"Slå opp" med venninne etter 15 år. Har noen erfaringer å dele?

[AnonymBruker]

Vi har vært bestevenner en lang stund. Men nå føler jeg ikke for å fortsette dette vennskapet lenger. Det er mange årsaker til det men kan liste opp hovedlinjene:

- Jeg har slitt med psykisk sykdom men føler meg frisk i dag. Likevel kan hun bruke dette "mot meg". Eksempelvis kan jeg ikke fortelle om at jeg har en dårlig dag uten at hun spør "er du i ferd med å gå ned i kjelleren nå?". Merker at hun ikke tar meg og mine følelser seriøst pga min tidligere historikk. 

- Hun sender meldinger til kjæresten min der hun baksnakker meg. "Hvorfor svarer hun ikke på telefon?", "Vi hadde en krangel i 2015 om bla bla bla". Har bedt kjæresten min ikke svare på dette, noe han respekterer. 

- Hun er fryktelig sta og sier aldri unnskyld. Det er alltid jeg som ender med å si unnskyld bare for å få fred. 

Og det er her mye av problemet ligger. Jeg kan ikke ta opp disse tingene med henne fordi jeg er OVERBEVIST om at hun ikke vil ta det til seg og heller angripe meg i stedet. Det gidder jeg ikke. 

Nå vil jeg høre fra dere. Hva er den lureste måten å gjøre dette på? "Ghoste"? Oppgjør? 

Hvorfor har dere slått opp med venninner?

Anonymkode: 0a0a5...2fa

[Humle Brumle]

Jeg dumpa en vennine som ligner litt på din. Hun gjorde mye rart som ikke var greit og jeg hold ut lenge med henne bare for å få fred. Men ordentlig frihet får du desverre ikke før du dumper henne. Ghoste fungerer ikke, du må ta oppgjør! Fortell henne hva du synes ikke er greit og si at enten så skjerper hun seg eller så kan vi ikke være venner lengre. Eller hvis du allerede har fått nok så må du bare være ærlig å si at vi kan ikke være venner lengre. Å dumpe en giftig venn var noe av det smarteste jeg har gjort i livet. Veldig ubehagelig å gjøre det og det kan ta litt tid før hun skjønner det, men det er verdt det.

[AnonymBruker]

Jeg er venninna som ble dumpet etter 15 år

Vi var venner fra barndommen til begynnelsen av voksenlivet. 

Hun syntes jeg var "for negativ" og ikke glad nok på hennes vegne nå som hun var voksen og hadde tatt tak i deler av livet hun slet med før. 

Det gir ikke helt mening for meg, da jeg har stått ved hennes side og tilgitt drittsnakk, kjefting og utskjemming, og snakket godt om henne når andre har reagert på hvor røff hun kunne være med folk. Jeg hadde ubetinget venninnekjærlighet for henne. 

Og jeg var glad på hennes vegne, men merket at hun satt mye alene i leiligheten, delte lite av livet sitt og ble syltynn etter å ha vært smålubben i mange år. Så jeg uttrykte bekymring, spurte om ditt og datt for å forsikre meg om at det gikk bra med henne. 

At hun ikke følte seg bra ved å ha kontakt med meg er hennes sak og hun hadde rett til å gjøre hva enn hun skulle gjøre. Men det er alltid 2 sider ved en sak. 

Det jeg skulle ønske, som gjorde det lettere for oss begge:

At hun tok en prat med meg, enten tlf eller møte, og delte helt rolig at hun lenge hadde tenkt på at vennskapet vårt ikke er noe hun vil ha i livet sitt nå, og hvorfor det er sånn, hva det gjør med henne. Jeg hadde blitt kjempetrist, kanskje grått, men vi hadde kunnet gå litt att og fram og fått mer forståelse og en ordentlig avslutning. 

Det hun heller gjorde, var å fortelle alle felles venner at hun hadde kuttet meg ut, dette begynte hun å fortelle en sensommer. Først i oktober kom det frem til meg gjennom en venninne som antok at jeg visste det, og jeg frøs helt, det var et stort sjokk, og jeg fikk vite det mens min splitter nye kjæreste satt ved siden av meg, og jeg slet med hva jeg skulle si og å ikke gråte, for at han ikke skulle bli skremt. 

