Kjæresten er bestevenn med eksen - hjelp :(

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med min kjæreste i ca et halvt år nå. Vi er begge i midten av tjueårene.

Han er bestevenn med sin ekskjæreste. De hadde et "fint" break up, som man kaller det. De var sammen i 5 år, ble slutt for ca 2 år siden og det var han som gjorde det slutt. De har kjent hverandre lenge før det også og har et nære vennskap. Hun har ny kjæreste også. Jeg har veldig vanskelig for å vite hvordan jeg skal forholde meg til dette. De har daglig kontakt, sender bilder på Instagram, snakker i gruppechatter, SMS-er, hun ringer ganske ofte, kommenterer hverandres innlegg osv. De har mange felles venner og iblant sees de to og tar en kaffe. Overalt på sosiale media er det ofte jeg og hun som er de to seneste han har pratet med. Jeg snakket om dette med en venninne i går og hun sa at det høres ut som at han er sammen med to stykker, at han ikke kan forvente å få både i pose og sekk og at hun aldri hadde akseptert det selv. Hun spurte til og med om jeg føler at han er emosjonelt utro. Jeg vet ikke? Etter denne praten har jeg blitt veldig usikker på hva jeg burde gjøre, akseptere eller stille et krav?

Jeg har snakket med han flere ganger om hvor vanskelig jeg synes det er. Han sier hver gang at det bare er vennskap mellom dem og at det er meg han vil ha. Jeg har sagt at jeg synes det er vanskelig, at det virker som at hun er så utrolig viktig for han og at jeg nesten føler at det blir som en konkurranse mellom oss, og han svarer at hun ER utrolig viktig for han, men at jeg må forstå at det bare er vennskap. Likevel føles det ikke bra, rett og slett fordi at det han sier samsvarer ikke helt med det han gjør (han behandler oss som like viktige om du spør meg). Jeg føler at jeg og hans eks er likestilt i hvor viktige vi er for han. Jeg føler meg rett og slett ikke spesiell. Jeg er faktisk usikker på at om jeg hadde stilt et ultimatum om å velge meg eller henne så hadde han valgt vennskapet med henne, fordi at hun er så viktig for han og fordi at han synes deres vennskap er noe jeg burde forstå. Men jeg vil ikke være en sånn som stiller ultimatum. Det jeg ønsker er at han syntes det er trist å se hvor vanskelig og vondt jeg synes dette er, og at han selv vil kompromisse med å for eksempel ikke ha SÅ mye kontakt med henne. Jeg sier ikke at de ikke skal være venner, men kanskje ikke på det nivået de er nå. 

Men utenom dette så er han virkelig en superfin fyr og jeg tror at vi kan få et langt og fint forhold. Jeg sliter bare med å bestemme meg: skal jeg akseptere dette vennskapet, eller er det et stort rødt flagg at han ikke tar mer hensyn til hvordan jeg føler det? Er det sånn at han ikke respekterer mine følelser, og skal jeg akseptere det, eller er det jeg som må forstå han? Samtidig er det så veldig trist om de bare har et superbra vennskap og at jeg skal gjøre det slutt, når det egentlig ikke finnes noen trussel der. Jeg er så glad i han og vil ikke at det skal bli slutt. 

Hjelp :( 

Anonymkode: 7dcb5...431

[AnonymBruker]

Det er overhodet ikke utenkelig at det kun er snakk om vennskap. Jeg har aldri vært i en situasjon hvor jeg har sett for meg noe vennskap med en eks selv, men jeg snakker bare for meg selv. Det jeg dog kan si, er at jeg ikke hadde godtatt å være i et forhold med en som har behov for et vennskap med eksen sin. For meg er et forhold over når det er over.

Jeg skjønner ikke hvorfor du gjør deg selv så svak at du ikke tør å stille et ultimatum fordi du er redd for at han velger henne. Vil du virkelig være i et forhold der du mistenker at du er nummer 2? Mitt råd er enten å gå med en gang eller stille ultimatumet og se hvor det bærer.

