Trenger ingen mann, lenger

[AnonymBruker]

Jeg ble skilt i fjor og har to barn. Har tenkt og grublet mye på hvordan jeg skal komme meg på beina. Tenkt at jeg ikke orker å være alene. Det er ensomt når barna ikke er hos meg og jeg er mye lei meg. Men har nå konkludert med  at jeg ikke tror ny mann er noen løsning. Er det noen som lever alene, har funnet roen i seg selv og ikke stresser med menn? Jeg orker det bare ikke, og vil legge det bort for en god stund. Det er for tidlig for meg, for barna og det er ikke det eneste som betyr noe. Hvordan lever dere et godt liv som single med barn?

Anonymkode: a9662...03d

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg barn, så situasjonen blir jo ikke helt det samme. Jeg har ikke barn jeg skal ivareta i tillegg. Men når det er sagt, så har jeg valgt å være singel de siste fem årene etter å ha gått ut av et lengre forhold. Og mine tanker er hvertfall at det blir en vane etterhvert og man lærer å trives i eget selskap. Det kommer sikkert litt an på personlighet, men for min del var det hvertfall slik. Nå trives jeg så godt alene, at det skal mye til før jeg går inn i et forhold igjen. Det er noe med den friheten og selvstendigheten som gjør godt. Og problemene man slipper som ofte følger med et samliv. Men det kommer jo veldig an sikkert flere ting, og livssituasjon. Og det er jo fordeler og ulemper med alt. Men fokuserer på jobb, trening, hobby, sosialt så dagene går unna. Godt å sitte alene om kvelden også, men dette har kommet med tiden. Likte ikke det i starten, men nå er det herlig og føler meg fri og kan slappe av når jeg kommer hjem til et tomt hus alene om kvelden 🙂 Høres så stusselig ut, men det er ikke det 🙂

Anonymkode: 1cb20...5ab

[AnonymBruker]

Godt å høre at det er flere som trives i eget selskap. Barnefar har ny dame som skal flytte inn og det ene barnet er veldig ukomfortabel med det. Derfor tenker jeg at sånn skal det ikke bli hos meg. Men til tider føler jeg meg ensom. Har få venner som er single og liten familie. Spesielt i ferier og høytider er det vanskelig når man har vært en familie i flere år. 

Anonymkode: a9662...03d

[AnonymBruker]

Jeg var alene med barna i flere år. Hadde ikke tid til å tenke på menn egentlig. Hadde nok med jobb, aktiviteter og hus. 

Var gode år, og jeg og ungene ble veldig tette. 

Anonymkode: 39bbd...40e

[AnonymBruker]

Single kvinner kan ikke leve et godt liv. Den største skammen for en kvinne er faktisk å være singel. Du kan overleve som singel i mange år, men noe godt liv er det ikke. Det er bare sånn samfunnet vårt er. Gi det litt tid og du vil se at desperasjonen etter en mann vil komme. Ikke fordi du vil ha en mann, men fordi du ikke lenger orker å leve med skammen som singellivet medfører.

Anonymkode: 1c134...2a3

[AnonymBruker]

Singel med to barn som bor hos meg halve tiden. Flytta ut for 2 år siden. Eks har allerede flytta inn med dama, hun var dame nr 3 etter bruddet. Så her gikk det unna med alt for tidlige introduksjoner av damer for barna, mye drama. Ungene liker den nye samboeren da, det er bra. 

Da han fortalte om dame nr 1 ble jeg faktisk oppriktig glad på hans vegne, selv om jeg syns det var vel tidlig. Men når det ble dame nr 2 og 3 syns jeg bare det virka påtatt og krampeaktig, og jeg utvikla mistro mot menn. Hva er de villige til å gjøre egentlig, for å oppnå det de vil? 

Jeg gidder ikke ende opp som nød-dame for en nyskilt, eller puledama til en som ikke fikser forhold. Skal jeg etablere en relasjon til en ny mann skal det ikke bare være bra, det skal være helt 100% kjemi, og finnes ikke den mannen for meg på min vei så har jeg det best alene. 

Akkurat nå har jeg en flørt gående. Jeg vet ikke om det er noe å satse på. Overfladisk ennå. Jeg bruker god tid på å bli kjent, vant, trygg. Og har fortalt det til ham. Han respekterer det, foreløpig. 

Jeg fokuserer altså på at nå, nå leter jeg ikke. Jeg har brukt tiden til å bygge et nytt hjem for meg og ungene, det har egentlig tatt all tid og kapasitet. 

Hvis du var den som gikk, anbefaler jeg å lese boka "Det er slutt" av Sissel Gran. Den var litt terapi for meg. 

