hvorfor går noen igjennom en barnefordelingssak?

[AnonymBruker]

sett flere skrive om det å ha barnefordelingssaker på kg og lurer på hva er de som fører til at noen må gå igjennom det? og hvorfor blir det ikke bare 50/50 uansett (med unntak av rus/psykiatri).

Anonymkode: 7dbf3...44d

[AnonymBruker]

Fordi det ikke er "bare" å gå igjennom et brudd med barn! Det er ikke så enkelt som du tror altså!

Anonymkode: a6c6b...c6b

[AnonymBruker]

Det kan være mange grunner til at de ikke blir enige. Hva gjør man da, tenker du? Lar mor bestemme?

Anonymkode: 1df25...e14

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

sett flere skrive om det å ha barnefordelingssaker på kg og lurer på hva er de som fører til at noen må gå igjennom det? og hvorfor blir det ikke bare 50/50 uansett (med unntak av rus/psykiatri).

Anonymkode: 7dbf3...44d

Det er ikke alle foreldre som er gode foreldre selv om det ikke er rus eller psykiatri inne i bildet. Om jeg skulle bodd 50% hos moren min hadde jeg blitt ødelagt. Evig takknemlig for at pappa tok den rettssaken.

Anonymkode: 4184a...ae7

[AnonymBruker]

Er ikke alle barn som ønsker å bo 50/50.

Jeg ville ikke det, men pappa nekta. Da ble det barnefordelingssak i retten. 

Anonymkode: c18f4...dd7

[AnonymBruker]

Her ble det rettsapparatet etter mange år med høyt konfliktnivå. Faren, som var alvorlig psykisk syk og hadde overforbruk av medisiner og selvmedisinerte seg selv med alkohol etc, krevde tilnærmet 50/50. Mitt utgangspunkt var at barnet kunne være hos han annenhver helg og mer ad hoc i gode perioder (og når barnet ville til han). Det var IKKE godt nok.. han SKULLE ha barnet tilnærmet like mye som meg, selv om det tidvis begrensede samvær ble kansellert pga fars dårlige form - og ellers mye utrygt og uforutsigbart for barnet. Barnet hadde visst godt av uforutsigbarhet, mente faren.

Da vi endelig kom til hovedforhandling visste jeg ikke hvor mye samvær jeg kunne «akseptere», barnet hadde samværsvegring og ingen tillit til eller trygghet i faren sin. Mannen jeg ble kjent med og blitt glad i var ikke å kjenne igjen. Retten var enig med meg og vi prøvde via timessamvær med meg tilstede å få relasjonen opp igjen, men nei.. faren var utålmodig, lyttet verken til sakkyndig eller dommer og etter nesten 3 år med høyt konfliktnivå ble det til slutt stans i samvær. Nå snart 2 år etter har barnet ro, men sliter med en del utrygghet i forhold til voksne som jeg opplever som «skader». Håper det vokser det av seg.

Tross alt er jeg glad for retten, jeg kunne ikke bare la faren bestemme - det ville ha vært mye mye verre for barnet!

Anonymkode: 4d20b...297

[AnonymBruker]

Babyen ble fullammet da samlivsbruddet var et faktum. 50/50 hadde vært umulig, og absolutt ikke til barnets beste. 
Faren derimot, mente han skulle ha hovedomsorgen. og det selv om han kun hadde sagt god morgen og av og til god natt til babyen den tiden vi var samboere. Da er det klart at rettssak var hans eneste valg. At han tapte, er vel ikke nødvendig å si 🙄

Anonymkode: 83d33...c96