Pappa er/begynner å bli alkoholiker. Hjelp 😥

[AnonymBruker]

Hei. langt innlegg, men takk til de som tar seg tid til å respondere ❤️ 
 

Den gode pappaen min som alltid var den stabile av mamma og pappa har nå et veldig høyt alkoholinntak. På grunn av Koronaviruset har jeg vært hjemme i 2 måneder. Bor vanligvis i utlandet men kommer som regel hjem i ferier. 

Det startet for 3 år siden under mamma og pappa sin skilsmisse. Da drakk han seg sørpe full hele sommeren, men han sa at det var for «å komme seg over kneika». Aldri før hadde jeg sett han full. Men jeg tenkte at det var en tøff tid og «greit». Det har vært mye ustabilitet med mamma og pappa. Mamma var mye psykisk ustabil og utsatte meg, broren min og pappa for mye vanskelige tider. Det endte med at jeg måtte flytte til besteforeldre. Pappa klarte ikke å gå på grunn av frykt for å miste lillebroren min til barnevernet da mamma kunne finne på de sykeste historiene. Derfor hadde jeg ikke kontakt med verken mamma eller pappa på lang tid før etter skilsmissen. Jeg fikk endelig pappa tilbake i livet mitt. Pappa var alltid stjerna. En jeg kan snakke til om alt om, en jeg kan ringe når som helst om noe har skjedd. Han tok på en måte begge roller som mor og far.

Alkoholinntaket ble verre og verre for hver gang jeg var hjemme. Gjerne 3 øl på Tirsdag, 3-5 på Onsdag, 2-3 på Torsdag, pause, også full hele helgen. Så full at han nesten ikke klarer å gå. Dagen derpå drar han på jobb. Gjør det bra, fikser ting hjemme. Snakker med oss.
 

Hver gang jeg er hjemme har vi hatt store krangler om alkoholen på grunn av hans fulle kvelden. At jeg ikke orker å se han så full hele tiden - at jeg får vondt i hjertet og at jeg bekymrer meg i hjel - for å miste han og. Helgen til 17.mai var en historie i seg selv. Samme var graduation party mitt, her var han også sørpe drita og la an på mine venninner. Jeg og samboer måtte passe på han halve kvelden. 

Han blånekter for å være alkoholiker. I dag kom punktet hvor det smalt for oss begge og jeg flyttet inn til besteforeldrene mine til jeg kan dra hjem, tilbake til studiestedet.

idag: 
Han hadde kjøpt mat og jeg hjalp med å legge alt i kjøleskapet. Jeg ble glad fordi det ikke var noe øl der! Men så fikk jeg en tanke om at han gjemte alkoholen på soverommet. Jeg hadde rett. Instinktet mitt sa «jeg må gjemme den.. så han ikke drikker før helgen». Han kommer bort til meg å spør om jeg har gjemt den, jeg tuller det vekk og sier at han kan få den til helgen. Plutselig klikker han fullstendig!! Mener at jeg er «politi» og oppfører meg som en «mor». Men tanken min var jo godt ment. Selv om det var barnslig gjort av meg.  Det er ikke hyggelig for verken meg eller broren å se han så full. Det har også vært flere episoder hvor lillebror har ringt meg gråtende (han er nå 18, jeg er 25) hvor jeg har måtte snakke til pappa drita over tlf. 
 

Det eskalerer og eskalerer til det punktet hvor vi skriker til hverandre. Lillebror, som nå er snart 19.år sa ingenting. Bare satt på tlf å smite. Han brydde seg ikke fnugg. Jeg som har stilt opp for han med alt mulig fra han var liten. Jeg spurte han «skal du ikke si noe du da?» .. «nei, han er en voksen mann han får gjøre som han vil. Det ekke mitt problem.» men her har han plutselig glemt han en håndfull telefonsamtaler til meg. Så jeg står der da. Alene prøver å få pappa til fornuft. Han skriker til meg at jeg får «til helvete komme meg ut» , «du er bare en stor byrde bla bla..» . Jeg avslutter med å si at jeg aldri kommer tilbake til Norge hvis mine barn skal få en bestefar som er alkoholiker. Jeg sa at han kan ringe meg, når han lagt alkoholen på hylla. Han svarer «det kommer aldri til å skjed../eller noe i den duren.» 

