Foreldre som bare står og ser på mens barna gjør noe galt

[AnonymBruker]

Jeg har altfor mange ganger sett foreldre som bare står og ser på, mens ungen gjør noe galt. Senest i går så jeg en unge (6-7 år) kline en yoghurt på et butikkvindu, moren reagerte ikke, hu bare overså det totalt og så gikk begge til bilen som om ingenting hadde skjedd. Et annet eksempel er et barn(12-13 år) var direkte ufin mot sin besteforelder, moren bare stod å så på, sa ingenting.
 

Så er det de som lar ungene rope og hyle, springe rundt på kafeer og restauranter, med mange andre til stede. Jeg sier ikke at barnefamilier skal holde seg isolert innendørs, men la barna forstyrre andre på den måten. Samtidig som man lar være å lære barna grunnleggende folkeskikk må være veldig ødeleggende for barnas oppdragelse. Man gjør livet til barnet veldig mye vanskeligere ved å ikke lære barnet grunnleggende etikette og sosiale koder. Hvorfor vil man barnet sitt så vondt? 
 

 

Anonymkode: 175f7...8ed

[AnonymBruker]

Mange foreldre orker ikke ta kampen fordi de har gjort det tusen ganger før uten hell. Andre foreldre bryr seg ikke fordi det ikke er deres eiendom. Noen foreldre bryr seg ikke om noe. 

Anonymkode: d105b...de4

[strynejenta]

Det er vel foreldre som angrer på å få barn og har gitt opp.

Hadde jeg oppført meg sånn hadde det blitt varm mellom ørene.

Folkeskikk burde vært et fag på skolen siden noen foreldre tydeligvis ikke eier det selv.

[GammelKaktus]

Jeg tenker at når folk ikke reagerer på hva avkommet gjør så er det flere ting i hus og hjem som ikke er helt på stell. 

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har altfor mange ganger sett foreldre som bare står og ser på, mens ungen gjør noe galt. Senest i går så jeg en unge (6-7 år) kline en yoghurt på et butikkvindu, moren reagerte ikke, hu bare overså det totalt og så gikk begge til bilen som om ingenting hadde skjedd. Et annet eksempel er et barn(12-13 år) var direkte ufin mot sin besteforelder, moren bare stod å så på, sa ingenting.
 

Så er det de som lar ungene rope og hyle, springe rundt på kafeer og restauranter, med mange andre til stede. Jeg sier ikke at barnefamilier skal holde seg isolert innendørs, men la barna forstyrre andre på den måten. Samtidig som man lar være å lære barna grunnleggende folkeskikk må være veldig ødeleggende for barnas oppdragelse. Man gjør livet til barnet veldig mye vanskeligere ved å ikke lære barnet grunnleggende etikette og sosiale koder. Hvorfor vil man barnet sitt så vondt? 
 

 

Anonymkode: 175f7...8ed

Vi vet fra statistikk at 1 av 10 foreldre sporadisk eller ofte utøver vold mot sine barn. Og den statistikken er vold. Lette man opp statistikk over manglende eller utilstrekkelig kompetanse på oppdragelse ville tallet trolig vært 95 av 100. Foreldre flest har ikke lest en eneste bok om barnepsykologi før de bestemmer sge for om de bør få barn, eller om de bør la det være. De har ikke lest bøker om oppdragelse, barnets utvikling og kognitive evner, de følger ingen podcaster eller blogger fra psykologer, de leser seg ikke opp på moderne forskning om barnets utvikling - de gir kort sagt blanke. 
 

Har du ikke lest 10-12 bøker om barn, tatt en grundig evaluering (inkludert å spørre venner og kjente) på om du faktisk har evner, overskudd og lynne egnet til barn - ikke få barn. Folk flest burde ikke hatt barn. Barn burde være noe bare de klokeste og mest avbalanserte av oss unnet seg.