Anonymkode: 4d0bb...49a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Single kvinner kan ikke leve et godt liv. Den største skammen for en kvinne er faktisk å være singel. Du kan overleve som singel i mange år, men noe godt liv er det ikke. Det er bare sånn samfunnet vårt er. Gi det litt tid og du vil se at desperasjonen etter en mann vil komme. Ikke fordi du vil ha en mann, men fordi du ikke lenger orker å leve med skammen som singellivet medfører.

Anonymkode: 1c134...2a3

Jaja. Du prøvde, men lyktes ikke helt der.

Anonymkode: 45abe...5f3

[AnonymBruker]

A women needs a man like a fish needs a bicycles  🚲

Anonymkode: 873eb...1c4

[Bamseklemmer]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble skilt i fjor og har to barn. Har tenkt og grublet mye på hvordan jeg skal komme meg på beina. Tenkt at jeg ikke orker å være alene. Det er ensomt når barna ikke er hos meg og jeg er mye lei meg. Men har nå konkludert med  at jeg ikke tror ny mann er noen løsning. Er det noen som lever alene, har funnet roen i seg selv og ikke stresser med menn? Jeg orker det bare ikke, og vil legge det bort for en god stund. Det er for tidlig for meg, for barna og det er ikke det eneste som betyr noe. Hvordan lever dere et godt liv som single med barn?

Det er nok smart i å vente, og jeg tror du er i ei sårbar tid og kan fort ende opp med menn som utnytter sårbarheten din. Det er som regel menn som kjenner deg litt fra før som prøver seg først, som vil gi deg trøst til han får deg under teppenet...Poff, så er de borte... Ikke sikkert du er så lettlurt da, men jeg bare nevner det, det har skjedd så mange ganger før etter et brudd. Jeg har villa tatt meg god tid, brukt tid på venninner og funnet på ting du ikke har gjordt på lenge kanskje? Barna dine trenger også å se deg lykkelig selv etter et brudd, å sitte alene med all omsorgen og gruble er ikke sunt i lengden...det er fort å gå i den negative holdningen, men jeg tror du vet det fra før...

Innerst inne vil jo alle ha et lykkelig liv med partner og familie, inkl meg selv, men å vente litt for å se, bruke tid på å finne den rette. Men det er som regel da man treffer den rette, for det synes og vises på andre, at du er lykkelig og slapper av og ikke stresser☺️

[Engel]

Skilt med 3 barn 50% her, 5 år siden samlivsbruddet.

Det tok meg nesten 2 år å bli ferdig med bruddet og klar til å gå videre å finne noe nytt, så det er ingen grunn til å stresse. Det jeg merket var at jeg savnet noen å dele fritiden og gleder og sorger med. Og fysisk kos selvfølgelig. Og det gjør jeg fortsatt, da jeg dessverre ikke har klart å finne noe varig ennå. Men jeg har også slått fra meg å bli samboer med det første selv om jeg skulle finne noe varig. Ungene har full stefamilie hos faren, og jeg ser hvor godt de syns det er at det er bare oss når de er hos meg. Jeg syns også jeg har kommet veldig nær ungene. Vi har det rett og slett veldig godt sammen når det er bare oss. Koser oss masse sammen. Men det tok meg litt tid å komme dit skal jeg innrømme. Følte en stund på at det burde være en mann inne her også, en stefar, for at vi skulle være en ordentlig familie (litt også pga at jeg har gutter, følte på at de trengte et maskulint forbilde). Men slik er det ikke i det heletatt. Så hovedfokuset nå er på ungene og meg selv, og hvordan vi har det best mulig sammen. Men jeg ønsker meg en ny livsledsager selv, en kjæreste å være nær, ha omsorg for og som har omsorg for meg. Av og til er det godt med litt støtte også. Noen å dele den delen av livet som ikke går til ungene. Det ER i perioder ensomt når man ikke har barna, selv om jeg har blitt flink til å utnytte tiden til å gjøre positive ting (trene, besøke venner, fikse ting i huset, nyte egentid, jobbe ekstra slik at jeg har bedre tid når ungene er hjemme), og jeg savner noen å gjøre ting sammen med. Men han vil være en bonus i et liv der jeg har det bra. Han er ikke den som skal gjøre livet mitt bra.

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Single kvinner kan ikke leve et godt liv. Den største skammen for en kvinne er faktisk å være singel. Du kan overleve som singel i mange år, men noe godt liv er det ikke. Det er bare sånn samfunnet vårt er. Gi det litt tid og du vil se at desperasjonen etter en mann vil komme. Ikke fordi du vil ha en mann, men fordi du ikke lenger orker å leve med skammen som singellivet medfører.

