Er jeg skadet av barndommen?

[AnonymBruker]

Mine foreldre er skilt. Pappa drakk mye og det var mye uro og sinne i hjemmet. Mamma tok med oss barna å flyttet. Jeg husker litt, men jeg forsto ikke hva som foregikk. Var for liten. 
mamma har fortalt mye. 
pappa er Ok nå i dag, men er stakkarslig og selvsentrert. Er 70 år nå. 
mamma inviterer han i selskap og inkluderer han i familien med barn og barnebarn. Han kan plutselig bli sint hvis noe går i mot han. Da kan han ringe til mamma og kalle henne hore og beskylde henne for å ha vært utro mot han for 30 år siden. 
han er snill mot meg, men han er ett offer på en måte og vi barna er som støttekontakt for han.. vi er som foreldre for han og ikke motsatt. 
 

jeg er urolig fordi jeg vet mer enn jeg har godt av å vite. Utifra det mamma sier må jo barndommen vår være ødelagt? Er jeg ødelagt? Det er grusomt å få vite hvor full han var og hvor han slo hull i dørene.. jeg husker jo ikke det.. men husker uroen i huset. Har jeg godt av å vite alt dette? Han er jo min far uansett? Jeg sitter å tenker tilbake til barndommen og er redd jeg er ødelagt? 
jeg har jobb, gift, har barn. Våre barn opplever ikke alkohol, sinne og uforutsigbarhet.. så jeg har ikke arvet hans gener der. 
 

håper noen gidder å svare meg. Ble litt rotete tråd.  Vet ikke hva jeg vil ha svar på, men andres tanker om hvordan jeg skal forholde meg til alt sammen 
 

Anonymkode: 11d77...a90

[AnonymBruker]

Tror at barndommen former oss. Jeg opplevde at mamma drakk mye i barndommen. Hun kunne være borte i mange dager, og da bodde jeg hos bestemor. 

Det som har formet meg er at jeg liker ikke fulle folk. Jeg drikker sjelden selv, og aldri foran barna. Jeg kan ikke ta ett glass vin på nyttårsaften eller 17 Mai. Noe i hodet mitt sier at det er feil. 

 

Anonymkode: 0ea8f...e55

[AnonymBruker]

Hadde du vært ødelagt hadde du nok visst det

Anonymkode: a78eb...1ee

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde du vært ødelagt hadde du nok visst det

Anonymkode: a78eb...1ee

Takk. Har slitt med angst og går til psykolog samtaler. Men føler meg absolutt ikke ødelagt, men etter jeg fikk vite alt dette fant en del brikker på plass. Kanskje derfor jeg har angst? Uansett- mange kan jo slite med angst i løpet av livet selv om de ikke har hatt en dårlig oppvekst? 
jeg har hatt ei stabil mor i livet mitt, så føler vel barndommen har vært begge deler. Men det viktigste er jo hvordan en lever voksenlivet? 

Anonymkode: 11d77...a90

[AnonymBruker]

Du er nok ikke ødelagt. Det reddet deg nok at moren din flyttet og tok godt vare på deg. 

Anonymkode: aebf0...73f

[jabx]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mine foreldre er skilt. Pappa drakk mye og det var mye uro og sinne i hjemmet. Mamma tok med oss barna å flyttet. Jeg husker litt, men jeg forsto ikke hva som foregikk. Var for liten. 
mamma har fortalt mye. 
pappa er Ok nå i dag, men er stakkarslig og selvsentrert. Er 70 år nå. 
mamma inviterer han i selskap og inkluderer han i familien med barn og barnebarn. Han kan plutselig bli sint hvis noe går i mot han. Da kan han ringe til mamma og kalle henne hore og beskylde henne for å ha vært utro mot han for 30 år siden. 
han er snill mot meg, men han er ett offer på en måte og vi barna er som støttekontakt for han.. vi er som foreldre for han og ikke motsatt. 
 

jeg er urolig fordi jeg vet mer enn jeg har godt av å vite. Utifra det mamma sier må jo barndommen vår være ødelagt? Er jeg ødelagt? Det er grusomt å få vite hvor full han var og hvor han slo hull i dørene.. jeg husker jo ikke det.. men husker uroen i huset. Har jeg godt av å vite alt dette? Han er jo min far uansett? Jeg sitter å tenker tilbake til barndommen og er redd jeg er ødelagt? 
jeg har jobb, gift, har barn. Våre barn opplever ikke alkohol, sinne og uforutsigbarhet.. så jeg har ikke arvet hans gener der. 
 

håper noen gidder å svare meg. Ble litt rotete tråd.  Vet ikke hva jeg vil ha svar på, men andres tanker om hvordan jeg skal forholde meg til alt sammen 
 

Anonymkode: 11d77...a90

Om du er skadet er det vel du selv som vet best. Sliter du med noe? Psykiske problemer? Misbruk av alkohol eller annet? Er du voldelig? Lærevansker? Dårlig impulskontroll? Mangler empati?

Hvis du ikke føler at du har noen problemer så er du vel ikke ødelagt da.

