Katastrofetanker, redd for å miste barnet mitt

[AnonymBruker]

Jeg har en jente på 2,5 år som er helt frisk og fin. Jeg plages en del med katastrofetanker for alt som kan skje med henne. Jeg tar meg selv i å tenke at hun kommer til å bli kjørt ihjel av en bil i gata, drukne, dø av sykdom osv. Det er liksom for godt til å være sant at jeg har en nydelig datter. Jeg er glad hver kveld for at hun fortsatt er trygg og ligger i sengen sin. Jeg lurer på om dette kommer av at jeg mistet første gang jeg var gravid, etter to mnd. Det satt en veldig støkk i meg og jeg var nervøs hele svangerskapet og ekstremt redd for krybbedød da jeg fikk datteren min. For det viste at det man er mest redd for KAN jo skje! 

Da hun var halvannet år ble jeg sykmeldt av stress/utbrenthet/depresjon eller hva det var. Fikk ingen diagnose hos legen og ingen videre hjelp. Hun hadde da vært mye syk etter oppstart i barnehage og hatt lungebetennelse, noe som skremte meg vanvittig og satt meg i full alarmberedskap. Jeg hadde høy puls og ble så tynn som jeg aldri har vært. Det går bedre med meg nå og jeg jobber, men jeg syntes det er plagsomt med disse bekymringene. Noen flere som har det sånn? Er det bare sånn det er å være mor? 

Anonymkode: 9a59a...f2d

[AnonymBruker]

Uff, ja. Kjenner meg godt igjen. Men har sånne katastrofe tanker om alle, ikke bare barnet mitt. Kommer fra en traumatisk oppvekst, så hele tiden i beredskap. 

Det kan sikkert komme av at du har mistet tidligere. Uansett leit at du ikke har fått noe hjelp. Er det mulig å kanskje skifte lege? 

Anonymkode: ff603...1f0

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en jente på 2,5 år som er helt frisk og fin. Jeg plages en del med katastrofetanker for alt som kan skje med henne. Jeg tar meg selv i å tenke at hun kommer til å bli kjørt ihjel av en bil i gata, drukne, dø av sykdom osv. Det er liksom for godt til å være sant at jeg har en nydelig datter. Jeg er glad hver kveld for at hun fortsatt er trygg og ligger i sengen sin. Jeg lurer på om dette kommer av at jeg mistet første gang jeg var gravid, etter to mnd. Det satt en veldig støkk i meg og jeg var nervøs hele svangerskapet og ekstremt redd for krybbedød da jeg fikk datteren min. For det viste at det man er mest redd for KAN jo skje! 

Da hun var halvannet år ble jeg sykmeldt av stress/utbrenthet/depresjon eller hva det var. Fikk ingen diagnose hos legen og ingen videre hjelp. Hun hadde da vært mye syk etter oppstart i barnehage og hatt lungebetennelse, noe som skremte meg vanvittig og satt meg i full alarmberedskap. Jeg hadde høy puls og ble så tynn som jeg aldri har vært. Det går bedre med meg nå og jeg jobber, men jeg syntes det er plagsomt med disse bekymringene. Noen flere som har det sånn? Er det bare sånn det er å være mor? 

Anonymkode: 9a59a...f2d

Jeg hadde det også sånn, og mistet første da jeg var to måneder på vei. Har fått 3 barn og hatt katastrofetanker hele tiden, så vet hvor uhyre slitsomt det er. Anbefaler deg sterkt å søke hjelp, unner ingen å ha det slik!  Håper du får slippe å ha disse tankene, ønsker deg alt godt!

Anonymkode: c67d7...657

[AnonymBruker]

Hei TS; dette er normalt. Mange nybakte mødre har det sånn, jeg også. Men du, det blir bedre. Jo eldre barna blir jo mer forstår de og mer trygg og mindre «katastrofetanker». Prøv å pust med magen når de kommer og fortell deg selv at dette er instinktene dine som kjører i høygir, og det beste du kan gjøre er å tenke på noe positivt. Flytt tankene til hva dere skal gjøre på julaften. Hennes neste bursdag. Første skoledag. Første fritidsaktivitet osv osv.  det er hva du har å glede deg til. La de planene for fremtiden berolige tankene dine og vit at det er helt normalt! ❤️ 

 

Anonymkode: 3ebe0...41d

[AnonymBruker]

Kjenner sååå igjen alt du skriver, har det helt likt, det er så slitsomt og vondt 💔

Anonymkode: 094ad...d98

[AnonymBruker]

Jeg også kjenner meg veldig igjen. Slitsomt og vondt ja ❤️ Men det er helt normalt, mange mødre har det sånn  særlig når de små blir syke og får potensielt farlige sykdommer som lungebetennelse er det ikke rart. Jeg er selv redd for alt tenkelig og ikke tenkelig rundt ungene, og får liksom aldri helt «fred». Men som en annen sier, det blir bedre og bedre etterhvert som de vokser til

Anonymkode: f2d23...189

[AnonymBruker]

Hørt flere som har det slik. Har barnet en far i bildet? Om du er alene er det ekstra forståelig om du er redd for p bli syk eller at det skal skje dere noe. 
hun er et lite menneske som er helt avhengig av deg. Og en vanvittig sterk kjærlighet mellom dere. Klart du er redd det skal skje noe.  

Anonymkode: 9204c...322

[Cer3s]

Har sånne tanker hele tia jeg også og blir rett og slett utslitt av det til tider! Ville rett og slett ødelagt meg om noe skulle skje med sønnen min eller min ufødte datter 

Endret 12. mai 2020 av Cer3s
.

[AnonymBruker]

Takk for svar❤️😄 Jeg ser at det er ganske normalt og flere som sliter med dette. Vi bor med faren, så jeg er ikke alene. Han har ikke sånne tanker som meg. Ja, kanskje det går an å få hjelp for sånne katateofetanker. Noen som har fått hjelp for det? TS

Anonymkode: 9a59a...f2d

[AnonymBruker]

Jeg tenker sånn ennå, og min blir 18 i år🙈Redd han blir utsatt for blind vold, at han havner i bilulykke. Men det vil jo helst gå bra🙈 Har tenkt slik siden han ble født, bare det jeg er «redd» for, det endrer seg. 

Anonymkode: 164f0...7e1

[AnonymBruker]

Det er faktisk ganske normalt. Eg er relativt stabil og frisk person men skjekke framleis om ho puste om natta nesten 2 år gammal.

Anonymkode: b56ef...bff

[AnonymBruker]

Jeg har det slik selv, jeg har en så fantastisk nydelig datter.. Føler det er for godt til å være sant, og at jeg kun har henne med meg midlertidig. Hun har meg og pappaen sin, hun har det fint, men jeg tror jeg er paranoid. Jeg er redd for at hun skal bli kidnappet, skutt, angrepet av en vilt fremmed, hoppe ned fra verandaen.. Altså.. Det er vanskelig 😭 jeg tror det eneste man kan gjøre er å møte det som en ubehagelig tanke og gjøre egne tiltak på at slik ikke skjer.. 

Ja til GPS klokker (selvom det er falsk trygghet, men bedre enn ingen trygghet) 

Anonymkode: 5860e...ad2