Bivirkninger etter å slutte helt eller trappe ned langvarig bruk av antidepressiva?

[AnonymBruker]

Lang historie kort har et familiemedlem sluttet eller trappet kraftig ned på bruk av anti-depressiva etter å ha brukt dette i 15-20 år. 

Jeg opplever at vedkommende nå lett tar til tårene, er lunefull, humørsvingninger, kranglete, vanskelig å ha med å gjøre og generelt virker deprimert. Vedkommende har stort sett alltid vært slik til en viss grad, men jeg opplever at den siste tiden har det vært verre enn noensinne og det går utover alle rundt vedkommende. NB. Jeg er selv litt på avstand, men hører det fra de som er nærmest og har opplevd det selv.

Er det naturlig å tro at dette kan være en bivirkning som følge av å slutte på anti-depressiva (SSRI)? Og i så fall er eneste løsning å begynne på igjen/trappe opp igjen dosen?

Valgfri lesing:

Jeg nevnte dette med bivirkninger for vedkommende for noen måneder tilbake, men det ble avvist som usannsynlig. Forøvrig er det symptomatisk at vedkommende alltid skylder på alle andre for sine problemer. Sannheten er vel at vedkommende ikke har det spesielt godt med seg selv og derfor er rask å klandre de rundt seg for sine plager når problemet egentlig ligger hos seg selv. Dette vet jeg jo selv fra når jeg var deprimert. Dvs. - jeg klandret ikke de rundt meg, men trodde omgivelsene og jobb var et problem når problemet var depresjonen i seg selv.

Anonymkode: 2c521...bf6

[AnonymBruker]

Har hun sluttet i samråd med legen sin? Det er vanlig å få seponeringssymptomer når man slutter ja, men det skal jo gi seg etter en viss tid. Hvis det ikke gir seg, så trenger hun jo kanskje å fortsette på medisinene. Men alt dette skal legen hennes vurdere, og ikke dere rundt.. Hvis dere er nære, kan du jo spørre om du kan være med henne på en legetime og forklare litt hvordan situasjonen er hjemme. Og tilslutt, det er tøft å slutte på slike medisiner, vis omsorg og vær litt overbærende.

Anonymkode: 00472...4dc

[AnonymBruker]

Dette er helt normalt ja. Jeg sluttet selv på SSRI og ble et totalt vrak. Det er sterke medisiner og endrer deg totalt som menneske, når man trapper ned kommer alle følelsene tilbake, følelser man kanskje ikke har følt på flere måneder/år. Det er som pms x100000. Man kjenner ikke seg selv lenger og det er vanskelig å finne tilbake til den man var. Tok meg flere uker før jeg var tilbake til nogenlunde normalt, men jeg ble enda mer deprimert og fikk enda mer angst enn jeg noen sinne hadde hatt tidligere, dette gikk over etter mange timer hos psykiater..

Synes det er litt trist at dere sier det "går utover alle rundt vedkommende", håper dere er litt mer sympatiske og viser hensyn til en person som tydelig sliter. Denne personen har det verre enn dere kan forestille så ikke legg fokuset over på dere selv og hvor vanskelig "dere" har det.. Å trappe ned på SSRI kan sammenlignes med å trappe ned på andre "harde" rusmidler som kokain, amfetamin og andre piller som benzo, jeg har prøvd det meste så jeg vet hvordan det også føles.

Men nei, eneste løsningen er ikke å begynne på medisiner igjen, men det får personen ta med legene sine. Mange kan bli mye bedre med riktig behandling og oppfølgning.

Anonymkode: 83e0e...351

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har hun sluttet i samråd med legen sin? Det er vanlig å få seponeringssymptomer når man slutter ja, men det skal jo gi seg etter en viss tid. Hvis det ikke gir seg, så trenger hun jo kanskje å fortsette på medisinene. Men alt dette skal legen hennes vurdere, og ikke dere rundt.. Hvis dere er nære, kan du jo spørre om du kan være med henne på en legetime og forklare litt hvordan situasjonen er hjemme. Og tilslutt, det er tøft å slutte på slike medisiner, vis omsorg og vær litt overbærende.

Anonymkode: 00472...4dc

Vedkommende har sluttet/trappet kraftig ned selv. Skal forsøke å lufte det straks jeg får mulighet. Har som sagt alt gjort det, men det ble avvist.

Takk for svar

Anonymkode: 2c521...bf6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er helt normalt ja. Jeg sluttet selv på SSRI og ble et totalt vrak. Det er sterke medisiner og endrer deg totalt som menneske, når man trapper ned kommer alle følelsene tilbake, følelser man kanskje ikke har følt på flere måneder/år. Det er som pms x100000. Man kjenner ikke seg selv lenger og det er vanskelig å finne tilbake til den man var. Tok meg flere uker før jeg var tilbake til nogenlunde normalt, men jeg ble enda mer deprimert og fikk enda mer angst enn jeg noen sinne hadde hatt tidligere, dette gikk over etter mange timer hos psykiater..

