Er jobb-bytte eneste måten å få en solid lønnsøkning på?

[AnonymBruker]

Det er mulig at dette varierer kraftig fra bransje til bransje, men inntrykket mitt er dessverre at om man skal kunne øke lønnen sin betydelig er man nødt til å bytte jobb.

Jeg hadde 550K i forrige jobb og utsiktene så ut til å være rundt 3 % årlig lønnsvekst uten de store utsiktene for noe mer.  

På samme tid fikk jeg et nytt lønnstilbud på 700K for mer eller mindre samme jobb hos et annet selskap. Det ville tatt meg 8 år med 3 % lønnsvekst å nå 700K om jeg fortsatte i samme jobb. I mellomtiden vil 3 % lønnsvekst på 700K beløpe seg til 886K.

Jeg er litt gammeldags og kunne egentlig tenke meg å fortsette hos samme arbeidsgiver og lojalitet og stabilitet er verdier jeg selv setter høyt, men dessverre virker det som om man skal komme noen vei lønnsmessig er man nødt til å bytte jobb.

Noen erfaringer å dele her?

NB: Arbeidsgiver har vært svært fornøyd med meg og har ikke hatt noe å utsette på meg og jeg har i tillegg jobbet mye overtid ved behov. Men det virker dessverre ikke å være særlig mye å hente med tanke på lønnsøkninger allikevel. Små marginer muligens. 

Når jeg sa opp jobben fikk jeg beskjed om at de svært gjerne skulle beholdt meg og om det var noe de kunne gjøre for å få meg til å bli. Da tenkte jeg stille at de kunne vurdert å gitt meg litt mer lønn ved lønnsforhandling om jeg var så mye verdt, men holdt det for meg selv.

Anonymkode: 4b0a0...a2c

[AnonymBruker]

I noen bransjer er det slik ja. Det er jo avhengig av marginene bedriften har og organisasjonsstrukturen.

Man må jo selvfølgelig bare prøve. Mener du at du er underbetalt og er potensielt villig til å bytte, kan du alltids motta et annet tilbud og be ledelsen matche det. Det krever litt guts, men det er slik folk går opp i lønn dersom bedriftene er seige. Jeg har kolleger som gjorde dette, og noen fikk nei og valgte derfor å gå. 

Der jeg selv jobber vet jeg at jeg måtte rykket opp et helt nivå (blitt mellomleder) for å få en betydelig lønnsvekst, og det medfører en type arbeid jeg uansett ikke er interessert i.

Anonymkode: 532a8...f4c

[Synne-Marie]

Ja, det er den eneste måten.

Sitat

Når jeg sa opp jobben fikk jeg beskjed om at de svært gjerne skulle beholdt meg og om det var noe de kunne gjøre for å få meg til å bli. Da tenkte jeg stille at de kunne vurdert å gitt meg litt mer lønn ved lønnsforhandling om jeg var så mye verdt, men holdt det for meg selv.

Om du egentlig ønsket å bli i den gamle jobben var dette dumt. Her åpner arbeidsgiver for særskilte lønnsforhandlinger, og du burde her ha gitt din pris for å bli (kan dere matche tilbud fra ny arbeidsgiver f.x.).

Arbeidsgiver kaster ikke penger etter deg, og ofte får man det samme som alle de andre i ordinære forhandlinger, helt uavhengig av hvor viktig du er for dem. Om du derimot har et konkret tilbud på bordet, kan det bli mere sving på sakene.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

I noen bransjer er det slik ja. Det er jo avhengig av marginene bedriften har og organisasjonsstrukturen.

Man må jo selvfølgelig bare prøve. Mener du at du er underbetalt og er potensielt villig til å bytte, kan du alltids motta et annet tilbud og be ledelsen matche det. Det krever litt guts, men det er slik folk går opp i lønn dersom bedriftene er seige. Jeg har kolleger som gjorde dette, og noen fikk nei og valgte derfor å gå. 

Der jeg selv jobber vet jeg at jeg måtte rykket opp et helt nivå (blitt mellomleder) for å få en betydelig lønnsvekst, og det medfører en type arbeid jeg uansett ikke er interessert i.

Anonymkode: 532a8...f4c

Jeg følte meg aldri underbetalt, men når min arbeidsgiver la opp til lønnsforhandling basert på landsstatistikker synes jeg det hele ble upersonlig og lite knyttet til min innsats. Fikk vel en følelse av at min innsats hverken lønnet seg eller ble satt pris på i kroner og ører. Fikk bare til beskjed om at jeg skulle være tålmodig og at ting så lovende ut for meg fremover, men tiden gikk uten at særlig skjedde.

