Jeg er for kontrollerende.

[AnonymBruker]

Ja, som overskriften sier.. Jeg er for kontrollerende i forholdet mitt. Vi er i slutten av 30-årene begge to og har vært sammen i litt over 2 år. Vi bor ikke sammen. 

Jeg er ikke kontrollerende på den måten at jeg hindrer ham i å gjøre som han vil, eller at jeg er sjalu eller slikt - men jeg har et merkelig behov for å høre fra ham gjennom dagen, og vite hva han gjør på. Jeg forstå ikke hvorfor jeg er slik - jeg stoler helt og holdent på ham, og han gjør jo virkelig aldri noe som jeg synes er dumt eller noe som helst. Jeg tar meg selv i å lure på hvorfor han prioriterer å dra på besøk til kamerater i stedet for å velge å treffe meg - selvom den rasjonelle delen av meg er sjeleglad for at han har venner han kan og vil være med, og jeg har jo nok å drive på med i mitt eget liv. Det er ikke slik at jeg behøver å sitte hjemme og vente på ham - men jeg opplever at jeg gjør det likevel. Jeg sitter og venter på å bli prioritert, og har det vondt når han - i mine øyne - nedprioriterer meg. 

Vi er veldig ulike personer på noen områder, for eksempel er jeg en person som liker planer, jeg liker å vite når jeg skal treffe ham neste gang, mens han er en person som hater å planlegge noe som helst. Det har skapt en del gnisninger, og jeg er flau over å innrømme at jeg ved et par anledninger har blitt skikkelig lei meg når han har bestemt seg for at han blir hjemme en kveld/natt i stedet for å komme til meg - på en dag der han ikke hadde planer og jeg håpet at vi kunne være sammen. Og det er dette jeg ikke klarer å forstå - jeg har stort behov for alenetid selv - og burde da klare å se at hans behov for alenetid har ingenting med forholdet vårt å gjøre. Likevel føles det som et knyttneveslag når det skjer, og jeg klarer ikke la være å kommentere det til ham. 

Jeg merker mer og mer på ham at han er lei av at jeg sender meldinger og spør hva han driver med, og likevel er det akkurat som om jeg ikke får til å la være. Det er en eller annen frykt i meg som forteller meg at han kommer til å "glemme" meg hvis jeg ikke gir lyd fra meg. At han aldri kommer til å ta kontakt for å treffe meg om jeg ikke sørger for å planlegge det. Jeg forstår godt at han er lei, og jeg føler at jeg bare spikrer igjen kisten for forholdet vårt for hvert spørsmål jeg stiller ham. 

Jeg har et genuint ønske om at vi begge to skal kunne være trygge og glade, og leve de livene vi ønsker, gjøre det vi ønsker, og være et positivt tilskudd til hverandres liv - men jeg saboterer sakte men sikkert hele greien nå, tror jeg. Som nevnt så handler ikke dette om sjalusi, han får snakke og være med hvem han vil uten at jeg bryr meg om akkurat det, men dette er mer en fryktelig redsel for at han skal glemme meg. Det er jo totalt irrasjonelt, jeg innser det, og jeg gjør mitt beste for å ikke la noe av dette gå utover ham - men det tar så stor plass i meg at det er nesten uunngåelig at han merker det. Men det skal sies at det er svært sjeldent jeg viser ham hvor mye jeg sliter med å ikke kave meg opp når jeg føler det slik - jeg er jo veldig klar over at følelsene mine er "på viddene", så jeg sier som regel "så koselig at du tok deg en tur til xxx da, kjekt med en guttekveld", eller lignende, og tenker at mine egne følelser må jeg rett og slett arbeide med på egenhånd og ikke gi ham dårlig samvittighet for noe han absolutt ikke skal ha dårlig samvittighet for. 

Nå skal det sies at jeg har innsett at dette er noe som handler om meg selv, og jeg skal faktisk begynne hos en psykolog førstkommende mandag. Jeg håper at det kan hjelpe meg til å gi litt mer slipp på ting - at jeg ikke føler at alt kommer til å kollapse hvis jeg ikke "tar ansvar" og holder ting på plass. 

SUKK, jeg blir faktisk helt sprø av meg selv. Om jeg saboterer dette forholdet på grunn av mitt kontrollbehov kommer jeg aldri til å tilgi meg selv, for dette er virkelig mitt livs store kjærlighet. 

Er det noen som kjenner seg igjen i dette, og har noen erfaringer å dele? 

Anonymkode: 78113...49a

[Raven.Writingdesk]

Dere har vært sammen i to år og er i slutten av 30 åra og han synes det er kontrollerende om du sender melding daglig for å høre hvordan det går? Nei, i min verden er ikke det kontrollerende, det er normalt. Hadde dere vært i slutten av tenårene hadde jeg skjønt at han vil «henge med kompiser» og kanskje ikke snakke med dama hver dag, men dere nærmer dere 40. Det er litt sånn.. «etableringsfase».. i livet.  Har noen av dere barn? Har dere planer om å flytte sammen? Hele forholdet høres litt «fjortiss» ut. Dere må jo avklare hva dere vil fra hverandre. Kan virke som han er mer useriøs.. 