Så nå ligger jeg her i senga hos besteforeldrene mine. Nettopp innsett at han har et problem. Jeg veksler fra å tenke at kanskje jeg tar feil? Til at jeg tar riktig. Sannheten er så tung at den river i meg 😞 

Hvordan skal jeg håndtere dette fremover? Er så inderlig glad i pappa. Men er så redd for å få hjertet knust igjen av en mine foreldre igjen. Blir det bedre? Hva kan jeg gjøre? 
 

TUSEN TAKK FOR SVAR ❤️
 

 

 

 

Anonymkode: ca2bb...578

[AnonymBruker]

Du kan ikke overta hans alkoholproblem. Du er ikke hans mor eller skal ansvar for hans handlinger. Du blir som en medavhengig, noe som er skadelig for deg. 

Du kan oppfordre han til å søke hjelp og behandling. Det er det eneste du kan gjøre for han. Resten må han klare fullt og helt på egenhånd. 

Du bør fullt og helt overlate problemet til han og evt helsevesenet. Helsevesenet hjelper de som er interessert i å hjelpe seg selv. Det skal desverre mye til før en blir tvunget inn i behandling. 

Anonymkode: c3fbb...e70

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du kan ikke overta hans alkoholproblem. Du er ikke hans mor eller skal ansvar for hans handlinger. Du blir som en medavhengig, noe som er skadelig for deg. 

Du kan oppfordre han til å søke hjelp og behandling. Det er det eneste du kan gjøre for han. Resten må han klare fullt og helt på egenhånd. 

Du bør fullt og helt overlate problemet til han og evt helsevesenet. Helsevesenet hjelper de som er interessert i å hjelpe seg selv. Det skal desverre mye til før en blir tvunget inn i behandling. 

Anonymkode: c3fbb...e70

Okay, ja du har helt rett. Er bare å innmari vanskelig å se på noen du elsker drikker seg i hjel. Er stor overgang fra den han var før. 
 

Jeg tviler på at han tar i mot noe hjelp, da han mener han ikke har et problem, så jeg får vel bare smøre meg med tålmodighet.. føles bare håpløst.

Anonymkode: ca2bb...578

[AnonymBruker]

Faren din er nok alkoholiker. Han må ville få hjelp selv før det er mulig å hjelpe han. Sjekk ut rustelefonen.no, og ta gjerne en telefon dit for å be om råd. 

Jeg forstår godt at det er veldig vanskelig for deg nå, men over tid må du prøve å tenke at han er voksen og må ta ansvar for seg selv og sitt liv. Om du involverer deg alt for mye i problemene til noen som ikke innser at de har et problem og ikke vil ha hjelp så kommer det til å koke over for deg. Du må på et punkt fokusere på deg og ditt liv. 

Anonymkode: debfe...541

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Faren din er nok alkoholiker. Han må ville få hjelp selv før det er mulig å hjelpe han. Sjekk ut rustelefonen.no, og ta gjerne en telefon dit for å be om råd. 

Jeg forstår godt at det er veldig vanskelig for deg nå, men over tid må du prøve å tenke at han er voksen og må ta ansvar for seg selv og sitt liv. Om du involverer deg alt for mye i problemene til noen som ikke innser at de har et problem og ikke vil ha hjelp så kommer det til å koke over for deg. Du må på et punkt fokusere på deg og ditt liv. 

Anonymkode: debfe...541

Det var lurt! Skal ringe de i morgen og høre om råd. Takk for det ❤️ 
Jeg skal det prøve på det, er bare beintøft. 

Anonymkode: ca2bb...578

[AnonymBruker]

Som regel søker folk hjelp når de har nådd bunnen i sin avhenighet = mistet alt, og har ikke lenger råd til rusen sin, eller personer som kan gi rusen gratis eller i bytte mot tjenester. 

Han har nok slitt med alkohol før skilsmissen, antagelig brukt det for å slappe av eller bli trøtt. Og så mister han kona, som bare øker hans trang til å dempe følelser. Nå har han muligens mistet deg, så da gjenstår sønnen, jobben, nettverket og sparepenger. Det blir en lang vei om det er slik det skal gå med han. 