Det var nok en sterkt medvirkende grunn til at jeg sluttet. Har i grunnen aldri tenkt på sånt før og bare tatt det jeg har fått og jobbet på, men føler kanskje det er på tide å tenke litt på meg selv også.

 

Anonymkode: 4b0a0...a2c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Synne-Marie skrev:

Ja, det er den eneste måten.

Om du egentlig ønsket å bli i den gamle jobben var dette dumt. Her åpner arbeidsgiver for særskilte lønnsforhandlinger, og du burde her ha gitt din pris for å bli (kan dere matche tilbud fra ny arbeidsgiver f.x.).

Arbeidsgiver kaster ikke penger etter deg, og ofte får man det samme som alle de andre i ordinære forhandlinger, helt uavhengig av hvor viktig du er for dem. Om du derimot har et konkret tilbud på bordet, kan det bli mere sving på sakene.

Akkurat dette synes jeg er veldig synd, men tror det er helt riktig som du sier. Jeg vet av erfaring at i min bransje er det svært vanskelig å få tak i ny (kompetent/erfaren) arbeidskraft. Så om jeg hadde en arbeidstaker jeg var svært fornøyd med, så ville jeg vist dette både med ord og med lønn og sånn sett unngått at vedkommende begynte å kikke andre steder.

 

 

Anonymkode: 4b0a0...a2c

[AnonymBruker]

Tror staten og sikkert andre arbeidsgivere også, har stramme budsjetter, og alle må holde seg innenfor sine rammer. Det er ingen flesksibilitet. Fagforeningspengene er til liten nytte, opplever jeg. Tror det hadde vært mer lønnsomt å sette de pengene inn i fond istedenfor og kaldt det " mulig advokatkostnader", for opplever at HR ikke imøtekommer krav basert på å ligge under et nasjonalt gjennomsnitt, fagforeningen blir bare en skulder å gråte på, nærmeste leder forstår, men medvirker i liten grad til noe annet enn å sende en mail og godta avslaget de vet kommer. Får man tilbud om en annen jobb og man ber om at de matcher, får du nok bare " beklager, vi kan dessverre ikke etterleve kravet" også må du bytte. 

Har prøvd forhandling og mange varianter for å sno seg unna. I 2014 fikk jeg 400 000 i lønn fordi jeg kom rett fra skolebenken. Etter ett år ba jeg om konkurransedyktig lønn og sa jeg hadde fått økt ansvar ( viste til konkrete oppgaver), men fikk blankt nei. Jeg hadde jobbet mye overtid, men dette fikk jeg ikke betalt. De ba meg registrere det " under bordet" for at arbeidstilsynet ikke skulle kunne ta de på noe. Den dagen sluttet jeg å yde ekstra og ba om avspasering mens jeg visste at jeg hadde medhold og skiftet jobb deretter. Satte arbeidsgiver i en vanskelig situasjon fordi jeg skulle ta over en omfattende oppgave som var påbegynt, men slik ble det. Hadde firmaet gått dårlig, hadde det vært greit, men ikke til å være et stort solid selskap som gikk bra.

Deretter ble det ny arbeidsgiver som også bestemte seg for å definere stillingen min som uavhengig og fri. Der fikk jeg forhandlet opp lønnen med 50 000 for å være "særdeles uavhengig", men ser i ettertid at jeg burde ha bedt om mer evt. bedt om en normal stilling. Årene går og hele lønnsforhandlingsprosessen er en stor spøk. Du kan be om mer, men 2-3 % årlig får man uansett. Dessverre er det mest lønnsomt å gi minst mulig av seg selv. Lojalitet er heller ikke verdsatt.

Anonymkode: 5231d...88e

[Synne-Marie]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat dette synes jeg er veldig synd, men tror det er helt riktig som du sier. Jeg vet av erfaring at i min bransje er det svært vanskelig å få tak i ny (kompetent/erfaren) arbeidskraft. Så om jeg hadde en arbeidstaker jeg var svært fornøyd med, så ville jeg vist dette både med ord og med lønn og sånn sett unngått at vedkommende begynte å kikke andre steder.

Anonymkode: 4b0a0...a2c

Det heter seg at man ikke vet hva man har før man mister det, og arbeidsgivere er nok mest villig til å åpne pengekrana når risikoen for at ønsket arbeidskraft er på vei ut er stor.