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Dere har vært sammen i to år og er i slutten av 30 åra og han synes det er kontrollerende om du sender melding daglig for å høre hvordan det går? Nei, i min verden er ikke det kontrollerende, det er normalt. Hadde dere vært i slutten av tenårene hadde jeg skjønt at han vil «henge med kompiser» og kanskje ikke snakke med dama hver dag, men dere nærmer dere 40. Det er litt sånn.. «etableringsfase».. i livet.  Har noen av dere barn? Har dere planer om å flytte sammen? Hele forholdet høres litt «fjortiss» ut. Dere må jo avklare hva dere vil fra hverandre. Kan virke som han er mer useriøs.. 

Nei da misforstod du, det er ikke å sende en melding daglig, det er snakk om mange meldinger. Gjennom dagen, som jeg skrev.  Og det er ikke han som sier at jeg er kontrollerende - det er mitt eget behov for kontroll jeg innser at jeg er helt på jordet, rett og slett. Hadde hodet mitt fått det som jeg ville hadde vi ikke gjort annet enn å skrive til hverandre hele dagen - og det henger jo ikke på greip. Jeg trenger å få kontroll på kontrollbehovet mitt, enkelt og greit. 

Han har to barn fra før. Enn så lenge er jeg ikke involvert med dem, han har dem hos seg selv når han har dem (50 % av tiden). Vi skal ikke ha barn sammen, men planen er at vi flytter sammen med tiden ja. Jeg opplever oss absolutt ikke som fjortiss eller ham som useriøs i det hele tatt, det er hodet mitt, og overtenkingen min som trenger å roe seg. 

Anonymkode: 78113...49a

[Raven.Writingdesk]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei da misforstod du, det er ikke å sende en melding daglig, det er snakk om mange meldinger. Gjennom dagen, som jeg skrev.  Og det er ikke han som sier at jeg er kontrollerende - det er mitt eget behov for kontroll jeg innser at jeg er helt på jordet, rett og slett. Hadde hodet mitt fått det som jeg ville hadde vi ikke gjort annet enn å skrive til hverandre hele dagen - og det henger jo ikke på greip. Jeg trenger å få kontroll på kontrollbehovet mitt, enkelt og greit. 

Han har to barn fra før. Enn så lenge er jeg ikke involvert med dem, han har dem hos seg selv når han har dem (50 % av tiden). Vi skal ikke ha barn sammen, men planen er at vi flytter sammen med tiden ja. Jeg opplever oss absolutt ikke som fjortiss eller ham som useriøs i det hele tatt, det er hodet mitt, og overtenkingen min som trenger å roe seg. 

Anonymkode: 78113...49a

Ok. Jeg fanget ikke at det var meldinger gjennom hele dagen. Her er det viktig å huske at folk er forskjellig.. 

Da jeg møtte mannen min for snart 20 år siden husker jeg bestefaren hans kjørte meg til flyplassen (ca 2 timers kjøretur) på vei dit ringte kona , altså bestemor, minst tre ganger. «Hvor er dere nå kjære»? «Kjør forsiktig elskede». «Ring meg når dere er fremme».

 Jeg var i tidlig 20-årene og forsto ikke at bestefaren ikke ble drittlei, av alt maset! Men han svarte telefonen med den samme myke og imøtekommende stemmen hver gang. Nå er det jeg og mannen som gjør disse tingene.. Når vi er på jobb sender vi SMS/chat flere ganger gjennom dagen. Har han fri og jeg er på jobb er det garantert tre, fire snapchat fra hva han og ungene gjør, kanskje en melding via Messenger og en via SMS. Det har vært tråder om dette før her på KG, hvor mye kontakt par har med hverandre gjennom dagen. For noen er dette helt fjernt, høres slitsomt og anmasende ut. For andre (sånn som meg og min partner) er det normalt, og går det en dag uten at vi har hatt kontakt i løpet av arbeidsdagen føles det rart og distansert. Da har vi vært «lenge fra hverandre» 😂

Hverken jeg eller partner er «kontrollerende», vi setter bare veldig stor pris på hverandres selskap, høre hvordan dagen forløper seg for hverandre, og elsker å snakke med hverandre/ha kontakt gjennom dagen. Akkurat som hans bestemor og bestefar for tyve år siden.. 
 