Du får ikke gjort noe med det. I Norge er det ikke ulovlig for voksne personer å utslette seg selv, så tvangstiltak forekommer meget sjelden. Kanskje om din far havnet i en alvorlig politisak på grunn av fyll, der han ble dømt til tvangsrehabilitering i retten. 

Du høres veldig moden ut, jeg er imponert over at du tenker på dine fremtidige barn og at de ikke skal bli redde av fulle voksne i hverdagen. 

Jeg ser hvor glad du er i pappaen din, og det vil du alltid være. Selv om du kutter han ut mens han er syk av alkoholisme, så betyr ikke det at du hater han eller at du er en fæl datter. Jeg syns du er en god datter som tar første steg for at han skal nå bunnen, og broren din kommer nok raskt etter nå som han er alene med ansvaret.

 

Anonymkode: b5f6e...cad

[AnonymBruker]

Det er dessverre ingen ting du kan gjøre eller si for å forandre han. Moren min er alkoholiker. Hun har ikke kontakt med hverken meg eller broren sin, eller sine barnebarn fordi hun ikke klarer å holde seg edru foran barna mine engang. Og selv om hun rett og slett har valgt alkoholen foran barn og barnebarn så fornekter hun at hun har et problem. Jeg har prøvd så hardt, men man kan ikke hjelpe noen som ikke engang vil ha hjelp eller ikke vil innrømme at de trenger hjelp engang. For meg var den beste og eneste måten å håndtere dette på å rett og slett kutte kontakten helt. Selv om jeg sa at jeg ikke ønsker kontakt på grunn av drikkingen så er jeg altså en psykopat som prøver å kontrollere et voksent menneske, i følge henne. 

Anonymkode: 396de...c9d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er dessverre ingen ting du kan gjøre eller si for å forandre han. Moren min er alkoholiker. Hun har ikke kontakt med hverken meg eller broren min, eller sine barnebarn fordi hun ikke klarer å holde seg edru foran barna mine engang. Og selv om hun rett og slett har valgt alkoholen foran barn og barnebarn så fornekter hun at hun har et problem. Jeg har prøvd så hardt, men man kan ikke hjelpe noen som ikke engang vil ha hjelp eller ikke vil innrømme at de trenger hjelp engang. For meg var den beste og eneste måten å håndtere dette på å rett og slett kutte kontakten helt. Selv om jeg sa at jeg ikke ønsker kontakt på grunn av drikkingen så er jeg altså en psykopat som prøver å kontrollere et voksent menneske, i følge henne. 

Anonymkode: 396de...c9d

 

Anonymkode: 396de...c9d

[Oslodamen]

Så trist, Ts. Så lenge han benekter at han har et problem, er det nok lite du kan gjøre, men ikke tenk at lillebroren din ikke bryr seg. Likegyldigheten hans og fliret er bare en forsvarsmekanisme, han orker rett og slett ikke å håndtere det og reagerer med å prøve å distansere seg fra det og late som at han ikke bryr seg. Han bor kanskje hjemme fremdeles? 

Lillebroren din er garantert fra seg av fortvilelse og sorg. Alle som ser sin egen forelder bli alkoholiker føler det sånn. Ikke tro noe annet. Også selv om han skulle benekte det. Han er bare 18 år og trenger at du ser ham ❤️. 

Jeg ønsker dere alt godt og håper at faren deres etterhvert innser at han har et problem.

[AnonymBruker]

Broren din er bare 18 og bor hjemme, det er for mye å forlange at han skal stå opp mot sin far i denne situasjonen. Hvor skal broren din gå etter krangelen? Han bor jo der. Så han holder ut til han kan flytte. Han har sikkert forsøkt å snakke med far og blirr kjeftet og skreket til og han har gitt opp. Jeg tenker at du ikke kan dømme din bror før du har levd i hans sko. Du vet ikke hvordan hverdagen hans har vært de siste årene. Å leve som tenåring med en alkoholisert far kan ikke ha vært enkelt, og det er forståelig at broren din har gitt opp far og den eneste måten han takler hverdagen på er å ikke bry seg- bli likegyldig

