Skal man høre på alt 2 åringen sier? Merker at det som regel er en del sannhet i det

[AnonymBruker]

Jeg må bare fortelle en hendelse fra hverdagen fra et vanskelig samarbeid. 

Jeg har en 2 åring som er et stykke fremme språklig, snakker mye, har lange setninger og i blant ser sammenhengen i ting. Andre ganger så er mye av det han forteller om, bare svada. Selv har jeg litt på hvor mye jeg skal tro på det han forteller fra tiden hos pappa'n sin. 

Pappa kjører fort, den kommer ofte. At stefar til pappa'n er sinna har kommet oftere. Han prater så klart mest om folk han treffer mest, spør jeg om andre familiemedlemmer så sier han sterkt nei og snakker om de han tydeligvis har sett mest. Selv sier faren hans at de er mest hos en del av familien fordi moren hans er gal, så de er omtrent aldri der. Jeg forstår at dette er løgn ettersom barnet kun prater om farmor og mannen. Jaja, så far lyver. 

Så kommer far til meg med store bekymringer på hva barnet forteller om tiden hos meg. Siste er at han ikke får grønnsaker hos meg, dette syns far var så bekymringsverdig. Så jeg svarte rolig at jeg har selv vært usikker på hvor seriøst jeg skal ta det som kommer fra han. Jeg svarte at da tar vi alt barnet sier seriøst og far bør kjøre saktere for 2 åringen forteller at pappa kjører fort. Stefarfar bør tenke på hvordan han er rundt barnet for 2 åringen forteller at han er sinna, ofte. Jeg svarer også hvilke folk barnet snakker om og hvilke han roper nei til når jeg spør, så jeg forstår jo hvor han er mest. 

Det kommer flere ting fra 2 åringen i samme kategorier som jeg har opp med far. Da legger far samtalen dødt fordi han brått tror at vi ikke skal ta 2 åringen seriøst. Jeg er fremdeles usikker, for jeg vet at jeg gir mer frukt enn grønnsaker. Så da er det 2 åringen forteller om, sant da? 

Anonymkode: 00af0...f35

[Gjest WhisperingWind]

Hva er det du egentlig vil frem til? 
 

De fleste barn snakker sant. Men noen ganger kan fantasien ta litt overhånd og pynte på detaljene. Og noen ganger blandes fantasien inn i stedenfor virkeligheten.
 

Mange ganger kan barna tolke sine egen versjon av hva som skjer rundt dem fordi de er for ung og umoden til å se hele sammenhengen, eller språket er for dårlig til at de klarer å sette ord på og formulere hva de vil uttrykke.

Så f.eks at pappa dultet borti mamma på kjøkkenet og mamma mistet balansen kan bll til at pappa dyttet/slo mamma i bakken. Eller at fordi ungen en gang fikk sjokolade på en lørdag morgen kan prestere å si at de alltid får sjokolade til frokost. 
 

 

Endret 12. mai 2020 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

Hehe kjenner meg så godt igjen sånn er det her også men vi har større barn. Barnet mitt forteller en del ting jeg kanskje burde ta opp med far men lar vær. Men så fort barnet sier noe om meg til far så kommer han tilbake å sier at "Per" sa det og det;sånt må du ikke gjøre osv. Det barnet har sagt er ofte langt fra sannheten.

Anonymkode: 130f6...5aa

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hehe kjenner meg så godt igjen sånn er det her også men vi har større barn. Barnet mitt forteller en del ting jeg kanskje burde ta opp med far men lar vær. Men så fort barnet sier noe om meg til far så kommer han tilbake å sier at "Per" sa det og det;sånt må du ikke gjøre osv. Det barnet har sagt er ofte langt fra sannheten.

Anonymkode: 130f6...5aa

Hva skjer om du tar opp tilbake da? 

Anonymkode: 00af0...f35

[våren14]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må bare fortelle en hendelse fra hverdagen fra et vanskelig samarbeid. 