Anonymkode: 5a23c...e05

[Gjest Alterego666]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men utenom dette så er han virkelig en superfin fyr og jeg tror at vi kan få et langt og fint forhold.

Det er dette du skal fokusere på. 
 

Kjæresten din har bevist at han klarer å opprettholde gode relasjoner selv når det blir vanskelig. He’s a keeper!

[AnonymBruker]

Åhh dette er akkurat som å høre om meg, men jeg er denne eksen. Jeg var sammen med en fantastisk fyr i 9 år, men dessverre gikk forelskelsen over i vennskap. Vi ble enige om at vi ikke kunne fortsette forholdet, at vi fortjente å finne lykken med andre, og vi hadde et "perfekt" brudd for ca ett år siden. 

Men selv om vi ikke lenger er sammen, er dette vennskapet dypt, og jeg kan med hånden på hjertet si at han er min beste venn. Kontakten med eksen er så og si daglig på sosiale medier, og vi møtes gjennomsnittlig en gang i uka alene eller med venner. Jeg fant meg raskt en ny mann jeg er stormende forelsket i, og heldigvis har han tatt dette vennskapet veldig bra. Det var kun litt usikkerhet helt i starten. 

Men nå har eksen begynt å date en dame som ABSOLUTT ikke liker at vi er venner, og jeg er redd det enten ender med at vårt vennskap blir ødelagt eller at han mister denne fantastiske damen. Etter hva han forteller er hun perfekt for han, men han sier selv at våre 9 år med vennskap er noe han ikke er villig til å gi slipp på. Jeg føler meg litt fanget i midten, der jeg virkelig ønsker dem alt godt, men samtidig føler litt "hvem tror hun at hun er som bare kan komme inn og kreve at vi ender kontakten". Kanskje barnslig, for jeg ser absolutt hennes side av saken, men jeg ser jo også hvordan min nye mann nå ikke har noe problem med vennskapet. Og ja, vi har et 100% platonisk vennskap, det er INGEN sjanse for at vi kommer til å bli sammen igjen.

Anonymkode: 12503...2d0

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åhh dette er akkurat som å høre om meg, men jeg er denne eksen. Jeg var sammen med en fantastisk fyr i 9 år, men dessverre gikk forelskelsen over i vennskap. Vi ble enige om at vi ikke kunne fortsette forholdet, at vi fortjente å finne lykken med andre, og vi hadde et "perfekt" brudd for ca ett år siden. 

Men selv om vi ikke lenger er sammen, er dette vennskapet dypt, og jeg kan med hånden på hjertet si at han er min beste venn. Kontakten med eksen er så og si daglig på sosiale medier, og vi møtes gjennomsnittlig en gang i uka alene eller med venner. Jeg fant meg raskt en ny mann jeg er stormende forelsket i, og heldigvis har han tatt dette vennskapet veldig bra. Det var kun litt usikkerhet helt i starten. 

Men nå har eksen begynt å date en dame som ABSOLUTT ikke liker at vi er venner, og jeg er redd det enten ender med at vårt vennskap blir ødelagt eller at han mister denne fantastiske damen. Etter hva han forteller er hun perfekt for han, men han sier selv at våre 9 år med vennskap er noe han ikke er villig til å gi slipp på. Jeg føler meg litt fanget i midten, der jeg virkelig ønsker dem alt godt, men samtidig føler litt "hvem tror hun at hun er som bare kan komme inn og kreve at vi ender kontakten". Kanskje barnslig, for jeg ser absolutt hennes side av saken, men jeg ser jo også hvordan min nye mann nå ikke har noe problem med vennskapet. Og ja, vi har et 100% platonisk vennskap, det er INGEN sjanse for at vi kommer til å bli sammen igjen.