På grunn av studier og andre ting var det ikke noe jeg hadde lagt merke til, at vi ikke hadde pratet på et par måneder. 

Så hver gang noen ville prate om henne og meg og høre hvorfor to blodsøstre plutselig ikke ses lenger, så ante jo ikke jeg hvorfor, jeg kunne bare gjette. Og jeg var dum og fortalte om mine teorier, at hun alltid hadde vært usikker rundt meg for hun var lubben og jeg var tynn, hun ville ikke på stranda/badehall med meg pga dette og kunne gråte på fest om gutter hun likte kommenterte antrekket mitt, pluss mye annet. Og at nå som hun var slank og fikk til mye bra i livet, så ville hun ikke konkurrere. Altså, jeg visste ikke, men jeg måtte lage mine teorier for å ikke bli sprø av å tenke på det. Og mine teorier kom frem til henne og jeg hørte at hun ikke ble særlig glad av å høre det. 

Jeg prøvde å snakke med henne etter 2 år, men det gav liksom ingenting. Kom ikke frem til noe. Hun virket uærlig og snakket bort hele "hvorfor" - biten. 

Nå er dette ganske lenge siden, men det tok mange år før jeg fikk fred. Det var vondt, og jeg har grått noen ganger. 

I dag har jeg fred, men jeg kan kjenne irritasjon om noen nevner henne (ja vi var som familie så folk forbinder fremdeles oss og spør). Om hun bare pratet om det den gang, så kunne vi enten skilt lag uten forvirrelse, eller så kunne vi løsnet opp i probleme og fortsatt å være der for hverandre. Hun var ikke en særlig god venninne, men jeg var så glad i henne og brydde meg. Men etter den brutale avvisningen føler jeg meg i dag tatt for gitt og fokuserer på at hun ikke ga så mye, det var bare kjærligheten jeg hadde for henne jeg savna. 

Så mitt råd er å avslutte skikkelig, ikke la det henge igjen noen ubesvarte spørsmål. Du trenger ikke å kjefte eller skjelle ut for å nå frem, en kort rolig beskjed er nok, og venninna di har rett til å reagere hvordan hun enn gjør, da du kommer til å såre henne. Vit at hun blir svært såret selv om hun virker nonchalant eller prøver å gjøre narr av deg etterpå. Det er bare en forsvarsmekanisme.

Og du kjenner nok på dårlig samvittighet og hun viser deg at hun blir såret, men ikke la det diktere deg og muligens trekke deg. Om du har bestemt deg, så må du stå ved det hele veien og ikke leke med følelsene hennes.

Masse lykke til. 

Anonymkode: b06ce...034

[AnonymBruker]

Høres ut som at hun trykker deg ned, og liker litt følelsen av at du blir usikker, for da skinner hun enda mere. 
du trenger ikke nødvendigvis brenne bruen, men fade henne ut mer og mer. Til slutt sklir det bare over. Det kan hjelpe hvis du ikke har lyst å konfrontere henne. 
fint å lese at du har det bra i dag tross en del plager tidligere. Du fortjener å ha det bra, og får å ha det bra trenger du positive venner du føler deg vel med 

Anonymkode: 63df7...8f0

[Gjest ti10]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er venninna som ble dumpet etter 15 år

Vi var venner fra barndommen til begynnelsen av voksenlivet. 

Hun syntes jeg var "for negativ" og ikke glad nok på hennes vegne nå som hun var voksen og hadde tatt tak i deler av livet hun slet med før. 

Det gir ikke helt mening for meg, da jeg har stått ved hennes side og tilgitt drittsnakk, kjefting og utskjemming, og snakket godt om henne når andre har reagert på hvor røff hun kunne være med folk. Jeg hadde ubetinget venninnekjærlighet for henne. 

Og jeg var glad på hennes vegne, men merket at hun satt mye alene i leiligheten, delte lite av livet sitt og ble syltynn etter å ha vært smålubben i mange år. Så jeg uttrykte bekymring, spurte om ditt og datt for å forsikre meg om at det gikk bra med henne. 

At hun ikke følte seg bra ved å ha kontakt med meg er hennes sak og hun hadde rett til å gjøre hva enn hun skulle gjøre. Men det er alltid 2 sider ved en sak. 

