Jeg er gravid. Ung, singel, student

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du skulle rådet en venn om dette, hva ville du sagt da? 

Anonymkode: db970...68e

Jeg hadde selvfølgelig stilt meg mer eller mindre nøytral og sagt at jeg støttet henne uansett hva. Men i mitt stille sinn hadde jeg nok ment at hun burde beholde, men det kommer selvfølgelig an på hvilken venn. De fleste vennene mine hadde nok blitt kjempegode mødre (eller fedre) den dag i dag, men også et par stykker som helt klart burde vente noen år. Men selv de som burde vente noen år tror jeg hadde voks med oppgaven. 

 

39 minutter siden, edwardnigma skrev:

Søk på «aleneforsørger risiko», så ser du problematikken barnet i stor grad vil stå overfor. Legger du til at barnet vil ha en «fri sjel» som far, altså en særdeles ustabil person i en rolle som egentlig skal være en trygghet, så har du det gående.

For ikke å si når du møter den du vil dele livet ditt med, og man alltid må ta hensyn til et særkullsbarn.

Jeg finner ikke noe særlig forskning på dette når jeg Googler, kan du sende linker? 

Han er hverken ustabil eller spontan. Faktisk mye mindre spontan enn meg. ´´Fri sjel´´ var nok litt feil betegnelse. Han er av typen som tenker at det meste ordner seg, veldig avslappet og mindre moden enn meg selvom han er flere år eldre. Han er veldig tålmodig, har masse energi og viser kjærlighet til folk rundt seg på en nærmest bemerkelsesverdig fin måte. På en annen side er han som sagt litt umoden og lever til tider veldig i nuet. Men jeg tror han blir en god far på sin måte.

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble uplanlagt gravid som 40-åring og slet med motsatte tanker som deg, var jeg for gammel for å bli mamma? Vil barnet kunne få en bra oppvekst med eldre foreldre? Hva da med at den vil miste besteforeldre tidlig? At jeg kanskje ikke kan stille opp som bestemor om det skulle bli slik at barnet mitt får egne barn noe sent? 
I dag er jeg 45 og mamma til en femåring. Fremdeles kommer disse tankene, men jeg står ved mitt valg og gjør det beste for oss to. Barnet mitt er lykkelig og vi lever ett fint liv vi to  

Tror det er endel av prosessen, at man reflekterer og er usikker på de evt mangler man har i forhold til det å bli mor.
At man tenker over alle de man skuffer ved å bli alenemor i for ung/for gammel alder.
Det finnes masse støtteordninger for studenter som er gravide/foreldre så jeg ville satt meg inn i muligheter og hva støtte du kan få. Du virker som en moden og reflektert person så jeg tror nok at du kommer til å få det helt fint, uansett hva du velger.
At du allerede har begynt å få følelser for den lille inni magen din vil vel gi deg svaret på hva som er riktig for deg å gjøre vil jeg tro.

Anonymkode: 47f44...0a9

Det er som du skriver også fordeler ved å være ung. Barnet blir eneste lille i familien, jeg kommer til å ha en fleksibel hverdag som student, gode støtteordninger osv. Jeg føler en merkelig og ny kribling inni meg. Jeg klarer ikke helt å sette ord på det. Det er kjærlighet, frykt, glede, spenning og omsorg. Den beste måten jeg kan beskrive det på er en følelse av at nå er det noe som er ti tusen ganger viktigere enn meg og alt annet. Jeg hverken kjenner, har sett, eller visst om dette ´´noe´´ spesielt lenge, og at jeg føler det slik allerede er kanskje, som du sier, svaret jeg leter etter ❤️ 

---

Jeg har vel funnet ut at mye av dilemmaet mitt koker ned til at jeg er redd for at folk rundt meg blir skuffet over meg, eller syns synd på meg for den situasjonen jeg har satt meg selv i. Noe av det verste jeg vet er nok å bli syntes synd på. Dette høres kanskje dømmende og forutinntatt ut, men jeg er redd for å bli en stereotypisk alenemor. Jeg forbinder det nok litt med dårlig økonomi, lav utdanning og generelt lite ressurser. 

TS

Anonymkode: 61a1a...69b

[edwardnigma]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg finner ikke noe særlig forskning på dette når jeg Googler, kan du sende linker? 