Anonymkode: 12503...2d0

Dette var godt å høre,, takk ❤️Nyttig og fint å få lese det fra din side, forhåpentligvis tenker hans eks også sånn. Jeg har snakket med min mor (haha) og etter å ha snakket lenge har jeg klart å se det på en litt annen måte. Jeg kan tenke meg at vennskapet som kjæresten min har til eksen sin nesten er litt som familie, en person man har vært så nære og til og med vokst opp med under så mange år. Det ville jo vært rart om han skulle si til meg at jeg måtte velge mellom han og min beste venninne (selv om jeg og hun ikke har vært sammen da). Men jeg må jo se deres forhold som BARE vennskap, selv om det har vært noe annet før. Og det vil være rart av meg å tvinge han til å velge mellom meg og en bestevenn. Jeg tror bare at dette kan bli litt vanskelig for meg iblant fordi jeg selv ikke har denne erfaringen og kjenner heller ingen som har denne erfaringen av å være SÅ nære en eks. Og det er jo vanskelig å forstå noe man ikke selv har opplevd. 

Dessuten, i alle forhold finnes det en risk for å bli sviket. Og det vi har sammen er så fint at det er verdt å ta den sjansen, selv om jeg stoler på han 100% og tror ikke at han skulle gjort noe sånt, selv om katastrofetankene kan spinne helt dit. 

Men et spørsmål til deg: 

Omgåes dere med hverandre alle sammen? Henger for eksempel du med din eks og din kjæreste, og isf alene eller i gruppe eller begge? Antar at din eks sin nye kjæreste ikke omgås med deg pga at hun synes det er såpass vanskelig. 

Anonymkode: 7dcb5...431

[AnonymBruker]

Null stress. Min beste venn er / var eksen og vi var helt ferdige, ikke sjans til å få seksuelle følelser igjen for hverandre  det hele tatt.

Tidligere kjærester av ham har vært null problem, den nye samboeren nå er heller kranglete. 

Det hun ikke ser ut til å forstå er at hvis vi ville ha vært sammen, ja så hadde vi vært det.......og det vil vi jo ikke.

Anonymkode: 4f3b8...819

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke poenget med å henge med ekser. 

Jeg vokste opp med min eks, jeg var 16 da vi ble sammen, vi ble voksne sammen, fikk barn, hus og var hverandres nærmeste. Forholdet var tuftet på dypt vennskap og omsorg og (broderlig) kjærlighet. Det ble slutt da jeg var 29, på mitt initiativ. 

Slutt er slutt. Vi har god tone og samarbeider om barna, og jeg savnet den eiegode familien hans, men slutt er slutt. Vi omgås ikke i det hele tatt. 

Vi fant begge nye etter en stund, og da blir det jo i alle fall absurd. 

Jeg har andre venner. Å gjøre det slutt betyr tap og sorg, og det må man bare stå i. 

Mener jeg. 

Anonymkode: fc576...444

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette var godt å høre,, takk ❤️Nyttig og fint å få lese det fra din side, forhåpentligvis tenker hans eks også sånn. Jeg har snakket med min mor (haha) og etter å ha snakket lenge har jeg klart å se det på en litt annen måte. Jeg kan tenke meg at vennskapet som kjæresten min har til eksen sin nesten er litt som familie, en person man har vært så nære og til og med vokst opp med under så mange år. Det ville jo vært rart om han skulle si til meg at jeg måtte velge mellom han og min beste venninne (selv om jeg og hun ikke har vært sammen da). Men jeg må jo se deres forhold som BARE vennskap, selv om det har vært noe annet før. Og det vil være rart av meg å tvinge han til å velge mellom meg og en bestevenn. Jeg tror bare at dette kan bli litt vanskelig for meg iblant fordi jeg selv ikke har denne erfaringen og kjenner heller ingen som har denne erfaringen av å være SÅ nære en eks. Og det er jo vanskelig å forstå noe man ikke selv har opplevd. 

Dessuten, i alle forhold finnes det en risk for å bli sviket. Og det vi har sammen er så fint at det er verdt å ta den sjansen, selv om jeg stoler på han 100% og tror ikke at han skulle gjort noe sånt, selv om katastrofetankene kan spinne helt dit. 