Anonymkode: 58922...c32

[Raven.Writingdesk]

Det er mange foreldre som ikke makter å "ta kampen" dessverre. Det er dessuten mye fokus i dag på at voksne ikke skal heve stemmen, voksne må ikke skremme barna, barna skal møtes med respekt og pedagogikk osv osv. Joda, det er jo greit det, men alt med måte. Enkelte barn vil dessuten ikke respektere at de blir "dillet og dallet" med. Det er for dem et grønt kort til å være små rasshøl. Og ja, jeg er mor selv. Jeg er den typen som har bært barna mine krakilsk ut av butikken fordi jeg ikke aksepterer rasshøl oppførsel, og klarer de ikke oppføre seg i butikken så har de heller ingenting der å gjøre. Da går vi bare hjem! (Men det vil de jo ikke) Jeg irettesetter egne barn umiddelbart om de gjør noe som er ugreit. Men jeg har også opplevd at dette er helt fjernt og tilogmed skremmende for andre barn, som ikke har samme oppdragelse hjemme. De har foreldre som ser ut til å "bare være søt og snill". 

Det langsiktige utfallet av denne typen oppdragelse er faktisk at foreldre skader barna sine. Mange av disse barna mangler evne til å ta hensyn til andre, og/eller de "kjører på" med solo-løp, gjør som de vil, og skjønner ikke hvorfor de har få venner, er upopulær eller ingen makter å være sammen med dem. Barn har godt av rammer og foreldre som er tydelig. Det innebærer også at noen ganger holder det ikke med en lang pedagogisk samtale med "vennlig stemme" når ungen kliner yogurt på butikkvinduet. Da er det bare å slå i bordet og si at nok er nok, ingen butikk på deg! Også får man bære ungen krakilsk ut. 

[AnonymBruker]

Det kan være at de tar oppgjøret og samtalen og skjenneprekner når de kommer hjem (er ute av syne). Og at det blir konsekvenser (må si unnskyld til bestemor, får ikke bli med neste gang). For de som har barn som gjør slikt, gjør det kanskje mye. Hele tiden. Alltid noe nytt. Alltid kjeft og kamp og dårlig stemning. De orker kanskje ikke det der og da hvis resten av handleturen har gått fint, hvis det er fire andre ting som også må snakkes om og alt må korrigeres og grensesettingen vil ingen ende ta. Jeg vet i hvert fall at vi orker ikke ta alle kamper alltid offentlig. Vi grensesetter (og gir konsekvenser, og kjefter og belønner og går til samtaler med barnepsykolog) hele tiden. Av og til må barnet få bli med ut. Av og til orker vi ikke at andre som allerede har sett hvor «håpløst» barn vi har skal se hvor håpløst vi takler ting. Jeg vil ikke ta en kamp det og da fordi andre skal se jeg tar tak i det og liksom gjør noe, da eskalerer det og du ville fått enda mer grunn til å kalle meg tafatt og udugelig. Andres barneoppdragelse vet du ingen ting om. 

Anonymkode: 239c4...157

[Silva Pluvialis]

.

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være at de tar oppgjøret og samtalen og skjenneprekner når de kommer hjem (er ute av syne). Og at det blir konsekvenser (må si unnskyld til bestemor, får ikke bli med neste gang). For de som har barn som gjør slikt, gjør det kanskje mye. Hele tiden. Alltid noe nytt. Alltid kjeft og kamp og dårlig stemning. De orker kanskje ikke det der og da hvis resten av handleturen har gått fint, hvis det er fire andre ting som også må snakkes om og alt må korrigeres og grensesettingen vil ingen ende ta. Jeg vet i hvert fall at vi orker ikke ta alle kamper alltid offentlig. Vi grensesetter (og gir konsekvenser, og kjefter og belønner og går til samtaler med barnepsykolog) hele tiden. Av og til må barnet få bli med ut. Av og til orker vi ikke at andre som allerede har sett hvor «håpløst» barn vi har skal se hvor håpløst vi takler ting. Jeg vil ikke ta en kamp det og da fordi andre skal se jeg tar tak i det og liksom gjør noe, da eskalerer det og du ville fått enda mer grunn til å kalle meg tafatt og udugelig. Andres barneoppdragelse vet du ingen ting om. 

Anonymkode: 239c4...157

Det er helt greit at man ikke vil ta «oppgjøret» offentlig, men når ungen griser til et butikkvindu med vilje, bør man ikke rydde/vaske etter seg?  

 

Anonymkode: 175f7...8ed

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi vet fra statistikk at 1 av 10 foreldre sporadisk eller ofte utøver vold mot sine barn. Og den statistikken er vold. Lette man opp statistikk over manglende eller utilstrekkelig kompetanse på oppdragelse ville tallet trolig vært 95 av 100. Foreldre flest har ikke lest en eneste bok om barnepsykologi før de bestemmer sge for om de bør få barn, eller om de bør la det være. De har ikke lest bøker om oppdragelse, barnets utvikling og kognitive evner, de følger ingen podcaster eller blogger fra psykologer, de leser seg ikke opp på moderne forskning om barnets utvikling - de gir kort sagt blanke. 
 