Han er hverken ustabil eller spontan. Faktisk mye mindre spontan enn meg. ´´Fri sjel´´ var nok litt feil betegnelse. Han er av typen som tenker at det meste ordner seg, veldig avslappet og mindre moden enn meg selvom han er flere år eldre. Han er veldig tålmodig, har masse energi og viser kjærlighet til folk rundt seg på en nærmest bemerkelsesverdig fin måte. På en annen side er han som sagt litt umoden og lever til tider veldig i nuet. Men jeg tror han blir en god far på sin måte.

Høres ikke ut som oppskriften på en god forelder. Noe av det viktigste med foreldre er tilstedeværelse. Er person som er inn og ut, og som ikke tenker fremover er en dårlig forelder.

Du må nok belage deg på å være aleneforelder, noe er barn ikke er tjent med.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vil først starte med å si at du virker veldig reflektert og oppegående, og at du for all del har de beste forutsetninger for å bli en god mamma. 

Det er enkelt for andre å kommentere her inne «følg hjertet ditt❤️« og lignende, men ingen av disse holder hånden din når ting blir beintøft(og det blir det). 
 

Ut i fra innlegget ditt vil jeg helt klart råde deg til å vente. Vent til du er i et trygt og godt forhold. Barnefar som sliter med diverse kan fort bli problematisk. Dette er ikke din siste sjanse til å bli mamma. 
 

Det å bli mamma er et stort sjokk for mange, og det kan gjøre ting med psyken du ikke trodde var mulig. Det er enormt mye kjærlighet og glede, men det er også mange bekymringer og dårlig samvittighet. Et barn fortjener alt, og hvis man er i en lite etablert livssituasjon føles det vondt å ikke kunne gi det alt. 
 

Jeg var 19 år og fryktelig naiv selv da jeg ble mamma for første gang med en barnefar som ikke hadde noen ting på stell. Det har vært utrolig tøft og mange ting jeg har lært på den harde måten. Men heldigvis har jeg hatt mye flaks, jeg har et stort nettverk, en familie og samboer som har gjort ting veldig mye bedre. Jeg har hatt flaks og fått en veldig god jobb, og lever i dag et godt liv med barnet mitt. Men veien dit har vært bratt. 
 

En annen ting å tenke på er at det er ingen garantier for å få et friskt barn. Mange får barn med spesielle behov og kanskje alvorlige sykdommer eller handikap. Dette er noe man må være forberedt på. Hvis du skulle bli syk og ikke klare å ta deg av et barn, hvem skal gjøre det? Er barnefar i stand til det? 

Jeg synes det er viktig å få frem litt flere nyanser enn bare «jeg tror du allerede har bestemt deg, dette går bra❤️«. De fleste førstegangsfødende er veldig naive(meg selv inkludert) og får et stort sjokk når de får føle på kroppen hvilket enormt ansvar det er å bli forelder. 
 

Jeg ønsker deg uansett lykke til hva enn du velger, TS. 😊 

Anonymkode: 6cc57...c94

[AnonymBruker]

Jeg tenker abort er det smarteste om du velger med hodet, men at du må kjenne veldig veldig godt etter om det er noe du kan leve med resten av livet. Hvis du allerede har morsfølelsen for fosteret kan det hende at abort er en beslutning du kommer til å angre på, og da er det mye bedre å få barnet.Har inntrykk av at det er mange som aldri helt kan slippe tanken på barnet de aldri fikk eller den dårlige samvittigheten. Det praktiske ordner seg alltid! Du er jo i tillegg gode venner med barnets far 😊👍

Hvis du bestemmer deg for å beholde er mitt forslag at du søker overflytting på studiet og tar høstsemesteret der du kommer fra. Da kan du bo ikke alt for langt fra foreldrene dine. Det er absolutt mulig å studere med barn (det har jeg gjort selv og kjenner mange andre som også har gjort det), det finnes studentleiligheter med plass til barn, du får foreldresripend og du får omtrent gratis barnehage med gratis varmmat hver dag. Hadde min eldste i studentbarnehage i Oslo i 5 år, og dette er beste barnehagen vi har hatt (har prøvd flere med de andre barna mine etter det).

Når barnet blir stort nok til å sette pris på ferie, kino, dyreparken mm er du ferdig med å studere og du jobber, så ikke noe problem der heller altså. Jeg opplevde ikke selv at det var vanskelig å få jobb heller, selv om søket mitt ble endret fra de store prestigeplasser i konsulenthus/trainee stillinger til «en spennende jobb med normal arbeidstid, flekstid og mulighet til hjemmekontor». 

