Fra en frustrert forelder til en annen

[AnonymBruker]

Jeg er ikke ute etter mammapolitiet her altså. Men trenger litt råd. Har en 5 åring, som er veldig snill og grei. Men er mye armer og ben, veldig glad og entusiastisk og med det følger mye lyd. Samt litt vimsete. Føler eg må gi 100000 beskjeder. Spes ved legging er det nå blitt en kamp. Fordi alt tar så lang tid. Og eg må mase så enormt mye. Føler meg så slem i dag fordi i dag har vært en sånn dag der eg har prøvd å holde fortet og ikkje la han bare styre på men da føler eg at eg konstant går å hakker på han. «Ta på sko, hørte du ka eg sa? Kan du ta på skoene nå, må eg si det en gang til» osv... samme med middag og legging så til slutt i kveld så blei eg litt strengt også sa eg « er det så vannskelig å bare høre etter ka mamma av og til seier også bare gjøre det? Uten at vi skal henge på døren først eller løpe vekk osv, eg orker ikkje at det skal være sånn hele dagen». Han ble litt lei seg og  Nå har eg kjempe dårlig samvittighet. Fordi eg mener ikkje hakke på han men vil bare at noen ting kan roest ned samt at han hører litt mer etter. Tips? Råd? Er dette normalt?

Anonymkode: cf5d0...a4f

[Heisenberg]

Det er frustrerende men VELDIG normalt. Noen barn surrer mer enn andre men stort sett er de fleste litt sånn «skal bare» før ting blir gjort. Så små barn har ingen forståelse for at ting haster eller må gjøres til en viss tid. De har null ansvar for å rekke jobb, spise middagen mens den er varm eller komme seg i seng før de kollapser på gulvet. Tid eksisterer i liten grad for dem, det er for abstrakt. Voksne har en plan, vi skal rekke ting, vi tenker fremover. Barn lever i øyeblikket. Så når de «skal bare» så er det fordi det som falt dem inn der og da har høyere prioritet enn å få på seg skoa. 
Beste råd er å puste med magen og huske at de i liten grad gjør det for å provosere. 
 

[AnonymBruker]

Hvordan gir du vanligvis beskjed til barnet ditt? Får du øyekontakt?

Anonymkode: 21fd4...3f8

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det med min snart 5 åring. Hun klarer ikke å ta imot noen beskjeder, og har null respekt hvis jeg kommer med trusler. Det går liksom ikke inn...

Hun er så gira at jeg rett og slett ikke når gjennom, og det er alltid værst om ettermiddagen og kvelden. Hun blir hyper når hun blir trett. 

I kveld truet jeg med at hun ikke får mer enn en is i morgen (17.mai) hvis ikke hun la seg uten tull. 

Jeg er 100% sikker på at det blir baluba i morgen når hun faktisk bare får en is, for beskjeden hun fikk av meg i kveld bare prellet av henne. 

Anonymkode: ad075...b26

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Heisenberg skrev:

Det er frustrerende men VELDIG normalt. Noen barn surrer mer enn andre men stort sett er de fleste litt sånn «skal bare» før ting blir gjort. Så små barn har ingen forståelse for at ting haster eller må gjøres til en viss tid. De har null ansvar for å rekke jobb, spise middagen mens den er varm eller komme seg i seng før de kollapser på gulvet. Tid eksisterer i liten grad for dem, det er for abstrakt. Voksne har en plan, vi skal rekke ting, vi tenker fremover. Barn lever i øyeblikket. Så når de «skal bare» så er det fordi det som falt dem inn der og da har høyere prioritet enn å få på seg skoa. 
Beste råd er å puste med magen og huske at de i liten grad gjør det for å provosere. 
 

Dette screenshotter jeg! Denne påminnelsen trenger jeg for å bevare roen. Takk for et fornuftig og fint svar. 

Anonymkode: ad075...b26

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn har jeg det med min snart 5 åring. Hun klarer ikke å ta imot noen beskjeder, og har null respekt hvis jeg kommer med trusler. Det går liksom ikke inn...

Hun er så gira at jeg rett og slett ikke når gjennom, og det er alltid værst om ettermiddagen og kvelden. Hun blir hyper når hun blir trett. 

I kveld truet jeg med at hun ikke får mer enn en is i morgen (17.mai) hvis ikke hun la seg uten tull. 

Jeg er 100% sikker på at det blir baluba i morgen når hun faktisk bare får en is, for beskjeden hun fikk av meg i kveld bare prellet av henne. 

Anonymkode: ad075...b26

Åååå så godt å høre vi er flere. Er så lei av å true, også bare preller alt av. Uansett😅 ka skal til liksom?

Anonymkode: cf5d0...a4f

[Hactar]

Min erfaring er at beskjeder i forbifarten ikke går inn, og mas blir fort bakgrunnsstøy. Ville prøvd på å gå bort til ham, fåå oppmerksomheten og gi beskjed med færrest mulig ord. Og så være i forkant om han er tilbøyelig til å løpe vekk eller surre rundt videre likevel. Geleide bort, sette skoene foran ham, stå i veien for at han kan stikke av eller hva som skal til for at han skal klare å fokusere på skoene.