Det betyr at du også kan ha et annet behov enn mannen din, og en annen måte å kommunisere og holde kontakt på. Uten at det har noe med «kontroll» å gjøre. Du kjenner så klart deg best, og selvfølgelig om du mener dette handler om «kontroll», fremfor «ønske om kontakt/behov for nærhet», så vet du det best selv. Likevel vil jeg påpeke dette med at man er ulike, fordi denne forskjellen i nærhetsbehov kan være grei å forstå og enklere å kanskje gjøre noe med, enn om du selv (og partneren din) mener det handler om ditt kontrollbehov.. 

 

Endret 14. mai 2020 av Raven.Writingdesk

[Raven.Writingdesk]

Vil også tilføye at hvordan vi takler avstand kan være ulikt: for noen blir hyppig kontakt via SMS osv en måte å lindre avstand og savn på, og for andre kan hyppig SMS o.l forsterke savnet. Det beste er kanskje å snakke om forventningen til hverandre. Du kan jo for eksempel si at du vil helst «minimum» ha litt kontakt før du sovner/legger deg og når du står opp (typiske tidspunkt man tenker på den andre når man er nyforelsket) og at du i motsetning til mange andre synes hva han spiser til middag, faktisk er spennende  så minimum to, tre SMS e.l gjennom dagen er hva du hadde foretrukket, fordi det lindrer savnet. Også kan jo han si hva han foretrekker og tenker om det  

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Vil også tilføye at hvordan vi takler avstand kan være ulikt: for noen blir hyppig kontakt via SMS osv en måte å lindre avstand og savn på, og for andre kan hyppig SMS o.l forsterke savnet. Det beste er kanskje å snakke om forventningen til hverandre. Du kan jo for eksempel si at du vil helst «minimum» ha litt kontakt før du sovner/legger deg og når du står opp (typiske tidspunkt man tenker på den andre når man er nyforelsket) og at du i motsetning til mange andre synes hva han spiser til middag, faktisk er spennende  så minimum to, tre SMS e.l gjennom dagen er hva du hadde foretrukket, fordi det lindrer savnet. Også kan jo han si hva han foretrekker og tenker om det  

Takker for svar.

Han har ikke noe imot at vi har kontakt altså, og vi sender jo jevnlig snapchats og sånt gjennom dagen.  Det er ikke slik at jeg ikke får svar fra ham eller ikke hører fra ham.

Som regel er det ikke noe unormalt i mengden meldinger oss imellom - problemet er hvordan jeg har det inni meg, at jeg hele dagen lurer på hva han driver med og blir stresset av å ikke vite hvor han er og hva han gjør på. Jeg har en trang til å spørre ham om dette "hele tiden", og det blir bare ødeleggende i lengden, både for meg og han. Tankene mine dreier seg nesten alltid om ham, og det føles veldig lite sunt og veldig lite produktivt. Jeg ønsker ikke å være slik i det hele tatt, og jeg er sliten og lei av å ha et tankekjør som dreier seg om helt ubetydelige ting hele dagen. 

 

Anonymkode: 78113...49a

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takker for svar.

Han har ikke noe imot at vi har kontakt altså, og vi sender jo jevnlig snapchats og sånt gjennom dagen.  Det er ikke slik at jeg ikke får svar fra ham eller ikke hører fra ham.

Som regel er det ikke noe unormalt i mengden meldinger oss imellom - problemet er hvordan jeg har det inni meg, at jeg hele dagen lurer på hva han driver med og blir stresset av å ikke vite hvor han er og hva han gjør på. Jeg har en trang til å spørre ham om dette "hele tiden", og det blir bare ødeleggende i lengden, både for meg og han. Tankene mine dreier seg nesten alltid om ham, og det føles veldig lite sunt og veldig lite produktivt. Jeg ønsker ikke å være slik i det hele tatt, og jeg er sliten og lei av å ha et tankekjør som dreier seg om helt ubetydelige ting hele dagen. 

 

Anonymkode: 78113...49a

Er kjernen av problemet problemet at du ønsker å treffe han mer mens han er tilfreds?

Hvor ofte møtes dere?

Anonymkode: 31053...e15

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Er kjernen av problemet problemet at du ønsker å treffe han mer mens han er tilfreds?

Hvor ofte møtes dere?

Anonymkode: 31053...e15

Jeg er litt usikker på hva som er kjernen her, egentlig. Jeg tror det handler litt om at jeg aldri vet når jeg kommer til å se ham neste gang, for han ønsker ikke å planlegge, i tillegg til at det av og til er umulig for ham å vite. Det handler litt om hans egen, og exen hans (mor til barna) sin jobb, det er en del reising og uforutsigbare arbeidstider.