Men et spørsmål til deg: 

Omgåes dere med hverandre alle sammen? Henger for eksempel du med din eks og din kjæreste, og isf alene eller i gruppe eller begge? Antar at din eks sin nye kjæreste ikke omgås med deg pga at hun synes det er såpass vanskelig. 

Anonymkode: 7dcb5...431

Ja, du sa det egentlig fint der, han er som familie for meg. Har faktisk opplevd at nye bekjentskaper tror han er broren min, det er visst "viben" vi gir ut når vi er sammen haha. 

Jeg omgås han både alene og sammen med felles venner/kjæresten min. Det var faktisk slik min kjæreste kom over sin usikkerhet, ved at vi begynte å henge alle sammen. Da kunne han jo se selv at det bare var vennskap, og han fikk mulighet til å bli kjent med eksen. De snakker til og med sammen uten meg en sjelden gang, noe jeg setter pris på. 

Og du har rett, hun nye vil ikke omgås meg eller kjæresten min, noe jeg syns er synd. Tror vi alle kunne blitt gode venner hvis hun hadde gitt oss sjansen. Men jeg kan jo ikke presse henne til noe hun er veldig ukomfortabel med. 

Anonymkode: 12503...2d0

[AnonymBruker]

Jeg var også bestevenn med en eks når jeg var yngre. Etterhvert distanserte han seg, jeg var ikke klar for det. Han fikk andre interesser, begynte sikkert å date litt osv. Det var så vondt, spesielt siden han sa at vi skulle være nære venner livet ut. Når han begynte med denne distanseringen sin bestemte jeg meg for å kutte all kontakt. Fant ut at det var bedre å bare kutte tvert, være lei seg en stund og så glemme - fremfor et vennskap som haltet. Han gadd jo etterhvert bare å tilbringe tid med meg når han kjedet seg og han ikke hadde noe bedre å finne på. 

Det gikk opp for meg da at den kjærlighetssorgen som egentlig aldri kom når vi gjorde det slutt som kjærester - kom når jeg kuttet kontakt med han som venn. Vennskapet var bare en utsettelse av sorgen. 

Det lærte jeg mye av og har kuttet kontakten helt med alle ekser etter dette. Skjønner ikke hva jeg tenkte på egentlig. Han var jo egentlig ikke noe spesiell. Jeg bare forherliget han fordi det var så "stort" at vi greide å være venner etter bruddet. Men han var jo egentlig bare en eks. 

Så jeg skjønner deg veldig godt, å være bestevenn med en person du har penetrert i flere år virker bare helt feil. Og som sagt tror jeg at ekser som velger å fortsette som venner egentlig bare er noen feiginger som ikke vil face bruddet ordentlig og gå gjennom kjærlighetssorg (sunt), og starte et nytt liv (sunt) som ikke inneholder han du har hatt et sexliv med i årevis (sunt) 

Kan også legge til at jeg mistet en date pga dette "bestevenn med eksen"-opplegget. Han taklet ikke at jeg og eks var så nære, og jeg synes han var forferdelig dum som mente dette. Lot han gå uten å være spesielt lei meg for det, jeg hadde jo "bestisen" min. I dag ser jeg jo at denne daten hadde helt rett. 

Anonymkode: 5bd57...c4a

[deedee_]

Jeg hadde absolutt ikke likt hvis jeg følte meg likestilt med eksen til kjæresten min, eller at han hadde valgt henne over meg. Jeg var selv god venn med min eks (vi hadde vært sammen i fem år og hadde også et veldig "clean" brudd), og vi var ganske nære venner i noen år etter bruddet. Det vennskapet "falmet" ganske raskt når vi etterhvert begynte å date andre og få oss nye kjærester, det var rett og slett ikke behov for hverandre i livene våre lengre. Min nåværende kjæreste har liksom den "rollen" nå. Jeg og min eks er ikke uvenner, men vi har ikke noe kontakt overhodet - fordi vi har ikke behov for det. Hadde jeg hatt en kjæreste som hadde et så stort behov for å være bestevenn med en eks hadde jeg dumpa fyren. Hadde ikke orket å være nr 2 på den måten, og blit konstant påminnet om det.