Jeg har en 2 åring som er et stykke fremme språklig, snakker mye, har lange setninger og i blant ser sammenhengen i ting. Andre ganger så er mye av det han forteller om, bare svada. Selv har jeg litt på hvor mye jeg skal tro på det han forteller fra tiden hos pappa'n sin. 

Pappa kjører fort, den kommer ofte. At stefar til pappa'n er sinna har kommet oftere. Han prater så klart mest om folk han treffer mest, spør jeg om andre familiemedlemmer så sier han sterkt nei og snakker om de han tydeligvis har sett mest. Selv sier faren hans at de er mest hos en del av familien fordi moren hans er gal, så de er omtrent aldri der. Jeg forstår at dette er løgn ettersom barnet kun prater om farmor og mannen. Jaja, så far lyver. 

Så kommer far til meg med store bekymringer på hva barnet forteller om tiden hos meg. Siste er at han ikke får grønnsaker hos meg, dette syns far var så bekymringsverdig. Så jeg svarte rolig at jeg har selv vært usikker på hvor seriøst jeg skal ta det som kommer fra han. Jeg svarte at da tar vi alt barnet sier seriøst og far bør kjøre saktere for 2 åringen forteller at pappa kjører fort. Stefarfar bør tenke på hvordan han er rundt barnet for 2 åringen forteller at han er sinna, ofte. Jeg svarer også hvilke folk barnet snakker om og hvilke han roper nei til når jeg spør, så jeg forstår jo hvor han er mest. 

Det kommer flere ting fra 2 åringen i samme kategorier som jeg har opp med far. Da legger far samtalen dødt fordi han brått tror at vi ikke skal ta 2 åringen seriøst. Jeg er fremdeles usikker, for jeg vet at jeg gir mer frukt enn grønnsaker. Så da er det 2 åringen forteller om, sant da? 

Anonymkode: 00af0...f35

Min erfaring med 2-åringene mine er at det nesten alltid er sannhet i det de sier. De har ikke kapasitet språklig enda til å snakke om så veldig mye mer enn det som opptar dem aller mest. Men det er sannhet for DEM - ikke for oss nødvendigvis. 2-åringen nå legger ut vidt og bredt om hvor skummelt spindelvevet ute er, og har hun sett en humle i barnehagen er det dramatiske skildringer om den hendelsen, fordi hun er redd for humler. Ingenting av dette er "sant", men det er sant for henne. Og skjer noe en gang som skremmer henne litt, fortelles det om mange ganger i etterkant. Så, om pappan til barnet har kjørt fort, eller f.eks akselerert skikkelig en gang og barnet skvatt og ble litt skremt, så kan sannheten fra barnet være at pappa kjører fort. Selv om han kjører helt normalt alltid ellers. Hvis stefar har vært brå og sint en gang eller to, er barnets sannhet at han er sint...om så han er snill og god ellers. Ting som barna blir litt redde av er ofte det de har mest behov for å snakke om. 

Så - ja, jeg ville tenkt at dte barnet sier er sant, men at det kan være sant for en to-åring, altså at det kan ha skjedd noe en gang som har blitt en "evig sannhet" slik det legges frem. Om du en gang har sagt "æsj, kanskje vi burde spist litt mer grønnsaker" eller gitt inntrykk av at det er et eller annet problematisk rundt det med for lite grønnsaker - kan barnets versjon bli at du aldri serverer grønnsaker. Eller om det ble uteglemt til et måltid og barnet husker det.

Mi største var ærlig som dagen var lang inntil hun ble 4, da begynte hun å eksperimentere med å fortelle noe annet enn det som skjedde for å unngå det hun trodde ble trøbbel etc. Men hele veien hennes versjon av sannheten - slik hun opplevde det. Og det kunne tidvis være veldig annerledes enn slik vi oppfattet hendelser kan man si. Men allikevel forsto vi at hennes opplevelse var annereldes enn vår - så det var ikke løgn, det var slik hun mente det var.