Som regel har han bodd hos meg hver dag når han ikke har barna, så til tider er vi mye sammen, og sees nesten daglig. Så kan det plutselig gå lang tid uten at vi sees, og uten at han har mulighet til å sees fordi han er på jobb ombord i en båt et sted, eller plutselig må reise til andre siden av verden for å delta på noen møter, osv. Og så må han jo prioritere barna sine når han har vært borte en stund, og det har jeg naturligvis stor forståelse for. Men det tærer på meg å "aldri" vite - samtidig som den rasjonelle delen av meg forstår at sånn kommer det til å være i overskuelig fremtid, og frem til vi flytter sammen en dag så vil jeg rett og slett bare måtte leve med at slik er det. 

Men - det er litt her det blir slitsomt for meg - for i de periodene vi ikke sees så ofte, så sliter jeg med at han prioriterer å besøke kompiser o.l. i stedet for meg. Selvom den rasjonelle delen av meg forstår kjempegodt at det er lenge siden sist han var med vennene sine, at man må prioritere vennskap, og at han naturligvis har hatt det travelt og vil koble av med sin beste kamerat. Jeg har jo absolutt full forståelse for det - og likevel kjenner jeg på det. Til tross for at han 9 av 10 ganger prioriterer meg når han har ledig tid. Sannsynligvis prioriterer han meg 9 av 10 ganger, kompiser 0,5 av 10 ganger, og alenetid 0,5 av 10 ganger. 

Han er en fantastisk kjæreste, som har mange baller i luften, og som har uttalt at han savner å ha tid for seg selv innimellom. Det er litt derfor jeg forsøker å bremse kontrollbehovet jeg føler - jeg vet egentlig ikke om kontrollbehov er helt riktig. Kanskje oppmerksomhetsbehovet er et riktigere ord. For han kan jo gjøre som han vil uten at jeg blir sur på ham, om dere forstår. Så lenge jeg hører fra ham "hele tiden" og får opmerksomhetens hans så er jeg stort sett fornøyd - men jeg merker jo at han synes det blir mye hvis jeg slipper meg selv helt løs på meldinger. Og jeg synes selv at jeg er altfor mye. 

Jeg trenger rett og slett litt hjelp til å ikke overfokusere på ham, og å ikke ha behov for oppmerksomheten hans gjennom hele dagen, hver dag. Jeg har mer enn nok å styre på med selv, så jeg forstår ikke helt hvorfor jeg tenker/føler/fokuserer slik jeg gjør. Jeg er i full jobb, jeg studerer ved siden av, jeg har en hund jeg bruker mye tid på å trene og gå tur med, jeg pusser opp hjemme, og jeg har mange venner. Hvorfor klarer jeg ikke bare å nyte at jeg har kapret det jeg synes er drømmemannen, og slappe av og nyte ham når jeg kan? Jeg blir jo sprø av meg selv, og har ikke lyst å kvele dette forholdet ved å kreve oppmerksomhetens hans 100% av tiden, det går jo ikke. 

Beklager at jeg skriver mye her, jeg merker at å skrive ned det jeg tenker gjør at det løsner litt og litt - jeg tror jeg må grave en del for å komme frem til rotårsaken for dette her. 

Anonymkode: 78113...49a

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er litt usikker på hva som er kjernen her, egentlig. Jeg tror det handler litt om at jeg aldri vet når jeg kommer til å se ham neste gang, for han ønsker ikke å planlegge, i tillegg til at det av og til er umulig for ham å vite. Det handler litt om hans egen, og exen hans (mor til barna) sin jobb, det er en del reising og uforutsigbare arbeidstider.

Som regel har han bodd hos meg hver dag når han ikke har barna, så til tider er vi mye sammen, og sees nesten daglig. Så kan det plutselig gå lang tid uten at vi sees, og uten at han har mulighet til å sees fordi han er på jobb ombord i en båt et sted, eller plutselig må reise til andre siden av verden for å delta på noen møter, osv. Og så må han jo prioritere barna sine når han har vært borte en stund, og det har jeg naturligvis stor forståelse for. Men det tærer på meg å "aldri" vite - samtidig som den rasjonelle delen av meg forstår at sånn kommer det til å være i overskuelig fremtid, og frem til vi flytter sammen en dag så vil jeg rett og slett bare måtte leve med at slik er det. 

Men - det er litt her det blir slitsomt for meg - for i de periodene vi ikke sees så ofte, så sliter jeg med at han prioriterer å besøke kompiser o.l. i stedet for meg. Selvom den rasjonelle delen av meg forstår kjempegodt at det er lenge siden sist han var med vennene sine, at man må prioritere vennskap, og at han naturligvis har hatt det travelt og vil koble av med sin beste kamerat. Jeg har jo absolutt full forståelse for det - og likevel kjenner jeg på det. Til tross for at han 9 av 10 ganger prioriterer meg når han har ledig tid. Sannsynligvis prioriterer han meg 9 av 10 ganger, kompiser 0,5 av 10 ganger, og alenetid 0,5 av 10 ganger. 