[Lercene]

Jeg har også vært denne eksen som ble bestevennen. Fungerte i mange år, 10 år faktisk. Men i alle de årene fikk han ikke forholdene til å fungere, ikke bare på grunn av vennskapet vårt så klart men det var helt klart en faktor. For noen år siden fikk han ny dame som ikke aksepterte det. Og jeg må innrømme: jeg forstår henne godt. At han beste venninne skal vite alt om han og kjenne historien hans bedre enn henne. Jeg har respekt for at det ble for vanskelig.

det jeg aldri tilgir har for var at han ikke var mann nok til å ringe meg å si han  måtte måtte kutte. Bare blokka meg overalt og sluttet å ta telefonen - feig som faen. 

[AnonymBruker]

Jeg har et vennskap med eksen min. Det ble slutt lenge før jeg møtte dama mi, men vi hadde et greit brudd og fikk etterhvert vennskapelig kontakt. Det ble veldig naturlig sånn fordi vi tilhører samme vennegjeng og ønsket ikke å splitte gjengen, hvis det gir mening.

Jeg har ikke like mye kontakt med eksen som du beskriver at typen din har, men vi møtes eller skriver med hverandre innimellom. Dette er ok for dama mi for hun er helt trygg på at forholdet er avklart. Jeg har dessuten ingenting å skjule og forteller henne gjerne hvem som skriver til meg og viser henne ting om det er noe morsomt e.l.

Anonymkode: 51f26...743

[AnonymBruker]

Alt slikt må komme naturlig. Om noen setter krav, er det på hodet ut.

Anonymkode: 08670...264

[Nymerïa]

Det er ikke noe fasitsvar på om man skal ha kontakt med eksen og i så fall hvor mye. Hver gang noen tar opp noe sånt her så sier noen at de har god kontakt med eksen, null problem, andre kunne ikke tenkt seg det.

Saken er at det er et problem for deg. Hva venninna di eller noen andre mener er egentlig irrelevant. Det som betyr noe er hva du mener. Du skriver at du ikke føler deg spesiell for han, samtidig som du ser for deg at dere kan få et langt og fint forhold. Hvordan er dette mulig? Det er jo ikke noe fint forhold for deg hvis du ikke føler deg spesiell. Du er hans kjæreste offisielt, men ikke i ordets riktige betydning.

Jeg tror du blir taperen samme hva hvis du stiller et ultimatum. Du risikerer at han sier nei, og så må du vurdere om du skal ha ryggrad nok til å stå for ultimatumet. Eller han går med på det men bærer nag fordi du stilte han til veggs. I begge tilfeller blir du hun sjalu og kontrollerende dama når dette kommer ut, og det gjør det når han forteller eksen at de må bryte kontakt.

[AnonymBruker]

Jeg har vært i den andre sine sko, jeg har vært eksen som var nær venn. Ikke bare nær venn med eksen, men også med familien hans. Jeg har enda ett vennskap med hele den familien, men ikke i like mye grad som før. 

Vi endte det på vennskapelig vis da vi vokste fra hverandre. Vi følte oss mer som søsken i grunnen. Vi hadde vært nær hverandre så lenge, over 10 år, og delt så mye at vennskapet var utrolig viktig for oss begge. Hans damer kom og gikk, og jeg ble kjent med de alle. Kjeftet på han om han behandlet de dårlig eller ikke rett, i mitt hode, ga han råd når han slet osv.
Så kom det en dame på veien, som var så fin for han, så bra, bedre enn han fortjente helt ærlig, og jeg innså at jeg var som ett spøkelse i gangene, så jeg tok ansvar og avstand fra han og hans familie. Jeg ga beskjed om at jeg følte at hun og han fortjente å virkelig få en sjanse til å få det til å fungere og at jeg ikke ville være en faktor for at hun ikke skulle få ha sin svigerfamilie i fred. Jeg var ekstremt nær min ekssvigermor på den tiden. 
Det var sårt for meg, men riktig. 
I dag har vi noe kontakt, men mer som bekjente, men skjer det noe viktig i noen sin familie, så informerer vi hverandre og stiller opp for hverandre.