De fleste arbeidstakere er fornøyd med å jobbe samme sted og få en ok lønn. Det er krevende både å søke og bytte jobb.  Dette vet arbeidsgiver, så det koster de lite å lene seg tilbake og heller komme på banen om det trengs akutt brannslukning.

[AnonymBruker]

Som andre har nevnt her, du skulle brukt det andre tilbudet som forhandlingskort, ikke bare ventet passivt på at arbeidsgiver kanskje muligens ville ta initiativ selv. 

Anonymkode: 1b37e...abb

[Djækklåsst]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er mulig at dette varierer kraftig fra bransje til bransje, men inntrykket mitt er dessverre at om man skal kunne øke lønnen sin betydelig er man nødt til å bytte jobb.

Jeg hadde 550K i forrige jobb og utsiktene så ut til å være rundt 3 % årlig lønnsvekst uten de store utsiktene for noe mer.  

På samme tid fikk jeg et nytt lønnstilbud på 700K for mer eller mindre samme jobb hos et annet selskap. Det ville tatt meg 8 år med 3 % lønnsvekst å nå 700K om jeg fortsatte i samme jobb. I mellomtiden vil 3 % lønnsvekst på 700K beløpe seg til 886K.

Jeg er litt gammeldags og kunne egentlig tenke meg å fortsette hos samme arbeidsgiver og lojalitet og stabilitet er verdier jeg selv setter høyt, men dessverre virker det som om man skal komme noen vei lønnsmessig er man nødt til å bytte jobb.

Noen erfaringer å dele her?

NB: Arbeidsgiver har vært svært fornøyd med meg og har ikke hatt noe å utsette på meg og jeg har i tillegg jobbet mye overtid ved behov. Men det virker dessverre ikke å være særlig mye å hente med tanke på lønnsøkninger allikevel. Små marginer muligens. 

Når jeg sa opp jobben fikk jeg beskjed om at de svært gjerne skulle beholdt meg og om det var noe de kunne gjøre for å få meg til å bli. Da tenkte jeg stille at de kunne vurdert å gitt meg litt mer lønn ved lønnsforhandling om jeg var så mye verdt, men holdt det for meg selv.

Anonymkode: 4b0a0...a2c

Du må jo selv gå ut med lønnskrav overfor arbeidsgiver, hvordan skal de ellers vite at du er misfornøyd med lønna? Eller har du kommet med klare krav som er blitt avvist?

For øvrig er det mest vanlig å øke lønna gjennom å bytte jobb, ja, men også konfrontere nåværende arbeidsgiver med nytt tilbud og høre om de kan matche, noe du hadde muligheten til her. Om de ikke vil miste deg matcher de kanskje, om det ellers ikke «ødelegger» lønnsstrukturen i bedriften/avdelingen.

Endret 14. mai 2020 av Djækklåsst

[Djækklåsst]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som andre har nevnt her, du skulle brukt det andre tilbudet som forhandlingskort, ikke bare ventet passivt på at arbeidsgiver kanskje muligens ville ta initiativ selv. 

Anonymkode: 1b37e...abb

Ja, lønnskostnader er for mange bedrifter en svært stor utgiftspost, som man ønsker  å holde lavest mulig. Derfor er det ofte slik at dyktige, lojale medarbeidere som ikke kommer med krav heller ikke får noe stort lønnstillegg å snakke om. Da med mindre de «truer» med å si opp. Synd kan man kanskje si, men på sett og vis forståelig at det er slik. 

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som andre har nevnt her, du skulle brukt det andre tilbudet som forhandlingskort, ikke bare ventet passivt på at arbeidsgiver kanskje muligens ville ta initiativ selv. 

Anonymkode: 1b37e...abb

 

8 minutter siden, Djækklåsst skrev:

Du må jo selv gå ut med lønnskrav overfor arbeidsgiver, hvordan skal de ellers vite at du er misfornøyd med lønna? Eller har du kommet med klare krav som er blitt avvist?

For øvrig er det mest vanlig å øke lønna gjennom å bytte jobb, ja, men også konfrontere nåværende arbeidsgiver med nytt tilbud og høre om de kan matche, noe du hadde muligheten til her. Om de ikke vil miste deg matcher de kanskje, om det ellers ikke «ødelegger» lønnsstrukturen i bedriften/avdelingen.

Skjønner dette.

