Jeg tror ingen liker meg

[AnonymBruker]

Og det inkluderer mannen min. Jeg har ingen venner og ingen familie. Arbeidskollegaer er perifere. 

Jeg tror ikke folk går rundt og misliker meg, de bare liker meg ikke - altså, som om jeg er usynlig. De bryr seg om meg på samme måte som om jeg var et møbel eller en annen gjenstand. 

Er det andre som kjenner på de samme følelsene? Hvordan kan jeg verifisere om dette er sant eller ikke? Og hva jeg kan jeg eventuelt gjøre med det? 

Anonymkode: 9bf65...d9c

[AnonymBruker]

Hvorfor tror du ikke mannen din liker deg ?

Anonymkode: d5177...050

[AnonymBruker]

Det er litt komplisert å svare på. Han misliker meg nok ikke, men jeg tror han er sammen med meg fordi han trenger meg og fordi han ikke kan få de han egentlig vil ha. 

Anonymkode: 9bf65...d9c

[AnonymBruker]

Tror ikke folk direkte misliker meg, men jeg har nok aldri blitt tenkt på og nevnt type "hun er en eks jeg faktisk  savner" 

eller "å, HENNE inviterer vi!" 

Jeg er mer en sånn "åja, hun ja". Jeg er "søstera til" eller "hu de som jobber på xxx" 

Det er ikke noe stort med meg. Ingen lyser opp når de ser meg, jeg er egentlig ingenting for noen. 

Det er trist å tenke på. 

Anonymkode: 4671d...a4e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke noe stort med meg. Ingen lyser opp når de ser meg, jeg er egentlig ingenting for noen

Ja. Det er litt sånn. Prøver du å gjøre noe med det? Har du noen gode venner?

Anonymkode: 9bf65...d9c

[AnonymBruker]

Dersom du har lyst å utvikle deg, så anbefaler jeg at du tenker etter hvem du syns er en klok, godhjertet og vennlig person av dine kollegaer, for så å spørre han/henne om du kan dele noe som er litt skummelt for deg. Dersom personen sier ja, så kan du fortelle litt om at du føler du ofte er veggpryd og at du ikke klarer å skape god kontakt med folk, og derfor kunne trenge hans/hennes oppfattelse av deg som person, om det er noe den syns du kan bli bedre på. 

Personer som er godt likt er ofte personer som har noe å gi, og gjerne gir av dette. Selv er jeg en sånn som alltid blir kjempeglad av andres gode nyheter, og overøser dem med små gaver, spør i dagene etter hvordan det går med disse gode tingene som skjer, husker avtaler de har og spør ofte hvordan avtalene gikk etterpå. Det gjør at folk sender melding eller ringer meg først når de vil dele noe. Er ikke omringet av så mange mennesker, men de jeg har, er jeg en del livet til, og de er en del av mitt liv. 

Og min nærmeste venn gir meg humor, for jeg trenger å få le litt hver dag. Hun er selvsagt også omtenksom, smart og god, men det er humoren hennes som virkelig fyller meg opp. 

Det høres kanskje litt feil ut at vi skal byttehandle verdier i et vennskap, men slik er det jo selvfølgelig. Ville du vært med noen som bare stjal energi og ga deg kjipe følelser? Eller noen som ikke kan verken gi eller ta? 

Du kan finne dine egne styrker, om du ikke vet hva de er, velg styrkene du vil ha, og legg planer for hvordan du kan vise disse styrkene til andre, øv på dem og gjør dem til en del av din personlighet. 

 

Anonymkode: 03c51...d9f

[AnonymBruker]

Dette er den dårlige selvtilliten din som snakker deg ned!! Klart du er likt!! Du er mye verdt! Og verdien din blir ikke målt etter hvor god jobb du har, hvor mye du har reist, hvor flink du er til å hoppe i fallskjerm, hvor perfekt hud du har, hvor blankt hår du har. Du er likt fordi du er du.

Kanskje noe terapi kunne hjelpe? Det du tror om deg selv stemmer ikke med virkeligheten. Og kanskje du trenger hjelp til å se det.

Anonymkode: 5ad34...be2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje noe terapi kunne hjelpe? Det du tror om deg selv stemmer ikke med virkeligheten. Og kanskje du trenger hjelp til å se det.

Men hvordan kan man vite om det stemmer eller ikke? 

Slik det er nå tror jeg ikke på noe av det fine folk sier til meg, men jeg tror på alt som kan tolkes det minste negativt. For eksempel fikk jeg en melding fra en kollega på syttende mai som gratulerte meg med dagen, som jeg umiddelbart avfeide som enten feilsendt eller sendt til alle (sånn at det ikke er personlig). Når noen smiler og vinket sjekker jeg alltid bak meg om det er noen der før jeg hilser tilbake. Om vi er to sammen går jeg ut i fra at alle heller vil snakke med den andre, og jeg stiller meg i bakgrunnen. 

Jeg går allerede i terapi for behandling av omfattende traumer. Men dette er liksom så vanskelig å beskrive, det er jo en følelse bare...

Anonymkode: 9bf65...d9c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ville du vært med noen som bare stjal energi og ga deg kjipe følelser? Eller noen som ikke kan verken gi eller ta? 