Han er en fantastisk kjæreste, som har mange baller i luften, og som har uttalt at han savner å ha tid for seg selv innimellom. Det er litt derfor jeg forsøker å bremse kontrollbehovet jeg føler - jeg vet egentlig ikke om kontrollbehov er helt riktig. Kanskje oppmerksomhetsbehovet er et riktigere ord. For han kan jo gjøre som han vil uten at jeg blir sur på ham, om dere forstår. Så lenge jeg hører fra ham "hele tiden" og får opmerksomhetens hans så er jeg stort sett fornøyd - men jeg merker jo at han synes det blir mye hvis jeg slipper meg selv helt løs på meldinger. Og jeg synes selv at jeg er altfor mye. 

Jeg trenger rett og slett litt hjelp til å ikke overfokusere på ham, og å ikke ha behov for oppmerksomheten hans gjennom hele dagen, hver dag. Jeg har mer enn nok å styre på med selv, så jeg forstår ikke helt hvorfor jeg tenker/føler/fokuserer slik jeg gjør. Jeg er i full jobb, jeg studerer ved siden av, jeg har en hund jeg bruker mye tid på å trene og gå tur med, jeg pusser opp hjemme, og jeg har mange venner. Hvorfor klarer jeg ikke bare å nyte at jeg har kapret det jeg synes er drømmemannen, og slappe av og nyte ham når jeg kan? Jeg blir jo sprø av meg selv, og har ikke lyst å kvele dette forholdet ved å kreve oppmerksomhetens hans 100% av tiden, det går jo ikke. 

Beklager at jeg skriver mye her, jeg merker at å skrive ned det jeg tenker gjør at det løsner litt og litt - jeg tror jeg må grave en del for å komme frem til rotårsaken for dette her. 

Anonymkode: 78113...49a

Synes det er fint du skriver mye. Bra du tar tak når du ser det er utfordringer onlinetjenester ditt. Du er jo ikke helt sikker på hva kjernen av problemet er eller hvorfor det er et problem. Men jeg tenker at du er inne på noe at det handler mer om oppmerksomhetsbehov enn kontrollbehov.

Synes det er fint du skal til psykolog, men det kan være at du bare reven person som er lykkeligst over forhold med forutsigbarhet samt å bruke mye tid sammen. Og det trenger jo ikke være noe galt å være sånn. Men når livet engang er sånn det er med ex, barn, jobb og kompiser klarer ikke han å gi deg det livet da. Og sånn sett er det jo fint at du jobber med degselv for å finne ut av hvordan forholdet kan fungere for dere begge:)

Anonymkode: 31053...e15

[_Malene]

Synes ikke du virker kontrollerende, synes heller det virker som du ønsker et mer forutsigbart forhold, som jo er veldig forståelig. 

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er fint du skriver mye. Bra du tar tak når du ser det er utfordringer onlinetjenester ditt. Du er jo ikke helt sikker på hva kjernen av problemet er eller hvorfor det er et problem. Men jeg tenker at du er inne på noe at det handler mer om oppmerksomhetsbehov enn kontrollbehov.

Synes det er fint du skal til psykolog, men det kan være at du bare reven person som er lykkeligst over forhold med forutsigbarhet samt å bruke mye tid sammen. Og det trenger jo ikke være noe galt å være sånn. Men når livet engang er sånn det er med ex, barn, jobb og kompiser klarer ikke han å gi deg det livet da. Og sånn sett er det jo fint at du jobber med degselv for å finne ut av hvordan forholdet kan fungere for dere begge:)

Anonymkode: 31053...e15

Takk  Ja, det kan være du har rett. Om så er så er det uansett noe jeg må jobbe med - for jeg vet at han prøver så godt han kan ut fra de forutsetningene han har, og at jeg rett og slett ikke kan kreve noe mer fra ham slik ting er nå. Og jeg vil virkelig ha ham, jeg føler med hele meg at han er den rette, så jeg skylder meg selv å gi alt jeg kan for å få det til å fungere for meg selv og for ham. 

Anonymkode: 78113...49a

[AnonymBruker]

25 minutter siden, _Malene skrev:

Synes ikke du virker kontrollerende, synes heller det virker som du ønsker et mer forutsigbart forhold, som jo er veldig forståelig. 

Takk. Jeg begynner å tro at det ligger noe i dette.  Det er bare ikke mulig å ha det så veldig forutsigbart for tiden, så jeg må lære meg å leve med det på et vis..