Det jeg skulle ønske, som gjorde det lettere for oss begge:

At hun tok en prat med meg, enten tlf eller møte, og delte helt rolig at hun lenge hadde tenkt på at vennskapet vårt ikke er noe hun vil ha i livet sitt nå, og hvorfor det er sånn, hva det gjør med henne. Jeg hadde blitt kjempetrist, kanskje grått, men vi hadde kunnet gå litt att og fram og fått mer forståelse og en ordentlig avslutning. 

Det hun heller gjorde, var å fortelle alle felles venner at hun hadde kuttet meg ut, dette begynte hun å fortelle en sensommer. Først i oktober kom det frem til meg gjennom en venninne som antok at jeg visste det, og jeg frøs helt, det var et stort sjokk, og jeg fikk vite det mens min splitter nye kjæreste satt ved siden av meg, og jeg slet med hva jeg skulle si og å ikke gråte, for at han ikke skulle bli skremt. 

På grunn av studier og andre ting var det ikke noe jeg hadde lagt merke til, at vi ikke hadde pratet på et par måneder. 

Så hver gang noen ville prate om henne og meg og høre hvorfor to blodsøstre plutselig ikke ses lenger, så ante jo ikke jeg hvorfor, jeg kunne bare gjette. Og jeg var dum og fortalte om mine teorier, at hun alltid hadde vært usikker rundt meg for hun var lubben og jeg var tynn, hun ville ikke på stranda/badehall med meg pga dette og kunne gråte på fest om gutter hun likte kommenterte antrekket mitt, pluss mye annet. Og at nå som hun var slank og fikk til mye bra i livet, så ville hun ikke konkurrere. Altså, jeg visste ikke, men jeg måtte lage mine teorier for å ikke bli sprø av å tenke på det. Og mine teorier kom frem til henne og jeg hørte at hun ikke ble særlig glad av å høre det. 

Jeg prøvde å snakke med henne etter 2 år, men det gav liksom ingenting. Kom ikke frem til noe. Hun virket uærlig og snakket bort hele "hvorfor" - biten. 

Nå er dette ganske lenge siden, men det tok mange år før jeg fikk fred. Det var vondt, og jeg har grått noen ganger. 

I dag har jeg fred, men jeg kan kjenne irritasjon om noen nevner henne (ja vi var som familie så folk forbinder fremdeles oss og spør). Om hun bare pratet om det den gang, så kunne vi enten skilt lag uten forvirrelse, eller så kunne vi løsnet opp i probleme og fortsatt å være der for hverandre. Hun var ikke en særlig god venninne, men jeg var så glad i henne og brydde meg. Men etter den brutale avvisningen føler jeg meg i dag tatt for gitt og fokuserer på at hun ikke ga så mye, det var bare kjærligheten jeg hadde for henne jeg savna. 

Så mitt råd er å avslutte skikkelig, ikke la det henge igjen noen ubesvarte spørsmål. Du trenger ikke å kjefte eller skjelle ut for å nå frem, en kort rolig beskjed er nok, og venninna di har rett til å reagere hvordan hun enn gjør, da du kommer til å såre henne. Vit at hun blir svært såret selv om hun virker nonchalant eller prøver å gjøre narr av deg etterpå. Det er bare en forsvarsmekanisme.

Og du kjenner nok på dårlig samvittighet og hun viser deg at hun blir såret, men ikke la det diktere deg og muligens trekke deg. Om du har bestemt deg, så må du stå ved det hele veien og ikke leke med følelsene hennes.

Masse lykke til. 

Anonymkode: b06ce...034

Jeg skjønner at det ikke var så hyggelig for deg at venninnen din ghostet deg, men ut fra det du sier ser jeg som utenforstående også hvorfor hun gjorde det. Det virker som at hun gjennomgikk en positiv forandring og gikk videre i livet, mens du fremdeles behandlet henne som da hun var misfornøyd med seg selv og stakkarsliggjorde henne. 

Og når du lurer på hvorfor hun har dumpet deg, går også teoriene dine på at hun har dårlig selvbilde (vil ikke konkurrere med deg) og på en måte er mindre vellykket enn deg. Hadde du ikke noen andre teorier? Andre ville kanskje ha spurt seg selv om de hadde gjort noe galt, eventuelt hva osv. 