Det viktigste av alt nå er at du tar en beslutning for din egen skyld. Ikke for din foreldre, barnefaren eller noen andre. Du er voksen og det er ditt valg. Hvis du får barnet blir du kjent med andre studentforeldre som er i samme situasjon som deg, ville overhodet ikke gruet meg for det selv om det blir annerledes enn for dine studentkolleger. Det løser seg uansett hva du måtte velge! Masse masse lykke til!

Anonymkode: e93ce...900

[AnonymBruker]

Ut i fra det du har skrevet her ville jeg rådet deg til å beholde. Du virker utrolig reflektert og moden, så jeg tror du vil klare dette bra. Som ung mor vil du mest sannsynlig bli den mest populære blant foreldrene også. Du vil også tenke på det barnet du aldri fikk hvis du skulle slite med å bli gravid senere, og det er ikke sikkert at du finne den perfekte og få barn med den personen uansett.

Anonymkode: c43f9...783

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg vil først starte med å si at du virker veldig reflektert og oppegående, og at du for all del har de beste forutsetninger for å bli en god mamma. 

Det er enkelt for andre å kommentere her inne «følg hjertet ditt❤️« og lignende, men ingen av disse holder hånden din når ting blir beintøft(og det blir det). 
 

Ut i fra innlegget ditt vil jeg helt klart råde deg til å vente. Vent til du er i et trygt og godt forhold. Barnefar som sliter med diverse kan fort bli problematisk. Dette er ikke din siste sjanse til å bli mamma. 
 

Det å bli mamma er et stort sjokk for mange, og det kan gjøre ting med psyken du ikke trodde var mulig. Det er enormt mye kjærlighet og glede, men det er også mange bekymringer og dårlig samvittighet. Et barn fortjener alt, og hvis man er i en lite etablert livssituasjon føles det vondt å ikke kunne gi det alt. 

Anonymkode: 6cc57...c94

Jeg er nok enig i at jeg egentlig burde vente, men situasjonen er nå en gang sånn at jeg faktisk er gravid. Hadde jeg ikke vært gravid så hadde det vært veldig naturlig å vente flere år til. Vente til jeg har partner, hus, jobb, bil osv. Men sånn som ting er nå handler det ikke bare om å ´´vente´´, det handler om å gi mitt fremtidige barn muligheten til å få et liv eller ikke. Det er ikke bare snakk om å vente noen år med å bli mamma, det er snakk om å måtte ta en abort. Fjerne et embryo som allerede nå har en oppskrift på hvem han eller henne skal bli. Gener, kjønn, høyde, vekt, hårfarge, øyenfarge - det er i embryoet nå. Og det føles så ufattelig forferdelig og nesten barbarisk å abortere det. Selvom jeg er veldig enig i at jeg nok i utgangspunktet burde ventet. Hadde jeg visst at jeg har hatt eggløsning med p-pillene så hadde jeg aldri hatt sex uten kondom i utgangspunktet, men det er jo forseint nå. 

Det føles feil å kalle det for å ´´velge å vente´´, når barnet allerede er på vei. Men jeg skjønner tankegangen din veldig godt  

Selvfølgelig fortjener et barn alt, men hvem kan egentlig gi barnet sitt alt? Ingen, tror jeg. Alle foreldre har begrensinger hva gjelder enten penger, tid, helse, alder, øvrige søsken, bosted, jobb osv. Det hadde foreldrene mine også, og foreldrene til alle jeg kjenner. Det kommer jeg også til å ha, sikkert hovedsakelig når det gjelder økonomi. Men på den andre siden kan jeg tilby barnet mitt en fleksibel hverdag som student. Jeg er ung, besteforeldrene er unge, jeg har masse energi og kommer til å være relativt ung omtrent frem til barnet mitt er voksen selv. Her kommer det sikkert litt an på hva man legger i ´´alt´´, men at ingen kan tilby barnet sitt absolutt alt og at alle har begrensinger, tenker hvertfall jeg.

Jeg VET at jeg kan gi barnet mitt kjærlighet, trygghet, forståelse, raushet og omsorg. Vi kommer kanskje ikke til å kunne dra på lekeland hver søndag eller to uker til syden hver sommer. Men jeg kan gi barnet mitt den samme nysgjerrigheten, livsgleden, energien og positiviteten som jeg selv føler at jeg har. 

TS

Anonymkode: 61a1a...69b

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

e93ce...900

abe93ce...900 og c43f9...783, tusen takk for så gode svar  Enig i at det er mange gode ordninger for unge student-foreldre, det gjør det hele mye lettere!