Anonymkode: 78113...49a

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen 🙄 Tror vi kvinner er veldig redde for å sette " krav" , i fare for å kreve for mye. Særlig med mine og dine barn. .. Vi ønsker en partner som stiller med blanke ark,på lik linje med oss...men ikke lett i realiteten.  Jeg gikk hvertfall på en smell nå,, etter disse forholdene du beskriver....Møtte min 2.store kjærlighet,,ble forlovet,,,med stor takhøyde begge veier...likevel manglet noe..mye krangling...dårlig kommunikasjon...fordi han fridde,samtidig som han ikke innfridde ifht å bli samboere og å satse på ordentlig/ fortsatt kontakt med ekser/ gi damer oppmerksomhet på SOME....vi er nå FWB,  2 mnd etter bruddet,,,ikke et bra sted å være. Hører på podcasts dagen lang ....for å redde forholdet....men magefølelsen er dårlig...Jeg har ikke tryglet om oppmerksomhet eller bedt ham ta meg tilbake...egentlig ingen prøv oss som " gjorde det slutt",,,- men et resultat av nok en heftig diskusjon pga SOME...Beklager om dette ikke var oppbyggende,,,men vil bare si at budskapet er at vi kvinner ønsker gjensidig dedikasjon- så du er ikke kontrollerende i mine øyne 💓 Håper du finner løsningen, før det går for langt, som i mitt tilfelle. Da er det vanskelig å reparere 😥

Anonymkode: 9b801...0bd

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg veldig igjen 🙄 Tror vi kvinner er veldig redde for å sette " krav" , i fare for å kreve for mye. Særlig med mine og dine barn. .. Vi ønsker en partner som stiller med blanke ark,på lik linje med oss...men ikke lett i realiteten.  Jeg gikk hvertfall på en smell nå,, etter disse forholdene du beskriver....Møtte min 2.store kjærlighet,,ble forlovet,,,med stor takhøyde begge veier...likevel manglet noe..mye krangling...dårlig kommunikasjon...fordi han fridde,samtidig som han ikke innfridde ifht å bli samboere og å satse på ordentlig/ fortsatt kontakt med ekser/ gi damer oppmerksomhet på SOME....vi er nå FWB,  2 mnd etter bruddet,,,ikke et bra sted å være. Hører på podcasts dagen lang ....for å redde forholdet....men magefølelsen er dårlig...Jeg har ikke tryglet om oppmerksomhet eller bedt ham ta meg tilbake...egentlig ingen prøv oss som " gjorde det slutt",,,- men et resultat av nok en heftig diskusjon pga SOME...Beklager om dette ikke var oppbyggende,,,men vil bare si at budskapet er at vi kvinner ønsker gjensidig dedikasjon- så du er ikke kontrollerende i mine øyne 💓 Håper du finner løsningen, før det går for langt, som i mitt tilfelle. Da er det vanskelig å reparere 😥

Anonymkode: 9b801...0bd

Det hørtes ikke noe kjekt ut. Det blir veldig slitsomt i lengden å ha det slik som du beskriver tenker jeg.. hadde jeg vært deg hadde jeg kanskje gitt det et forsøk til som kjærester eller avsluttet det helt,  en sånn mellomting som du beskriver nå må jo bare være ødeleggende. 😔

For min del har det aldri vært noen andre kvinner inne i bildet, og han er knapt på sosiale medier. Han har snapchat som han bruker innimellom, og er såvidt innom Facebook i ny og ne. Jeg har absolutt ingen grunn til å ikke stole på ham på den måten. Det eneste vi har kranglet om er de gangene han har behov for alenetid når jeg synes det er for lenge siden vi har sett hverandre. Og det er ikke krangler jeg ønsker å ha - han er veldig travel, og han har et helt naturlig behov for alenetid eller vennetid en sjelden gang. 

Jeg tror egentlig ingen av oss har veldig urimelige krav/ønsker,  men problemet mitt er at siden han ikke alltid kan tilfredsstille mine ønsker så overtenker jeg, og krisemaksimerer. Og når vi ikke er med hverandre har jeg et usunt behov for kontakt med ham "hele tiden". 

Anonymkode: 78113...49a

[AnonymBruker]

Kan det kanskje rett og slett være en vane og et tankemønster du trenger å bryte? 

Forslag til løsninger - hvor har dere mest kontakt, og er det en mulighet å kutte det ut? Jeg har lettere for å sende en liten snap, enn sms/ringe f.eks, så for min del kunne det hjulpet å avinstallere snapchat. 

Ha litt fastere rutiner for når dere har kontakt (unntak om det skjer noe spesielt/man skal avtale noe/møtes etc)? F.eks morgenmelding, og så chatting eller telefonsamtale på kveldstid for å høre om hvordan dagen har vært - ellers ikke "lov".

 Hvis du har en hobby eller interesse som krever litt oppmerksomhet, prøv så hsrdt du kan å gjøre nettopp disse tingene de kveldene du er alene og tenker mye - passiv tv-titting og scrolling på mobil gjør at tankene fort flyr.

Det vil jo ikke være en mirakuløs quick fix, men jeg tror det vil kunne hjelpe på sikt. Tvinge seg først, så løsner det. Forhåpentligvis. Har selv jobbet litt med psykiske problemer på lignende måter før med bra resultat. 