Men det er klart at hun kunne også ha vært ærlig og sagt det som det var til deg, både da hun gjorde det og da du spurte senere.

[AnonymBruker]

59 minutter siden, ti10 skrev:

Jeg skjønner at det ikke var så hyggelig for deg at venninnen din ghostet deg, men ut fra det du sier ser jeg som utenforstående også hvorfor hun gjorde det. Det virker som at hun gjennomgikk en positiv forandring og gikk videre i livet, mens du fremdeles behandlet henne som da hun var misfornøyd med seg selv og stakkarsliggjorde henne. 

Og når du lurer på hvorfor hun har dumpet deg, går også teoriene dine på at hun har dårlig selvbilde (vil ikke konkurrere med deg) og på en måte er mindre vellykket enn deg. Hadde du ikke noen andre teorier? Andre ville kanskje ha spurt seg selv om de hadde gjort noe galt, eventuelt hva osv. 

Men det er klart at hun kunne også ha vært ærlig og sagt det som det var til deg, både da hun gjorde det og da du spurte senere.

Hun ga egentlig ingen svar, alt jeg vet er at jeg var negativ og visstnok ikke reagerte på korrekt vis på hennes nye livsstil, men det er det en venninne som har sitert henne på, så hvem vet hva som egentlig ligger i det. Det er også mye mer til historien, men noe må anonymiseres for at det ikke skal gjenkjennes. 

Jeg syns ikke det var så positivt å møte folk 1 gang i mnd, med nok alkohol konsumert til at hun var brisen+, at hun var blitt slank av å spise agurk og gulrot hver dag, eller at hun tilbrakte mesteparten av tiden med å se konspirasjonsdokumentarer som hun ble paranoid av, men heey hun hadde jo blitt tynn og fått studiekompetanse så hvorfor bry seg om det negative? 

Jeg syns selv jeg gjorde mitt beste der og da, vi var ganske unge, og jeg var veldig omtenksom, mer enn andre på vår alder. Jeg var åpen og direkte, men aldri slem, at andre/hun syns det var for mye, er greit for meg, men at det da skulle ta 15 år å bli kvitt meg er jo litt rart.

Som sagt så var jeg ung og søkte svar og jeg var ingen psykologistudent, så jeg teoriserte som jeg gjorde. Grunnen til at jeg nevner det her, er fordi jeg ville påpeke for TS hva som kan skje om det ikke blir noen klare beskjeder. 

 

Anonymkode: b06ce...034

[AnonymBruker]

Jeg har også blitt "dumpet" av venninne. Det var utrolig vondt og satte dype spor. Vær diplomatisk.

Anonymkode: de5d1...329

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jeg kvier meg for å være helt ærlig med henne fordi jeg er redd hun kan vri og vende på det til andre felles bekjente. Samt at hun aldri vil si unnskyld eller forstå hvorfor jeg er så sint.

Anonymkode: 0a0a5...2fa

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.

Jeg kvier meg for å være helt ærlig med henne fordi jeg er redd hun kan vri og vende på det til andre felles bekjente. Samt at hun aldri vil si unnskyld eller forstå hvorfor jeg er så sint.

Anonymkode: 0a0a5...2fa

Det som er «pedagogisk riktig» å gjøre er ikke alltid det som fungerer best. I ditt tilfelle tror jeg ikke det vil fungere. 
prøv å fade henne ut langsomt. Slik at hun ikke har noe å ta deg på.

Anonymkode: 63df7...8f0

[Silva Pluvialis]

På 20.5.2020 den 9.43, AnonymBruker skrev:

Vi har vært bestevenner en lang stund. Men nå føler jeg ikke for å fortsette dette vennskapet lenger. Det er mange årsaker til det men kan liste opp hovedlinjene:

- Jeg har slitt med psykisk sykdom men føler meg frisk i dag. Likevel kan hun bruke dette "mot meg". Eksempelvis kan jeg ikke fortelle om at jeg har en dårlig dag uten at hun spør "er du i ferd med å gå ned i kjelleren nå?". Merker at hun ikke tar meg og mine følelser seriøst pga min tidligere historikk. 