TS

Anonymkode: 61a1a...69b

[AnonymBruker]

Du virker ressurssterk i måten du skriver, og om du får overført studiet til ditt hjemsted, tror jeg dette er noe som kommer til å gå bra. Jeg har ikke erfaring i å være alene (og har stor forståelse for at det er noe helt annet), men jeg har erfaring med å være 22 år og student da jeg ble uplanlagt gravid. Jeg synes det var enklere å være student og småbarnsmor enn å jobbe 100% og være småbarnsmor. Man er utrolig fleksibel, og studentbarnehager legger veldig godt til rette, og spesielt i eksamenstider. Vi var som deg, litt ferdig med ungdomstid og reise, men hadde likevel med oss datteren på masse i vår unge-voksne-liv. Hun skulle ønske hun hadde husket mer av det, for det inkluderte også noen spennende reiser. Hun var nesten fem da vi flyttet til det stedet vi bor nå, men bortsett fra dialekten og bilder, husker hun ingenting fra tiden før dette. Så lenge barnet blir elsket, tror jeg de fint takler å ikke alltid sovne hjemme eller flytte et par ganger.

Jeg har en kusine som ble gravid da hun var 18. Hun virket ikke ferdig med å leve ungdomslivet, men hun vokste utrolig i løpet av graviditeten, og med hjelp fra sin familie gikk det utrolig fint. Hun fullførte videregående og utdannelse, og hadde med datteren på masse. Hun traff sin mann da datteren var 4-5, og datteren kaller han for pappa og husker ikke tiden uten. Nå er hun 17 og har tre yngre søsken. Om dette blir din fremtid, ville jeg ikke vært bekymret.

Men det blir nok utfordringer også med et barn og å takle noen forutinntatte holdninger hos mennesker som ikke kjenner deg. Mye å tenke på. Lykke til ❤️ 

Anonymkode: a7f17...23d

[AnonymBruker]

Mange uttrykker at det å få barn alltid er beintøft, utrolig krevende og begrensende. Men nei, det er ikke alltid det. For mange gir det tilværelsen bare mer glede og mening. Jeg fikk barn når jeg var 19, siste året på videregående. I forhold men det skjærte seg etter første året. Før det ville nok ingen si jeg var moden nok men jeg ble raskt voksen. På mange måter (sett både da og i ettertid) var det mange fordeler med barn så ung. Tok høyere utdannelse og hadde mye rom for å styre egen hverdag, barnet slapp lange dager i barnehage og stress med levere tidlig og hente sent, kunne og studere på kveldene når barnet var i seng. Mer enn nok tid av alt da kun meg selv og barnet å fokusere på. Flyttet til en annen by for et par for å studere. Begrensninger er ofte satt av en selv også, jeg reiste masse med barnet allerede fra h*n var liten. Unge besteforeldre og første barnebarn ga også endel egentid opp gjennom årene. Og jeg slapp unna stresset jeg ser mange får om nærmer seg 30 årene med å få barn, finne den rette. For jeg hadde allerede et barn, og selv om ønsket var flere på sikt var det null stress om det ikke ble slik og kunne lett nyte friheten større barn gir.

15 år senere har jeg fått 2 små barn igjen og mann, en helt annen tilværelse. Krevende jobb, mange å ta hensyn til, mange å tilrettelegge dagene for, kanskje litt mindre energi og for første gang skjønt hva denne tidsklemma folk snakker om er😅 Besteforeldre som er eldre og som har mindre tid med alle andre barnebarn som har kommet til med årene. Så mindre egentid. Bonusen nå er at man har noen å dele gleden og fremskrittene med barna med noen. Det savnet jeg med den første.

Men ser fortsatt tilbake på årene med førstemann som så mye enklere og fleksibelt enn nå som voksen og veletablert. Så nei, er man heldig og få friske og fungerende barn trenger det ikke være slitsomt og krevende, men en ny tilværelse full av nye gleder og nye opplevelser. 
Det beste man kan gi et barn tenker jeg er omsorg og din tid. Og all den tiden jeg kunne gi den første, hjemme, turer nært og fjernt, rom for impulsivitet ( kontra nå som ferie planlegges året i forveien pga jobb og kabaler som skal gå opp). 
Mye faller ned på hva du selv føler du har og gi av deg selv og om du vil bytte ut dagens hverdag med en annen hverdag, som mest trolig vil føles mer meningsfull 😊

 

Anonymkode: 82230...38e

[AnonymBruker]

Var i ca samme situasjon ifjor, har en 4 mnd gammel baby nå. 
 