Anonymkode: 0e888...54e

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker said:

Broren din er bare 18 og bor hjemme, det er for mye å forlange at han skal stå opp mot sin far i denne situasjonen. Hvor skal broren din gå etter krangelen? Han bor jo der. Så han holder ut til han kan flytte. Han har sikkert forsøkt å snakke med far og blirr kjeftet og skreket til og han har gitt opp. Jeg tenker at du ikke kan dømme din bror før du har levd i hans sko. Du vet ikke hvordan hverdagen hans har vært de siste årene. Å leve som tenåring med en alkoholisert far kan ikke ha vært enkelt, og det er forståelig at broren din har gitt opp far og den eneste måten han takler hverdagen på er å ikke bry seg- bli likegyldig

Anonymkode: 0e888...54e

Enig med deg! Din bror opptrer likegyldig fordi det er en strategi for å klare hverdagen. Det blir som en form for bevisst dissosiasjon. Han har ikke den nødvendige distansen- både i kraft av alder og eget bosted. Han trenger nok å snakke med noen, lenge, for å bearbeide dette. 

Anonymkode: 51afd...bf1

[Gjest Alterego666]

Snakk med broren din som har levd indet lenger enn deg. Legg en strategi med ham. Velg broren din før faren din om det kommer til det. Å ringe rusteøefonen er også lurt. Gjør det! Alkoholisme er ikke vakkert. Jeg føler med deg.

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Broren din er bare 18 og bor hjemme, det er for mye å forlange at han skal stå opp mot sin far i denne situasjonen. Hvor skal broren din gå etter krangelen? Han bor jo der. Så han holder ut til han kan flytte. Han har sikkert forsøkt å snakke med far og blirr kjeftet og skreket til og han har gitt opp. Jeg tenker at du ikke kan dømme din bror før du har levd i hans sko. Du vet ikke hvordan hverdagen hans har vært de siste årene. Å leve som tenåring med en alkoholisert far kan ikke ha vært enkelt, og det er forståelig at broren din har gitt opp far og den eneste måten han takler hverdagen på er å ikke bry seg- bli likegyldig

Anonymkode: 0e888...54e

Nei, jeg vet det. Jeg ble bare så sjokkert over at han ikke sa noen ting.. Jeg forstår at han ikke vil ha bråk. Det er bare at jeg har flyttet fjell for å sette pappa på plass fra studiestedet mitt. Fikset med besteforeldre til han så han kunne være der om det var en helg hvor det ble mye. Det har vært utrolig mange episoder hvor jeg har hjulpet han. Men i stedet sier han at "alt er bra"- "jeg har blitt tøff og du er for følsom".. Så ler han. Jeg vet at han ble glad fordi nå kan kjæresten sove over og vi slipper å rokke om huset på grunn av lite plass. Han vært veldig selvsentrert de ukene jeg har vært hjemme. Så ja, selv om han er 18 år, så syntes jeg han kan i alle fall fortelle sannheten foran pappa når jeg står der å pakker baggene for å dra. Men i stedet fremstiller han meg "som den dumme søsteren". Da blir jeg rett og slett kvalm. Jeg vet det er feil! Men han kunne i alle fall vært en fnugg enig, når vi har stått i dette så mange ganger. 

Anonymkode: 16e2b...84c

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Alterego666 said:

Snakk med broren din som har levd indet lenger enn deg. Legg en strategi med ham. Velg broren din før faren din om det kommer til det. Å ringe rusteøefonen er også lurt. Gjør det! Alkoholisme er ikke vakkert. Jeg føler med deg.

Han er ikke interessert i å hjelpe pappa. Han mener nå plutselig at pappa ikke har et problem. At det er helt vanlig å ta seg øl i ukedagene.. Men han er ikke hjemme i helgene, så han har ikke sett hvor full han har vært de siste ukene. 