Veldig utmattende, men min erfaring er i alle fall at det går bedre når man har stoppet tull og tøys i de daglige gjøremålene en stund. Man får endret rutinen til å bli for eksempel tannpuss, pysj, lesing, soving, fra den forrige "rutinen" som var gå bananas med mamma halsende etter helt til strengestemmen ble streng nok til å komme seg til sengs, haha!

[AnonymBruker]

For en fantastisk tråd. Treåringen min er slik.. Jeg begynte å tenke at hun ikke har respekt for meg, så jeg har blitt litt frustrert mtp at hun bare er tre år 😊 men veldig deilig å lese at dette kan være et personlighetstrekk og dermed er det lettere å ikke la seg irritere 😊 

Hos oss fungerer "på - tid", med mye oppmerksomhet og samtale med øyekontakt:) 

Anonymkode: e0f2b...f90

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For en fantastisk tråd. Treåringen min er slik.. Jeg begynte å tenke at hun ikke har respekt for meg, så jeg har blitt litt frustrert mtp at hun bare er tre år 😊 men veldig deilig å lese at dette kan være et personlighetstrekk og dermed er det lettere å ikke la seg irritere 😊 

Hos oss fungerer "på - tid", med mye oppmerksomhet og samtale med øyekontakt:) 

Anonymkode: e0f2b...f90

Vi har det også slik med treåringen. Utfordringen er at jeg som regel også har en trøtt og sutrete baby i armene når vi f.eks. skal gå til barnehagen. 

Vi har på forhånd snakka om at han skal kle på seg x og y og så gå i barnehagen. Når han får genseren, legger han den på hodet, løper rundt i stua og skrattler fordi hn gjør noe som han ikke skal. Utrolig frustrerende og provoserende (ja, provoserende, selv om jeg som voksen ikke burde la meg provosere(!) av en liten treåring som leker, og ja, jeg skammer meg over å føle det slik).

Anonymkode: ed68f...568

[Maridubedåre]

Min femåring er også sånn, tror det kan være en fase i den alderen? Uansett, det som noen ganger funker her er å lage det til en konkurranse. Hvor fort klarer du ta på skoene? Klarer du stå på ett bein imens du vasker hender/pusser tenner osv. Kan du finne lua raskere enn lillebror? Da blir gjøremålet spennende og i fokus. Selvsagt ikke alltid det fungerer, men ofte gir det bedre stemning enn når jeg kjefter 😉

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan gir du vanligvis beskjed til barnet ditt? Får du øyekontakt?

Anonymkode: 21fd4...3f8

Alle er forskjellige, men for vår femåring er det så enkelt som dette!

Har vært mye frustrert fordi han ikke "hører etter", slik som hans eldre søsken kunne gjøre på samme alder (ikke 100% av tiden selvsagt, men betraktelig mer enn lillebror). Fikk et skikkelig eureka-øyeblikk da det gikk opp for meg at han faktisk ikke hørte hva jeg sa. 

Han er en blid og glad liten fyr som er fullt fokusert på det som er rett foran ham, og når jeg gir beskjeder eller snakker til ham i forbifarten hører han meg rett og slett ikke. Jeg må sørge for å fange oppmerksomheten hans og helst få bakkekontakt. Hvis ikke kan jeg stå der som en papegøye på repeat, han får det uansett ikke med seg og jeg ender med å bli sur fordi jeg tror at han hører, men ikke gidder å respondere. Og det er urettferdig når han faktisk ikke har fått det med seg i det hele tatt.

Anonymkode: 160f8...d13

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har det også slik med treåringen. Utfordringen er at jeg som regel også har en trøtt og sutrete baby i armene når vi f.eks. skal gå til barnehagen. 

Vi har på forhånd snakka om at han skal kle på seg x og y og så gå i barnehagen. Når han får genseren, legger han den på hodet, løper rundt i stua og skrattler fordi hn gjør noe som han ikke skal. Utrolig frustrerende og provoserende (ja, provoserende, selv om jeg som voksen ikke burde la meg provosere(!) av en liten treåring som leker, og ja, jeg skammer meg over å føle det slik).

Anonymkode: ed68f...568

Det er helt greit å føle seg provosert og irritert, det er ingenting å skamme seg over, du er mor og du har dine grunner! Hva man gjør av disse følelsene blir noe annet og hvordan man takler dem 😊 det er helt greit å bli sliten, streng i stemmen og faktisk kle på barnet selvom det ikke vil:) 

Anonymkode: e0f2b...f90

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Åååå så godt å høre vi er flere. Er så lei av å true, også bare preller alt av. Uansett😅 ka skal til liksom?

Anonymkode: cf5d0...a4f

Barnehagen har samme problem som oss😅 De anbefalte oss å få testet hørselen hennes... Noe måtte det nesten vær. 

Vi kom tilbake fra helsestasjonen uken etter med diagnosen "selektiv hørsel" 😂

Altså jeg gir opp... Det må vel gå over en gang? 😅

Anonymkode: ad075...b26

[Trotwood]

Jeg var et skikkelig surrebarn med selektiv hørsel og hukommelse selv, jeg husket at mamma ble så frustrert og vi kranglet masse. Søstra mi var ganske så ukomplisert og rolig i forhold. Jeg syntes det var litt sårt. 

Jeg regner med at mine egne barn kommer til å være like ille og jeg har veldig lyst å prøve å unngå bli frustrert, vil ha et godt forhold til barna mine.