Anonymkode: e9034...3c4

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært sammen med min kjæreste i ca et halvt år nå. Vi er begge i midten av tjueårene.

Han er bestevenn med sin ekskjæreste. De hadde et "fint" break up, som man kaller det. De var sammen i 5 år, ble slutt for ca 2 år siden og det var han som gjorde det slutt. De har kjent hverandre lenge før det også og har et nære vennskap. Hun har ny kjæreste også. Jeg har veldig vanskelig for å vite hvordan jeg skal forholde meg til dette. De har daglig kontakt, sender bilder på Instagram, snakker i gruppechatter, SMS-er, hun ringer ganske ofte, kommenterer hverandres innlegg osv. De har mange felles venner og iblant sees de to og tar en kaffe. Overalt på sosiale media er det ofte jeg og hun som er de to seneste han har pratet med. Jeg snakket om dette med en venninne i går og hun sa at det høres ut som at han er sammen med to stykker, at han ikke kan forvente å få både i pose og sekk og at hun aldri hadde akseptert det selv. Hun spurte til og med om jeg føler at han er emosjonelt utro. Jeg vet ikke? Etter denne praten har jeg blitt veldig usikker på hva jeg burde gjøre, akseptere eller stille et krav?

Jeg har snakket med han flere ganger om hvor vanskelig jeg synes det er. Han sier hver gang at det bare er vennskap mellom dem og at det er meg han vil ha. Jeg har sagt at jeg synes det er vanskelig, at det virker som at hun er så utrolig viktig for han og at jeg nesten føler at det blir som en konkurranse mellom oss, og han svarer at hun ER utrolig viktig for han, men at jeg må forstå at det bare er vennskap. Likevel føles det ikke bra, rett og slett fordi at det han sier samsvarer ikke helt med det han gjør (han behandler oss som like viktige om du spør meg). Jeg føler at jeg og hans eks er likestilt i hvor viktige vi er for han. Jeg føler meg rett og slett ikke spesiell. Jeg er faktisk usikker på at om jeg hadde stilt et ultimatum om å velge meg eller henne så hadde han valgt vennskapet med henne, fordi at hun er så viktig for han og fordi at han synes deres vennskap er noe jeg burde forstå. Men jeg vil ikke være en sånn som stiller ultimatum. Det jeg ønsker er at han syntes det er trist å se hvor vanskelig og vondt jeg synes dette er, og at han selv vil kompromisse med å for eksempel ikke ha SÅ mye kontakt med henne. Jeg sier ikke at de ikke skal være venner, men kanskje ikke på det nivået de er nå. 

Men utenom dette så er han virkelig en superfin fyr og jeg tror at vi kan få et langt og fint forhold. Jeg sliter bare med å bestemme meg: skal jeg akseptere dette vennskapet, eller er det et stort rødt flagg at han ikke tar mer hensyn til hvordan jeg føler det? Er det sånn at han ikke respekterer mine følelser, og skal jeg akseptere det, eller er det jeg som må forstå han? Samtidig er det så veldig trist om de bare har et superbra vennskap og at jeg skal gjøre det slutt, når det egentlig ikke finnes noen trussel der. Jeg er så glad i han og vil ikke at det skal bli slutt. 

Hjelp :( 

Anonymkode: 7dcb5...431

Det er ingen grunn til å ha kontakt med ekser når man er i ett nytt forhold, så lenge man ikke har felles barn. Hvis hun betyr så mye for han, så får han heller være sammen med henne da

Anonymkode: 058eb...89f

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke taklet å ha en fyr som nektet meg å være venn med eksen. Hvis forholdet har vart lenge, bruddet er «rent» og begge er enige om å være venner, kan det føles som å treffe «broren» sin. Kunne du nektet ham å treffe søsteren sin? Spesielt hvis kjæresten min var den som hadde gjort det slutt, ville det ikke vært noen grunn til sjalusi.