[AnonymBruker]

Det er jo barnet egen tolkning, som ikke nødvendigvis er den objektive sannhet. 
Jeg tror heller ikke det nødvendigvis må være sånn at de treffer farmor og stebestefar ofte. Men kanskje stebestefar var brå og sint en gang, og det er noe som gjorde inntrykk. Mannen min kjørte i en stein på en parkeringsplass når vi var på ferie når datteren vår var to år. Hun snakket om at «pappa hadde kræsjet» lenge etter det hadde skjedd. Det var jo ikke en veldig dramatisk situasjon (vi stod nesten stille, og bilen ble ikke skadet). Likevel var det noe som gjorde inntrykk på toåringen, og det ble pratet om det i månedsvis (til min manns irritasjon over å stadig bli påminnet det:)

Anonymkode: b8326...58f

[AnonymBruker]

Bonussønnen min fortalte at moren kjørte i 120 i 40-sona (han er 5 år). Jeg vet at hun kjører ganske normalt, så det tar jeg med en klype salt. Hun har nettopp kjøpt ny bil, så det har sikkert vært snakket om hvor fort den kan kjøre el.l. Samme gutten har også klaget på at min gutt har fått en leke og han ikke. Dette høres jo veldig urettferdig ut, hvis en ikke vet at min gutt hadde bursdag og fikk denne leken i gave. Dette er helt normalt at unger tolker ting, og forteller det etter hvordan de opplever hendelsen. Da er det vår jobb å ikke ta alt bokstavelig, og heller prøve å oppklare hva som skjedde om nødvendig. Når gutten min grein når han skulle til sin far fordi han kjefter så mye, så tar jeg det mer alvorlig enn når han sier at han kjeftet når han somlet. Da jeg var barn, så synes jeg pappa kjeftet hvis det var noe jeg ikke fikk lov til. Nå kjeftet han nok mer enn gjennomsnittet, men ikke så mye som jeg skulle ha det til.

Anonymkode: 27087...d86

[Gjest Smok]

Nja , fantasi kan blandes med virkelighet, noe kan bli forsterket fordi det er det barnet husker godt, men betyr ikke at det er hele sannheten. Veldig vanskelig . Du kan jo skrive dagbok å se om det dukker opp flere ganger fra barnet. 

[Nokia]

Det høres ikke ut som om det viktigste for dere foreldre er om barnet snakker sant, det viktigste er visst å ha noe å "ta" den andre forelderen på. Slik du beskriver det, er det om å gjøre å finne feil ved eksen - kjøres det for fort, hvem er de sammen med, spiser de virkelig nok grønnsaker?! Synes dette er trist, jeg! Ettersom dere har barn, er dere sannsynligvis voksne. Oppfør dere deretter. 

[Gjest ti10]

3 minutter siden, Nokia skrev:

Det høres ikke ut som om det viktigste for dere foreldre er om barnet snakker sant, det viktigste er visst å ha noe å "ta" den andre forelderen på. Slik du beskriver det, er det om å gjøre å finne feil ved eksen - kjøres det for fort, hvem er de sammen med, spiser de virkelig nok grønnsaker?! Synes dette er trist, jeg! Ettersom dere har barn, er dere sannsynligvis voksne. Oppfør dere deretter. 

Det samme tenkte jeg. Driver de og forhører barnet for å ha noe å ta den andre forelderen på? Hva med å feie for egen dør og heller fokusere på å ha det kjekt med barnet når de har samvær?

[AnonymBruker]

2-åringer lyver ikke. Men små barn er designet for å tekkes sine omgivelser. Og det vil si at dersom 2-åringen merker at hen kan dra fordeler av å si at «far slår meg» eller «mor sier grønnsaker ikke må spises» så sier hen det. Det er ikke løgner - det er fortellinger designet for å gi barnet fordeler på veien mot voksent menneske. Det er rent instinkt og samme mekanismen som fører til at barnet lærer å lese, gå, snakke dialekten til barna rundt seg (og legge av seg din dialekt straks det møter hverdagen i barnehagen). 

Anonymkode: fc569...f2e