Har du ikke lest 10-12 bøker om barn, tatt en grundig evaluering (inkludert å spørre venner og kjente) på om du faktisk har evner, overskudd og lynne egnet til barn - ikke få barn. Folk flest burde ikke hatt barn. Barn burde være noe bare de klokeste og mest avbalanserte av oss unnet seg.

Anonymkode: 58922...c32

😂 Dagens. Blåser nok godt der oppe i høyden. 

Anonymkode: 153ad...9e9

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Det er mange foreldre som ikke makter å "ta kampen" dessverre. Det er dessuten mye fokus i dag på at voksne ikke skal heve stemmen, voksne må ikke skremme barna, barna skal møtes med respekt og pedagogikk osv osv. Joda, det er jo greit det, men alt med måte. Enkelte barn vil dessuten ikke respektere at de blir "dillet og dallet" med. Det er for dem et grønt kort til å være små rasshøl. Og ja, jeg er mor selv. Jeg er den typen som har bært barna mine krakilsk ut av butikken fordi jeg ikke aksepterer rasshøl oppførsel, og klarer de ikke oppføre seg i butikken så har de heller ingenting der å gjøre. Da går vi bare hjem! (Men det vil de jo ikke) Jeg irettesetter egne barn umiddelbart om de gjør noe som er ugreit. Men jeg har også opplevd at dette er helt fjernt og tilogmed skremmende for andre barn, som ikke har samme oppdragelse hjemme. De har foreldre som ser ut til å "bare være søt og snill". 

Det langsiktige utfallet av denne typen oppdragelse er faktisk at foreldre skader barna sine. Mange av disse barna mangler evne til å ta hensyn til andre, og/eller de "kjører på" med solo-løp, gjør som de vil, og skjønner ikke hvorfor de har få venner, er upopulær eller ingen makter å være sammen med dem. Barn har godt av rammer og foreldre som er tydelig. Det innebærer også at noen ganger holder det ikke med en lang pedagogisk samtale med "vennlig stemme" når ungen kliner yogurt på butikkvinduet. Da er det bare å slå i bordet og si at nok er nok, ingen butikk på deg! Også får man bære ungen krakilsk ut. 

Gir du ikke ungen mulighet til å korrigere oppførsel før du slår i bordet og bærer ungen hylende ut? Jeg gir mine en klar advarsel (bare en) , og hvis ikke konsekvens. Fungerer 9 av 10 ganger og slipper å bære med meg hylende barn. Gir ikke lange taler eller diller med de, men jeg ønsker å gi de muligheten til å stoppe/endre uønsket atferd, forstå hvorfor de må det og hva som skjer hvis de ikke gjør det. 

Anonymkode: 153ad...9e9

[AnonymBruker]

Enig med TS. Skjønner meg ikke på foreldre som lar barn bråke og styre på butikker, fly, kafeer og andre offentlige plasser. De forstyrrer jo andre mennesker. Mye elendig oppdragelse rundt omkring. Er vel ikke så vanskelig å f.eks lære barnet at det ikke er lov å løpe i butikker?

Anonymkode: 58139...0be

[Raven.Writingdesk]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gir du ikke ungen mulighet til å korrigere oppførsel før du slår i bordet og bærer ungen hylende ut? Jeg gir mine en klar advarsel (bare en) , og hvis ikke konsekvens. Fungerer 9 av 10 ganger og slipper å bære med meg hylende barn. Gir ikke lange taler eller diller med de, men jeg ønsker å gi de muligheten til å stoppe/endre uønsket atferd, forstå hvorfor de må det og hva som skjer hvis de ikke gjør det. 

Anonymkode: 153ad...9e9

Selvfølgelig gjør jeg det. 

I andre tilfeller er det sånn at om barnet gjør noe det på forhånd vet er ugreit, så er det ingen mulighet til å korrigere oppførsel, skaden er allerede skjedd. (La oss hypotetisk si at barnet slår et annet barn, eller klisser yogurt utover butikkvinduet før jeg har rukket å se det, og barnet er så stort at jeg vet at det burde vite bedre.) Da hjelper det ikke å gi advarsel, da må barnet faktisk få en form for korrigering.

