Opphengt i psykologen min

[AnonymBruker]

Jeg har et lite problem... Jeg har gått til en psykolog en stund nå, og begynner å bli veldig opphengt i han. Tar meg ofte i å håpe på at han tenker på meg utenom timene, at han bryr seg om meg, etc. Jeg er ikke forelsket/betatt eller noe slikt, for han er uansett mye eldre enn meg og kunne vært faren min. Jeg tror det bare er fordi jeg synes han er god, og fordi han støtter meg og vet om ting ingen andre vet. Men så lurer jeg veldig på hvordan dette skal bli når jeg avslutter hos han. Uff, noen som har opplevd noe lignende? Hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: 86082...38f

[AnonymBruker]

Det du beskriver her, er nok veldig vanlig. 

Anonymkode: 18763...eb5

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjenn i det du sier, og jeg tror dette er helt vanlig. Jeg skjønner at du bekymrer deg for å avslutte og sånn. Men jeg tror det kommer til å gå fint. Hvis hjelpen hans var god så vil du nok klare å stå på egne ben når du avslutter hos han. En ting som kan hjelpe er å gjøre noe som viser at terapien blir avsluttet siste time. På en måte bli ferdig med det kapittelet. Du kan jo gi han et takkekort, blomster eller noe annet av «ubetydelig verdi». Dyre ting har han ikke lov å motta. For meg hjalp det veldig å få utrykkt hvor mye hjelpen har betydd for meg og takke psykologen. Mange avslutter også terapi med en klem. Også hvis du tør så kan du fortelle om dette til psykologen sånn at han kan forberede deg når det nærmer seg slutten. 

Anonymkode: e4b20...b2d

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig. Jeg opplevde det selv en periode jeg var ekstremt langt nede psykisk og behandleren min var den som så meg og kjempet med meg, noen ganger for meg. Han uttrykte at han brydde seg om meg, og delte også mye personlig fra den tiden han slet. Jeg går fortsatt til han, men nå går det litt bedre med meg og jeg kjenner ikke på det samme opphenget som jeg hadde. 

Så lenge det ikke står i veien for behandlingen din synes jeg ikke du skal bekymre deg så mye for det. 

Anonymkode: 3f23f...8ee

[AnonymBruker]

Har det som deg, ts. Går i langvarig terapi privat. Beh stiller for øvrig opp for meg hvis det er noe utenom (har hjulpet meg med bilen osv). Tenkte lenge slik som deg, men for egen del slapp det litt når han en gang sa noe ala "men vi to håper jeg kan beholde en kontakt så lenge vi begge er, når vi har blitt så godt kjent". Vi har kjent hverandre i fem år. Han sa det ikke helt uten videre, men i en naturlig setting og heldigvis er jeg enig i det. Han fungerer også som en god støttespiller utenfor terapirommet, men dette begrenses per i dag pga behandling. Og det tar den tiden det tar, så jeg vil ikke forhaste noe bare for og kunne ha mer kontakt utenom. Han er profesjonell og har hjertet på utsiden av kroppen. Det har jeg aldri før opplevd. 

Henger meg på det andre skriver her, som det å gi en liten "takk" i form av et kort eller liknende når det nærmer seg avslutning på behandlingen. Jeg har opplevd et slikt "brudd" med min forrige behandler gjennom elleve måneder, men det slapp etter noen få måneder - dette savnet. 

Anonymkode: 1bd6a...2a1

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, men med fastlegen min. Jeg slet mye psykisk i graviditeten og i permisjonstiden og nå går jeg igjen gjennom en tung periode med ektemannen min som er blitt syk. Fastlegen min er omtrent på min alder, og er så omsorgsfull og snill. Han gir meg omtanke som jeg gjerne skulle fått hjemme. Er så ensom i forholdet mitt, og fastlegen er den jeg kan snakke med og som forstår og er god mot meg. Jeg føler virkelig at han bryr seg. Jeg vet han har kone og barn og bare gjør jobben sin, men det er godt å ha en person jeg kan snakke med og som faktisk lytter. Det går nok litt over når jeg føler meg bedre Og det samme skjer nok med deg  

Anonymkode: 6d972...42d

[AnonymBruker]

Prøv og husk på at han får betaling for å sitte å høre på deg. Tror du han hadde kommet bort til deg og hørt på alt du hadde på hjertet hvis du f.eks hadde (uten at du visste hvem han var fra før eller visste han var psykolog) møtt han på byen? Neppe. Han hadde ikke lagt merke til deg engang. Når arbeidsdagen hans er ferdig så legger han vekk psykologhodet sitt og lever sitt normale liv uten å tenke noe spesielt på hverken deg eller andre som betaler han for å høre på babling. 

Anonymkode: 97a11...423

[AnonymBruker]

Veldig vanlig å bli betatt i sin egen behandler. Han/Hun kjenner til dine innerste tanker og bekymringer. 

Litt avsporing. Men husker da jeg var ungdom og begynt å gå litt på fest. Jeg var usikker person og havnet en gang (skjedd flere ganger) med en litt depressive gutt som var litt eldre enn meg. Jo mer han drakk jo mer fikk jeg høre om hans tragiske oppvekst.  Han pratet og pratet, jeg sa ikke ett ord og satt bare å lyttet. Allikavel ble han dødsforelsket i meg og ringte meg ekstremt mye i etterkant. 

Så ja. Vi liker den som lytter til oss. 

Jeg liker også godt dem som lytter til meg. Men ikke sikkert dem liker meg så veldig godt som de gir inntrykk av. Kanskje de egentlig syns jeg prater alt for mye og de har bare lært seg å lytte og vise sin interesse selv om de ikke liker meg.

Anonymkode: e3fd1...2e6