Anonymkode: 19e8f...7a6

[AnonymBruker]

Vært der med begge mine ekser, men kjæresten til den første var ikke komfortabel med det forståelig nok, så jeg trakk meg derfor unna. Det samme med siste eks, men han har jeg barn med, og da får en ev. person bare finne seg i det. Barnet vårt kommer først, og godtar de ikke forholdet jeg og barnefar har, så får de faktisk ryke og reise, for da har jeg ingen interesse av å ha dem involvert barnets liv. Eksen er omtrent eneste familie jeg har.

Jeg skjønner godt skepsisen, og det er lov å føle seg usikker på forholdet, men en må få lov å bestemme over eget liv, og hvem man er med. 

 

Anonymkode: 78472...5bb

[AnonymBruker]

Ekskona til mannen min er hos svigermoren min nå. Skal overnatte der til søndag med bonusbarna mine. Vi har i over tre år forsøkt å hinte om at jeg er nye svigerdatter og fortjener en sjanse til å bli kjent med min svigermor. Men hun er veldig manipulerende og har overbevist svigermor om at hun sliter så psykisk og må ha hennes støtte til en hver tid. Jeg har valgt å la det ligge. Vi ser alle hvor patetisk det blir å tviholde på en familie slik. Det er faktisk veldig spesielt å forsøke å beholde kjernefamilien 6 år etter skilsmisse 😱. Hvorfor jeg aksepter det? Jeg er trygg nok på meg selv og min posisjon og har forståelse for at hun faktisk sliter med å gi slipp. Mannen min syns det er kleint 

Anonymkode: ea621...b8e

[Gjest rains of castamere]

Vet du hva, TS... Dette er en sånn ting som folk føler veldig forskjellig om, og ingen av "sidene" er nødvendigvis riktig. Jeg vet at det ikke er spesielt hjelpsomt i din situasjon, men du må kjenne litt på dette selv. 

Det er ikke utenkelig at de har et ektefølt vennskapsforhold og ingenting mer. Det er fullt mulig at det kun er det og at du absolutt ikke har noen ting å bekymre deg for. Og det betyr slettes ikke at det er noe du må godta, at dine følelser rundt det er feil på noen som helst måte! 

Noen synes det er helt i orden og kjenner ikke på et eneste stikk - all ære til dem! De er heldige som kan tenke helt rasjonelt på det og la det være med det. Men ikke alle er slik og det gjør deg ikke til en dårlig person. Det er naturlig at det stikker litt og spør du meg er det helt innafor å ikke synes det er greit. Det hadde ikke vært greit for meg! Ikke fordi jeg ikke stoler på kjæresten min, for rasjonelt sett vet jeg at han aldri ville vært utro. Men følelsesmessig ville det påført meg et såpass stort ubehag at jeg faktisk ville satt ned foten. 

Jeg tenker at det stiller seg litt annerledes om det er barn involvert, da må eksen være med i bildet. Men ellers? Man har lov til å velge hvem man er sammen med, og det gjelder deg så vel som ham. Om det føles veldig kjipt for deg og du ikke ønsker å ha det slik har du lov til å si fra. Det gjør deg ikke til en dårlig person. Det er menneskelig å føle det slik og vi må alle finne ut hvor vår egen grense går. 

Beklager om dette ble mye fabling, helt ærlig har jeg drukket litt vin og akkurat denne problemstillingen traff meg litt da jeg har kjent veldig på det samme. Men jeg vil du skal vite at det er greit å føle det slik. Vi er ikke 100% rasjonelle vesener og det er greit! Kjenn etter selv, TS, og ikke hør for mye på de som sier at man selvfølgelig må la typen være bestevenn med eksen. Det er greit å ikke synes det er greit. 

xoxo sjalu bitch som ikke synes sånt er greit 😘