Jeg skal legge til at barn er forskjellig, og er det snakk om barn som for eksempel har lidelser, utfordringer osv. så stiller situasjonen seg helt annerledes, jeg har full forståelse for dette : 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være at de tar oppgjøret og samtalen og skjenneprekner når de kommer hjem (er ute av syne). Og at det blir konsekvenser (må si unnskyld til bestemor, får ikke bli med neste gang). For de som har barn som gjør slikt, gjør det kanskje mye. Hele tiden. Alltid noe nytt. Alltid kjeft og kamp og dårlig stemning. De orker kanskje ikke det der og da hvis resten av handleturen har gått fint, hvis det er fire andre ting som også må snakkes om og alt må korrigeres og grensesettingen vil ingen ende ta. Jeg vet i hvert fall at vi orker ikke ta alle kamper alltid offentlig. Vi grensesetter (og gir konsekvenser, og kjefter og belønner og går til samtaler med barnepsykolog) hele tiden. Av og til må barnet få bli med ut. Av og til orker vi ikke at andre som allerede har sett hvor «håpløst» barn vi har skal se hvor håpløst vi takler ting. Jeg vil ikke ta en kamp det og da fordi andre skal se jeg tar tak i det og liksom gjør noe, da eskalerer det og du ville fått enda mer grunn til å kalle meg tafatt og udugelig. Andres barneoppdragelse vet du ingen ting om. 

Anonymkode: 239c4...157

Mine barn og barna jeg har hatt innom døra her er barn som fortsatt kan gjøre feil, eller oppføre seg ugreit til tider uten andre årsaker enn dårlig oppførsel der og da. Å ikke korrigere dem der og da ville være å "skade" dem, via å gjøre dem en bjørnetjeneste. 

Endret 12. mai 2020 av Raven.Writingdesk
Alle/ingen barn er «normale». Dum formulering fra min side.

[AnonymBruker]

Barna MÅ jo få gjøre som de vil. De er mennesker de også, og da skal de selvfølgelig få bestemme over seg selv.

🙄

Anonymkode: 1025e...45f

[Ariam]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være at de tar oppgjøret og samtalen og skjenneprekner når de kommer hjem (er ute av syne). Og at det blir konsekvenser (må si unnskyld til bestemor, får ikke bli med neste gang). For de som har barn som gjør slikt, gjør det kanskje mye. Hele tiden. Alltid noe nytt. Alltid kjeft og kamp og dårlig stemning. De orker kanskje ikke det der og da hvis resten av handleturen har gått fint, hvis det er fire andre ting som også må snakkes om og alt må korrigeres og grensesettingen vil ingen ende ta. Jeg vet i hvert fall at vi orker ikke ta alle kamper alltid offentlig. Vi grensesetter (og gir konsekvenser, og kjefter og belønner og går til samtaler med barnepsykolog) hele tiden. Av og til må barnet få bli med ut. Av og til orker vi ikke at andre som allerede har sett hvor «håpløst» barn vi har skal se hvor håpløst vi takler ting. Jeg vil ikke ta en kamp det og da fordi andre skal se jeg tar tak i det og liksom gjør noe, da eskalerer det og du ville fått enda mer grunn til å kalle meg tafatt og udugelig. Andres barneoppdragelse vet du ingen ting om. 

Anonymkode: 239c4...157

Dette 👍

[Raven.Writingdesk]

22 minutter siden, Ariam skrev:

Dette 👍

Jeg er enig i overnevnte sitat du gir tommelen opp, om barnet har nesten en underliggende diagnose som gjør at dette er eneste måte å håndtere situasjonen på. Ellers ville jeg aldri i verden anbefalt foreldre å «late som ingenting» ute i offentligheten for å ta oppvask når man kommer hjem. Og kan føye til: alt for mange mener jeg tørr ikke konfrontere eget barn offentlig fordi de synes det er flaut eller vanskelig. Dette er feil! Du risikerer at du lærer barnet å oppføre seg jævlig når andre voksne er tilstedet også kan det «vente seg» tilbakemelding når det kommer hjem. Å være kjip når andre er tilstedet blir dermed en form for «buffer» mellom barnet og den som oppdrar. «Ædda bædda du tørr ikke irettesette meg nå med andre voksne tilstedet, så nå skal jeg slå til».! En annen ting er at barnet lærer heller ikke å hensynta de det skader direkte der og da. Slår barnet et annet barn uten å få umiddelbar tilbakemelding (foran det andre barnet) er det et overtramp mot barnet som ble slått. Det står en voksen uten å sette grenser umiddelbart å kikker på = aksept. Det samme kan overføres når barn gjør herverk i en butikk og ingen reagerer. 