- Hun sender meldinger til kjæresten min der hun baksnakker meg. "Hvorfor svarer hun ikke på telefon?", "Vi hadde en krangel i 2015 om bla bla bla". Har bedt kjæresten min ikke svare på dette, noe han respekterer. 

- Hun er fryktelig sta og sier aldri unnskyld. Det er alltid jeg som ender med å si unnskyld bare for å få fred. 

Og det er her mye av problemet ligger. Jeg kan ikke ta opp disse tingene med henne fordi jeg er OVERBEVIST om at hun ikke vil ta det til seg og heller angripe meg i stedet. Det gidder jeg ikke. 

Nå vil jeg høre fra dere. Hva er den lureste måten å gjøre dette på? "Ghoste"? Oppgjør? 

Hvorfor har dere slått opp med venninner?

Anonymkode: 0a0a5...2fa

Kanskje hun rett og slett bare er redd og bekymret for deg fordi hun bryr seg om deg? 
 

[AnonymBruker]

Har to slike tidligere venninner.

Møtte de én gang i året, flere år på rad, og visste inni meg at det ikke var noe mer å hente for meg.

Hun ene fikk jeg sett huset til, vi pleide ikke å møtes hjemme hos henne. Jeg ble så sjokkert av det jeg opplevde, vi måtte tømme det med container, jeg ble med å hjalp...Skrekkeksempel på så dårlige levevilkår. Jeg ble så satt ut at jeg ringte mamma'n min etterpå. Mamma sa hun hadde opplevd min venninne slik alle disse 20 årene, og at jeg bare var litt treig i nøtta, at jeg ikke ville innse at ting var som det var med henne. Ser nå mamma hadde rett. Jeg er litt i sjokk ennå jeg, av den opplevelsen. Ett menneske du har kjent i 20 år, og hørt at det er slik og slik hjemme hos henne, men aldri helt trodd på det. Til jeg så det selv selv.

Har bare ikke svart på noe. Sluttet å følge på sosiale medier. Mentalt sett er vennskapet blitt visket bort lenge før denne dagen, sant?, ts?

"Jeg har ikke lyst". Fungerer fint. Du har ikke forklaringsplikt. Ha tro på deg selv og andre. Det er sikkert flere som opplever denne personen på lignende måte som deg, og de ser forbi fasaden til dette kvinnemennesket. 

Anonymkode: ac9e2...d9b

[AnonymBruker]

Jeg slo opp med en venninne etter ca. ti år som venner. Vi hadde hatt det mye gøy sammen, men det var også mye problematisk med vennskapet vårt. Vi hadde det ofte fint sammen bare vi to, men når det var andre rundt ble det vanskelig. Det var som om hun alltid skulle konkurrere mot meg. Hvis jeg snakket skulle hun avbryte eller distrahere, hvis jeg fikk mest oppmerksomhet fra gutter en kveld ble hun pottesur resten av kvelden, hvis hun følte hun fikk mest var hun strålende fornøyd. Hun kom ofte med små stikk for å rakke ned på meg foran andre.
 

Andre venner rundt meg plukket opp dette, og jeg kom ofte med en eller annen unnskyldning for hennes oppførsel eller at jeg bagatelliserte det. Flere sa til meg at de ikke skjønt hvorfor jeg var venn med henne, og sa det var tydelig bare mot meg hun oppførte seg slik, og ikke andre. Jeg følte oppførselen hennes ble mer og mer ekstrem, og tilslutt eksploderte jeg og sa jeg ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. Det godtok hun. Så det var slik jeg slo jeg opp med en venninne. 
 

Jeg kan ikke anbefale den metoden. Det var riktig av meg å droppe henne, men jeg skulle ønske jeg hadde snakket med henne på tomannshånd og fortalt på en roligere måte hvordan jeg (og andre) opplevde vennskapet vårt. Kanskje vi kunne funnet en løsning, kanskje ikke. 