Hadde en lønnsforhandling hvor jeg gav uttrykk for at jeg synes lønnsøkningen var lavere enn forventet gitt at jeg hadde gjort en solid innsats og var nyansatt. Forventer ikke kraftig lønnsøkning år etter år, men synes det ville være på sin plass med litt mer enn 3 % etter ett år som nyansatt hvor man har vist at man duger. Fikk en symbolsk økning som gjorde meg fornøyd der og da, men tror nok arbeidsgiver burde forstått at jeg ikke var helt fornøyd om jeg så ikke sa det rett ut.

Synes ikke det er helt enkelt å bare kontakte sjefen for å si at man er misfornøyd med lønnen og vurderer alternativer, men det er altså det jeg burde gjort?

Ved neste lønnsforhandling hadde jeg alt sagt opp og gjorde ikke så mye mer ut av det, men spurte arbeidsgiver av ren nysgjerrighet. Fikk mer eller mindre bekreftet at lønnsutsiktene i firmaet stort sett følger statistikkene. Les: Min innsats spiller liten rolle for egen lønnsutvikling. Dette bekreftet egentlig bare at jeg hadde rett i mine mistanker og at det ikke var en plass å bli værende.

 

 

Anonymkode: 4b0a0...a2c

[AnonymBruker]

Veldig interessant lesning. Selv var jeg nyutdannet for ca. 1,5 år siden og den dagen lønnen min ble justert opp med 0,35 % var den samme dagen jeg sluttet å bry meg om å være effektiv på jobb.

Arbeidstaker presenterte stolt på kvartalsmøtet at de har ca. 500,000 kr i margin på meg de første tre månedene i år (dvs. nesten årslønnen min). Derfor har jeg nå blitt ganske rund i timeføringen på hjemmekontoret; jobber jeg 7 timer og 45 minutter, så skriver jeg 8. Da vasker jeg klær og har middagen klar til arbeidsdagens slutt. 

Vurderer selv å bytte, men det er greit å ha vært minimum 2 år i første jobb. 

Anonymkode: 71314...1ca

[Foxen]

Jeg fikk et konkret jobbtilbud og la det frem for arbeidsgiveren min. De kunne ikke matche den nye lønna, men de økte lønna såpass mye at jeg likevel valgte å bli. Grunnen til at jeg ble værende, var at jeg ikke hadde lyst å begynne med noen omfattende flytteprosess kun for mellomlegget mellom nyforhandlet lønn og lønnen som fremgikk av jobbtilbudet.

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i 1,5 år i jobben min og har ikke gått opp en eneste krone fra startlønn på 450K. Fjorårets lønnforhandling var en stor vits,. Brukte masse tid på å forberede meg, viste til økt ansvar, gode resultater og tilbakemeldinger, og fikk ingenting. Samtidig som de stadig krever mer av oss og skryter hvor mye vekst vi har. Mistet også all motivasjonen da. Nå er jeg gravid og går ut i permisjon om et par mnd, og har ingen planer om å returnere til selskapet. Det ER så lite motiverende å gjøre en god innsats og ikke få noe tilbake. Man blir bare lei. Ved å være gjerrig og overse gode prestasjoner mister bedrifter dyktige ansatte, må bruke penger på nyansettelse + opplæring, noe som gjerne kan koste mer enn å gi en lønnsøkning til erfarne folk. 

Anonymkode: 70207...9a2

[Lønnesirup01]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg følte meg aldri underbetalt, men når min arbeidsgiver la opp til lønnsforhandling basert på landsstatistikker synes jeg det hele ble upersonlig og lite knyttet til min innsats.

Anonymkode: 4b0a0...a2c

Det er det naturlig at de gjør. Hva som er en rimelig lønn er jo subjektivt, og de betaler naturligvis ikke mer enn de absolutt må. Dermed bruker man de kortene man har på hånden.

Jeg gikk selv inn på lønnsstatistikken for ansatte med min bakgrunn, i privat sektor, etter x antall års utdannelse og erfaring, og fant ut at min lønn lå lavere enn den burde (da ignorerer jeg kjønn i statistikken). Det var da et forhandlingskort for meg.