Takk for innspill!  

Veldig interessant å høre. Hvor lang tid tok det før du var normal? Og har du eventuelt noen råd som kan hjelpe videre avtrapping?

Jeg har ikke den nøyaktige tidslinjen, men om vedkommende sluttet for 6-9 måneder siden. Kan det fortsatt være bivirkninger eller burde alt det være borte nå? 

Det kan jo også være at de symptomene som jeg nevner ikke er bivirkninger, men et tegn på at vedkommende trenger hjelp og/eller medisiner.

Sitat

Synes det er litt trist at dere sier det "går utover alle rundt vedkommende", håper dere er litt mer sympatiske og viser hensyn til en person som tydelig sliter. Denne personen har det verre enn dere kan forestille så ikke legg fokuset over på dere selv og hvor vanskelig "dere" har det.. Å trappe ned på SSRI kan sammenlignes med å trappe ned på andre "harde" rusmidler som kokain, amfetamin og andre piller som benzo, jeg har prøvd det meste så jeg vet hvordan det også føles.

Med all respekt, så vet du ingenting om situasjonen og hva som har vært. Tro meg - denne personen har fått og får rikelig med sympati og omtanke og får det fortsatt. Har helst fått alt for mye. Men jeg kan ikke lenger se på at familien min går i oppløsning eller at vedkommende skal få si alt h*n vil og såre så mye h*n vil de rundt seg. Vedkommende har ikke engang opplyst de andre i familien om nedtrappingen.

Grunnen til at jeg lager denne tråden er jo nettopp fordi jeg bryr meg og ønsker å hjelpe alle som er involvert, men først og fremst vedkommende naturligvis.

Sitat

Men nei, eneste løsningen er ikke å begynne på medisiner igjen, men det får personen ta med legene sine. Mange kan bli mye bedre med riktig behandling og oppfølgning.

Har hatt samme fastlege selv. Har ikke særlig tiltro at det er så mye hjelp å få akkurat der og kjenner jeg vedkommende rett vil det ikke oppsøkes særlig annen hjelp heller. Så det er en litt fastlåst situasjon. Mulig en henvisning til psykolog eller annen type spesialist kunne vært noe.

Anonymkode: 2c521...bf6

[Cata]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan jo også være at de symptomene som jeg nevner ikke er bivirkninger, men et tegn på at vedkommende trenger hjelp og/eller medisiner.

Dette tenkte jeg å nevnte som en mulighet. Jeg sluttet for tidlig på antidepressiva og depresjonssymptomene var tilbake en uke etter seponering (etter legens oppskrift) var avsluttet. Dermed ilte jeg tilbake til legen og forklarte saken og ble satt tilbake på medisiner øyeblikkelig. To år senere seponerte jeg igjen, og hadde ingen bivirkninger. Depresjonen kom heller ikke tilbake. 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette er helt normalt ja. Jeg sluttet selv på SSRI og ble et totalt vrak. Det er sterke medisiner og endrer deg totalt som menneske, når man trapper ned kommer alle følelsene tilbake, følelser man kanskje ikke har følt på flere måneder/år. Det er som pms x100000. Man kjenner ikke seg selv lenger og det er vanskelig å finne tilbake til den man var. Tok meg flere uker før jeg var tilbake til nogenlunde normalt, men jeg ble enda mer deprimert og fikk enda mer angst enn jeg noen sinne hadde hatt tidligere, dette gikk over etter mange timer hos psykiater..

Synes det er litt trist at dere sier det "går utover alle rundt vedkommende", håper dere er litt mer sympatiske og viser hensyn til en person som tydelig sliter. Denne personen har det verre enn dere kan forestille så ikke legg fokuset over på dere selv og hvor vanskelig "dere" har det.. Å trappe ned på SSRI kan sammenlignes med å trappe ned på andre "harde" rusmidler som kokain, amfetamin og andre piller som benzo, jeg har prøvd det meste så jeg vet hvordan det også føles.

Men nei, eneste løsningen er ikke å begynne på medisiner igjen, men det får personen ta med legene sine. Mange kan bli mye bedre med riktig behandling og oppfølgning.

Anonymkode: 83e0e...351

kjenner meg igjen. jeg resulterte i å begynne igjen.

Anonymkode: 7dc7a...14e

[Sessan_]

Vil tipse deg om å se på siste episode av «Helene sjekker inn» på NRK nett-TV. Der besøker hun en institusjon der pasientene jobber med nedtrapping av diverse legemidler knyttet til psykiatri. Kanskje det kan være noe nyttig informasjon der.