Anonymkode: b20ea...2e3

[Gjest Promqueen]

Jeg dumpa "bestevenninna" mi etter 15 år. Det er den beste avgjørelsen jeg noensinne har tatt. Kan ikke få sagt nok hvor befriende det var. Når vi var sammen var det hele tiden snakk om henne og hennes interesser. Jeg spurte alltid, men for at jeg skulle få fortalt noe som angikk meg måtte jeg fortelle uten å bli spurt. I tillegg måtte jeg være veldig forsikting med hva jeg fortalte for at hun ikke skulle fortelle noe lignede og seg som bare var så mye bedre. OG jeg kunne ikke snakke om visse ting fordi da var jeg slem fordi hun ikke kunne gjøre det samme. Og når jeg fortalte noe som jeg kanskje ville ha litt medfølelse for fikk jeg bare "å nei off a meg" til svar. Ingenting om hvordan det går og hvordan jeg kanskje kunne føle meg bedre. Sliter med mye smerter. Og hun hadde heller ingen forståelse for at jeg ikke gadd å snakke om hennes interesser hele tiden. Da sa hun faktisk til meg at hvis vi ikke hadde den samme interessen var det vanskelig å være venner. Dette kom frem etter 15 år med oppturer og nedturer. Hadde egentlig ikke vært et problem før akuratt dette men den ene interessen. En an grunnene til at jeg ikke orket henne mer. Det var snakk om EN av tusen andre ting vi hadde til felles. Kunne fortsatt sikkert i flere timer eller skrevet bok om det. Glad jeg ikke har henne i livet mitt lenger.

Endret 22. mai 2020 av Promqueen

[Gjest EmKay]

Jeg har også "gjort det slutt" med en venninne av diverse årsaker. Jeg tok en prat med henne for å få frem at hun hadde såret meg dypt. Hun var ikke interessert i å høre etter, var frekk og mente hun overhodet ikke hadde gjort noe galt. Og da sa jeg at hvis det var slik hun så det, så var det nok ikke noe poeng i at vi skulle fortsette å være venner. 

Har slitt litt med den avgjørelsen i ettertid, men fått bekreftet fra flere hold (også felles venner) at avgjørelsen var riktig for meg. Men jeg er glad jeg fikk lettet tankene mine ved å ta en prat med henne, og åpnet for muligheten til å få ordnet opp om det skulle være misforståelser som lå til grunn. Det var ikke det den gangen, men hadde det vært det ville jeg vært veldig åpen for å forsøke å få vennskapet til å fungere. 

 

Som noen sier, du har ingen forklaringsplikt. Men etter 15 års vennskap, vil jeg tro det føles mest riktig for begge parter å få en ordentlig avslutning på det uten at noen sitter igjen med ubesvarte spørsmål. Regner med du ikke ønsker henne vondt, selv om du ikke lenger ønsker å være venner. 

[AnonymBruker]

+1 på å "slå opp" med venninne. Det bygde seg opp mer og mer, hvordan vi var forskjellige. Hun alltid veldig forfengelig og opptatt av utseende og oppmerksomhet for enhver pris, mens jeg var mer opptatt av andre ting og ikke så nøye på utseende.

Det var egentlig ikke noe problem før det skinte mer og mer gjennom hvor konkurranseorientert hun også var. Selv om jeg aldri prøvde å pynte meg for å bli sjekket opp, gjorde hun det konstant til en konkurranse om hvem som var penest, fikk mest oppmerksomhet, lå med flest (jeg forsøkte jo ikke engang!) og det eskalerte med at hun prøvde seg på kjærestene mine, lå med folk hun visste jeg var interessert i, i tillegg til å lyve masse for å stille seg selv i bedre lys (late som  det ramlet inn meldinger fra gutter hver gang vi var ute, men så viste det seg at hun selv var den som sendte ut massemeldinger først).

Fikk til slutt nok når hun begynte å "skryte" av hun ikke orket å henge med penere jenter, for hun ikke likte at andre fikk mer oppmerksomhet enn henne, og at det var derfor hun likte å være med meg så mye, fordi jeg var styggere enn henne. 

Vi hadde kjent hverandre siden vi var 15, og vi ble begge 30 i fjor. Har såvidt møttes litt på fester hos felles bekjente, men ellers ingen kontakt og det føles som en lettelse. Hun fikk meg til å føle meg som dritt. 

Anonymkode: 26d51...26e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

+1 på å "slå opp" med venninne. Det bygde seg opp mer og mer, hvordan vi var forskjellige. Hun alltid veldig forfengelig og opptatt av utseende og oppmerksomhet for enhver pris, mens jeg var mer opptatt av andre ting og ikke så nøye på utseende.