Jeg skjønner godt hva du mener. Samtidig gjør innlegget ditt meg litt trist, for du bygger litt opp under det jeg har tenkt selv, at det er noe galt med meg. At grunnen til at ingen liker meg er fordi jeg gjør noe feil eller er noe feil. 

Jeg blir stadig oppringt av folk som vil ha råd eller støtte, og de sier de liker å snakke med meg og at jeg er pålitelig. Problemet er jo at jeg ikke tror på dem. Og jeg vet ikke om det de sier er sant. 
Jeg husker folks bursdager og avtaler, sender blomster til de som trenger det, tilbyr klemmer, koker kaffe, kjøper sjokolade på valentin - altså jeg gjør små ting for andre hele tiden. Men det blir aldri bra nok. Jeg kan sitte og plage meg selv med hvor masete jeg er når jeg stiller et spørsmål på et møte eller om folk ikke hilser på meg tenker jeg det er fordi de ikke legger merke til meg eller misliker meg. 

Jeg later som ingenting, lager ikke noe drama, jeg baksnakker aldri, men inni meg er jeg lei meg og føler meg liten og usynlig og i veien. 

Anonymkode: 9bf65...d9c

[Catbert]

Hæ, hvis folk ringer til deg for å be om råd og støtte må det jo være fordi de verdsetter deg og din mening. At du betyr noe for dem... Jeg tror det hovedsaklig er selvfølelsen din det er noe galt med 😊

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner godt hva du mener. Samtidig gjør innlegget ditt meg litt trist, for du bygger litt opp under det jeg har tenkt selv, at det er noe galt med meg. At grunnen til at ingen liker meg er fordi jeg gjør noe feil eller er noe feil. 

Jeg blir stadig oppringt av folk som vil ha råd eller støtte, og de sier de liker å snakke med meg og at jeg er pålitelig. Problemet er jo at jeg ikke tror på dem. Og jeg vet ikke om det de sier er sant. 
Jeg husker folks bursdager og avtaler, sender blomster til de som trenger det, tilbyr klemmer, koker kaffe, kjøper sjokolade på valentin - altså jeg gjør små ting for andre hele tiden. Men det blir aldri bra nok. Jeg kan sitte og plage meg selv med hvor masete jeg er når jeg stiller et spørsmål på et møte eller om folk ikke hilser på meg tenker jeg det er fordi de ikke legger merke til meg eller misliker meg. 

Jeg later som ingenting, lager ikke noe drama, jeg baksnakker aldri, men inni meg er jeg lei meg og føler meg liten og usynlig og i veien. 

Anonymkode: 9bf65...d9c

Har det akkurat som deg. Klem ❤️

Anonymkode: 940fc...c52

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har det akkurat som deg. Klem ❤️

Anonymkode: 940fc...c52

Tusen takk. Klem tilbake ♥️

Anonymkode: 9bf65...d9c

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner godt hva du mener. Samtidig gjør innlegget ditt meg litt trist, for du bygger litt opp under det jeg har tenkt selv, at det er noe galt med meg. At grunnen til at ingen liker meg er fordi jeg gjør noe feil eller er noe feil. 

Jeg blir stadig oppringt av folk som vil ha råd eller støtte, og de sier de liker å snakke med meg og at jeg er pålitelig. Problemet er jo at jeg ikke tror på dem. Og jeg vet ikke om det de sier er sant. 
Jeg husker folks bursdager og avtaler, sender blomster til de som trenger det, tilbyr klemmer, koker kaffe, kjøper sjokolade på valentin - altså jeg gjør små ting for andre hele tiden. Men det blir aldri bra nok. Jeg kan sitte og plage meg selv med hvor masete jeg er når jeg stiller et spørsmål på et møte eller om folk ikke hilser på meg tenker jeg det er fordi de ikke legger merke til meg eller misliker meg. 

Jeg later som ingenting, lager ikke noe drama, jeg baksnakker aldri, men inni meg er jeg lei meg og føler meg liten og usynlig og i veien. 

Anonymkode: 9bf65...d9c

Oi, det var jo ikke meningen du skulle bli lei deg. Jeg ville bare fokusere på fremover, kanskje gi litt inspirasjon om du var mottakelig for det. 

Om folk ringer deg for råd, og du gjør alle de gode tingene du skriver om, så er du og jeg ganske like! Den store forskjellen er nok hvordan vi tenker om oss selv, den indre dialogen. 

Jeg snakker fint til meg selv i speilet, og roser meg selv når jeg har gjort noe for andre. Selvfølgelig kan jeg tvile en gang i blant, at jeg sa noe dumt, skulle ikke gjort sånn og sånn, men jeg tenker ikke at folk ikke liker meg, men heller på at andre kanskje ikke hadde så godt av det jeg sa eller gjorde. For vi har alle rom for å feile, så lenge det er flere gode ting ein feilslag. 

Og det er ikke noe galt med deg, utenom den indre stemmen som du må bytte radiokanal på. Jeg ble kjempeglad da du skrev at folk ringer deg og ber om din mening. Dette betyr at du har fått respekt, og det er ikke noe en kan kreve eller betale for, men noe man må fortjene, og du har fortjent det. Jeg syns du skal kose deg litt med den tanken i kveld🙂

Anonymkode: 03c51...d9f

[AnonymBruker]

…

Anonymkode: cead3...cc3