[AnonymBruker]

Mange med helt jævlige barndommer vokser opp og blir fine og velfungerende mennesker. Mye handler om hvordan man velger å leve livet sitt, og kanskje noe om genetikk. Hvis du føler deg bra, hvorfor bruke energi på å tenke deg dårlig? 

Anonymkode: 550b8...919

[Nooni]

Vi er alle skadet av noe. 

Fokusert på livet ditt, hva du ønsker og hvor du vil. Opplever du det som vanskelig og at det har vedvart over tid søker du hjelp. Snakk med fastlege først. 

[AnonymBruker]

Din mor gjorde det riktige ved å forlate fyren. Det gjorde ikke min. Derfor vil jeg si hun gjorde jobben sin for å skåne deg. 

Anonymkode: f2aa5...0c0

[AnonymBruker]

2 timer siden, jabx skrev:

Om du er skadet er det vel du selv som vet best. Sliter du med noe? Psykiske problemer? Misbruk av alkohol eller annet? Er du voldelig? Lærevansker? Dårlig impulskontroll? Mangler empati?

Hvis du ikke føler at du har noen problemer så er du vel ikke ødelagt da.

Vel jeg har jo slitt med angst og tiden etter skilsmissen var vanskelig. Men som voksen har jeg et rolig og godt liv. Men angsten kan jo være andre ting også. Synes bare det er skremmende å vite at det var så ille. 
Jeg har alltid tatt avstand fra alkohol, det er nok ett bevisst valg da jeg har sett nok. Er ikke voldelig, og mangler ikke empati. 
nå er jeg i jobb, men i skoletiden hadde jeg nok litt lærevansker og var ukonsentrert. Men som voksen har jeg tatt utdannelse og fått gode karakterer. 

Anonymkode: 11d77...a90

[AnonymBruker]

Nei, du er ikke ødelagt. 
 

Du har hatt utfordringer som mange andre, og det har ikke vært positivt men heller ikke ødelagt. 
 

Men du bør ha jobbet deg gjennom dette med noen. 

Anonymkode: 34d25...841

[nå_er_nok]

Jeg synes dette er vanskelig å snakke om selv, jeg. Jeg har aldri blitt fortalt hva som skjedde med min mor og far som gjorde at de valgte å gå til hver sitt og at ting ble som de ble, men jeg kjenner at jeg synes det er feigt av voksne mennesker å ikke la barnet sitt som er et blivende individ hva som er grunnen til tingenes tilstand. Det du egentlig sier er vel at du synes at du er skadet av barndommen, eller at du er skadet, og det er jo opp til deg å forholde seg til - og kanskje noe du har godt av å jobbe med. Hva om barndommen er skadet av deg? Finnes det noen fordeler med å ha erfart det du har? Klarer du å tenke at du vil legge det bak deg og behandle deg selv på beste vis uten å se deg selv gjennom barndom og dine foreldres feil? Har du noen å dele dette med eller er det noe du kunne hatt godt av? 

[jabx]

På 17.5.2020 den 22.27, AnonymBruker skrev:

Vel jeg har jo slitt med angst og tiden etter skilsmissen var vanskelig. Men som voksen har jeg et rolig og godt liv. Men angsten kan jo være andre ting også. Synes bare det er skremmende å vite at det var så ille. 
Jeg har alltid tatt avstand fra alkohol, det er nok ett bevisst valg da jeg har sett nok. Er ikke voldelig, og mangler ikke empati. 
nå er jeg i jobb, men i skoletiden hadde jeg nok litt lærevansker og var ukonsentrert. Men som voksen har jeg tatt utdannelse og fått gode karakterer. 

Anonymkode: 11d77...a90

Da har du sikkert fått problemer på grunn av barndommen, men hvis du kommer deg gjennom livet uten å for eksempel påføre andre lidelse så er du jo ikke nødvendigvis ødelagt. Er man ødelagt er det liksom ikke så mye håp igjen. Jeg tenker at du har klart deg greit, forholdene tatt i betraktning.

Alle sliter med et eller annet. Ingen har hatt en perfekt oppvekst.

[AnonymBruker]

På 17.5.2020 den 15.36, AnonymBruker skrev:

Takk. Har slitt med angst og går til psykolog samtaler. Men føler meg absolutt ikke ødelagt, men etter jeg fikk vite alt dette fant en del brikker på plass. Kanskje derfor jeg har angst? Uansett- mange kan jo slite med angst i løpet av livet selv om de ikke har hatt en dårlig oppvekst? 
jeg har hatt ei stabil mor i livet mitt, så føler vel barndommen har vært begge deler. Men det viktigste er jo hvordan en lever voksenlivet? 

Anonymkode: 11d77...a90

På meg virker du helt normal, og du bodde jo ikke med din far hele barndommen, altså tror jeg ikke du er ødelagt. Selvom du hadde bodd med en rusavhenigig far hele barndommen hadde jeg ikke ansett deg som ødelagt, da hadde du kanskje vært skadet, men ikke noe mer enn det. 

Anonymkode: d142e...d2a