Hvorfor setter jeg mer pris på stedet jeg vokste opp, dess eldre jeg blir?

[AnonymBruker]

Dess eldre jeg blir, dess mer glad i hjemstedet mitt blir jeg, og jeg trodde aldri det skulle skje.

Jeg er 50 år og flyttet hjemmefra da jeg var 19. For meg var det helt opplagt at jeg skulle flytte langt bort fra bygda, og har i disse 30 årene bodd på andre kanten av landet og flere perioder i utlandet. Helt frem til for 5 år siden ønsket jeg å bo midt i byen, og savnet ikke det å bo utenfor byen eller iallfall ikke mitt barndoms hjemsted. Jeg har mesteparten av mitt voksne liv nesten sett ned på folk som har bodd i enebolig/ rekkehus utenfor byen, og tenkt at de er kjedelige mennesker når de bosetter seg der det ikke skjer noe. Flere jeg kjenner har flyttet tilbake til hjemstedet sitt når de fikk barn, solgt leiligheten i asfaltjungelen og flyttet i rekkehus eller enebolig men ikke jeg, jeg har klort meg fast i en liten bygårdsleilighet og gitt avkall på frisk luft, hage og større plass kun for å være "kul og urban". For en tosk jeg har vært.

Nå er mitt eneste ønske å flytte ut av byen i enebolig eller rekkehus, eller aller mest flytte tilbake til mitt lille hjemsted på andre kanten av landet, for jeg synes det er så fantastisk rolig og naturskjønt der.

Familien vil ikke flytte på seg en meter, så jeg er stuck her i bråkete asfaltbyen, og jeg synes det er så stressende og tungvint å ta buss el bane for å komme ut i naturen, og det er lyder overalt.. 

Noen andre som har det sånn? 

Anonymkode: 6d57f...314

[Tough cookie]

Du har vel blitt "voksen" litt senere enn dine venner, som har fått disse tankene når de har stiftet familie. Mange pensjonister gjør det motsatte, selger huset når barna er ute av redet og kjøper leilighet i byen.