir foreldre. 
neste får litt friere tøyler, og sånn fortsetter d gjerne. 
jeg er nr 2 av 5 søsken, og selv om vi alle har fått kjærlighet og omsorg, opplever vi alle 5 ulike måter å bli behandlet på av mor og far. Den siste fikk det naturligvis lettest på alle måter, både når d gjaldt regler, økonomi, oppfølging osv. 
heldigvis har dette aldri vært kime til sjalusi mellom oss søsken. 
kanskje fordi vi har snakket mye med både hverandre og med foreldre om forskjellen. 
mine foreldre hadde dårlig råd når jeg var liten, og god råd da den yngste var liten. 
 

jeg tenker det beste du kan gjøre er å sette deg ned med både søster og mor og fortelle hvordan du har d. 
ingen anklager, men bare en åpen snakk om hvordan du har det. 

jeg oppfatter innlegget ditt som sårt, men også som veldig anklagende. Det er kanskje berettiget, men hvis du anklager vil du bare møte motstand. 
bruk mannen eller en venninne og øv deg på Hva du vil si og hvordan. 
evt skriv et brev. 
 

når du selv får flere barn vil du oppdage at selv om du elsker barna dine like høyt, så vil din relasjon til dem være ulik. 
det handler ikke om kjærlighet, men om kjemi, personlighet, omstendigheter og erfaringer. 
 

Ønsker deg lykke til og håper det ordner seg. Hvis ikke tenker jeg du vil ha glede av psykolog etc for å bearbeide det vonde du kjenner på. Ikke la dette prege resten av ditt liv ❤️

Anonymkode: 15c65...66f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ganske drastisk å kutte all kontakt...

Kanskje du bare må innfinne deg med situasjonen og ikke forvente noe mer, verken fra eller til. Jeg vet ikke om dette er mulig eller gjør alt for vondt?

Anonymkode: 318b5...07e

Kutt all kontakt, Ts!

Moren din håper at du tenker likt som ab07e, og derfor behandlinger hun deg som dritt. Det er de som aldri kutter kontakten fordi det er en drastisk avgjørelse, fordi man har et par gode minner, fordi de er familie og blod er tykkere enn vann++ 

Du burde kutte kontakten nettopp fordi de ikke behandler deg som familie - en familie hadde støttet deg, behandlet dere likt, og elsket deg. 

Bruk tiden på DIN egen elskede familie - mann og barn - og la stesøster streve når moren din blir gammel og forventer besøk. Bruk energien din på de som fortjener det, og ikke en "mor" som har valgt å gjøre deg til noe annenrangs. 

Anonymkode: 22490...531

[AnonymBruker]

Ikke kutt kontakten. Det skaper bare enda mer vondt! 
Men vær åpen med dem om hvorfor du Evt tar avstand og hva du kjenner på. 
å kutte kontakten høres lett ut, men tro meg- det gjør også j.... vondt!!!  
 

Dialog via brev eller samtale har jeg størst tro på. 
å forvente en innrømmelse fra dem kan du bare glemme. De har et helt annet ståsted og ser nok situasjonen fra en helt annen vinkel! 
så da ender d bare med at dere anklager hverandre. 
Ta utgangspunkt i egne følelser og opplevelser. Det kan de aldri ta deg på. 
anklager du dem derimot blir du sannsynligvis slaktet... 

vær klok i dialogen. 
lykke til  

Anonymkode: 15c65...66f

[Gjest Lama_Drama]

Sånn er det her og. Jeg trøster meg med at det ikke er jeg som skal ta vare på dem når de blir gamle og demente, da fpr de tilbake akkurat like mye som de har gitt. Omtrent ingenting.