veldig ung og veldig forvirret

[Gjest rådvill og rådløs]

Har vært sammen med gutten min i snart 3 år! Vi er 20 og 21 år gamle. Jeg har truffet en jeg har fått følelser for. Vi har hatt mye kontakt med hverandre (på mange måter) i snart et år nå. nå. Jeg vet det er helt forferdelig men jeg føler at vi passer så godt sammen. Han gir meg følelser jeg aldri har hatt ved å være i nærheten av kjæresten min. Han har en helt annen personlighet enn han jeg er sammen med, og matcher meg på områder jeg føler jeg er alene om i forholdet mitt. Kjæresten min er snill, kjekk og trygg, så det er vanskelig å tenke på å bryte.

Mitt problem er ikke så mye dårlig samvittighet for forelskelsen min, som at jeg nå har begynt å tvile sterkt på om vi virkelig passer sammen, om jeg virkelig elsker han og om jeg vil leve sammen med en jeg føler er så forskjellig fra meg på mange områder. Jeg elsker ikke han andre og kommer antakelig aldri til å gjøre det, jeg tror bare han har bidratt til å synliggjøre forskjellene mellom meg og min mann.

Vi er så unge, og jeg har et hav av usikkerhet som ikke gjør noe godt for noen av oss. Jeg ser for meg fremtiden, hvor jeg hele tiden vil gnage på dette og samtidig kjede meg fordi vi er så forskjellig. Samtidig er vi gode venner/partnere, har god kommunikasjon. Jeg føler meg trygg og elsket. Jeg vil så hardt elske han over alt her på jord, men følelsene går i berg og dalbane og jeg får meg ikke på rett kjøl. Det er helt grusomt!

[Gjest Anki]

Du sier det selv - dere er unge. Det høres egentlig ut som om du ikke synes du og kjæresten din har noen fremtid, uansett om du finner tonen med han andre eller ikke.

Synes det er mer rettferdig mot typen din at du gjør det slutt hvis du ikke er glad i ham og ikke ser for deg at du ønsker å bli hos ham.

Bedre å være fri til å gjøre det du måtte ønske!

[Gjest Bellatrix]

Ja. Gjør det slutt. Kanskje dere finner sammen senere hvis det er det dere egentlig vil. Men nå tror jeg dere har godt av å være fra hverandre.

[Gjest misses]

Alder har ingenting med dette å gjøre. Dere passer ikke sammen ferdig med det. At du har tunge tanker og dårlig samvittighet er bare en naturlig del av det å være med noen selv om det ikke fungerer. Det er bedre å bryte nå enn å våkne om 20 år og angre.

[Gjest Gjesta]

Det at du reflekterer som du gjør får meg til å tro at du har fornuft nok til å bryte ut av et forhold du tydeligvis ikke har noen tro på.

Selvsagt kan det føles som en nederlag å gjøre det slutt, siden du har det greit med kjæresten din. Men som du sier - dere er unge, og så lenge du ser problemene allerede nå, så tror jeg faktisk at du vil gjøre rett i å bryte - sånn at dere begge kan finne noen som kan gjøre dere lykkelige.

Lykke til!

[Gjest Violetta]

Voldsomt hvor skråsikre man var i denne tråden. Dette kan vel bare trådstarter svare på, og å ensidig oppfordre til å gjøre det slutt synes jeg blir litt rart.

Jeg oppfordrer trådstarter til å tenke nøye gjennom hva hun gjør, før hun tar en avgjørelse. Det kan hende det bare er det ukjente som trekker deg i retning av "den nye", og at det er riktig å bli.

[Gjest gjestines]

Voldsomt hvor skråsikre man var i denne tråden. Dette kan vel bare trådstarter svare på, og å ensidig oppfordre til å gjøre det slutt synes jeg blir litt rart.

Jeg oppfordrer trådstarter til å tenke nøye gjennom hva hun gjør, før hun tar en avgjørelse. Det kan hende det bare er det ukjente som trekker deg i retning av "den nye", og at det er riktig å bli.  