Det var egentlig ikke noe problem før det skinte mer og mer gjennom hvor konkurranseorientert hun også var. Selv om jeg aldri prøvde å pynte meg for å bli sjekket opp, gjorde hun det konstant til en konkurranse om hvem som var penest, fikk mest oppmerksomhet, lå med flest (jeg forsøkte jo ikke engang!) og det eskalerte med at hun prøvde seg på kjærestene mine, lå med folk hun visste jeg var interessert i, i tillegg til å lyve masse for å stille seg selv i bedre lys (late som  det ramlet inn meldinger fra gutter hver gang vi var ute, men så viste det seg at hun selv var den som sendte ut massemeldinger først).

Fikk til slutt nok når hun begynte å "skryte" av hun ikke orket å henge med penere jenter, for hun ikke likte at andre fikk mer oppmerksomhet enn henne, og at det var derfor hun likte å være med meg så mye, fordi jeg var styggere enn henne. 

Vi hadde kjent hverandre siden vi var 15, og vi ble begge 30 i fjor. Har såvidt møttes litt på fester hos felles bekjente, men ellers ingen kontakt og det føles som en lettelse. Hun fikk meg til å føle meg som dritt. 

Anonymkode: 26d51...26e

Ja, også for å følge opp: jeg forsøkte å ta opp dette med at jeg synes det var vanskelig å forholde seg til løgnene og nedrakkingen, men hun tok ingen selvkritikk på det, tvert i mot kontaktet hun andre venninner av meg og fortalte hvordan jeg hadde satt i gang en kampanje mot henne fordi jeg var sjalu på at hun var pen. Det bare bekreftet at jeg hadde tatt riktig avgjørelse, følte jeg.

Anonymkode: 26d51...26e

[Skildpadde]

Jeg har "dumpet" en venninne. Grunnene var mye forskjellig, men det var en typisk situasjon hvor hun hele tiden skulle få men aldri gi noe tilbake. Etter ganske mange år så fikk jeg endelig nok og valgte å kutte henne ut. Jeg sendte henne en veldig enkel melding hvor jeg skrev at vennskapet vårt ikke var det samme lenger og at jeg ikke syntes vi passet sammen som venninner lenger o.l. Jeg fikk mange meldinger i ettertid men svarte aldri, siste var vel 3 mnd etter jeg sendte meldingen til henne. Har ikke hørt noe mer etter dette. 

Vet ikke om det samme kan fungerer for deg TS. Er mulig hun ender med å sende haugevis av meldinger til f.eks. kjæresten din og/eller andre.

[AnonymBruker]

Jeg har vel egentlig fadet ut den ene venninna mi. Sikkert ulike meninger om dette er skånsomt eller ikke, men for meg så var det rett og slet den mest naturlige måten å gjøre det på.

Ingen åpen konflikt, og hun er en hyggelig person, men vi hadde så få felles interesser og hun forventet så mye i forhold til hvor mye vi skulle henge og hva slags ting vi skulle gjøre (typ fester der hun forventer at jeg blir med på dyr bytur og et ute hele natten, dyre konserter, festivaler og reiser osv.) Selv er jeg en mye mer avslappa type. Ikke glad i å gjøre mye på hverdagene etter jobb, liker å trene, lese og gå tur i helger og prioriterer barn, samboer og øvrig familie foran venner når jeg skal være sosial. Jeg prøvde lenge å balansere det, altså bli med av og til for å være grei mot henne, men jeg følte alltid at det til syvende og sist ikke var verdt det da det ofte ble dårlig stemning hvis jeg for eksempel ble med ut, men dro hjem tidlig også videre. Så jeg fant etter hvert ut at jeg bare skulle takke nei til alt jeg ikke følte for.

Vi har kjent hverandre i mange år og har mange felles venner, selv om denne vennegjengen ikke lengre er like aktiv, siden mange bor på ulike steder og driver med helt forskjellige ting. Det var derfor ikke aktuelt for meg å "ta praten" eller ignorere henne totalt, siden vi fortsatt møtes fra tid til annen i gruppe-sammenheng, men hun har nok også innsett at vennskapet mellom oss to på tomannshånd er ganske dødt. 

Anonymkode: 3c0f7...bbb