Psykolog kan sikkert være lurt, ikke fordi det nødvendigvis er noe "galt" med deg, men for å virkelig sortere tanker og kanskje finne ut hva de bunner i. 🙂

Anonymkode: 92837...1f6

[Era Vulgaris]

Min første tanke her er, som @_Maleneskriver, at du ønsker mer forutsigbarhet. Det er fullt forståelig. Jeg er veldig lik selv, og tenker at et behov for forutsigbarhet handler om kontroll på et vis. Ikke nødvendigvis kontroll over andre, men oversikt og ryddighet i eget liv. Du har veldig selvinnsikt og god evne til refleksjon over egne tanker og følelser, så det er jo absolutt en fordel. Du innser at det er ditt eget tankemønster du må jobbe med, og det er et godt utgangspunkt når du skal ha timer hos psykolog.

Kan du og kjæresten lage noen avtaler i blant, slik at du slipper å gruble og tenke så mye på dette i hverdagen? 

[AnonymBruker]

Måten du beskrev ham på i startinnlegget hørtes jo litt ut som en ung student som ikke vil gi opp fritiden sin. Jeg ble genuint overrasket da du skrev at han har to barn fra før.

Dersom han har to barn han har 50%, en fulltidsjobb og en kjæreste så er ikke "hater å planlegge" en valgmulighet. Planlegging er en naturlig del av voksenlivet, og når man har to barn er det obligatorisk. 

Jeg er forøvrig litt i samme båt som deg, kjæresten har barn fra før, jeg ikke, og vi bor ikke sammen. Han planlegger ukene så godt han kan, og jeg hører fra ham hver dag, ofte flere ganger dagen. Naturligvis går ikke alt alltid etter planen - hans eks' blir forsinket i levering, noe dukker opp med skole/fritidsaktiviteter, men utgangspunktet er at vi legger planer. Om ikke hva vi skal gjøre, så når vi skal være sammen. Jeg planlegger også ukene han er med barna, så jeg legger inn aktiviteter disse ukene - jeg jobber mer, trener mer, treffer familien. 

Planlegging er ikke det motsatte av frihet - man planlegger for å få frihet. Det høres ikke helt ut som han har omfavnet dette.

Videre synes jeg det høres rart ut at han nærmer seg 40 og spontant kan treffe en gjeng kompiser når som helst. De fleste i den alderen har mye å gjøre på jobb, og/eller familie, og må nettopp planlegge for å få til sosiale ting. Kjæresten har selv klaget over dette - han er eldre enn meg, og sier han nå er i en alder der vennene hans er langt mindre sosiale, og i den grad de er det er det planlagte parkvelder.

Kort sagt - det kan godt hende du er litt for masete/kontrollerende. Men jeg synes det høres ut som om noe skurrer her fra før.

Anonymkode: 4618d...1e4

[AnonymBruker]

Da jeg leste det første avsnittet ditt tenkte jeg umiddelbart at her er det en som liker å planlegge og som har behov for mye forutsigbarhet, mens kjæresten er motsatt og veldig spontan. Dere har et litt dårlig utgangspunkt der. Begge to må jenke seg hvis dere skal klare å få til et godt og trygt forhold der begge to trives. 

Når du venter på melding fra ham og ikke hører noe, hva føler du da? Hva føler du når du får melding fra ham? Har du klart å forklare kjæresten din om disse følelsene dine? Ettersom han er en grunnleggende annen type enn deg vil han sannsynligvis ikke forstå/kjenne seg igjen i hvordan du har det, men hvis han er interesser i å jobbe med forholdet deres vil han likevel ha forståelse for at du har vondt og dermed akseptere at han må endre på noe av kommunikasjonen sin for at du skal få det bedre. Og når du får det bedre, vil han igjen også få det bedre. 

Motsatt, synes jeg du spør ham om hvordan han føler det når han stadig får meldinger fra deg. Og så ta den samme praten, men fra hans synspunkt. 

Til slutt anbefaler jeg dere å avtale en fast tid i uken hvor dere prioriterer hverandre. Uansett om han er et helt annet sted i verden for jobb eller hvor enn han måtte befinne seg.  F.eks. hver torsdag mellom kl. 21:30 og 22:30 snakker dere sammen på telefonen. Og dette er en fast og ubrytelig avtale. Det bør han klare å forholde seg til. Og selvom du kanskje synes kontakten blir for sjelden, vil forhåpentligvis kvaliteten på kontakten bedres. En times telefonsamtale der begge to er ordentlig til stede og kun fokuserer på samtalen, er mye bedre enn noen halvtomme SMSer her og der. 

Anonymkode: 89e85...242

[AnonymBruker]

Virker som om han vil ha deg når det passer for han og på sine premisser. For meg virker det som om alt annet er slitsomt for han, så da beskylder han deg for å være kontrollerende. Egentlig er du som en normal kjæreste ville vært. Han bare ønsker ikke det. 