Anonymkode: 16e2b...84c

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Broren din er bare 18 og bor hjemme, det er for mye å forlange at han skal stå opp mot sin far i denne situasjonen. Hvor skal broren din gå etter krangelen? Han bor jo der. Så han holder ut til han kan flytte. Han har sikkert forsøkt å snakke med far og blirr kjeftet og skreket til og han har gitt opp. Jeg tenker at du ikke kan dømme din bror før du har levd i hans sko. Du vet ikke hvordan hverdagen hans har vært de siste årene. Å leve som tenåring med en alkoholisert far kan ikke ha vært enkelt, og det er forståelig at broren din har gitt opp far og den eneste måten han takler hverdagen på er å ikke bry seg- bli likegyldig

Anonymkode: 0e888...54e

Han er mulighet til å være hos besteforeldre slik som jeg. Han har mulighet til å snakke om dette med hele familien utenfor kjernefamilien. Ja, jeg vet. Jeg tror han har gitt opp. Men jeg har levd i hans sko, mamma slet også med alkohol i en periode hvor han ikke fikk kjenne på det på samme måte, kanskje verre da hun ble slem. Han har ringt meg hver gang det har vært noe med pappa. Det er ikke lett, jeg vet det. Men jeg mener at det er litt søskenkjærlighet å hjelpe hverandre igjennom tøffe tider. Det skal vel ikke bare gå en vei. Jeg vet jeg kommer til å bli grillet for det. Men han er snart 19 år. Han kan i det miste være ærlig så jeg ikke tar alle kamper alene. 

Hva skal jeg gjøre neste gang han ringer? Vi må jo gjøre dette sammen? 


 

Anonymkode: 16e2b...84c

[Gjest Alterego666]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han er ikke interessert i å hjelpe pappa. Han mener nå plutselig at pappa ikke har et problem. At det er helt vanlig å ta seg øl i ukedagene.. Men han er ikke hjemme i helgene, så han har ikke sett hvor full han har vært de siste ukene. 

Anonymkode: 16e2b...84c

Prioritér å hjelpe broren din. Gi ham tid til å tenke seg om. Så faren din, med eller uten broren din sin hjelp. 

[AnonymBruker]

Han har et stort problem. Sikkert flere problemer enn du aner. Kjempetrist og slitsom for familien.

Du kan ikke endre, styre eller bestemme over andre mennesker, uansett om dere er i relasjon.

Så da må du ta et valg og gjøre det du kan. Ta vare på deg selv og konsentrer deg om å ha det bra i ditt liv.

Lykke til med å klare å være sterk for deg selv.

Anonymkode: c9639...a0a

[Skiftenøkkel]

flasken er en skummel trøst. han må komme på bedre tanker selv, tror det er vanskelig å overtale han. håper det går bra til slutt

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. langt innlegg, men takk til de som tar seg tid til å respondere ❤️ 
 

Den gode pappaen min som alltid var den stabile av mamma og pappa har nå et veldig høyt alkoholinntak. På grunn av Koronaviruset har jeg vært hjemme i 2 måneder. Bor vanligvis i utlandet men kommer som regel hjem i ferier. 

Det startet for 3 år siden under mamma og pappa sin skilsmisse. Da drakk han seg sørpe full hele sommeren, men han sa at det var for «å komme seg over kneika». Aldri før hadde jeg sett han full. Men jeg tenkte at det var en tøff tid og «greit». Det har vært mye ustabilitet med mamma og pappa. Mamma var mye psykisk ustabil og utsatte meg, broren min og pappa for mye vanskelige tider. Det endte med at jeg måtte flytte til besteforeldre. Pappa klarte ikke å gå på grunn av frykt for å miste lillebroren min til barnevernet da mamma kunne finne på de sykeste historiene. Derfor hadde jeg ikke kontakt med verken mamma eller pappa på lang tid før etter skilsmissen. Jeg fikk endelig pappa tilbake i livet mitt. Pappa var alltid stjerna. En jeg kan snakke til om alt om, en jeg kan ringe når som helst om noe har skjedd. Han tok på en måte begge roller som mor og far.

Alkoholinntaket ble verre og verre for hver gang jeg var hjemme. Gjerne 3 øl på Tirsdag, 3-5 på Onsdag, 2-3 på Torsdag, pause, også full hele helgen. Så full at han nesten ikke klarer å gå. Dagen derpå drar han på jobb. Gjør det bra, fikser ting hjemme. Snakker med oss.
 