[AnonymBruker]

Var sånn da jeg seponerte Cipralex. Husker også at jeg var kvalm og hadde en ekkel feber-følelse uten å ha feber, orket ikke mat og hadde ubehagelige lyn i hodet (brainzaps). Det var skikkelig ubehagelig å plutselig føle på følelser igjen da antidepressiva-lokket lettet, og vanskelig å lære hva alle følelsene var for noe. Jeg hadde ikke følt noe som helst siden jeg var sånn 12 år gammel, og da var jeg 19. Første gang jeg følte på sinne endte det med at jeg hyperventilerte fordi jeg var overbevist om at jeg holdt på å dø. Trodde hjertet holdt på å ta kvelden siden det dunket så hardt og fort, og kroppen føltes så rar.

Det gikk dessverre utover familien min, og det hadde jeg veldig dårlig samvittighet for i lang tid. Det ble bare verre av at andre sa ting som "stakkars familien din som må deale med deg", for jeg hadde allerede ekstremt dårlig samvittighet for alt jeg hadde kastet på familien min og hvor mye jeg hadde slitt dem ut alle de årene jeg var kjempesyk som barn og ungdom. Vær så snill og ikke hiv rundt dere med sånt, det hjelper absolutt ingen.

Anonymkode: 25325...1da

[AnonymBruker]

Kan en av bivirkningene i en slik situasjon være at man utvikler uvilje mot et annet menneske? 

Anonymkode: 2c521...bf6

[AnonymBruker]

Dytter litt på denne :)

Anonymkode: 2c521...bf6

[AnonymBruker]

Ny dytt :)

Er det mulig å ha bivirkninger selv flere år etter at man sluttet? Eller kan eventuelle symptomer da heller forklares med reell depresjon?

Nevnte familiemedlem har tydelig problemer og er deprimert/lei seg, men skylder på eksterne forhold. Sett utenfra ser jeg imidlertid ikke at dette skal kunne forklare en slik reaksjon. Og som tidligere deprimert selv, tenker jeg derfor at det må være en slags depresjon eller psykisk lidelse som forsterker alt. Som deprimert synes jeg vinteren var tung, men som frisk elsker jeg vinteren. Som et eksempel.

Vil så gjerne hjelpe, men vet ikke hvordan. Særlig når nevnte medlem ikke virker være åpen for at kanskje medisin eller annen behandling må til.

Anonymkode: 2c521...bf6

[AnonymBruker]

Vil ikke si det er en bivirkning. Det er sånn hun egentlig ville følt det om ikke antidep hadde sløvet følelser og sinn. Hun har tydeligvis sterke dysfunksjonelle emosjonelle problemer og de kommer tilbake nå når hun ikke er sløvet av antidep lenger. Hun har andre emosjonelle problemer enn deg, hun har nok andre diagnoser enn depresjon. Kanskje hun ikke har fått diagnosen/e, men hun er ikke et "normalt" menneske med depresjon og du kan ikke sammenligne deg selv med henne. Er nok snakk om personlighetsfortyrrelse, borderline, narssisisme eller annet. 

Anonymkode: 80c70...a5b

[Gjest Suzanne]

På 12.5.2020 den 16.32, AnonymBruker skrev:

Dette er helt normalt ja. Jeg sluttet selv på SSRI og ble et totalt vrak. Det er sterke medisiner og endrer deg totalt som menneske, når man trapper ned kommer alle følelsene tilbake, følelser man kanskje ikke har følt på flere måneder/år. Det er som pms x100000. Man kjenner ikke seg selv lenger og det er vanskelig å finne tilbake til den man var. Tok meg flere uker før jeg var tilbake til nogenlunde normalt, men jeg ble enda mer deprimert og fikk enda mer angst enn jeg noen sinne hadde hatt tidligere, dette gikk over etter mange timer hos psykiater..

Synes det er litt trist at dere sier det "går utover alle rundt vedkommende", håper dere er litt mer sympatiske og viser hensyn til en person som tydelig sliter. Denne personen har det verre enn dere kan forestille så ikke legg fokuset over på dere selv og hvor vanskelig "dere" har det.. Å trappe ned på SSRI kan sammenlignes med å trappe ned på andre "harde" rusmidler som kokain, amfetamin og andre piller som benzo, jeg har prøvd det meste så jeg vet hvordan det også føles.

Men nei, eneste løsningen er ikke å begynne på medisiner igjen, men det får personen ta med legene sine. Mange kan bli mye bedre med riktig behandling og oppfølgning.

Anonymkode: 83e0e...351

Veldig bra beskrevet, godt svar. Jeg opplevde omtrent det samme ved seponering av Venlafaxin (i samråd med lege og psykiater). Opplevde at alle naturlige følelser kom tilbake. Familie og venner ble faktisk så bekymret at jeg ble tvangsinnlagt. De hadde vendt seg til at jeg var "flat" i humøret. De trivdes med at jeg var rolig, ettergivende og alltid sa ja. Da jeg endelig ble meg selv igjen etter noen mnd (er naturlig utadvendt og temperamentsfull), satte jeg meg grundig inn i de forskjellige "lykkepillene". Dette er sterke medisiner, og effekten er omdiskutert. Bivirkningene ved seponering underdrives kraftig av fagfolk.