Hadde jeg funnet det motsatte - at jeg lå over lønnsstatistikken allerede - hadde jeg ikke kunnet bruke det i forhandling, men jeg hadde gått ut ifra at min arbeidsgiver ville gjøre det. Jeg hadde forberedt meg på det i diskusjonen, og trukket frem andre argumenter - hva jeg har bidratt med som direkte har bidratt til økt omsetning, hvilken kompetanse jeg har som er etterspurt, og så videre. Har du vært i firma lenge, synes jeg det er helt greit å være personlig i en slik samtale. Noen mennesker er ressurser på det sosiale plan på jobben. Arbeidsgiver vet det som regel allerede, men det er greit å gjøre det kjent at du også vet det.

Videre er det også greit å gjøre seg kjent med firmaets økonomi så du ser hva de har å gå på. Og snakk med kolleger. Jeg har fått mye ut av samtalene med andre på mitt nivå. Man skal ikke holde seg for god for det.

Endret 14. mai 2020 av Lønnesirup01

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har jobbet i 1,5 år i jobben min og har ikke gått opp en eneste krone fra startlønn på 450K. Fjorårets lønnforhandling var en stor vits,. Brukte masse tid på å forberede meg, viste til økt ansvar, gode resultater og tilbakemeldinger, og fikk ingenting. Samtidig som de stadig krever mer av oss og skryter hvor mye vekst vi har. Mistet også all motivasjonen da. Nå er jeg gravid og går ut i permisjon om et par mnd, og har ingen planer om å returnere til selskapet. Det ER så lite motiverende å gjøre en god innsats og ikke få noe tilbake. Man blir bare lei. Ved å være gjerrig og overse gode prestasjoner mister bedrifter dyktige ansatte, må bruke penger på nyansettelse + opplæring, noe som gjerne kan koste mer enn å gi en lønnsøkning til erfarne folk. 

Anonymkode: 70207...9a2

Kjenner meg igjen her. Det blir fort dyrt å være gjerrig. Jeg vet at firmaet ikke fant noen til å erstatte meg. De kjørte en intervjurunde, men fikk kun napp med nyutdannede.

Ved første lønnsforhandling fikk jeg tilbud om 18 000 ekstra i året. Hvorfor ikke 20 000? 

Nå er det mulig folk tror jeg er en som kun er opptatt av hva jeg kan få av firmaet, men jeg er stikk motsatt. Null sykefravær og strekker meglangt for å gjøre en god jobb. Jobber alltid overtid om jeg må. Overholder frister. For en gangs skyld følte jeg det var på tide at det skulle regne litt på meg også, men den gang ei.

Til sammenligning har jeg en venn som har vært rimelig sløv hele sin arbeidskarriere og aldri jobbet spesielt mye, men gjort en del smarte trekk opp gjennom årene rett og slett bare ved å bytte jobber. Resultatene er en årsinntekt som nærmer seg millionen og en inntekt han aldri hadde fått ved å bli værende som trofast medarbeider i første jobb.

Så konklusjonen min (og også basert på svarene i tråden her) er at enten må man bytte jobb eller så må man få et nytt tilbud og slå i bordet med om man skal ha noe håp om å øke lønnen sin utover årlig inflasjonsjustering

Anonymkode: 4b0a0...a2c

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Lønnesirup01 skrev:

Det er det naturlig at de gjør. Hva som er en rimelig lønn er jo subjektivt, og de betaler naturligvis ikke mer enn de absolutt må. Dermed bruker man de kortene man har på hånden.

Jeg gikk selv inn på lønnsstatistikken for ansatte med min bakgrunn, i privat sektor, etter x antall års utdannelse og erfaring, og fant ut at min lønn lå lavere enn den burde (da ignorerer jeg kjønn i statistikken). Det var da et forhandlingskort for meg.

Hadde jeg funnet det motsatte - at jeg lå over lønnsstatistikken allerede - hadde jeg ikke kunnet bruke det i forhandling, men jeg hadde gått ut ifra at min arbeidsgiver ville gjøre det. Jeg hadde forberedt meg på det i diskusjonen, og trukket frem andre argumenter - hva jeg har bidratt med som direkte har bidratt til økt omsetning, hvilken kompetanse jeg har som er etterspurt, og så videre. Har du vært i firma lenge, synes jeg det er helt greit å være personlig i en slik samtale. Noen mennesker er ressurser på det sosiale plan på jobben. Arbeidsgiver vet det som regel allerede, men det er greit å gjøre det kjent at du også vet det.

Videre er det også greit å gjøre seg kjent med firmaets økonomi så du ser hva de har å gå på. Og snakk med kolleger. Jeg har fått mye ut av samtalene med andre på mitt nivå. Man skal ikke holde seg for god for det.