Hver gang jeg er hjemme har vi hatt store krangler om alkoholen på grunn av hans fulle kvelden. At jeg ikke orker å se han så full hele tiden - at jeg får vondt i hjertet og at jeg bekymrer meg i hjel - for å miste han og. Helgen til 17.mai var en historie i seg selv. Samme var graduation party mitt, her var han også sørpe drita og la an på mine venninner. Jeg og samboer måtte passe på han halve kvelden. 

Han blånekter for å være alkoholiker. I dag kom punktet hvor det smalt for oss begge og jeg flyttet inn til besteforeldrene mine til jeg kan dra hjem, tilbake til studiestedet.

idag: 
Han hadde kjøpt mat og jeg hjalp med å legge alt i kjøleskapet. Jeg ble glad fordi det ikke var noe øl der! Men så fikk jeg en tanke om at han gjemte alkoholen på soverommet. Jeg hadde rett. Instinktet mitt sa «jeg må gjemme den.. så han ikke drikker før helgen». Han kommer bort til meg å spør om jeg har gjemt den, jeg tuller det vekk og sier at han kan få den til helgen. Plutselig klikker han fullstendig!! Mener at jeg er «politi» og oppfører meg som en «mor». Men tanken min var jo godt ment. Selv om det var barnslig gjort av meg.  Det er ikke hyggelig for verken meg eller broren å se han så full. Det har også vært flere episoder hvor lillebror har ringt meg gråtende (han er nå 18, jeg er 25) hvor jeg har måtte snakke til pappa drita over tlf. 
 

Det eskalerer og eskalerer til det punktet hvor vi skriker til hverandre. Lillebror, som nå er snart 19.år sa ingenting. Bare satt på tlf å smite. Han brydde seg ikke fnugg. Jeg som har stilt opp for han med alt mulig fra han var liten. Jeg spurte han «skal du ikke si noe du da?» .. «nei, han er en voksen mann han får gjøre som han vil. Det ekke mitt problem.» men her har han plutselig glemt han en håndfull telefonsamtaler til meg. Så jeg står der da. Alene prøver å få pappa til fornuft. Han skriker til meg at jeg får «til helvete komme meg ut» , «du er bare en stor byrde bla bla..» . Jeg avslutter med å si at jeg aldri kommer tilbake til Norge hvis mine barn skal få en bestefar som er alkoholiker. Jeg sa at han kan ringe meg, når han lagt alkoholen på hylla. Han svarer «det kommer aldri til å skjed../eller noe i den duren.» 

Så nå ligger jeg her i senga hos besteforeldrene mine. Nettopp innsett at han har et problem. Jeg veksler fra å tenke at kanskje jeg tar feil? Til at jeg tar riktig. Sannheten er så tung at den river i meg 😞 

Hvordan skal jeg håndtere dette fremover? Er så inderlig glad i pappa. Men er så redd for å få hjertet knust igjen av en mine foreldre igjen. Blir det bedre? Hva kan jeg gjøre? 
 

TUSEN TAKK FOR SVAR ❤️
 

 

 

 

Anonymkode: ca2bb...578

Dere er begge "voksne" bror din og du så la far din få gjøre det som gjør han glad og som trøster han.

Anonymkode: 748cd...a76

[tussi680]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. langt innlegg, men takk til de som tar seg tid til å respondere ❤️ 
 

Den gode pappaen min som alltid var den stabile av mamma og pappa har nå et veldig høyt alkoholinntak. På grunn av Koronaviruset har jeg vært hjemme i 2 måneder. Bor vanligvis i utlandet men kommer som regel hjem i ferier. 

Det startet for 3 år siden under mamma og pappa sin skilsmisse. Da drakk han seg sørpe full hele sommeren, men han sa at det var for «å komme seg over kneika». Aldri før hadde jeg sett han full. Men jeg tenkte at det var en tøff tid og «greit». Det har vært mye ustabilitet med mamma og pappa. Mamma var mye psykisk ustabil og utsatte meg, broren min og pappa for mye vanskelige tider. Det endte med at jeg måtte flytte til besteforeldre. Pappa klarte ikke å gå på grunn av frykt for å miste lillebroren min til barnevernet da mamma kunne finne på de sykeste historiene. Derfor hadde jeg ikke kontakt med verken mamma eller pappa på lang tid før etter skilsmissen. Jeg fikk endelig pappa tilbake i livet mitt. Pappa var alltid stjerna. En jeg kan snakke til om alt om, en jeg kan ringe når som helst om noe har skjedd. Han tok på en måte begge roller som mor og far.

