Hvordan takler andre dette?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt angst og depresjon hele livet mitt, så har blitt vant til å leve med det. Den lille familien/slekta jeg har bor spredt rundt i landet, og den gjenlevende forelderen min har jeg et anstrengt forhold til. Jeg har noen få venninner. De har familie, hus og mange barn, og alt det som mange har i 30-årene. Jeg har ikke hatt kjæreste på mange år, og har et barn på deltid. Har som sagt heller ikke familie her unntatt barnet. Er det andre som har det sånn, og hvordan klarer dere å "fungere" blant venner og de på jobb osv? Med mine psykiske problemer fra før av, takler jeg dårlig det å være "den eneste" som ikke har klart å skaffe familie, det som har vært drømmen siden jeg selv var barn.

Anonymkode: e587d...316

[AnonymBruker]

Du har jo barn du også, og da har du jo familie. Se det positive i det. 
finn på masse gøy når du har barnet ditt hos deg, og ta initiativ til å møte venner og kollegaer

Anonymkode: c8525...b2f

[AnonymBruker]

Jeg trodde også jeg hadde de diagnosene, til jeg en dag forstod at de kun var en bivirkning på helt andre ting - jeg har vært "udugelig" hele livet til tross for at jeg er smart, snill, god i ca alt jeg prøver og har en frisk kropp. Depresjon osv kommer sjelden alene, den er en reaksjon på noe. 

Viste seg at jeg har en hjernelidelse som gjør det svært vanskelig for meg å huske, lytte, ta inn inntrykk (lyd, syn, lys, følelsen av klær, materialer, vær osv), kan bli overdrevent fornærmet og har et tankemønster der tanker gjentar seg om og om igjen, samtidig som jeg har 3 andre tanker. 

Det var ikke en psykisk lidelse jeg hadde, men fikk psykiske lidelser av å gå med dette uoppdaget i mange år. De fleste diagnoserte med denne lidelsen, oppdager det i samme alder som jeg gjorde: 29 år. 

Etter jeg fikk min egentlige diagnose, har livet snudd, fra livet i mammas kjeller uten noe mål eller driv, der jeg funderte på å gi opp, til nå å bo med en fantastisk mann i koselig nabolag, med hund, og folk som kommer innom på besøk. Har en fast rutine hver dag det jeg står opp, ordner meg, spiser frokost, tar hjernemedisin, rydder, vasker, ordner, trener hund og treffer folk. Jeg har aldri hatt rutine før i hele mitt liv, og jeg har prøvd, hatet meg selv for å ikke klare det, tenkt på å skade meg selv som straff. 

Om jeg var deg ville jeg kjempet med nebb og klør for å komme til rota på hva som gjør deg engstelig og deprimert. Det kan være så lite som irritabel tarm! 

Du vil kjenne det er lettere å skape kontakt med andre når du føler deg vel og ikke har konstant bekymring over deg. Da er det så lett at du slipper å spørre på Kvinneguiden. 

Anonymkode: c7510...684