Folk som er SÅ ensomme og ekskludert men samtidig aldri tar initiativ til noe selv

[AnonymBruker]

Okei nå må noen bare si det. 

Ja, det er definitivt sesong igjen for historien om den ensomme personen som ikke blir invitert på fest på 17 mai, som ikke blir invitert på venninnekvelder og som aldri er god nok for å komme på koronafest med begrenset deltagerliste.

Huff og uff og au.

Vet du hvilket perspektiv jeg savner i denne debatten? Vertinnenes. Ja, de som har brukt ukesvis på å planlegge arrangementer men som avspises med å stemples som kjipe og ekskluderende i sure kronikker i media. Det er rart det der, hvordan så mange kan sitte hjemme og lengte etter om man bare kunne blitt invitert et sted for å kose seg, og det samtidig kan virke til å være en uoverkommelig oppgave å finne folk med personlig initiativ nok til å arrangere noe som helst. Hvorfor foreslår de aldri seg selv? 

Har du personlig ork til å skrive kronikk så tårene triller den 18 mai, så burde du også ha ork til å lokalisere dine fire fem nærmeste venner og spørre dem om ikke dere skal finne på noe kjekt sammen på 17 mai.

Og nei, en halvhjertet sammenskramling av folk på to dagers varsel teller faktisk ikke som å gjøre en ordentlig innsats.

Anonymkode: 1130a...988

[AnonymBruker]

Jeg tør ikke. Det eneste som er verre en å være alene på sånn dager, er når man har gitt en innsats på å invitere folk og ingen kommer. 

Anonymkode: 51386...add

[AnonymBruker]

Vel, det er mange som ikke har disse fire-fem nærmeste vennene. Mao har de ofte ingen å finne på noe med.

Anonymkode: c02e5...870

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tør ikke. Det eneste som er verre en å være alene på sånn dager, er når man har gitt en innsats på å invitere folk og ingen kommer. 

Anonymkode: 51386...add

Da skal jeg komme med et litt ekkelt oppfølgingsspørsmål - har det noensinne skjedd?

Jeg har forståelse for at folk som har lagt sjelen sin i en invitasjon og får negativ respons tar litt skrekken, men jeg mener også helt oppriktig at for svært mange er denne frykten uberettiget.

Selvfølgelig strekker man seg ut og kan bli avvist, og det er vondt, men jeg har også inntrykk av at svært mange er bare utrolig takknemlige for å ikke måtte arrangere noe selv og kommer gjerne om de først bys. 

Anonymkode: 525e3...52f

[IkkeAnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Og nei, en halvhjertet sammenskramling av folk på to dagers varsel teller faktisk ikke som å gjøre en ordentlig innsats.

Anonymkode: 1130a...988

Problemet er jo at disse menneskene ikke har disse folkene å i det hele tatt invitere.

[AnonymBruker]

Noen ganger rekker man ikke trekke pusten før man blir invitert på nytt.

Noen ganger er man redde for å ikke strekke til.

Noen ganger er man redd for at det ikke skal bli bra nok for de man inviterer, 

 

Anonymkode: d53d5...776

[AnonymBruker]

Vanskelig å ta initiativ når man ikke har en eneste venn...

Anonymkode: 77744...c3a

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tør ikke. Det eneste som er verre en å være alene på sånn dager, er når man har gitt en innsats på å invitere folk og ingen kommer. 

Anonymkode: 51386...add

Enig. 

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Da skal jeg komme med et litt ekkelt oppfølgingsspørsmål - har det noensinne skjedd?

Jeg har forståelse for at folk som har lagt sjelen sin i en invitasjon og får negativ respons tar litt skrekken, men jeg mener også helt oppriktig at for svært mange er denne frykten uberettiget.

Selvfølgelig strekker man seg ut og kan bli avvist, og det er vondt, men jeg har også inntrykk av at svært mange er bare utrolig takknemlige for å ikke måtte arrangere noe selv og kommer gjerne om de først bys. 

Anonymkode: 525e3...52f

For min del har det heldigvis aldri skjedd at folk har takket ja, og så likevel ikke kommet. Folk takker "heldigvis" nei med en gang. Men det er jo litt flaut etterhvert, å invitere folk og stadig få nei. Og så møter man noen av de på gata og de bare "åherregud vi måååå finne på noe snart", men så nei, neste gang har de fortsatt ikke tid eller anledning eller de skal pusse opp kjøkkenet eller styrer med et arveoppgjør (! Ja jeg har fått det som begrunnelse fra en venn jeg nå ikke har møtt på 3 år selv om vi bor i samme by). 

Det er jo ikke folk sin feil at jeg er kjip å være sammen med da, eller at de har så mange gode venner de heller er med, men det ER vanskelig og tungt for meg! 

Anonymkode: 534d3...679

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da skal jeg komme med et litt ekkelt oppfølgingsspørsmål - har det noensinne skjedd?

Jeg har forståelse for at folk som har lagt sjelen sin i en invitasjon og får negativ respons tar litt skrekken, men jeg mener også helt oppriktig at for svært mange er denne frykten uberettiget.

Selvfølgelig strekker man seg ut og kan bli avvist, og det er vondt, men jeg har også inntrykk av at svært mange er bare utrolig takknemlige for å ikke måtte arrangere noe selv og kommer gjerne om de først bys. 

Anonymkode: 525e3...52f

Ja. Ikke 17 mai, men inviterte til en innflyttings fest alle masset på at jeg skulle ha. Ingen som sa ja til å komme. Så måtte til slutt droppe det. Inviterte til en bursdagsfest, alle var med å diskuterte på hvor vi skulle spise og slik. Booket bord til 14 personer som sa de skulle komme, en etter en så avlyste de og vi ente opp med å sitte 4 personer på et 14 mans langbord midt i restauranten... Flere ganger har jeg prøvd og invitere til fest eller middag, folk sier ja, for så å avlyse senere.. Det er utrolig flaut, og sårende når folk bare avlyser på den måten. Og spesiellt de som ikke sier noe engang og bare ikke dukker opp. Og når rykte går og folk som sier "å stakkars deg, var det ingen som kom?" utrolig ydmykende og føler at ingen vil være med meg alikevel.. Så nei jeg inviterer ikke lenger til fest og selskap.. 

Ble faktisk spontan middag selskap og fest hos meg 17 mai i år. Jeg inviterte 3 personer på lørdagskvelden, fordi de fortalte at de  ikke hadde noen å være med på søndag  og følte seg ensome. Vi koste oss vi 🙂

Anonymkode: 51386...add