Da har du nok ikke lest innlegget til trådstarter. Inget forhold hvor beskrivelser som det her kommer er riktige. At vi alle har oppturer og nedturer ja men ikke forhold hvor vi drømmer om en annen enn vår kjære i mer enn et år og kjeder oss og frykter tanken på å kjede seg i fremtiden. Vet ikke hva trådstarter mener med (på mange måter) men har de hatt fysisk kontakt i løpet av året også er forholdet så ferdig som det kan få blitt.

[Gjest Gjesta]

Jeg føler meg på ingen måte skråsikker på at hun bør bryte - men alderen deres tatt i betraktning, så syns jeg faktisk at det virker som om hun allerede har tatt et valg, men sliter med å gjennomføre det.

Og siden hun skriver at hun ikke elsker denne nye og antakelig ikke kommer til å gjøre det heller, så tror jeg ikke at han er årsaken til at hun tviler på forholdet - som hun sier, han har fått henne til å se hva som mangler.

Men jeg er selvfølgelig enig i at hun selv må finne ut av dette selv.

K

[Gjest ivar]

Har vært sammen med gutten min i snart 3 år! Vi er 20 og 21 år gamle. Jeg har truffet en jeg har fått følelser for. Vi har hatt mye kontakt med hverandre (på mange måter) i snart et år nå. nå. Jeg vet det er helt forferdelig men jeg føler at vi passer så godt sammen. Han gir meg følelser jeg aldri har hatt ved å være i nærheten av kjæresten min. Han har en helt annen personlighet enn han jeg er sammen med, og matcher meg på områder jeg føler jeg er alene om i forholdet mitt. Kjæresten min er snill, kjekk og trygg, så det er vanskelig å tenke på å bryte.

Mitt problem er ikke så mye dårlig samvittighet for forelskelsen min, som at jeg nå har begynt å tvile sterkt på om vi virkelig passer sammen, om jeg virkelig elsker han og om jeg vil leve sammen med en jeg føler er så forskjellig fra meg på mange områder. Jeg elsker ikke han andre og kommer antakelig aldri til å gjøre det, jeg tror bare han har bidratt til å synliggjøre forskjellene mellom meg og min mann.

Vi er så unge, og jeg har et hav av usikkerhet som ikke gjør noe godt for noen av oss. Jeg ser for meg fremtiden, hvor jeg hele tiden vil gnage på dette og samtidig kjede meg fordi vi er så forskjellig. Samtidig er vi gode venner/partnere, har god kommunikasjon. Jeg føler meg trygg og elsket. Jeg vil så hardt elske han over alt her på jord, men følelsene går i berg og dalbane og jeg får meg ikke på rett kjøl. Det er helt grusomt!

Det er jo fullstendig normalt at den kjæresten man har som 17-åring, ikke er den man f eks omsider gifter seg med. Kjæresteforhold innledet som 17-åring "skal" ta slutt.

[Tiit]

Jeg syns ikke man skal komme med råd til noen om å gjøre det slutt eller ikke, for vi som leser et innlegg kjenner ikke hele situasjonen og har altfor spinkelt grunnlag til å uttale oss. Vi aner ikke om det er rett for trådstarter å bryte med kjæresten sin eller ikke. Sånn er det.

Men vi kan jo høre på henne, og støtte henne i at livet noen ganger kan være en berg-og-dalbane. Det kan det være om man er 30 år også, eller 40. Sånn følelsesmessig. Og vi kan støtte henne i at det er godt å snakke om følelsene sine, enten med venner eller kjæreste, og bruke tid på finne ut hva som er rett for henne.

Du finner veien mens du går! Kjenn etter at du har magefølelsen med deg, og ikke går på akkord med deg selv.

Lykke til med å finne ut hva som er rett for deg her og nå. Bruk litt tid på å tenke og kjenne etter.

[Gjest ~Bridezillah-killah~]

Det er jo fullstendig normalt at den kjæresten man har som 17-åring, ikke er den man f eks omsider gifter seg med. Kjæresteforhold innledet som 17-åring "skal" ta slutt.

Ikke nødvendigvis. Jeg er gift med ungdomskjæresten min på nittende året (etter noen år sammen først).