Jo, skjønner at det er et greit utgangspunkt, men i mitt tidligere firma virker det nesten å være et tak for lønnsutviklingen. Jeg oppdaget senere at en kollega som ble ansatt på samme tidspunkt som meg og med samme bakgrunn hadde samme lønn som meg. Og dette til tross for at jeg har jobbet langt mer enn denne kollegaen som alltid går på slaget halv fire hver eneste dag. Det er ikke rettferdig i mine øyner.

Det du sier om argumenter og å være personlig gjorde jeg når jeg forhandlet lønn. Jeg ba også om konkrete ting jeg kunne gjøre for å fortjene en bedre lønn. Fikk mer eller mindre til svar at alt så veldig lovende ut og at de var strålende fornøyd, men at jeg måtte være litt mer tålmodig så kom ting til å bli bra etterhvert.

Å diskutere med kolleger er litt vanskelig. Lite firma og ikke så mye tid på tomannshånd med de. Men fikk hakeslepp når jeg oppdaget at en som har jobbet i firmaet i 20 år hadde knapt nok bedre lønn enn meg. Lukter faktisk utnytting. 

Tror firmaet har grei økonomi og god omsetning, men marginene er ikke store og ledelsen vil vel ha det de kan av kaka

 

Anonymkode: 4b0a0...a2c

[Zienna]

Ja, slik er det på mange arbeidsplasser. 

Den andre muligheten er å avansere, altså søke på andre og bedre betalte stillinger innen samme bedrift.  Slik viser du at du har behov for faglig forandring, og at om arbeidsgiver ønsker å beholde deg så må noe gjøres. 

Personlig har jeg avansert mange ganger innen samme bedrift, men har også skiftet jobb/arbeidsgiver.  Jeg er ikke typen som krever høyere lønn.  Faktisk byr det meg i mot å måtte "markedsføre" meg selv.  Jeg forventer at min leder ser hva jeg gjør. 







 

[Lønnesirup01]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, skjønner at det er et greit utgangspunkt, men i mitt tidligere firma virker det nesten å være et tak for lønnsutviklingen. Jeg oppdaget senere at en kollega som ble ansatt på samme tidspunkt som meg og med samme bakgrunn hadde samme lønn som meg. Og dette til tross for at jeg har jobbet langt mer enn denne kollegaen som alltid går på slaget halv fire hver eneste dag. Det er ikke rettferdig i mine øyner.

Det du sier om argumenter og å være personlig gjorde jeg når jeg forhandlet lønn. Jeg ba også om konkrete ting jeg kunne gjøre for å fortjene en bedre lønn. Fikk mer eller mindre til svar at alt så veldig lovende ut og at de var strålende fornøyd, men at jeg måtte være litt mer tålmodig så kom ting til å bli bra etterhvert.

Å diskutere med kolleger er litt vanskelig. Lite firma og ikke så mye tid på tomannshånd med de. Men fikk hakeslepp når jeg oppdaget at en som har jobbet i firmaet i 20 år hadde knapt nok bedre lønn enn meg. Lukter faktisk utnytting. 

Tror firmaet har grei økonomi og god omsetning, men marginene er ikke store og ledelsen vil vel ha det de kan av kaka

 

Anonymkode: 4b0a0...a2c

Da handler nok dette om firma og bransjen du er i. Prospektene for lønnsvekst er veldig ulike.

En venninne av meg har klaget over dårlig lønn over lengre tid nå. Men organisasjonen hun er ansatt i er finansiert av det offentlige og har antakeligvis avsatt en viss sum per årsverk. Ergo er det lite håp for høyere lønn. 

Selv jobber jeg i en privat bedrift, men det er en populær arbeidsplass innen kulturfeltet. Dersom jeg slutter, er det mange nyutdannede som vil ta min plass. Dette vet de, og vi vil nok aldri være lønnsledende. Folk er rett og slett for takknemlige for å jobbe her, med betingelsene og alt det medfører. Jeg er dyktig og lojal, men det finnes de som kommer etter meg som er like dyktige, og mer sultne, med dårlig råd. Slik er det i en del bransjer.

[AnonymBruker]

Bortsett fra å bytte jobb har du jo den nest beste muligheten her: Si at du har fått en annen jobb, og spør om de kan matche lønna, ellers slutter du. Da er det mulig å få et betydelig lønnshopp, også i det offentlige. Hvis de virkelig, virkelig vil ha deg.

Anonymkode: 0f7cd...06f