Jeg var 22 år da jeg fant ut at jeg var gravid, når testen viste positivt så visste jeg med en gang at abort var uaktuelt selv om jeg «vurderte» det. Jeg har en samboer, har vært sammen i 2 år da, 3 nå. Han er sånn som lever i nuet, litt distre og kanskje ikke helt moden for barn viste det seg. Jeg tenkte mer på meg selv når jeg tok valget om å beholde, den tok jeg i vissheten om at jeg klarte å gjøre det alene om ting skulle snu. Jeg har 2 år igjen på skole og har et pauseår, og økonomien er mye bedre enn forventet helt ærlig. Sånn sett så gjorde det ikke ting vanskeligere, og starter igjen til etter nyttår. Vi flytter til et mer fleksibelt sted og slår oss ned der, jeg sparer masse penger til mini med det jeg har til overs nå og har allerede kommet meg opp i over 100k på sparing. Jeg snudde om ting (og hjernen min for så vidt) ganske fort etter jeg ble gravid. Dette skulle og ville jeg vie mitt liv til, this is my call. Hverdagen min er mye sunnere, jeg har det bedre med meg selv og føler at dette er meningen. Til tross for lite søvn og en litt hektisk hverdag (hadde kolikk fram til nå nylig). Jeg gleder meg til jeg kan få flere barn.

Helt ærlig, så lenge man har en familie og en omsorgsperson som er der for barnet - spiller det noen rolle om far og mor ikke er sammen? Man kan like godt ha to foreldre og likevel bli fucka opp i hodet mer enn om man bare hadde hatt en. Jeg hadde to foreldre selv, der far var veldig fraværende. Det tok mer på meg og ha en far hjemme som ikke var «der». Da hadde det vært bedre om min pappa ikke bodde med oss, jeg tror vi hadde hatt et mye bedre forhold. Altså han stiller jo opp, men han er en egen person og vil gjøre sitt uten at barn stopper han. Kanskje litt dårlig forklart, men alt handler jo om at barns behov blir ivaretatt ordentlig. Synes det er irriterende at man blir pirka på for å ikke bo med far når man er gravid. Man kan likevel «ødelegge» et barn med to foreldre tilstede.... 
 

Du trenger jo ingen preken om at barn trenger stabilitet, trygghet og rutiner blant annet. U know what to do

Anonymkode: a2a40...a56

[AnonymBruker]

Hei dere! 

Ville innom her en tur for en liten oppdatering. Jeg er fortsatt gravid! Like etter siste svaret i denne tråden følte jeg meg plutselig 100% sikker på å ta abort, jeg tror jeg ¨¨skrudde av¨ følelsene mine litt. Jeg tenkte at det var noe jeg bare var nødt til å gjennomføre og ble litt iskald. Noen dager etter dette bestemte jeg meg for å fortelle det til foreldrene mine, og de var nesten med en gang klare på at selvfølgelig skulle jeg klare dette, enten alene eller med barnefar.

Etter dette har jeg og barnefar bestemt oss for å prøve å få til dette sammen, og vi flytter sammen om bare to uker! Vi har vært sammen omtrent natt og dag de siste månedene, og det går veldig bra. Etter noen samtaler sammen hos veiledningstjenesten Amathea gikk det opp for meg at han er alt det jeg ser etter. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke har sett det før nå, vi har jo kjent hverandre lenge. Han er trygg, omsorgsfull, morsom, leken, ryddig, smart, handy, aktiv, kreativ og følsom. Han er en fantastisk samtalepartner og det er så fint å være sammen med noen som ikke trenger å ha TVen på om kveldene. Vi kan bare prate, spille brettspill, lage god mat og kose oss. Vi har mange av de samme refleksjonene rundt livet, og jeg syns selv at vi allerede har blitt veldig samstemte. 

Han har virkelig vært en helt de siste ukene nå når jeg har vært en del dårlig. Han spretter opp av sofaen med en gang det er noe, masserer meg, ordnet mye rundt flytting/pakking, passer på at jeg har det komfortabelt og smører kroppen min med krem hver kveld siden jeg allerede har fått noen strekkmerker. Vi viser omsorg og kjærlighet på akkurat samme måte ❤️Vi har det skikkelig fint sammen. Det kommer sikkert stormfulle dager for oss også, men jeg både håper og tror at den fine perioden vi har sammen nå gjør oss rustet til å komme oss igjennom det. 

Våre begges liv har plutselig tatt en veldig stor vending. Nå skal vi bli en familie! Jeg, han, hunden og barnet vårt ❤️ 

TS

Anonymkode: 61a1a...69b