Jeg kan ikke råde trådstarter til annet enn å tenke seg godt om, og lytte til sine egne tanker og følelser. Når alt kommer til alt er det du som må ta valget.

Lov meg bare en ting:

Ha aldri dårlig samvittighet for en forelskelse, for forelskelser kan man ikke stanse. De kommer, før eller senere. (Og forhåpentlig er forelskelsens mål den kjæresten man har fra før?)

Dårlig samvittighet skal du først ha dersom du sårer eller skader andre, og deres forhold til deg. (Utroskap f.eks.)

[Gjest Fantasi]

Drømmer stadig vekk om andre menn. Men vet at jeg aldri kunne tenke meg å virkeliggjøre drømmene. Kanskje du ikke klarer å skille mellom fantasi og virkelighet? Lykke til iallefall :klem2: .

[Gjest hun som skrev inn]

Tusen takk for fine innlegg alle sammen! Jeg likte spesielt godt det siste, Fantasi. Jeg har brukt noen timer på å tenke frem og tilbake, som jeg ofte gjør. Jeg har greid å vende meg dit jeg i grunn visste jeg burde vende meg. Kjæresten min er alt for meg, og vi har det kjempefint. Vi er bare inne i en vanskelig periode, hvor jeg er usikker på meg selv og hvor vi står på trappen til å utvikle forholdet vårt. Jeg har tenkt at vi har stoppet opp, at jeg trenger noe mer. Men når alt kommer til alt så er det han som betyr noe.

Nydelig innlegg Tiit!

[Tiit]

Fint å høre fra deg igjen! Lykke til videre!!

[Gjest Bellatrix]

Lykke til videre. Hvis det bare er en liten dårlig periode så ordner det seg nok.

[Gjest I samme båt]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Selv er jeg på din alder. Har hatt en og samme kjæreste i over fire år.

For vår del vurderer vi å gjøre det slutt nå, selv om vi har hatt og har mange fine stunder sammen. Han har mange av de egenskaper som jeg synes er viktige, likevel er jeg i tvil om dette forholdet er liv laga. Det er som om en hard klump griper rundt hjertet mitt hver gang jeg tenker fremover og har kjæresten min i tankene. Det er noe som ikke stemmer. Han har sider jeg ikke tror jeg klarer å leve med. Men jeg har aldri vært så glad i en person som han, aldri hatt så sterke følelser for et menneske noen gang - derfor synes jeg det er vanskelig å skulle skilles.

Jeg har også truffet en annen. Det har ikke skjedd noe der, men han har det jeg leter etter: de samme holdningene, verdiene, interessene, humoren osv. Kjemien er definitivt til stede, og jeg tenker på ham ofte. Jeg vil likevel ikke la dette utvikle seg. Jeg er ikke klar for noe forhold. Vil ikke såre noen. Vil ikke la ham være et eventuelt alternativ dersom kjæresten min og jeg nå gjør det slutt.

Vet ikke hva jeg skal gjøre...

[Gjest 123]

Glem den andre som har alt du leter etter og bli i forholdet du ikke er lykkelig i så lenge som mulig.

[Gjest I samme båt]

Hvorfor bli i forholdet som jeg er usikker på? Jeg er ingen forkjemper av lettvinte løsninger, men det skal nevnes at disse årene har vært preget av mye frem- og tilbakegåing. Ikke på grunn av tredjeparter i forholdet, men rett og slett fordi vi har vært usikre på hva vi vil med hverandre.

[Gjest 123]

Ironi.

[Gjest inlove <3]

Jeg var usikker i forholdet vårt i lang stund. Sikkert 1 år men til slutt tenkte jeg ikke på noe annet. Nå er det 3 mnd siden det ble slutt og jeg angrer ikke et sekund! Er fremdeles glad i ham for vi var tross alt sammen i 3 år men ikke ment for hverandre som jeg trodde i begynnelsen. Kjenner meg igjen i alle tankene deres og dere må finne ut av det selv, men jeg kan fortelle at det går ann å få det bra på den andre siden også. Til og med bedre!