Anonymkode: 1c134...2a3

He he  jeg får en del spørsmål om hvorfor jeg er singel, og tar det som et kompliment, jeg  er stolt av å være singel etter et lengre forhold, fremfor å hoppe rett inn i noe nytt. Den skammen du snakker om der opphørte vel på 50-tallet

Anonymkode: f4c71...6ee

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

He he  jeg får en del spørsmål om hvorfor jeg er singel, og tar det som et kompliment, jeg  er stolt av å være singel etter et lengre forhold, fremfor å hoppe rett inn i noe nytt. Den skammen du snakker om der opphørte vel på 50-tallet

Det var da ikke noe skam på 50 tallet heller å være singel. Det som var en skam den gangen var å få barn utenfor ekteskapet. Noe det burde være idag også egentlig, men ikke er det. En helt annen sak egentlig. Jeg gifter meg gjerne med den rette, men om det blir at vi bor under samme tak hele tiden? I min alder er særbo faktisk noe jeg skal vurdere uansett. Da får man den tiden for seg selv som man trenger, iallefall så lenge mine og dine barn bor hjemme.

Singellivet har sine fordeler og bakdeler, jeg foretrekker et samliv med den rette, fremfor singellivet iallefall. Livet blir litt kjedeligere ved å gå å sture alene store deler av døgnet, og ikke ha en god partner ved sin side. Når det er sagt er singellivet bedre en å være i et forhold men noen man ikke passer sammen med. Dette er det aller verste, ja verre en et fengsel.

Anonymkode: d8874...f22

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble skilt i fjor og har to barn. Har tenkt og grublet mye på hvordan jeg skal komme meg på beina. Tenkt at jeg ikke orker å være alene. Det er ensomt når barna ikke er hos meg og jeg er mye lei meg. Men har nå konkludert med  at jeg ikke tror ny mann er noen løsning. Er det noen som lever alene, har funnet roen i seg selv og ikke stresser med menn? Jeg orker det bare ikke, og vil legge det bort for en god stund. Det er for tidlig for meg, for barna og det er ikke det eneste som betyr noe. Hvordan lever dere et godt liv som single med barn?

Anonymkode: a9662...03d

Det er riktig at du ikke trenger 1 mann. Men du trenger menn.

Menn betaler 70% av skatten og tar ut minst i velferd. Tidligere var kvinner avhengig av en mann. Idag går staten inn som mellommann, skattlegger menn og deler ut pengene til kvinner, som er storforbrukere av velferd.

Så du har rett, samtidig feil.

Du sitter på en vogn som kalles frihet til å velge. Den vogna trekkes av menn. Du trenger ikke menn? Nei vel. Spenn fra vogna og la menn bruke sine midler fritt og Klar deg selv.

Anonymkode: 46cd2...451

[AnonymBruker]

ts, lurt å holde seg singel en stund - få hodet på rett kjøl. du vil nok oppleve at det blir ganske deilig å være singel etterhvert

Anonymkode: 1ba5d...b73

[Tekopp1]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er riktig at du ikke trenger 1 mann. Men du trenger menn.

Menn betaler 70% av skatten og tar ut minst i velferd. Tidligere var kvinner avhengig av en mann. Idag går staten inn som mellommann, skattlegger menn og deler ut pengene til kvinner, som er storforbrukere av velferd.

Dette er jo ikke relevant for saken. 

Dessuten kan man lage slike "avhengig av-faktum" av alt. De gamle trenger de unge fordi de unge betaler skatter og de gamle forbruker velferd. De veldig unge trenger de litt eldre fordi de unge forbruker velferdsgoder som skattebetslerne finansierer.

Poenget er at vi trenger alle i et samfunn, men i denne tråden er det ikke samfunnet vi diskuterer, det er trådstarters problemstilling. 

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale deg å vente med å lete etter ny mann i en periode. Jeg gikk altfor tidlig inn i et forhold etter jeg ble skilt og det ble et forhold med en mann som var helt feil for meg. Han var snill og grei på mange måter, men vi var for ulike og passet ikke sammen i det lange løp. Sønnen min fikk et dårlig forhold til han og endte opp med å ta helt avstand fra han. Det var medvirkende til at jeg gjorde det slutt etter to år. Men det var like viktig at vi ikke passet sammen.

Etter det forholdet prøvde jeg på nytt å finne noen (litt desperat tror jeg), men det gikk bare ikke. Fant ingen som kunne passe eller som jeg ble interessert i, så det ble bare helt feil. Hadde også noen ons og kortvarige som ikke ga meg noe som helst. Etter en stund med dette kuttet jeg alt i fjor vår, og har holdt meg unna menn. Må si at det har vært veldig sunt og bra for meg på mange måter. Har endelig fått mer ro og føler meg ikke desperat lenger. Ønsker fortsatt å finne en partner, men har innsett at det må ta tid. Det er ikke så lett å finne noen, men jeg håper jeg skal finne en jeg passer sammen med etterhvert. Men trenger virkelig en pause fra menn, stress, datingsider og alt det der. Det føles veldig befriende å ikke stresse med det. 

Anonymkode: f0370...18f