Alkoholinntaket ble verre og verre for hver gang jeg var hjemme. Gjerne 3 øl på Tirsdag, 3-5 på Onsdag, 2-3 på Torsdag, pause, også full hele helgen. Så full at han nesten ikke klarer å gå. Dagen derpå drar han på jobb. Gjør det bra, fikser ting hjemme. Snakker med oss.
 

Hver gang jeg er hjemme har vi hatt store krangler om alkoholen på grunn av hans fulle kvelden. At jeg ikke orker å se han så full hele tiden - at jeg får vondt i hjertet og at jeg bekymrer meg i hjel - for å miste han og. Helgen til 17.mai var en historie i seg selv. Samme var graduation party mitt, her var han også sørpe drita og la an på mine venninner. Jeg og samboer måtte passe på han halve kvelden. 

Han blånekter for å være alkoholiker. I dag kom punktet hvor det smalt for oss begge og jeg flyttet inn til besteforeldrene mine til jeg kan dra hjem, tilbake til studiestedet.

idag: 
Han hadde kjøpt mat og jeg hjalp med å legge alt i kjøleskapet. Jeg ble glad fordi det ikke var noe øl der! Men så fikk jeg en tanke om at han gjemte alkoholen på soverommet. Jeg hadde rett. Instinktet mitt sa «jeg må gjemme den.. så han ikke drikker før helgen». Han kommer bort til meg å spør om jeg har gjemt den, jeg tuller det vekk og sier at han kan få den til helgen. Plutselig klikker han fullstendig!! Mener at jeg er «politi» og oppfører meg som en «mor». Men tanken min var jo godt ment. Selv om det var barnslig gjort av meg.  Det er ikke hyggelig for verken meg eller broren å se han så full. Det har også vært flere episoder hvor lillebror har ringt meg gråtende (han er nå 18, jeg er 25) hvor jeg har måtte snakke til pappa drita over tlf. 
 

Det eskalerer og eskalerer til det punktet hvor vi skriker til hverandre. Lillebror, som nå er snart 19.år sa ingenting. Bare satt på tlf å smite. Han brydde seg ikke fnugg. Jeg som har stilt opp for han med alt mulig fra han var liten. Jeg spurte han «skal du ikke si noe du da?» .. «nei, han er en voksen mann han får gjøre som han vil. Det ekke mitt problem.» men her har han plutselig glemt han en håndfull telefonsamtaler til meg. Så jeg står der da. Alene prøver å få pappa til fornuft. Han skriker til meg at jeg får «til helvete komme meg ut» , «du er bare en stor byrde bla bla..» . Jeg avslutter med å si at jeg aldri kommer tilbake til Norge hvis mine barn skal få en bestefar som er alkoholiker. Jeg sa at han kan ringe meg, når han lagt alkoholen på hylla. Han svarer «det kommer aldri til å skjed../eller noe i den duren.» 

Så nå ligger jeg her i senga hos besteforeldrene mine. Nettopp innsett at han har et problem. Jeg veksler fra å tenke at kanskje jeg tar feil? Til at jeg tar riktig. Sannheten er så tung at den river i meg 😞 

Hvordan skal jeg håndtere dette fremover? Er så inderlig glad i pappa. Men er så redd for å få hjertet knust igjen av en mine foreldre igjen. Blir det bedre? Hva kan jeg gjøre? 
 

TUSEN TAKK FOR SVAR ❤️
 

 

 

 

Anonymkode: ca2bb...578

Nei, du er såvisst ikke alene om slike ting. Opplevde et nært familiemedlem selv en gang i tida, men jeg var altså så lei alt sammen, alt bråket, kjeften, frykten osv. Heldigvis hadde jeg en kjæreste da som støttet meg og vi flyttet rett og slett til hans hjemsted. Greide det ikke lenger. Jeg savner henne ja, men jeg savner neimen ikke oppførselen som alt det vonde gav.