Jeg kan kjenne det litt igjen fra hvordan faren min er. Han er i slutten av 40 årene, har et par barn som er voksne og et par forhold bak seg. Han ønsker seg kjæreste, men han vil aldri bo med ei igjen. Samtidig så vil han gjerne ha noen der, så han ikke er ensom når han ikke ønsker å være ensom. Han vil ikke ha mas hver dag, han vil treffes når det passer han. Det er supert for han om dama har barn, full jobb og egne hobbyer, for da blir det mindre mas. Alt er slitsomt for faren min og han fremstår veldig lat. Helt til han har tid, lyst og overskudd til en kjæreste, da er han helt super. 

Anonymkode: 9b30a...68b

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Måten du beskrev ham på i startinnlegget hørtes jo litt ut som en ung student som ikke vil gi opp fritiden sin. Jeg ble genuint overrasket da du skrev at han har to barn fra før.

Dersom han har to barn han har 50%, en fulltidsjobb og en kjæreste så er ikke "hater å planlegge" en valgmulighet. Planlegging er en naturlig del av voksenlivet, og når man har to barn er det obligatorisk. 

Jeg er forøvrig litt i samme båt som deg, kjæresten har barn fra før, jeg ikke, og vi bor ikke sammen. Han planlegger ukene så godt han kan, og jeg hører fra ham hver dag, ofte flere ganger dagen. Naturligvis går ikke alt alltid etter planen - hans eks' blir forsinket i levering, noe dukker opp med skole/fritidsaktiviteter, men utgangspunktet er at vi legger planer. Om ikke hva vi skal gjøre, så når vi skal være sammen. Jeg planlegger også ukene han er med barna, så jeg legger inn aktiviteter disse ukene - jeg jobber mer, trener mer, treffer familien. 

Planlegging er ikke det motsatte av frihet - man planlegger for å få frihet. Det høres ikke helt ut som han har omfavnet dette.

Videre synes jeg det høres rart ut at han nærmer seg 40 og spontant kan treffe en gjeng kompiser når som helst. De fleste i den alderen har mye å gjøre på jobb, og/eller familie, og må nettopp planlegge for å få til sosiale ting. Kjæresten har selv klaget over dette - han er eldre enn meg, og sier han nå er i en alder der vennene hans er langt mindre sosiale, og i den grad de er det er det planlagte parkvelder.

Kort sagt - det kan godt hende du er litt for masete/kontrollerende. Men jeg synes det høres ut som om noe skurrer her fra før.

Anonymkode: 4618d...1e4

Da har jeg tydeligvis feilet litt på måten jeg fremstilte ham i hovedinnlegget mitt, hvis det er slik du har forstått det. Det er veldig tydelig for meg at problemet ligger hovedsakelig hos meg. Jeg hører jo fra ham flere ganger for dagen naturligvis, og hvis jeg ringer får jeg alltid svar. Det handler jo ikke om at han ikke svarer meg eller prioriterer meg, det handler om måten jeg hele tiden vil ha mer av ham. Selvom jeg rasjonelt sett vet at jeg ikke kan, eller vil for den del, ha ham ved min side til enhver tid, så jobber hodet og tankene mine for å få det til hele tiden. 

Det at han ikke liker å planlegge ting bunner mest i at han har lite fritid, og stort behov for alenetid. Dersom han har planlagt noe med meg frem i tid, vet han aldri hvordan dagen hans er den dagen. Han er veldig introvert, og dersom han blir "tvunget" til å være med meg til tross for at han helst ville ha gravd seg ned i sin egen sofa og slappet av, så blir det jo slitsomt for oss begge. Jeg forstår det veldig godt, jeg har behov for alenetid selv, men jeg har mulighet til å være alene når som helst, i motsetning til ham. 

Det er jo heller ikke snakk om at han når som helst kan være spontan og treffe en gjeng kompiser, jeg stusser litt over at du klarer å lese det ut fra hva jeg har skrevet. Som nevnt, 9 av 10 ganger prioriterer han å være med meg når han har fritid. 0,5 ganger prioriterer han alenetid, og siste halve gangen prioriterer han en kompis som viser seg å være tilgjengelig. 

Jeg har ingenting å utsette på hvordan han behandler meg eller prioriterer meg - dette handler om mitt eget hode, hvordan jeg kan få skrudd tankene mine på plass. Det er ikke noe annet enn det som "skurrer", som du sier. Jeg vil  bare ikke fokusere hvert sekund av hver dag (litt overdrevet riktignok..) på å lure på hvor han er og hva han gjør på og om han har glemt meg og om vi treffes snart osv - jeg har jo bedre ting å bruke tankene mine på. 

Anonymkode: 78113...49a