Endret 12. mai 2020 av Raven.Writingdesk

[AnonymBruker]

Det jeg er mest skremt over, er på lekeplassen, hvor store barn slår de mindre barna. Og foreldrene reagerer ikke, mener de virkelig at det er greit at barna skal kunne slå andre. Jeg er hun moren som i sånne tilfeller kjefter på andre sine barn. For det er virkelig ikke greit å slå andre. 

Jeg har og en venninne som mener at barnet skal få bestemme alt, og kjefter aldri på barnet. Det skal få gjøre hva det vil, eller får bare en veldig kose mose beskjed av mor. Vi har barn som er venner, men nå orker jeg ikke å være sammen med de mer. For nå er barnet blitt så gammelt, at denne oppførselen er direkte ufordragelig. Og andre foreldre reagerer jo kraftig. Men jeg har ingen problemer å ta med meg dette barnet på aktiviteter uten mor, for da oppfører det seg pent. For barnet er fullstendig klar over at jeg setter grenser, og at det må oppføre seg. 

Anonymkode: 4467c...e14

[AnonymBruker]

1 time siden, Raven.Writingdesk skrev:

Jeg er enig i overnevnte sitat du gir tommelen opp, om barnet har nesten en underliggende diagnose som gjør at dette er eneste måte å håndtere situasjonen på. Ellers ville jeg aldri i verden anbefalt foreldre å «late som ingenting» ute i offentligheten for å ta oppvask når man kommer hjem. Og kan føye til: alt for mange mener jeg tørr ikke konfrontere eget barn offentlig fordi de synes det er flaut eller vanskelig. Dette er feil! Du risikerer at du lærer barnet å oppføre seg jævlig når andre voksne er tilstedet også kan det «vente seg» tilbakemelding når det kommer hjem. Å være kjip når andre er tilstedet blir dermed en form for «buffer» mellom barnet og den som oppdrar. «Ædda bædda du tørr ikke irettesette meg nå med andre voksne tilstedet, så nå skal jeg slå til».! En annen ting er at barnet lærer heller ikke å hensynta de det skader direkte der og da. Slår barnet et annet barn uten å få umiddelbar tilbakemelding (foran det andre barnet) er det et overtramp mot barnet som ble slått. Det står en voksen uten å sette grenser umiddelbart å kikker på = aksept. Det samme kan overføres når barn gjør herverk i en butikk og ingen reagerer. 

Hvorfor skal en alltid unnskylde det gale ungene gjør med at de har en "diagnose"? Foreldre som ikke kan oppdra ungene fordi de har en diagnose, er bare tull.

Anonymkode: 7a027...8be

[Ariam]

 

1 time siden, Raven.Writingdesk skrev:

Jeg er enig i overnevnte sitat om barnet har nesten en underliggende diagnose som gjør at dette er eneste måte å håndtere situasjonen på. Ellers ville jeg aldri i verden anbefalt foreldre å «late som ingenting» ute i offentligheten for å ta oppvask når man kommer hjem. 

Var spesielt siste del der, det å ikke eskalere ting jeg var spesielt enig i. Har et barn med diagnose og kjente meg godt igjen der. Men det betyr ikke at jeg ser på at barnet gjør galt, men at den "store"  korreksjonen skjer etter at man kommer hjem, og situasjonen har roet seg. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal en alltid unnskylde det gale ungene gjør med at de har en "diagnose"? Foreldre som ikke kan oppdra ungene fordi de har en diagnose, er bare tull.

Anonymkode: 7a027...8be

Dette er dessverre noe jeg kjenner meg igjen i. Mange bruker diagnose som en unnskyldning for å unngå å korrigere og irettesette ungen. Jeg jobber med barn som har diagnoser, vi tar selvsagt hensyn til diagnosen, men ingen diagnose gir deg rett til å vandalisere andres eiendom eller plage andre fysisk eller psykisk. Skader barnet noen eller andres eiendom fjernes det fra situasjonen umiddelbart. Og som forelder er man ansvarlig for skader barnet påfører andre eller deres eiendom, diagnose eller ikke. 

Anonymkode: 175f7...8ed